Selvmord: Ringer Kirkens SOS hvert kvarter

­Temaet i Samtiden 2-2023 er selvmord. Alle artiklene om temaet kan leses her.

Hilde Lillestøl har mastergrad i helsefag og empowerment, har jobbet i primær- og spesialisthelsetjenesten og er ansatt i fagenheten hos Kirkens SOS, med ansvar for å utarbeide og kvalitetssikre opplæring og utførelse i krisetjenesten ut fra forskning, erfaring og evaluering.

Foto

Thomas Floyd

På vakten min natt til søndag ringte en ung mann, som med helt rolig stemme fortalte at nå orket han ikke mer, at han ville ta sitt eget liv. Han orket ikke å kjempe mer.

Han hadde ikke snakket med et eneste menneske på fire måneder, og han var usikker på hvorfor han hadde ringt til oss, sånn egentlig.

Dette er et utdrag fra en anonymisert beskrivelse fra en frivillig med vakt hos Kirkens SOS. Slik kan en samtale starte.

Å tre inn i en samtale med en selvmordsnær person handler om å møte mennesket i sin ytterste sårbarhet. I en samtale som gir rom for det som for mange har vært ordløst. Å bygge ned myter og stigma rundt selvmord innebærer en innsikt om at livsmørket kan finnes hos oss alle. Det å stå alene når man er i det dypeste mørket, er hardt. Derfor er vi opptatt av at det alltid skal være noen som svarer hos Kirkens SOS.

Å tre inn i en samtale med en selvmordsnær person handler om å møte mennesket i sin ytterste sårbarhet.

Hvert år svarer Kirkens SOS på rundt 180.000 henvendelser fra innringere og innskrivere på telefon, melding og chat. I fjor handlet 18 prosent av telefonsamtalene og 45 prosent av de skriftlige samtalene om selvmord. Det å forebygge selvmord er en kompleks og sammensatt utfordring som krever innsats på flere nivåer. Ifølge Handlingsplan for forebygging av selvmord 2020−2025 er hjelpetelefoner og nettjenester som Kirkens SOS et viktig supplement til det offentlige hjelpeapparatet.¹ Tilgjengelighet, med mulighet for å være anonym, gjør krisetjenesten til en viktig beredskap for alle innbyggere. Selvmord har sjelden en enkel forklaring. Det er en ensom handling som må forstås i en sosial sammenheng. En kontekstuell forståelse av selvmord medfører at forebygging er en kollektiv samfunnsoppgave hvor alle kan bidra.²

Gnagende ensomhet

Kirkens SOS opplever en økning i henvendelser om ensomhet. Ensomheten blir beskrevet som gnagende, mørk, vond og uutholdelig. Gjennom pandemien ble dette forsterket ytterligere: Ved krisetelefonen var det 17 prosent flere samtaler med ensomhet som tema, mens økningen i de skriftlige tjenestene var på hele 50 prosent. Dette kan leses som et uttrykk for en viss økning av ensomheten i samfunnet generelt, men som særlig gjelder ungdom. Det er ungdom som i størst grad bruker de skriftlige tjenestene hos Kirkens SOS.³ En langsiktig økning av ensomhet blant norsk ungdom både før pandemien, og som følge av den, understøttes av flere undersøkelser.⁴

Vi mennesker trenger hverandre. Den kollektive erfaringen av sosial distansering og isolasjon har også gitt en styrket bevissthet om vår grunnleggende avhengighet av hverandre og fellesskapet.

«Psychache» 

Edwin Shneidman beskriver mennesker i selvmordskrise som preget av «psychache»: en sterk psykologisk og emosjonell smerte som kan oppleves som dyp fortvilelse, tristhet, skam, skyld, sorg, ydmykelse, håpløshet eller ensomhet. Det er en smerte som handler om hvordan man har det som menneske – eksistensielt og relasjonelt.⁵ Eksistensielle følelser av meningsløshet, betydningsløshet og opplevelser av utenforskap kan utløse en sterk smerte, som kan drive mennesker mot selvmord.⁶

En langsiktig økning av ensomhet blant norsk ungdom både før pandemien, og som følge av den, understøttes av flere undersøkelser.

Ut fra psykologisk suicidologisk teori forstås selvmordsadferd som en reaksjon på stort indre og ytre press. Selvmord oppleves av den suicidale som den eneste veien ut av en uløselig krisesituasjon. Selvmord forekommer imidlertid også alltid i en sosial, kulturell, politisk, økonomisk og historisk kontekst som er avgjørende.⁷ Forebygging av selvmord må i tillegg til det individuelle derfor også inkludere strukturelle forhold på et samfunnsnivå.

