2016: «Lov om endring av juridisk kjønn» Prop. 74 L. Regjeringen foreslår en ny lov som gjør det mulig å skifte kjønn i folkeregisteret uten å ha en bestemt diagnose og uten medisinsk behandling.
Vidar Ruud / NTB
Norges vei mot et mer inkluderende og aksepterende samfunn
Temaet i Samtiden 3-2023 er «kjønn – identitet og biologi». Alle artiklene om temaet kan leses her (etter hvert som de blir lagt ut).
Mikael Scott Bjerkeli og Tone Maria Hansen er henholdvis seniorrådgiver og daglig leder ved Harry Benjamin ressurssenter.
Ole Kristian Bjerkeli
I 1955 tok daværende helsedirektør Karl Evang initiativ til å sette ned et sakkyndig utvalg som skulle vurdere behandling for transseksualisme. Evang ønsket en sakkyndig medisinsk-psykiatrisk uttalelse om transseksualisme og dens behandling. Formann for utvalget var psykiater Per Anchersen, som skulle bli en sentral fagperson for utredning og behandling av personer med kjønnsdysfori på 1960- og 70-tallet.
Det ble ingen enighet i utvalget når det gjaldt tilbud om kirurgi. Helsedirektøren mente hormonbehandling var et ansvar den enkelte lege måtte ta etter utredning fra psykiater.
På slutten av 1950-tallet begynte et samarbeid mellom psykiater Per Anchersen som var overlege ved psykiatrisk avdeling for menn ved Ullevål sykehus og endokrinolog Jørgen Hermann Vogt ved Aker sykehus. Anchersen utredet, og Vogt startet opp hormonell behandling.
Første kvinne blir operert
I Norge startet det som kan beskrives som en offentlig behandling med hormoner og kirurgi for kjønnsdysfori på Rikshospitalet i 1963, da den første kjønnsopererte kvinnen ble operert. Etter operasjon fikk pasientene endret fornavn og nytt personnummer. Etter dette har samtlige genitale operasjoner som er utført i Norge blitt utført på Rikshospitalet.
På 1960-tallet var det i hovedsak Per Anchersen som utredet, diagnostiserte,
og Henrik Vogt som startet opp hormonell behandling på pasienter som ble henvist til Rikshospitalet for kirurgi. Etter hvert tok Rikshospitalet over hormonbehandling ved Jack Jervell som var endokrinolog. Kirurgi ble utført av Henrik Borchgrevink som stod for alle genitale operasjoner fra 1963 til 1992.
I Norge startet det som kan beskrives som en offentlig behandling med hormoner og kirurgi for kjønnsdysfori på Rikshospitalet i 1963, da den første kjønnsopererte kvinnen ble operert.
På 1970-tallet ble psykiater Berthold Grünfeld involvert i utredningen sammen med Per Anchersen.
I 1979 ble det opprettet en arbeidsgruppe for å forsøke å formalisere behandlingen for kjønnsinkongruens. Arbeidsgruppen ønsket mer synlighet av behandlingen på Rikshospitalet, og kontaktet Helsedirektør Mork for å få støtte i dette arbeidet. Helsedirektøren mente at nåværende praksis med ad hoc-løsninger var tilfredsstillende. Helsedirektøren mente det også ville være et svært krevende arbeid med offentlige retningslinjer.
Kronprins Haakon sammen med Tone Maria Hansen, daglig leder av Harry Benjamin Ressurssenter (HBRS), under åpningen av en internasjonal fagkonferanse om kjønnsinkongruens/-dysfori på Holmenkollen Park Hotell i Oslo i 2009.
Stian Lysberg Solum / NTB
Etterundersøkelse blir aldri publisert
I 1991 ble det gjennomført en etterundersøkelse av de 65 første opererte på Rikshospitalet mellom 1963 og 1987, men denne ble aldri publisert. Noe av etterundersøkelsen ble publisert i 1998 i en hovedoppgave i psykologi. Undersøkelsen viste blant annet til at svært mange hadde store psykiske problemer, også etter behandling. Mellom 20 og 24 prosent hadde forsøkt å ta sitt liv før de var ferdig i behandlingen.
I 1999 ba Rikshospitalet Statens Helsetilsyn om midler til å opprette eget behandlingsteam. Men i oktober samme år informerte sjefslege Arnt Jakobsen at behandlingen kunne opphøre fra begynnelsen av 2000. Behandling for pasienter med kjønnsdysfori ble nedlagt på Rikshospitalet i januar 2000.
I 1955 tok daværende helsedirektør Karl Evang initiativ til å sette ned et sakkyndig utvalg som skulle vurdere behandling for transseksualisme. Bildet er fra 1972.
Arild Hordnes / NTB
Pasientorganisasjonen Harry Benjamin ressurssenter (HBRS) ble stiftet 9. januar 2000. Det var første gang i historien at det ble startet opp en organisasjon for personer som opplevde kjønnsdysfori/kjønnsinkongruens. Samtidig med opprettelsen av HBRS ble behandlingen på Rikshospitalet nedlagt. Det medførte at HBRS i flere år arbeidet politisk for å få behandlingen tilbake. HBRS var på NRK Dagsrevyen 5. februar 2000, som medførte at denne saken ble en del av spørretimen på Stortinget.
