Den nye direktøren ved Nasjonalmuseet i samtale med Alf van der Hagen

Denne teksten ble opprinnelig publisert i Samtiden 2-2023, og på Samtidens nettsider i mars 2023. Samtalen fant sted før det ble kjent at Ingrid Røynesdal skal overta stillingen som direktør for Nasjonalmuseet etter Karin Hindsbo.

Ingrid Røynesdal i samtale med Alf van der Hagen

Ingrid Røynesdal ble verken profesjonell idrettsutøver eller konsertpianist. Hun er nå inne i sitt andre åremål som direktør for Oslo-filharmonien. Men hun var tennisspiller på landslagsnivå i ungdommen med 14 norgesmestertitler, og som 26-åring fullførte hun solistdiplomstudiet ved Norges musikkhøgskole. Parallelt med pianostudiene skrev hun masteroppgave i statsvitenskap.

Jeg begynte med statsvitenskap fordi jeg hadde behov for å ta inn mer av verden, forstå rammene rundt samfunnet vårt og lære mer om hvordan ting henger sammen. Jeg elsket statsvitenskapstudiet, og det var naturlig nok ganske annerledes enn musikkstudiet som jo opptok enda mer av min tid i de årene.

Masteroppgaven din fra 2005 hadde tittelen «Fra arkitekt – til hjelperstat: En analyse av New Public Managements inntreden i norsk offentlig kunstsektor». Var du for eller imot?

Analysen er for dårlig, jeg hadde jo ingen kontekstforståelse den gangen, men masteroppgaven handlet om å analysere hvordan et målstyringsverktøy som New Public Management traff en sektor der kvantitative mål i noen sammenhenger ses på som en motsetning til de kunstneriske målene.

Man kan vel ikke måle kunst og kultur på samme måte som i en del andre bransjer?

Noe av det viktigste i New Public Management handler om effektiv målstyring, og dét er selvfølgelig også viktig for kulturfeltet. Både publikum, aktivitet og utvikling kan med fordel måles, og i Oslo-filharmonien gjør vi det stadig mer. Vi har en ganske stor og bred samfunnsportefølje, og vi møter stadig flere forventninger fra mange hold, ikke minst til effektivisering. Da trenger vi hele tiden innsikt i og bedre forståelse av hvordan vi bruker tiden og pengene, og om vi når ambisjonene våre. Det bør i stadig mindre grad være magefølelsen til noen av oss som styrer slike ting. Vi disponerer jo også offentlige penger og derfor er det viktig å kunne legitimere og dokumentere hva vi gjør.

Ingrid Røynesdal ble verken profesjonell idrettsutøver eller konsertpianist. Hun er nå inne i sitt andre åremål som direktør for Oslo-filharmonien.

Foto

Rune Bendiksen

Jeg har jobbet med å utvikle nye redaksjonelle, kall det produkter, både i Bokklubben og i avisen Morgenbladet. Da brukte vi gjerne spørreundersøkelser, og aller helst kvalitative undersøkelser, altså dybdesamtaler om hva leserne mente om innholdet. Det oppfatter jeg fortsatt som viktigere enn å måle rent kvantitativt. Altså ikke bare telle billetter eller publikummere eller abonnenter, men undersøke dybden og intensiteten i kunstopplevelsen.

Helt enig, men det er også viktig for den kvalitative opplevelsen at salene er fulle. At vi sitter skulder ved skulder. Sammen. Og min jobb er også å legge til rette for, ja jobbe målrettet for, at enda flere skal kunne få store kunstopplevelser. Vi har jobbet mye med å få inn nytt publikum etter pandemien, og nå fylles konsertsalene igjen. Heldigvis! Og stadig vekk kommer det nye. En kveld kom en ung mann i begynnelsen av tyveårene bort til meg. Han hadde stjerner i øynene. Det var litt tilfeldig at han hadde blitt tatt med på konserten. «Hvorfor har ingen fortalt meg om dette før?» Han hadde aldri opplevd et orkester tidligere. «Helt vanvittig. 100 mennesker som spiller sammen som dette. Jeg forstår ikke hvordan de får det til!»

