Nekrologer som peker på en tendens i samtiden

Denne teksten ble opprinnelig publisert i Samtiden 3-2023.­

Esther Anna Nørregaard-Jensen er utdannet i litteraturformidling ved Universitetet i Oslo. For tiden jobber hun som forlagskonsulent og som fast skribent i Samtiden.

Foto

Ivar Nørregaard-Jensen

Går man rundt i Københavns gater nå om dagen, kan man se gatekunst eller bannere med teksten «Hva har du travlt for?» og «Livet er mere end arbejde».

Når man leser diktsamlingen Vi är många som har berörts i djupet av våra hjärtan (2023) av den svenske multikunstneren Isak Sundström, får man lyst til å lytte til budskapet. For Sundströms dikt, som er basert på nekrologer fra svenske dagsaviser, setter spørsmålstegn ved hvordan man kan oppsummere et menneskes liv.

Hva er egentlig de viktigste kvalitetene ved et menneske – de personlige eller de arbeidsorienterte? Og hva vil du huskes for når du er død? Slike spørsmål har kanskje funnet nye svar i kjølvannet av pandemien, som i høy grad har fått mennesker verden over til å revurdere jobbens plass i sine liv.

Nekrologen som den siste CV

Lever du for å jobbe, eller jobber du for å leve? Sundströms dikt er nekrologer i knekkprosaform, og beskjeftiger seg med den vanskelige oppgaven å beskrive et menneskes natur. Vi møter flere gjenkjennelige fraser som forsøker å oppsummere den avdødes personlighet, arbeidsliv og eventuelle hobbyer, ofte så idyllisk som mulig. Men det mest iøynefallende er hvor stor plass jobb tar i disse små portrettene.

Ofte byr teksten på CV-lignende oppramsinger av jobbrelaterte prestasjoner. Det skaper en interessant dynamikk i lesningen, for når disse menneskenes bedrifter settes på vers, fremstår de merkelig monotone og hule – karrierene som beskrives (ofte lederstillinger besatt av menn), virker plutselig kjønnsløse og ubetydelige. Er det virkelig dette som er summen av et menneske, tenker man under lesningen.

Ta for eksempel dette diktet:

Han var anställd vid
Spendrups bryggeri
fram till sin pensionering
De sista tio åren var han avdelningschef
i Grängesberg
En stor del av fritiden
ägnade han åt arbete med ved
för eget bruk
Under en period i sitt liv
var han styrelseledamot
i kontorsstyrelsen för
Handelsbanken Örnäset

Han var styremedlem og avdelingssjef og han likte godt å hugge ved, men hva med alt det andre? Var det noen mennesker som betydde noe for ham, var det noen som han betydde noe for? Gjorde han varige inntrykk på folk som møtte ham gjennom livet, gjorde han små forskjeller i andres liv? Her etterlates vi bare med våre egne gjetninger og en fornemmelse av hvor liten del jobben egentlig utgjør for et helt menneske.

Et usunt fokus på jobbens plass i våre liv, og en opphøyelse av det hardtarbeidende mennesket, er usunne tendenser i samtiden.

Diktsamlingen er blitt til etter at Sundström over en tiårsperiode har samlet på nekrologer. I et intervju med det svenske kulturmagasinet Nöjesguiden forklarer han at det nettopp er denne typen jobbfokuserte nekrologer han har interessert seg for; disse avskjedene med en bedrifts ofte upersonlige «vi» som avsender.¹

Det forklarer den overdrevne interessen for karriere i nekrolog-diktene, men denne konteksten får man ikke i selve diktet, der tekstene snarere fremstår som et dystopisk utsnitt av menneskeskjebner som hovedsakelig vurderes ut ifra jobbprestasjoner. På den måten synes diktsamlingen å peke på en tendens i vår samtid, nemlig et usunt fokus på jobbens plass i våre liv, og en opphøyelse av det hardtarbeidende mennesket.  

