Fra tabu til forsøk på å forstå selvmord

­Temaet i Samtiden 2-2023 er selvmord. Alle artiklene om temaet kan leses her.

Lars Dehli er klinisk psykolog og førstelektor i psykologi ved Høyskolen Kristinia. Foto: Høyskolen Kristiania.

Edwin Shneidman, som er en av pionerene innen suicidologi, selvmordsforskning, kalte den indre psykiske smerten som ligger bak selvmord for «Psychache» i sin klassiske bok, The Suicidal Mind, fra 1993. Han regnes som den første som virkelig forsøkte å forstå de psykologiske mekanismene bak selvmord. Altså er selvmord et relativt nytt felt innen psykologien. Tidligere var selvmord så tabubelagt at de fleste forskere ikke tok i det med ildtang. Sigmund Freud, som selv begikk selvmord, hadde riktig nok en lite kjent teori om selvmord som forårsaket av aggresjon vendt innover, men alt i alt er dette et forholdsvis nytt forskningsfelt innen faget.

David Foster Wallace skrev at du må ha kjent på en psykisk smerte som overskrider frykten for døden for å forstå et suicidalt menneske. I flukt med dette kan vi spørre oss om du må ha kjent på sterk kjærlighetssorg for å forstå hvordan det føles? Eller å ha opplevd å miste en nær person for å forstå hva tap virkelig er? I Gjennom natten skriver Stig Sæterbakken inderlig om sorgen etter å ha mistet noen til selvmord. Dessverre tok han også livet sitt da han var 46 år, samme alder som Foster Wallace.

Psykologen som står for den rådende teorien om selvmord i dag, Roy Baumeister, forteller at han aldri har hatt et snev av selvmordstanker. Likevel har han laget en teori som både klinikere, forskere og suicidale personer mener virkelig beskriver faktorene som fører til selvmord. Denne teorien har utspring i hans teori «Escape from self»: Når selvoppfattelsen vår blir negativ, øker vår motivasjon til å unnslippe selvbevisstheten. Dette kan vi gjøre ved for eksempel selvskading, overspising eller å ta rusmidler. Poenget med selvskading er ikke å påføre oss fysisk smerte per se, men å skape en distraksjon til den psykiske smerten som oppleves som verre.

Med overspising er ikke motivasjonen å heve kaloriinntaket, men skape en altoppslukende metthetsfølelse som gjør en nummen emosjonelt. Vi har også med sosialt aksepterte fluktmetoder som å drikke vin, gå på spinning eller «binge» Netflix – disse aktivitetene kan vi selvsagt også utføre av andre beveggrunner, motivasjonen som ligger bak vet bare individet det gjelder. Baumeister sier at selvmord følger samme tese – det er den ultimate flukten fra selvet, permanent. Hans teori omfatter seks faktorer som alle er viktige for å forstå mekanismene bak selvmord:

Opplevelse av å mislykkes med tanke på sine forventninger: Her er det snakk om subjektiv skuffelse relativt til egen selvoppfatning, ikke å være mislykket når det gjelder objektive mål. Etter finanskrisen i 2008 økte antallet selvmord i Oslo vest, men ikke på østkanten.^[1] Baumeister sier at de som begår selvmord, ofte har «Better than average lives», men det er deres opplevelse av tap på viktige arenaer i livet som predikerer selvmord. Ofte er det betydelig forskjell i hvordan personen opplever seg selv, og hvordan andre ser på ham/henne utenfra − dette er ofte mennesker som oppleves som suksessrike av andre. Avgjørende hendelser kan være å miste jobben, skilsmisse, å bli alvorlig syk eller å havne i fengsel. Kvinner har fordoblet risiko for selvmord etter skilsmisse, mens hos menn øker den med ni ganger. En forklaring her er at menn er mindre tilpasningsdyktige etter brudd, fordi de gjerne både har mindre sosialt nettverk og har høyere terskel for å søke hjelp. Langvarig arbeidsledighet eller mangel på partner er ikke en avgjørende faktor, det er det plutselige fallet i selvaktelse som er avgjørende.

Selvattribusjon: Begrepet «attribusjon» brukes innen psykologien for å forklare hvordan man tolker årsaker til visse hendelser. Dette kan være indre eller ytre attribusjon. La oss si at en mann får sparken fra jobben. Ytre attribusjon vil være «sjefen er dust», «deres tap, dette», mens indre attribusjon vil være «jeg er udugelig» og «jeg får meg aldri en ny jobb». Den indre attribusjonen genererer skam og skyld over den situasjonen man er havnet i. Et viktig poeng er at det er en plutselig økning i deevaluering av seg selv som er farlig, de som har vært selvkritiske hele livet, har faktisk en buffer mot selvmord. Den suicidale ser andre som gode og vellykkede, og seg selv som mislykket. Ofte opplever den suicidale sin egen lidelse som unik i menneskehetens historie.

Forhøyet selvbevissthet: Selvmord er den ultimate flukt fra en negativ opplevelse av selvet. Når vi er i en negativ modus, blir vi selvsentrerte, og andre mennesker oppleves som langt unna. Dette illustreres i selvmordsbrev (cirka 30 prosent legger igjen det) som inneholder langt flere «jeg» og «meg» enn når folk blir bedt om å skrive hypotetiske selvmordsbrev.