Og det politiske arbeidet til Harry Benjamin Ressurssenter (HBRS) bar frukter: I januar 2002 kom behandlingen i gang igjen. Det var også i dette året at Justisdepartementet i samarbeid med HBRS la frem en ny navnelov som for første gang i historien ga personer med kjønnsdysfori rett til å skifte navn før genital kirurgi. Loven åpnet også for at andre innenfor kjønnsidentitetstematikk også skulle få mulighet til å skifte navn.
Konferanse om barn og unge
I 2004 arrangerte HBRS den første konferansen i Norden om barn og unge som søker hjelp for kjønnsdysfori. De fremste fagpersonene i verden med erfaring og kunnskap om behandling for barn og unge med en slik problemstilling holdt foredrag. Konferansen førte til at Rikshospitalet, som det første sykehuset i Norden, begynte å ivareta barn og unge under 16 år ved utredning, behandling og oppfølging.
I 1991 ble det gjennomført en etterundersøkelse av de 65 første opererte på Rikshospitalet mellom 1963 og 1987, men denne ble aldri publisert.
HBRS foreldre- og familieforening ble stiftet i 2005, og i 2009 arrangerte HBRS i samarbeid med The World Professional Association for Transgender Health (WPATH) verdens største og viktigste fagkonferanse om kjønnsdysfori og andre problemstillinger i forhold til kjønnsidentitetstematikk.
I 2020 publiserte Helsedirektoratet ny Nasjonal faglig retningslinje for helsehjelp til personer med kjønnsinkongruens. Retningslinjen har vært kritisert både fra HBRS, fagmiljøer og Folkehelseinstituttet. I en rapport publisert i 2023 om behandling for barn og unge med kjønnsinkongruens, kom statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (UKOM) med en anbefaling om at den nasjonale faglige retningslinjen for kjønnsinkongruens må revideres for å sikre likeverdig og god behandling for alle.
Tatt inn i straffeloven
På 1970-tallet ble psykiater, dr. med. Berthold Grünfeld, involvert i utredningen av hormonell behandling på pasienter som ble henvist til Rikshospitalet for kirurgi. Her fra 1980.
Henrik Laurvik / NTB
I 2021 ble «kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk» tatt inn i straffeloven §185. om hatefulle ytringer og § 186. Diskriminering.
I dag har HBRS en forsiktig tilnærming til behandling av kjønnsinkongruens, vi ønsker å ta hensyn til den enkeltes behov og ønsker i behandlingsprosessen. HBRS mener at det er viktig å gi pasienten mulighet til å ta kontroll over sin egen kropp, men at dette bør skje på en måte som er forsvarlig og som tar hensyn til både den fysiske og psykiske helsen til pasienten.
I tillegg legger HBRS vekt på å gi pasientene god informasjon og støtte gjennom hele behandlingsprosessen, og vi arbeider aktivt for å øke kunnskapen om kjønnsinkongruens blant helsepersonell og samfunnet generelt.
I 2002 la Justisdepartementet i samarbeid med HBRS frem en ny navnelov som for første gang i historien ga personer med kjønnsdysfori rett til å skifte navn før genital kirurgi.
Gjennom historien har det vært mange utfordringer knyttet til behandling av kjønnsinkongruens, og det er viktig å forstå at det ikke er en enkel problemstilling å håndtere. Harry Benjamin ressurssenter har vært en sentral aktør i utviklingen av behandlingen for kjønnsinkongruens i Norge, og har alltid hatt som mål å tilby en forsiktig tilnærming til behandling. Dette innebærer å ivareta pasientene på en helhetlig måte og gi dem tilstrekkelig tid til å utforske sin kjønnsidentitet før eventuelle kirurgiske inngrep blir utført.
Stor utvikling
I dagens samfunn er det viktig å fortsette å øke kunnskapen og forståelsen rundt kjønnsidentitet, og å tilby god og tilpasset behandling til de som opplever kjønnsinkongruens. Det er også viktig å anerkjenne og støtte foreldre og familier som står i en utfordrende situasjon når en i deres nære krets opplever kjønnsdysfori.
Daværende helseminister Bent Høie (H) (tv) sammen med John Peder Egenæs leder av Amnesty International i Norge, da loven om endring av juridisk kjønn ble lagt frem i 2016.
Vidar Ruud / NTB
Vi kan se tilbake på en historie der behandlingen av kjønnsinkongruens har utviklet seg mye, fra de første operasjonene i 1963 til dagens moderne behandlingsmetoder. Likevel er det fortsatt mye arbeid å gjøre for å møte behovene til denne pasientgruppen, både når det gjelder å forstå kjønnsidentitet bedre og å utvikle behandlingsmetoder som er tilpasset individuelle behov.
Det er viktig å fortsette å arbeide for å fremme respekt og toleranse for mangfoldet i vårt samfunn, og for å sikre at alle får likeverdig tilgang til helsehjelp uavhengig av kjønn og kjønnsidentitet. Ved å styrke kunnskapen og forståelsen rundt kjønnsidentitet og kjønnsinkongruens, kan vi skape et mer inkluderende og aksepterende samfunn for alle.