Ja, hva er dette? Hva det er musikken setter i gang i oss, i det indre livet ... Hva er en musikkopplevelse for deg?

Det er komplekst, og det er sikkert en klisjé, men for meg er musikk noe som utvider livet, noe som jeg ikke kan få utløp for, eller oppleve, på noen annen måte. En stor musikkopplevelse fyller meg med en dyp takknemlighet. Det er skjønnhet, letthet og det er alvor.

Hva i musikken er det som trigger? Er det overgangene mellom langsomt og hurtig, sterkt og svakt, moll og dur ...?

Jeg vet ikke hvordan andre føler dette, men her kjenner jeg alltid at ordene kommer til kort. Slik det er for meg, skaper musikken et rom der følelsene virkelig kommer i spill. Det gir meg en mulighet til å kunne medskape noe jeg aldri ellers ville hatt fantasi til å finne på med min egen kreativitet. Det er dette som for meg er «det vidunderlige», hvis jeg kan bruke et litterært uttrykk. Det jeg opplever på det beste i konsertsalen, har jeg ikke andre fora for enn nettopp der.

Er det en ensom opplevelse, eller blir den større når du deler den med andre i en fullpakket sal?

Det er klart at det å sitte skulder til skulder, helt stille, konsentrert, åpner et helt eget rom som for meg ikke er en religiøs opplevelse, men i mangel av andre ord, noe nesten hellig. Det er en påminnelse om det utrolig vakre ved stor kunst og det vakre i et fellesskap. Jeg tror at musikk forbinder mennesker. Det gjør oss mindre ensomme.

Oslo-filharmonien har ofte konserter på Oslo konserthus, men besøker også andre arenaer. Her på Myraløkka på Sagene i Oslo.

Foto

Johannes Granseth

Kan man bruke et ord som opphøyd? Eller er det belastet?

For meg er det oftest det stikk motsatte, det er det absolutt mest grunnfestede, det er helt nede på jorden. Og det åpner for sårbarhet. Vi sitter der skulder ved skulder, alle kan i prinsippet være borte i morgen, men akkurat her og nå deler vi dette øyeblikket av noe genuint. Noe potensielt magisk. Så er det selvfølgelig ikke slik at alle konserter utløser noe magisk, men potensialet for det magiske er der.

Du sa en gang i et intervju at et stort symfoniorkester er viktig i et samfunn for at vi som publikum kan oppleve et musikalsk mangfold. «Ingen andre aktører kan jo fremføre den fantastiske orkesterlitteraturen, som i mine øyne er noe av det flotteste som er skapt.»

Det mener jeg bestemt. Om man ser mangfold som et fargekart, så betyr jo ikke mangfold å blande alle fargene, da blir det brunt eller grått. Gråbrunt. Selve poenget med et mangfold må være at vi både ser det irrgrønne, gule, og røde tydelig og at dette faktisk kan leve sammen på en best mulig måte. Historie og røtter er viktig og den klassiske musikktradisjonen er jo et viktig fundament for den vestlige kulturhistorien.

Opplever du også at musikken knytter oss til historien? Man hører en Beethoven-symfoni og vet at det har det sittet mennesker i 200 år og hørt de samme tonene?

Absolutt. Jeg tenker at den eldre klassiske musikken er et blikk inn i historien, formidlet med et samtidig perspektiv. Det er vakkert, ikke sant? 

Sånn sett er det også samtidsmusikk? Det er ikke museum, for det fremføres levende, her og nå?

Det er akkurat det, levende, med moderne utøvere. Hvis du hører på historiske innspillinger, er det ofte veldig annerledes enn det vi gjør i dag. Det t har skjedd mye med tempo, med frasering og også med blikk, presentasjon, formidling. Det er mye som har endret seg bare de siste tiårene.