Jobben gjør oss til verdige mennesker

Vi er nok mange som nikker gjenkjennende til at vi lever i en tid som setter stort press på våre jobbprestasjoner. I sin tid var innføringen av 8-timersdagen en kjempeseier, men i velstående og stadig mer automatiserte samfunn som vårt, kan 8 timer allikevel høres mye ut. For mange av oss er det kanskje ikke utelukkende et økonomisk insentiv som får oss til å arbeide 37,5 timer, eller mer, i uken.

I «The End of Burnout» utforsker forhenværende akademiker Jonathan Malesic hvordan vi kan skape bedre balanse i våre liv.

Foto

University of California Press

Den amerikanske essayisten Jonathan Malesic er inne på dette i boken The End of Burnout (2022), hvor han undersøker samtidens syn på arbeid, og hva som kan være skyld i at så mange mennesker opplever arbeidsrelatert utbrenthet. Malesic skriver hovedsakelig om den amerikanske arbeidsetikken, men mange av hans poenger kan sies å være gjeldende for flere – spesielt vestlige – samfunn, som for eksempel i Skandinavia. Han mener at utbrenthet er blitt så utbredt i samtiden fordi vi har en idé om at vi som mennesker hovedsakelig oppnår verdighet gjennom arbeid. Dette gjør at vi presser oss selv til å jobbe over evne, og ofte blir i jobber vi mistrives i fordi det er mer på spill enn bare inntekt. Hvis vi sier opp eller blir sparket, risikerer vi nemlig også å miste vår verdighet, vår plass som mennesker i samfunnet.

Skiller du deg virkelig ut bare fordi du ikke er interessert i å prestere ut over gjennomsnittet på jobben?

Her bruker Malesic den tyske filosofen Josef Piepers begrep om «total work», hvor arbeid blir sentrum for den menneskelige tilværelse. Med «total work» lever vi for å arbeide i stedet for å arbeide for å leve. Også i velferdssamfunn som Norge, Danmark og Sverige merker vi en arbeidsideologi som legger seg opp mot «total work». De fleste av oss har selvfølgelig mye annet i livet enn jobb, men mange identifiserer seg nok i høy grad med jobben og har den som en integrert del av selvbildet. Hva jobber du med? er for eksempel noe av det første vi finner på å spørre om når vi stifter nye bekjentskaper.

Jonathan Malesic definerer utbrenthet som det som skjer når det er for stor uoverensstemmelse mellom våre forventninger til og realiteten i jobben vår. Han viser til at arbeidsforholdene historisk sett har utviklet seg til å bli dårligere (tenk for eksempel på den gang en familie kunne klare seg på mannens inntekt alene), samtidig med at våre forventninger har vokst:

«In the cultures of wealthy nations, we want more than just a salary from our jobs. We want dignity. We want to grow as persons. We might even want some transcendent purpose. And we don’t get these things, in part because work has become emotionally more demanding and materially less rewarding over the past several decades».

Vi håper at arbeid kan hjelpe oss med å realisere oss som mennesker. Også i Sundströms dikt ser vi selvrealiseringen knyttet til arbeidsrelaterte prestasjoner, når det utelukkende er disse prestasjonene som nevnes, som for eksempel her: «Han kom att spela / en betydelsefull roll / för utvecklingen / av företaget / och det i sin tur / har starkt bidragit / till företagets / ekonomiska tillväxt.» Men hvilken bragd er det egentlig for et menneske å ha bidratt til et selskaps vekst? Kan vi overhodet sette likhetstegn mellom disse sakene? Av og til virker det nettopp også som om diktsamlingen kritiserer verdisetting av denne typen.