Empati med det suicidale ønsket

Som samtalepartner i krisetjenesten, innebærer en empatisk tilnærming en anerkjennelse og et forsøk på å forstå hvorfor selvmord er det «rasjonelle» valget ut fra den andres perspektiv. Viktige egenskaper som samtalepartner er derfor å være lyttende, forståelsesfull og utforskende, uten å avbryte eller korrigere.⁸ Dette gir en mulighet til å forstå den selvmordsnæres livssmerte på deres egne premisser, uten hverken å redusere eller betvile denne. Ved å lytte til den andres fortelling oppstår det kontakt og relasjon i samtalen.

Å tre inn i en samtale med en selvmordsnær person handler om å møte mennesket i sin ytterste sårbarhet.

Foto

Tim Harding

Jeg husker ikke nøyaktig hva jeg sa, men jeg fikk etablert kontakt og spurte om vi i hvert fall kunne få ha en rolig samtale et trygt sted først, og at jeg gjerne ville høre mer om hans situasjon. Dette bekreftet han at var i orden. Som et uttrykk for det jeg oppfattet som stor omsorg for meg fra første stund, sa han at han ikke ville utsette meg for å måtte være på tråden når han avsluttet livet.

Jeg var lenge i mørket med ham, og lyttet. Jeg aksepterte at han var der han var. Etter å ha lyttet en stund, kjente jeg at jeg tenkte: «Det er ikke rart at denne mannen er sliten og tenker at han ikke orker mer. Det har han sine grunner til, og det må jeg bare respektere.»

En folkeopplysningskampanje beskriver det å stille direkte og tydelige spørsmål om selvmordstanker med metaforen «å skru på lyset i et mørkt rom». Det vanskelige og smertefulle er der fortsatt, men er ikke lenger skjult. Kirkens SOS ønsker å utforske selvmordsfare så tydelig at det avdekkes om den foreligger eller ei. Frivillige i Kirkens SOS får opplæring i å utforske selvmordstanker, vurdere risiko og handle dersom selvmordsfaren er akutt. Ved akutt fare kan ambulansepersonell kontaktes, det blir laget en beskyttelsesplan, eller andre avtaler som bidrar til sikkerhet.

Forebygging av selvmord må i tillegg til det individuelle inkludere strukturelle forhold på et samfunnsnivå.

Det å få snakke om et så alvorlig og ofte tabubelagt tema som selvmordstanker fortsatt er, oppleves i seg selv som lindrende for de fleste.⁹ Målet for samtalen er å la livet komme til uttrykk, ved å få sette ord på hvordan man har det akkurat nå. Å snakke om eller på andre måter få luftet og speilet selvmordstanker har vist seg å ha en forebyggende effekt, også når dialogen foregår utenfor et behandlingsrom.¹⁰

Motstridende følelser 

Å se på selvmord som et eksistensielt fenomen styrker det forebyggende arbeidet, og gir oss et rikere og mer finmasket språk for å snakke om hvordan det er å være til. Innringeren vi møter i beskrivelsen, ønsker å avslutte livet og kontakter likevel Kirkens SOS. I seg selv skaper denne kontakten et håp om og en mulighet til å få avbrutt eller utsatt selvmordet. Ofte handler selvmordstanker om at personen ikke orker å ha det slik han eller hun har det nå. Døden virker derfor som en utvei i en situasjon som fremstår håpløs.

Nok tid og rom til å snakke om hva som gjør at vedkommende ønsker å dø, er en viktig forutsetning for samtalen. Ved samtaler i Kirkens SOS er det derfor viktig å formidle at man har tid til å lytte og gir rom til å fortelle. På den måten kan innringer fortelle om, og komme i kontakt med, egne tanker og følelser. Den frivillige sier dette ofte handler om å våge å «stå i mørket» sammen med innringer. Selv om dette kan virke kontraintuitivt, handler det om å formidle aksept og anerkjennelse for situasjonen slik som den oppleves for den selvmordsnære. Å møte den andre der han eller hun er, innebærer likevel ikke at man som hjelper og samtalepartner støtter selvmord som løsning, men at man tar vedkommende på alvor. Det er viktig også for å kunne komme i kontakt med det som ikke bare er mørkt.

Samtalene handler ofte om å holde ut det skjøre, brutale og uforsonende, samtidig som det ofte finnes streif av håp, glede, lengsel og mot.