Negativ affekt: Når livet er bra, som når vi tar inn over oss gleden ved å få barn eller få en ny jobb, så føles det positivt å være selvbevisst. Det er når vi blir overmannet av negative emosjoner − «psychache» − at det blir vanskelig for oss. Selvmord er motivert av å unnslippe denne psykiske smerten.

Kognitiv dekonstruksjon: Forut for et selvmord erfarer mange at opplevelser brytes ned i enkle elementer. Det er ofte snakk om konkret tenkning for å unngå følelser. I tiden før et selvmordsforsøk ser vi at det er vanlig at personen holder seg manisk opptatt med praktiske oppgaver for å unngå å kjenne på hvordan det er på innsiden. Dessuten føles det som at tiden går utrolig sakte: I eksperimenter overestimerer suicidale personer hvor mye tid som har gått. Denne modusen gjør dessverre at det blir nærliggende å legge klare planer for å gjøre slutt på alt. Folk som begår selvmord, er ofte oppstemte og i godt humør i tiden før de tar livet av seg, fordi de er lettet over å ha tatt avgjørelsen, for eksempel for hvilken dato.

Miste hemninger (disinhibition): Mennesker er laget slik at vi er veldig overlevelsesdyktige, de fleste mennesker har ingen enkel måte å ta livet av seg på. Metoder for selvmord kan være både skremmende og smertefulle. Selv om en person forsøker å begå selvmord, er overlevelsesinstinktet alltid intakt. Vi ser at de fleste som hopper fra cruiseskip, er glade for å bli reddet fordi overlevelsesmekanismen er så sterk. Dersom man er tilvent spesifikke situasjoner, så kan hemningene være lavere. I militæret er det typisk at personer ofte tar livet av seg med metoder de er vant med, soldater i Infanteriet bruker ofte våpen, de i Flyvåpenet hopper ofte fra høye bygninger, og de i Marinen bruker ofte rep.

Smitteeffekter

Helt siden 1774 har det vært klart at selvmord smitter både på mikro- og makronivå. Dersom en kjendis tar livet av seg og metoden blir publisert (som dessverre er vanlig i USA), ser vi en økning av mennesker på samme alder som tar livet av seg i tiden etterpå. Etter at Marilyn Monroe tok livet av seg, var det mange unge kvinner som gjorde det på samme måte. Slik smitte skjer også på mikronivå, for eksempel om en elev tar livet av seg på en ungdomsskole, så er sjansen klart forhøyet for at andre følger i samme spor.

Illustrasjon: Øivind Hovland.

Denne typen imitasjon av suicidal atferd kalles Werther-effekt og har sin opprinnelse i romanfiguren som er hovedperson i Goethes roman Den unge Werthers lidelser fra 1774. Ikke lenge etter utgivelsen begynte menn å etterlikne figuren i romanen ved å kle seg i blå jakke og gule bukser og ta sitt eget liv med en pistol, slik Werther gjør etter at han blir avvist av kvinnen han var forelsket i. Av denne årsaken ble boken forbudt i flere deler av Europa. I Norge har pressen tradisjonelt ikke oppgitt selvmord som dødsårsak, men det har vært et skifte etter Ari Behn – metode oppgis derimot aldri. Så når Chris Cornell i bandet Soundgarden gikk bort, sto det bare i norsk presse at han er død. Hvis man derimot går inn på amerikanske medier, er det både oppgitt at han har begått selvmord, og hva slags metode han benyttet. Dette er veldig uheldig når vi vet med sikkerhet hva dette utgjør av smittefare.

Det er helt klart at sensasjonelle omtaler av kjendisers selvmord − og særlig spesifikke detaljer om metoder − skaper «copy cat»-selvmord. Samtidig har vi et begrep som kalles Papageno-effekten. I Mozarts «Tryllefløyten» møter vi Papageno, fuglefangeren. Han havner i en dyp krise når han blir overbevist om at hans kjære Papagena er borte for godt. Han planlegger å ta sitt eget liv, men treffer tre gutter som minner ham på bedre alternativer for å hanskes med sorgen. Dette får Papageno til å legge vekk planene. Denne effekten beskriver hvordan informasjon som normaliserer selvmordstanker og beskriver mennesker som har overvunnent en suicidalkrise, kan forebygge selvmord. På nettsiden www.livethroughthis.org beskriver personer som har vært på nippet til å gjøre slutt på alt, hvordan de overvant selvmordstankene, og hvor takknemlige de er i dag for at de ikke gjennomførte det. Suicidale personer kan føle seg helt alene i verden med sin lidelse, ofte rapporterer de at ingen andre noen gang kan ha følt på den fortvilelsen de gjør. Men som Baumeister beskriver, så har de som er truet av selvmord, mange fellestrekk. Det å få kjenne seg igjen i andres krise og vite at de har kommet seg gjennom det, gir håp og reduserer faren for selvmord.