Mange klager over at det er så mye grått hår i konserthusene, men personlig er jeg ikke så bekymret for det. Vi har alle et livsløp, og et musikkinteressert menneske gjennomgår en normal utvikling som går fra pop, rock, rap, jazz ... til klassisk, den ypperste musikken. Det er en normal musikalsk kvalitetsutvikling vil jeg si. Man havner i konsertsalen, okke som ...

Haha, det er en morsom analyse, men jeg deler ikke den! Jeg tror at for mange, uansett generasjon, er det vanskeligere å finne en naturlig forbindelse til en klassisk konsertsal hvis man aldri noen gang har blitt eksponert for det som ung. Hvis du har spilt et instrument, slik du selv har gjort, har du allerede en inngang. Hvis du som ung har vært på en familiedag eller barnekonsert, er det mye lettere å fange det opp senere. Men jeg er enig i at vi må ha med hele livsperspektivet. Norske pensjonister er både i bedre form og har best tid, det er et stort og begeistret publikum, og det er ikke minst et dedikert publikum.

Og kunnskapsrikt!

Absolutt, og apropos bevisstheten om mangfold: Det er også en pussighet hvis hele samfunnet vårt i alle sammenhenger skal ha hovedfokus på å treffe et ungt publikum. Men når det er sagt: De unge skal definitivt med!

Selv ble du til de grader eksponert for den klassiske musikken fra du var lite barn. Faren din spilte bratsj i Trondheim symfoniorkester og tok deg ned på øvinger, det må ha formet deg tidlig?

Uten tvil. Vi bodde i et alminnelig eneboligstrøk i utkanten av Trondheim, og jeg opplevde oss som ordinære på alle måter. Helt ordinære var vi kanskje ikke i alle sammenhenger, siden min far og noen kompiser spilte i Trondheim strykekvartett og jeg visstnok elsket å høre på i timevis mens de øvde i kjellerstua ... Ga jeg fra meg en eneste lyd, måtte jeg forlate rommet. Så jeg lærte meg tidlig å være musestille! Far døde tidlig, men senere har jeg skjønt hvilket skattekammer han rakk å åpne for meg. Han hadde på egen hånd funnet frem til kunsten og musikken som en klippe i sitt liv. Han kom ikke fra noe kunstnerhjem, så for ham var det naturlig først å gjøre ferdig en lang ingeniørutdannelse før han tillot seg selv å bli musiker. Jeg var den eneste datteren hans, og han åpnet et stort univers rundt meg, åndelig sett. 

Du ble så å si marinert i Sjostakovitsjs strykekvartetter?

Ja, marinert er et godt uttrykk! For akkurat den musikken var rundt meg som den mest naturlige ting i verden. Jeg var ikke mer enn fire–fem år. Det satte seg tidlig i meg, og da jeg senere hørte disse verkene, kunne jeg først ikke forstå hvorfor jeg kjente musikken ut og inn. Men det var selvfølgelig timene i kjellerstua som hadde satt sine spor. Sjostakovitsj! Jeg hadde ikke et religiøst hjem, men jeg har alltid opplevd en stor takknemlig over livet. Jeg opplevde tidlig å miste mennesker jeg hadde kjære. Og jeg husker at jeg dermed tidlig tenkte at et dersom det var noen rettferdighet i verden, så ville det forkorte mitt liv. For det kunne jo ikke være forenlig både å være så heldig som jeg var, samtidig som at jeg skulle kunne leve et langt liv? Sånne ting grunnet jeg på.

Takknemlighet?

Ja, jeg har alltid hatt en merkelig følelse av stor takknemlighet, men også en ensomhet. Jeg var tidlig nokså selvstendig og ganske alene om mange ting. Det var ikke så mange i Trondheim som spilte tennis med de drømmene og ambisjonene som jeg hadde på den tiden. Musikkmiljøet var viktig for meg, men etter hvert pendlet jeg stadig mer til Oslo, både for pianoundervisning og tennisturneringer, ofte annenhver uke.

Du begynte å spille i seksårsalderen? Og valgte piano, et instrument som faren din ikke behersket?

Han hadde problemer med å lære seg piano, ja. Så det var tilfredsstillende å kunne gjøre det bedre enn ham. 