I et annet dikt lyder det for eksempel:

Många gånger
bedömer vi
människor
efter prestationer
och hur mycket
pengar de tjänat

Vi glömmer då
att han var annorlunda

Han vågade vara
en som inte ville bli
något särskilt
och som levde därefter

Her er det selvfølgelig igjen snakk om en arbeidskontekst, en kontekst hvor det er forventet av deg at du skal prestere og skille deg ut. Og her aner vi en absurd side ved samtidens arbeidsidealer: Skiller du deg virkelig ut bare fordi du ikke er interessert i å prestere ut over gjennomsnittet på jobben? Og hva med at det er lett å overse de andre stedene hvor vi kan prestere som menneske? Det er jo nettopp massevis av andre arenaer i livet hvor vi kan utfolde oss og føle oss verdifulle, men kanskje lever vi i en tid hvor vi har vent oss til å få den største delen av selvfølelsen vår gjennom jobben?

Hva gjør vi etter arbeidet?

Når vi er vant til å få selvverd gjennom arbeidslivet, kan vi bli deprimerte hvis jobben virker meningsløs, for som Malesic påpeker, kan det få psykiske konsekvenser når våre forventninger til jobben ikke blir innfridd. Denne problematikken behandler den italiensk-svenske filmregissøren Erik Gandini i sin dokumentar After Work, som hadde premiere på årets internasjonale dokumentarfilmfestivalen CPH:DOX i København.

Erik Gandinis «After work» fra 2023 viser hvordan folks engasjement i arbeidet sitt er i dag.

Foto

Fasad

After Work undersøker vårt forhold til jobb, og – nesten enda viktigere – hva som skjer når vi ikke jobber. For hva skal vi fylle livet og selvbildet vårt med hvis vi ikke kan fylle det med arbeid? Dette spørsmålet stilles blant annet i lys av at flere og flere oppgaver vil kunne bli utført av roboter i fremtiden, og det gjør bare problematikken mer relevant for oss å ta stilling til.

Dokumentaren utforsker emnet på tvers av klasse og nasjonalitet. For eksempel møter vi en italiensk arving som faktisk har klart å fylle livet sitt med alt annet enn jobb: Hun går turer med hunden sin på sitt enorme gods, plukker blomster i hagen og drar på spontane reiser. Mannen hennes er til gjengjeld sertifisert arbeidsnarkoman som arbeider 10+ timer i døgnet, selv om han etter alt å dømme ikke har bruk for pengene. Og her oppstår et interessant bilde på moderne jobbkultur, for hva er drivkraften hos de som ikke har skyggen av et økonomisk insentiv til å jobbe?

Det er selvfølgelig et enormt privilegium overhodet å kunne bry seg med om en jobb er meningsfull for deg.

Spørsmålet blir delvis besvart når dokumentaren tar oss med til Kuwait. Landet har med sin oljerikdom latt mengder av migrantarbeidere utgjøre en stor del av arbeidsstyrken. Samtidig fører regjeringen en politikk om at alle kuwaitere har rett til arbeid, noe som har resultert i at opptil 20 mennesker ansettes til å fylle en enkelt stilling. Det fører igjen til deprimerte ansatte som får de meningsløse arbeidsdagene til å gå med å se film på de tomme skrivebordene sine, eller komme et par timer for sent uten noen konsekvenser. De deprimerte ansatte har sant å si en jobb, som de får en god lønn for – men de mangler det vi i velstående samfunn har vennet oss til å forvente av en jobb: De mangler følelsen av å være nødvendige for arbeidsplassen, eller at deres arbeid gjør en forskjell og gir dem en mening med livet.

Dokumentaren kan kritiseres for ikke å dvele tilstrekkelig ved skyggesiden av disse tomme stillingene. For selv om Gandini undersøker arbeidsetikken på tvers av klasser, ved for eksempel også å intervjue en amerikansk kvinne som jobber som pakkebud for Amazon, glir narrativet raskt forbi arbeidsforholdene til migrantarbeiderne, som kuwaiternes arbeidsliv er basert på. For det er selvfølgelig et enormt privilegium overhodet å kunne bry seg med om en jobb er meningsfull for deg. Et slikt behov kan sies å ligge øverst i Maslows behovspyramide, blant de egoistiske og selvrealiserende behovene som dekkes gjennom anerkjennelse, status og en mulighet for å etterprøve vårt eget potensial. For migrantarbeiderne, derimot, er arbeidsetikken diktert lenger nede i pyramiden. Fordi de antakelig kjemper for å få oppfylt mer basale fysiologiske behov, må de gi avkall på andre behov, når de for eksempel er tvunget til å arbeide i det undertrykkende kafalasystemet, som fratar dem mye personlig frihet.