Etter hvert som kontakten vår ble sterkere, valgte jeg å dele tanker og følelser i flere retninger. At jeg på én side kjente en dyp respekt for at han har vært gjennom umenneskelige ting og prøvd veldig hardt å få hjelp, og at jeg ikke ville bagatellisere noe av det og komme med lettvinte løsninger som å si «dette går nok bra, bare prøv litt til!». Samtidig synes jeg han var helt fantastisk fin å snakke med, full av ressurser. Som et medmenneske følte jeg en sterk trang til å kunne gi nok påfyll til at han kunne holde ut litt til.

Og da fortalte han meg plutselig om de fremtidsdrømmene han hadde hatt en gang. Å være frivillig for andre. Bli lærer. «Jeg er egentlig en veldig fin fyr, skjønner du», sa han, og jeg sa at det merket jeg etter fem minutter i samtale med ham.

På magisk vis endte denne delingen med at jeg sa at jeg nå hadde et inderlig ønske om at han kunne gi de drømmene én sjanse til. Selvmord kan utsettes som en plan her og nå.

Og da sier han: «Vet du hva? Jeg vet ikke hva som har skjedd, men nå har jeg hvilepuls og tenker helt annerledes. Jeg skal gå og legge meg i stedet, og i morgen skal jeg se på mulighetene for å ta lærerutdannelse.»

Det var ubeskrivelig sterkt, og vi begge gråt en god del.

Fortellingen til den frivillige er både unik og illustrerende. Likevel er det grunn til å understreke at mangfoldet og kompleksiteten i samtalene ved Kirkens SOS rommer mange flere nyanser enn det som fremkommer her.

24 timer i døgnet lytter de frivillige i Kirkens SOS til beskrivelser om livet. Samtalene handler ofte om å holde ut det skjøre, brutale og uforsonende, samtidig som det ofte finnes streif av håp, glede, lengsel og mot. Noen ganger er vi så heldige å få vite noe om utfallet etter en samtale, og andre ganger er det noe mer uvisshet. Likevel vet vi at dette er en tjeneste som har stor betydning, både for mange enkeltmennesker og for det samfunnet vi alle er en del av. Samtalen med et medmenneske kan bidra til å gi nytt fotfeste på en vei videre og til styrket tilhørighet, i utvidet forstand.

Fotnoter

1) Helse- og omsorgsdepartementet. (2020) Handlingsplan for forebygging av selvmord. (I-200B). Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet.

2) Hjelmeland, Heidi. (2022) Selvmordsforebygging. For å kunne forebygge selvmord må vi forstå hva suicidalitet handler om. Cappelen Damm AS, Oslo.

3) Lillestøl, H., Bergset, L., og Stølan Hymer, I. (2022). Å høre sammen – erfaringer i pandemien ved et lavterskeltilbud på telefon og internett. Suicidologi 2/22 Vol 27.

4) Statistisk sentralbyrå. (2021). Blir vi stadig mer ensomme? SSB Analyse:2021. Oslo: Statistisk sentralbyrå. Lest 10. april 2022. https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/blir-vi-stadig-mer-ensomme

5) Shneidman, E.S. (1993) Journal of Nervous and mental disease. (1993).181(3):145-7.  

6) Shah, F og Werring, E. (2022) Det selvmordstruede mennesket og det eksistensielle meningssammenbruddet https://psykologisk.no/2022/03/de-selvmordstruende-og-det-eksistensielle-meningssammenbruddet/

7) Hjelmeland, Heidi. (2022) Selvmordsforebygging. For å kunne forebygge selvmord må vi forstå hva suicidalitet handler om. Cappelen Damm AS, Oslo.

8) Orbach(2001).Therapeutic empathy with the suicidal wish. Principles of therapy with suicidal individuals. American Journal of Psychotherapy 55(2):166-84.

9) Nasjonalt senter for selvmordsforskning- og forebygging. (2015). 3 myter om selvmord. Universitetet i Oslo.

10) Shah, F og Werring, E. (2022) Det selvmordstruede mennesket og det eksistensielle meningssammenbruddet https://psykologisk.no/2022/03/de-selvmordstruende-og-det-eksistensielle-meningssammenbruddet/

11) Mishara, B, Daigle, M., Bardon, C., Dhagnong, F.,Balan, B.,Raymond, S.,Campbell, J. (2016). Comparison of the Effects of telephone Suicide prenvention help by volunteers and professional paid staff: Results from studies in the USA and Quebec, Canada. I Suicide and Life-threatening behaviour 46(5):577.587. DOI: 10.11 11/sltb.12238

Denne teksten sto på trykk i Samtiden 2-2023.