Tidlig konkurranseinstinkt?

Ja, det fulgte meg nok en god stund. Og jeg presterte jo bra, men var samtidig full av komplekser, redd for å stikke meg frem på feil måte. Sosialt sett var jeg like søkende og usikker som andre tenåringer, men jeg hadde noen arenaer som betydde enormt mye for meg, som jeg investerte mye tid i og til dels også lyktes bra i som relativt ung.

Dronning Sonja, sjefdirigent Klaus Mäkelä og administrerende direktør Ingrid Røynesdal under sesongåpningen for Oslo Filharmonien i Oslo konserthus i 2020.

Foto

Ørn E. Borgen / NTB

Faren din dør når du bare er femten år? Det må ha vært en tragedie.

Selv om han var syk i ett år, var jeg aldri forberedt på å skulle miste ham. Han var en klippe i mitt liv. Da han døde, kom det like brått som døden vel alltid gjør. Når du er fjorten–femten har du ikke mye forsvarsverk rundt noe sånt. Men jeg har et veldig naturlig gen for å ta ansvar. Så når min far dør, er jeg mest opptatt av å ta ansvar for min mor og for mitt eget liv. Jeg blir veldig selvdreven.

Sørget du ikke?

Jo. Selvfølgelig, men jeg ga ikke sorgen et så stort rom. Agerte mer utfra en pragmatisk overlevelse. «Nå må jeg bare sørge for å selv være den klippen og den pilaren som jeg nå har mistet i livet mitt. Nå må jeg selv ta ansvar.»

Mange bruker musikk for å bearbeide sorg, vi legger oss på gulvet og lytter til en langsom sats av Mahler eller hva det kan være. Du er jo heldig sånn sett, for du kan sitte i salen og overvære prøver … Jeg tror du har sagt at du er privilegert fordi du kan gråte på jobb. Er musikken en sikkerhetsventil?

Det er godt spørsmål, egentlig. For meg har musikken alltid vært noe jeg naturlig har søkt til, og det er ingen tvil om at jeg har grått mye til musikk, både hjemme og på konserter. Man gråter sjelden mens man selv spiller, men å øve bearbeider følelser på andre måter. Musikk har vært veldig eksistensielt for meg, det er det ingen tvil om.

Hvorfor ble du likevel aldri profesjonelt utøvende, verken som tennisspiller eller konsertpianist?

Jeg har brukt mye tid på meg selv og min egen utvikling, konkurrert mye med meg selv og satt stadig nye mål. Men da jeg var tidlig i tyveårene ble jeg mye mer opptatt av lagarbeidet, og hvordan jeg kan være med på å gjøre andre gode. Det er det som er gøy med å være mange i en virksomhet: Vi kan få til så mye!

Mens før gjaldt det først og fremst å deg selv god?

Jeg ville jo finne ut av hva slags potensial som var i meg, og det er jo nærliggende å begynne med seg selv. Men så kom jeg til det punktet da jeg tenkte: «Om jeg fortsetter på dette sporet, vil det kreve alt av meg.» Om man er dedikert nok, må man fortsette. Jeg begynte på dette tidspunktet å føle at å fortsette å øve ville stenge flere dører enn det ville åpne. Men det var et krevende valg, for musikken var jo et område jeg hadde investert mye i. 

Vi gjør alle våre livserfaringer. Er det noe du nå vet om livet, som du skulle ønske du visste da du var ung?

Det er kanskje litt ironisk hvis du ser på CV-en min, men jeg skulle gjerne hatt mer av alt. Mer selvtillit da jeg var ung, og jeg skulle gjerne hatt høyere fart på mange ting som ikke handlet om meg. Jeg kom tett på mange deler av samfunnet, ikke minst fordi jeg fikk så mange muligheter som musiker, men sett i ettertid, skulle jeg også gjerne hatt annen type erfaring og utvidet horisontene og kunnskapene mine enda mer i andre ting. Jeg fikk for eksempel ikke fast jobb før jeg var tredve, jeg burde sikkert hatt en fast jobb tidligere. Jeg har bare alltid vært livsbejaende, og har alltid vært sulten på å få til mer. Samtidig angrer jeg ingenting, kanskje med ett unntak: at jeg burde engasjert meg politisk på en eller annen måte i tenårene. Det ville vært bra for meg personlig, i det minste. 