Å knytte ens selvverdi til jobb kan sees i lys av Maslows behovspyramide, der selvrealisering er øverste nivå.

Foto

Fri lisens

Siden vi som lever i velstående samfunn har fått oppfylt våre mest grunnleggende behov, klarer vi til gjengjeld å finne utfordringer angående meningen med jobben vår. Og man kan da undre seg over hvilke verdier som ligger bak lovgivningen som sikrer alle kuwaitere rett til jobb, siden insentivet ikke ser ut til å skapes gjennom meningsfulle arbeidsdager. Kanskje lovgivningen heller er basert på den ideologien vi følger her i Vesten, om at jobben gir mennesket verdighet, og at det da er tilstrekkelig å kunne si at du har en jobb?

Hvorfor vi ikke kan ta oss fri

Våre privilegerte arbeidsforhold kan overhodet ikke sammenlignes med migrantarbeiderne i Kuwait. Men det skaper en interessant kontrast, for hvorfor – når vi faktisk har all bevegelsesfrihet i verden – velger vi selv å lenke oss til arbeidsplassen vår? Fordi vi er så avhengige av jobben for å tydeliggjøre vår verdi som mennesker, blir det også vanskeligere og vanskeligere å forlate den eller ta fri fra den. Malesic skriver for eksempel om amerikanere som pensjonerer seg, men kommer tilbake i jobb kort tid etter fordi de ikke kan finne på noe annet å fylle livet med. På ironisk vis er det jo også en masse mennesker som jobber hardt hele livet, med pensjonen som en gulrot i horisonten som de kanskje aldri får nyte – det ser vi også et eksempel på i Sundstrøms tragikomiske nekrologer:

Vid sin pension önskade han
att tillsammans med sin hustru
få njuta av att
spela golf, motionera, segla
och resa

Tyvärr drabbades han
snart av en hjärnblödning
som delvis förlamade
hans högra sida.

Moralen er gjenkjennelig nok: at vi ikke bør utsette det vi vil i livet. Allikevel er det mange mennesker i dag som ikke engang klarer å ta ordentlig ferie fra jobbene sine. En undersøkelse fra U.S. Travel Association i 2018 – som Gandini også inkluderer i sin film – viser at over halvparten av alle arbeidende amerikanere unnlater å bruke alle sine betalte feriedager, noe som i 2018 betyr at 768 millioner feriedager gikk tapt.

Malesic mener at denne tendensen er et tegn på at vi tillegger jobben vår for mye verdi. Fordi vi er avhengige av jobben vår til å betale mat og husleie, samt gi oss verdighet som mennesker, er amerikanere besatte av å bevise at de ikke kan unnværes på arbeidsplassen – noe som bare bekrefter at deres verdighet kun finnes i regi av jobben. Hvis du beviser din uunnværlighet, er det selvfølgelig vanskeligere å finne en grunn til å gi deg sparken, og det skaper et økonomisk insentiv. Men kanskje denne dynamikken også har noe å gjøre med ditt selvbilde, fordi så stor en del av selvverdet ditt er knyttet til jobben at du risikerer en eksistensiell krise hvis du mister den.

Lovgivning eller verdier?