Nå finnes det eksempler på statsråder som er blitt hentet inn fra kulturlivet og ikke fra politikken. Et hypotetisk spørsmål: Hvilket parti skulle du i så fall vært kulturminister for?

Det var det, da. Jeg har aldri hatt noe ønske om å bli kulturminister, og jeg hadde nok meldt meg inn i politikken hvis jeg virkelig hadde hatt en dedikert partipolitisk drive. På ett vis er jeg en dyp forsvarer av hele det sosialdemokratiske prosjektet, og på andre måter er jeg dypt konservativ. Jeg har noen brytninger som gjør at det ikke er noe åpenbart parti for meg … jeg er litt lilla, hjelper det? Det er kanskje et kjedelig svar, men mange er vel nettopp det?

Før jeg sluttet som sjefredaktør i Morgenbladet, skrev jeg en artikkel om redaktøren som dirigent. Jeg sammenlignet lederrollen med dirigentens ...

Jeg har faktisk et eget foredrag som går på det samme! For jeg mener at det å dirigere er destillert lederskap: Du har bare noen få minutter å sette ambisjon og retning, det andre ledere gjerne sies å ha hundre dager på å gjøre. Du må bygge tillit, du må gjøre andre gode, du må være en autoritet og du må gi folk til lyst til å få til noe sammen. Da må du også interessere deg for det relasjonelle, alt det som finnes mellom mennesker. Gode dirigenter gjør nettopp det ... At du kan gjøre det i en alder av 27 år, er nesten ufattelig. Men vår sjefdirigent Klaus Mäkelä gjør altså akkurat det.

Handler det også om å skape entusiasme som får folk til å yte over evne når det virkelig gjelder?

Absolutt. Å bidra til at helheten blir mer enn summen av alle delene. Er ikke nettopp det noe av essensen av ledelse?

Jeg hørte fra sikre kilder at musikerne i Berlinerfilharmonien hadde begynt å plystre på vei til jobben etter at den nye sjefdirigenten Kirill Petrenko tiltrådte der for et par–tre år siden!

Nemlig. Det er en god illustrasjon, Godt humør er viktig for å ha lyst til å gjøre en god jobb.

Musikerne plystrer her også, kanskje?

Det er et lite eventyr, det som skjer for tiden. Det høres kanskje rart ut, men da vi signerte med Klaus Mäkelä, var jeg nokså sikker på at dette kom til å bli noe helt ekstraordinært. Samtidig tror jeg tror ingen kunne forutse hvor fort dette skulle gå, og hvor raskt han har blitt en ener i dette feltet, i verden, faktisk. Han er også av dem som er i stand til å bygge broer og åpne den klassiske musikken for så mange nye publikummere, og åpenbart for den unge generasjon.

Jeg bodde i Paris i høst, og han var sannelig også sjefdirigent for filharmonien der!

Han begynte hos oss i 2020 og vi fikk gjort en god del, på tross av pandemien, før han begynte i Paris i realiteten høsten 2022. I 2027 tiltrår han som sjef også for Concertgebouw-orkestret i Amsterdam.

Så hvor lenge får dere beholde ham?

Vi har kontrakt til 2027. Vi insisterte tidlig på en kontrakt på syv år da vi så hvor det bar. Så nå må du bare kjenne din besøkelsestid, og komme og høre ham dirigere orkesteret vårt!

Jeg er ikke så god til å følge med, for de eneste ledige plassene er ofte på siden, og lyden er dårlig og det er virkelig frustrerende!

Ja, det er dessverre ikke utviklingspotensial for dette orkestret i Oslo konserthus.

Jeg kan godt sitte på siden i Berlin eller Hamburg eller Paris, men det fungerer ikke lydmessig i Oslo konserthus, jeg får ikke noe ut av det. Så ille er det. Det har jeg ment lenge.