I Norge virker det ellers ikke som vi har de helt samme utfordringene som amerikanerne. En rekke rapporter fra årene før pandemien, publisert av det amerikanske reiseselskapet Expedia, viser nemlig at nordmenn flest bruker alle sine betalte feriedager – og til og med føler seg oppmuntret til dette av deres overordnede.²

Men dette resultatet er egentlig ikke så overraskende hvis man ser forbi den rent statistiske forskjellen. Det er nemlig lovpliktig for norske arbeidsgivere å sørge for at deres ansatte bruker de feriedagene de har krav på. Det kan derfor diskuteres hvorvidt det er loven eller de kulturelle verdiene som får nordmenn til å utnytte sin betalte ferie.

Pandemien har gitt oss mulighet til å revurdere flere aspekter av hverdagen vår, og på mange måter betyr nok dette spesielt en revurdering av arbeidets plass i våre liv

Vi verdsetter altså i høyere grad vårt behov for ferie, men samtidig tar vi heller ikke helt fri. Både i en undersøkelse fra 2017 og i en nyere fra 2021 vises det til at omkring halvparten av nordmenn som er i jobb, tar jobben med på ferie. Den siste undersøkelsen er gjort av Opinion på vegne av NHO,³ og understreker dessuten at en del av årsaken til dette resultatet er at vi mener vi er uunnværlige på arbeidsplassen. Og det er altså også problematisk, siden det øker risikoen for utbrenthet når vi ikke holder fullstendig pause fra jobben vår.⁴

Pandemien som katalysator

Denne måten å la jobben dominere våre liv på, utfordres muligens i kjølvannet av covid-19-pandemien. Malesic poengterer hvordan noen mennesker faktisk risikerte livet ved å fortsette å jobbe under pandemien, og at noen har måttet gjøre en konkret vurdering av hva som er viktigst, livet eller jobben. Han mener videre at nedstengningens oppsigelser og hjemsendinger har gjort det mulig for oss å løsrive vår verdighet fra jobben, siden de usikre arbeidsforholdene under pandemien tydelig ikke har hatt noe å gjøre med den enkeltes arbeidsinnsats eller verdi på arbeidsplassen.

På den måten har jo pandemien gitt oss mulighet til å revurdere flere aspekter av hverdagen vår, og på mange måter betyr nok dette spesielt en revurdering av arbeidets plass i våre liv, når vi har funnet ut av at vi vil ha flere dager med hjemmekontor, mer tid til familien, til hobbyene våre eller til å være ute på tur. Vi har funnet ut av at vi faktisk kan bruke tiden vår på en hel del andre ting. Denne åpenbaringen har i det siste spredt seg gjennom en ny bevegelse på sosiale medier i form av fenomenet «quiet quitting».

Når det er trendy
å være likegyldig

Det amerikanske analyseinstituttet Gallup definerer quiet quitters som ansatte som ikke er engasjerte i arbeidsplassen sin og kun møter et minimumskrav av arbeidsinnsats. Høsten 2022 publiserte de data fra en undersøkelse som viste at omkring halvparten av den amerikanske arbeidsstokken besto av quiet quitters, og at den siste nedgangen i det generelle arbeidsengasjementet begynte i andre halvdel av 2021.⁵

«Hva har du det travlt for?» blir det spurt på denne undergangen i København. For mange er deres selvbilde avhengig av deres travle hverdag.

Foto

Esther Nørregaard-Jensen

Flere artikler påpeker at quiet quitting har røtter i pandemiens destabilisering av mange menneskers arbeidsliv: noen opplevde et større arbeidspress fordi de ivaretok essensielle arbeidsoppgaver, noen ble sendt hjem til hjemmekontoret og et stadig mer utvisket skille mellom arbeidsliv og privatliv, og andre mistet jobben. Alt dette gjorde at en stor gruppe arbeidstakere endret innstilling til arbeidet sitt. Quiet quitters er mennesker som har funnet andre aspekter av livet å engasjere seg i enn jobbene sine – bra for dem, kan man jo tenke.

Men for et analyseinstitutt som Gallup, som anvender undersøkelsene til å konsultere ledere i utviklingen av arbeidsplasser, er den uengasjerte arbeideren noe som for alt i verden skal motkjempes. Hvis man gjør et raskt Google-søk på quiet quitting, dukker det også hovedsakelig opp artikler som er rettet mot arbeidsgiverne, og som handler om hvordan man kan motarbeide dette fenomenet hos sine ansatte.

Vi har helt klart en travelhetskultur i arbeidslivet som vi må ta et oppgjør med.

Gjennom sin oppmerksomhet på utbrenthet, argumenterer Jonathan Malesic imidlertid for at et lavere engasjement kan gjøre arbeiderne sunnere, siden det vil minske forskjellen mellom forventningene våre og realiteten av jobben. Som ny på arbeidsmarkedet synes jeg det høres deprimerende ut å se frem til et liv fullt av uengasjert arbeid. Men det virker heller ikke fristende å falle i fellen av evig travelhet, som man risikerer som overengasjert arbeider, med en sikret fremtid som utbrent og sykemeldt. «I’m so busy right now», lyder et refreng gjennom Gandinis After Work. Vi ser en forretningskonsulent løpe gjennom gangene fra hotellværelse til konferanserom til hvem-vet-hvor, mens han i slam-poesi-stil messer til tonene fra et jazzband: «I am so busy. You wouldn’t understand how busy I am. I’m so busy right now. I am so busy.»

Vi har helt klart en travelhetskultur i arbeidslivet som vi må ta et oppgjør med, og det hjelper heller ikke å falle i den andre grøften og fylle våre manglende arbeidsprestasjoner med andre konkurranseelementer – jeg er kanskje ikke den eneste som er lei av kappløpet med instagram-oppslag om surdeig og overveldende gjør-det-selv-prosjekter og ambisiøse mosjonsplaner florerte under nedstengningen. Det blir nok vanskelig å finne riktig balanse, men de siste årene har i hvert fall åpnet opp for en utforskning av nye måter å leve på. Jonathan Malesic er antagelig inne på noe når han argumenterer for at et av de første skrittene i prosessen må være å tildele mennesker en grunnleggende verdighet uavhengig av jobben deres. For hvilken verdi er det overhodet i våre jobbprestasjoner, når alt allikevel bare er en forsert brikke i det kapitalistiske økosystemet?

Sundström beskriver de forgjengelige fruktene i arbeidslivet så fint og nøkternt i en av sine nekrologer: «Under de åren / var han med om att bygga upp / och förvalta / företagets fastighetsbestånd // De sista tio åren / blev hans uppgift att / avveckla och försälja / det han tidigare / byggt upp.» Dette er nesten et Sisyfos-lignende bilde som forteller oss at vi må finne andre supplementer som drivkraft i vår søken etter det helt store talking point: meningen med livet. Og kanskje man faktisk har lykkes i Norge med å skape en sunnere mentalitet rundt ferie fra jobb, enn det vi ser i USA. Vi er ikke framme helt ennå, siden vi fortsatt har vanskelig for å legge arbeidet til side, men hva hvis vi kan oppnå enda mer gjennom lovgivningen mot ideen om en sunnere work-life-balance?

Det ideelle mennesket

Men hvorfor er det egentlig relevant å bruke en samling nekrologer til å kommentere arbeidsetikken vår? Når Sundström setter sine nekrologer i Vi är många som har berörts i djupet av våra hjärtan på vers, ligner en annen sjanger, nemlig minnediktet. Den danske litteraturforskeren Sune Auken skriver om sjangeren i boken Eftermæle (1998). Her påpeker han at minnediktet ofte fremstiller et idealbilde for mennesket i dikterens samtid, fordi det ofte beskriver den avdødes ideelle sider og stiller disse dydene opp mot omverdenen, som oftest beskrives som å være fattigere etter den avdødes exit. Minnediktet fungerer på denne måten som en manifestasjon av sin samtids – eller i hvert fall dikterens – idealer.