Jeg vet at du har det. Det vi ønsker oss, er jo et nytt hus!

Det har jeg sett at du jobber for å få til, på Filipstad, sammen med private investorer som Petter Stordalen og Anders Buchardt?

Jeg kan ikke si så mye om det ... Men jeg er et menneske som alltid leter etter krevende utfordringer. Og dette er krevende. Så lenge det er moro og vanskelig, er det moro! Det er litt flåsete sagt, men det er egentlig sant. 

Camilla, hertuginnen av Cornwall (t.v.) og dronning Sonja besøkte Edvard Griegs hjem Troldhaugen i Bergen i 2012. Ingrid Røynesdal viser dem rundt.

Foto

Marit Hommedal / NTB

Avisene har jo skrevet om dette for flere år siden ...?

Vi har tatt utgangspunkt i at dette neppe vil få samme finansieringsmodell som for eksempel Nasjonalmuseet. Det er ikke et sånt prosjekt. Gjennom alle mine år i Filharmonien har vi derfor vært på leting etter hvordan kan vi bygge broer, ikke minst mellom kulturlivet og næringslivet. Vi jobber med et nytt konsertbygg som et stort utviklingsprosjekt for Oslo, for kulturlivet, for samfunnet vårt og for Norge. Da må vi spille ball med mennesker som kan bidra til dette. Vi gikk ut offentlig med Stordalen og Buchardt for å vise at det er mange måter å tenke på. Det var bare én måte, én modell, men det finnes flere andre.

Når får vi vite noe om neste runde?

Det får vi se. Vi jobber med det. Det er få ting jeg jobber så mye med som dette.

Hvem andre enn deg jobber med det?

Stein Olav Henrichsen, som gikk av som direktør for MUNCH nå i høst. Han jobber med det sammen med meg, Og folk internt her i virksomheten. Det er vi som driver prosjektet.

La oss forlate jobben og konsertsalen. Noen mennesker sier at de trenger en stille stund for å tømme seg, mange har tankekjør som de må roe litt ned. Noen mediterer, andre går inn i en kirke ...?

Jeg elsker kirker, og jeg elsker historie, men jeg er altfor utålmodig til å meditere. Jeg prøvde noen ganger, det bare funker dårlig. Men jeg har venner som elsker det.

Hva med naturen? Se gresset gro. Høre fuglene i skogen. Finner du en annen ro der enn i byen?

Jeg har vært mye av en asfaltjente. Flyttet til Oslo så fort jeg kunne, det er tross alt det nærmeste vi kommer en storby i Norge. Da jeg var liten, tenkte jeg ofte at enhver time ikke måtte misbrukes. Jeg hadde en drive rundt hvordan jeg kunne bli bedre pianist, bli bedre tennisspiller, optimalisere tiden. Jeg var ganske utålmodig. Og det er jeg nok fortsatt. Men jeg har heldigvis også fått et bredere spenn, en større himmel. Og ved å få barn, for eksempel, stilles jo helt andre ting fremst. Andre ting blir viktige. Men jeg er en arbeidsmaur, jeg simpelthen elsker å jobbe. Hele livet mitt har vært skrudd inn på det.

Hva med stillhet. Har du vært redd for det?

Nei, jeg er ikke det, men jeg har nok vært litt redd for å gå glipp av ting. Da kan det ikke være for lenge stille. Når jeg har ledig tid, hører jeg helst på debattprogrammer, lydbøker og podkaster. Men gradvis, ja, kanskje under pandemien, erkjente jeg at jeg kanskje også går glipp av noe ved bare å ha det fokuset ... 

Har du tatt konsekvensen av det?

Ja, vi kjøpte en liten husmannsplass utenfor Kongsberg i 2020. Dit skal jeg i helgen, tenkte jeg.

På landet?

Skikkelig på landet, hvor det finnes røtter, lokalhistorie og ordentlig arbeiderkultur. Jeg elsker det. Jeg elsker mentaliteten der og menneskene og jeg kjenner veldig på at det er noen verdier der, en ro og en nærhet til naturen, som jeg koser meg med akkurat der jeg er nå i livet. 

Religiøse mennesker reiser på pilegrimsreiser og opplever hellige steder. Hvor er dine hellige steder? 

Hellig er et sterkt ord ...

Rom som er betydningsfulle? Er det konsertsaler mer enn kirker?

Jeg er som sagt forferdelig glad i å gå i kirker, både i den protestantiske og katolske verden. Jeg har ikke vokst opp i et religiøst hjem og har aldri vært noen sterkt troende. Men hele den sakrale stemningen som er i kirker gir meg alltid noe. Jeg går alltid inn i kirker når jeg besøker steder, og gjerne de små kirkene, mer enn de store. Barokke kirker er nydelige. Men vi har også fantastiske middelalderkirker i Norge. Jeg er veldig glad for den berikelsen de er, arkitektonisk og som rom for oss mennesker. Men jeg oppsøker dem mer for å oppleve noe, så det er ikke så ofte innover, det er mye mer utover.

Hva tenker du da om Gud? 

Jeg er en som synes at livet er ... igjen er vi er tilbake ved takknemligheten. Det finnes noe som er større enn meg her, men hva dette er, har jeg ikke tatt stilling til. Det er bare så mange vakre ting i verden som er fantastiske, at jeg ikke helt kan la være å tro på at det er noe som er mye større enn meg. Større enn mennesket. Jeg har alltid hatt en eller annen dragning mot akkurat det. At det er noe som er over meg. Og kanskje er det derfor jeg liker kirker. Der får jeg en påminnelse om det.

Nå kom jeg på en scene fra Ingmar Bergmans film Smultronstället ...: Fem mennesker kjører bil: en eldre mann, hans svigerdatter og tre ungdommer. De stopper langs veien i et landskap, sitter ved en rasteplass foran en vakker utsikt. Plutselig bryter Bergman realismen, handlingen stanser, hovedpersonen ser rett i kameraet og begynner å resitere et dikt, en salme fra begynnelsen av 1800-tallet: «Var är den Vän, som överallt jag söker? / När dagen gryr, min längtan blott sig öker ...» Så bryter den ene og så den andre av skuespillerne inn og resiterer videre: «Jag ser hans spår, varhelst en kraft sig röjer, / En blomma doftar och ett ax sig böjer ... / Jag hör hans röst, där sommarvinden susar … / Ack, när så mycket skönt i varje åder / Av skapelsen och livet sig förråder ... / Hur skön då måste själva källan vara, / Den evigt klara!» ... Altså, når det fins så mye vakkert i denne verden, hvor mye vakrere må da ikke kilden til denne skjønnheten være?

Sterkt.

Det uttrykker kanskje en allmenn fornemmelse av det hellige, eller et allmennreligiøst instinkt, jeg vet ikke. Kjenner du deg igjen?

Jeg kjenner meg absolutt igjen i det du siterte der. Det er vanskelig å unngå øyeblikk i livet hvor man virkelig blir overmannet av dette. Det er en del situasjoner hvor du bare tenker, «shit, hva er det som skjer nå?» ... 

Da faller guarden, eller man mister litt kontroll?

Absolutt. Jeg skal ikke si jeg alltid har kontroll, men … jeg har en kraft som ofte er fremoverlent og på leting. Men av og til blir man overmannet av dette, «tross alt», det er noe som er mye større, og som er overordnet akkurat det. Det er kanskje en flik av dette vi nå har vært innom?

Alf van der Hagen har en lang karriere i norsk kulturliv. I tillegg til å ha vært ansvarlig redaktør i Morgenbladet fra 2003 til 2012, har han vært redaktør i De Norske Bokklubbene, i Kritikertorget i NRK, og medredaktør i Vagant. Han har til nå skrevet fjorten bøker, de fleste i sjangeren «samtalememoarer». Alf van der Hagens intervju vil bli å finne i hvert nummer framover.