I nekrologenes portretter er det jobben som gjør de navnløse pronomen til verdige mennesker.

I dette aspektet ser vi altså en likhet mellom Sundströms dikt og minnediktene. For selv om de menneskene som males frem i Sundströms tekster ikke beskrives i like så høytflyvende fraser som i minnediktene, blir deres viktigste dyd fremstilt med omhu – nemlig deres arbeidskraft. Og den kollektive stemmen som skapes i Sundströms verk – siden det er basert på flere reelle nekrologer, og siden det ofte er et kollektivt bedrifts-«vi» som er diktenes avsender – understreker den universelle forestillingen om det ideelle arbeidende mennesket som fremstilles gjennom disse tekstene: et menneske som jobber for å stige i gradene, som bidrar til bedriftens vekst og som selv i pensjonsalderen finner et forum å være ordstyrer i.

For i nekrologenes portretter er det jobben som gjør navnløse pronomen til verdige mennesker – Sundström har nemlig anonymisert nekrologene. «Jag fastnade för det här desperata och krampaktiga i att vilja bli ihågkommen för att man var en bra försäljningschef på ett företag», sier Sundström i tidligere nevnte intervju, «det berättar någonting om vad som anses vara ett värdigt liv. Det är som att människorna lyser med sin frånvaro.» Mangelen på reelle mennesker understrekes nettopp av Sundströms sjangerblanding av dikt og nekrologer. For diktene er ikke minnedikt – i hvert fall ikke som Sune Auken beskriver dem. Auken påpeker at minnedikt må etterfølge helt andre konvensjoner enn nekrologen. Fordi minnediktet er lyrikk, må det først og fremst leve opp til kunstens idealer, mens nekrologen heller må oppfylle krav om fakta og detaljer og derfor i høyere grad kan tillate seg uskjønne og CV-aktige oppramsinger. Sundström har nettopp tatt oppramsingene og den uromantiske interessen for konkrete prestasjoner i arbeidslivet fra nekrologens verden og med inn i kunstens. Og dette valget får temaet omkring arbeidets plass i livet til å stå tydelig frem i diktene, samtidig som det får menneskene bak til å lyse med sitt fravær.

En atmosfære av I’m so busy right now oser ut av disse diktene, og det blir nesten klaustrofobisk. Når man leser Sundström eller Malesic eller ser en film som Gandinis, får man lyst til å bryte ut av disse mønstrene. For selv om vi er mange som kanskje har lyst til å bli husket for vår viktige jobb, hvem har lyst til kun å bli husket for den? Det kan i hvert fall bli et noe grått og monotont ettermæle vi da kommer til å etterlate oss.

Oversatt fra dansk av Simen Strand-Pedersen.

Referanser

1) Amanda Rönnell: «I.B. Sundström tänker på döden», publisert på Nöjesguidens nettside 9. februar 2023 [https://ng.se/artiklar/ib-sundstrom-tanker-pa-doden].

2) Bård Amundsen: «Nordmenn er ferieekstremister», publisert på forskning.no, 19. januar 2018 [https://forskning.no/fritid-samfunnsmedisin-ny/nordmenn-er-ferieekstremister/294990].

3) Næringslivets Hovedorganisasjon: «Ta fri i høstferien!», publisert på NHOs nettside, 7. oktober 2021 [https://www.nho.no/regionkontor/nho-vestlandet/artikkelarkiv/2021/ta-fri-i-hostferien/].

4) Christine Guldbrandsen: «Derfor er det viktig at du tar helt fri fra jobb i ferien», publisert på forskning.no, 4. august 2022 [https://forskning.no/arbeid-fritid-oslomet/derfor-er-det-viktig-at-du-tar-helt-fri-fra-jobb-i-ferien/2059673].

5) Jim Harter: «Is quiet quitting real?», publisert på Gallups nettside, 6. september 2022 [https://www.gallup.com/workplace/398306/quiet-quitting-real.aspx].