Selvmord og yrker

Vi mennesker slekter på dyr på mange områder. Skinner fant ut at vi følger samme belønningsmønster som duer, Pavlov beskrev hvordan vi danner assosiasjoner på samme vis som hunder, og med sjimpanser har vi mange likheter. Men mennesker er den eneste arten som tar sitt eget liv med intensjon. Og det er utbredt, fem prosent av oss forsøker selvmord i løpet av livet, og mellom én og to prosent gjennomfører det.

Selvmord er et relativt nytt felt innen psykologien, tidligere var selvmord så tabubelagt at de fleste forskere ikke tok i det med ildtang.

Selvmord er den vanligste dødsårsaken i aldersgruppen 18–49 år. Og tallet er økende. Dette er spesielt alarmerende med tanke på at alle andre dødsårsaker i samfunnet vårt er på vei ned, som trafikkulykker, kreft og hjertelidelser. Men det er store variasjoner blant mennesker, noe av det er kontraintuitivt, særlig når det gjelder utbredelse innen ulike yrker. Leger, tannleger og veterinærer topper selvmordsstatistikken. Dette til tross for at de har lavere dødelighet enn resten av befolkningen på alle andre områder. Årsakene her er sammensatt: Høy grad av perfeksjonisme, stort arbeidspress, potensialet for traumatiske opplevelser og − paradoksalt nok − høy terskel for å søke hjelp selv trekkes frem av forskere. Men den største faktoren for disse tre yrkene er nok at de er veldig kapable til å ta livet av seg. De har både tilgang til medisiner og kunnskap om hvordan man inntar en dødbringende dose.

I den andre delen av skalaen har vi lærere og prester; livene deres har som regel få eller ingen av de ovennevnte faktorene. Uavhengig av jobb så har vi store kjønnsforskjeller. Kvinner forsøker å ta livet av seg tre ganger så ofte som menn. Risikoen er forhøyet under menstruasjon, men ikke under PMS, som mange tror. Samtidig er det faktisk tre ganger så mange menn som fullfører selvmordsforsøk med døden til følge. Hovedårsaken kan forklares med at menn generelt er mer voldelige på alle plan, også mot seg selv – de bruker metoder som har høy sannsynlighet for dødelig utfall. Blant lesbiske og homofile er det én av ti som forsøker å ta livet av seg. Disse tallene har heldigvis blitt redusert i de landene som har innført likekjønnet partnerskap. Blant transpersoner er tallene igjen fordoblet i forhold til de homofile, men tallene er lavere for de som har hatt vellykket operasjon og transformasjon.

Selvmord og psykisk helse

Ikke overraskende er det en rekke psykiatriske diagnoser som er forbundet med forhøyet suicidrisiko. Blant dem med alvorlig depresjon, er det 20 ganger større risiko for forsøk. Hele fem prosent av mennesker med depresjon dør i selvmord. Særlig gjelder det de som ikke kommer i behandling, spesielt mange menn som er «usynlig» deprimert og aldri har luftet det for noen. I disse tilfellene kommer ofte selvmordet som et voldsomt sjokk på de nærmeste. Siden depresjon er så utbredt, gjør dette det til en av de ledende dødsårsakene i verden. Den aller farligste lidelsen er bipolar lidelse, der så mange som 15 prosent ender opp med å avslutte sitt eget liv. Dette er sammenfallende med at leger har en fordoblet sjanse for å få denne diagnosen.

Selvmordsfaren er mest forhøyet rett etter at man har mottatt diagnosen for første gang. På samme måte ser vi at personer som nylig har blitt innsatt i fengsel, har ni ganger risiko, men at dette gradvis går ned under soningen. Dersom man kommer seg over den mest akutte fasen av en krise, ser det ut til at de aller fleste mennesker er svært tilpasningsdyktige, selv i veldig vanskelige situasjoner. Det er den akutte krisen som er farligst. Dette følger Baumeisters faktor om plutselig tap og belastninger i livet.

Poenget med selvskading er ikke å påføre oss fysisk smerte per se, men å skape en distraksjon til den psykiske smerten som oppleves som verre

Videre følger borderline personlighetsforstyrrelse, som ofte er preget av store relasjonelle problemer, selvskading og rusbruk. Her begår én av ti selvmord. Men dette er en lidelse som brenner seg ut med tiden − veldig mange som får denne diagnosen i 20-årsalderen, oppfyller ikke lenger kriteriene når de er fylt 40 år. Så dersom de får god behandling og kommer seg gjennom ungdomstiden og tidlig voksen alder, så kan de bli gode foreldre og samfunnsborgere. Tallet for schizofreni er det samme, også her er den farligste perioden rett etter utbruddet.

Blant de som sliter med spiseforstyrrelser, er risikoen firedoblet, særlig de som ikke kommer i behandling. Ellers er risikoen større på landsbygda enn i byer, sannsynligvis på grunn av mindre sosialt nettverk og behandlingstilbud. Risikofaktorene kan være akkumulative, så en nyskilt mann i 40-årene med få venner, som har hatt udiagnostisert depresjon, har vært i militæret og bor på bygda, kan være veldig i faresonen.

Valg av selvmord og etikk

Selvvalgt død med medisinsk hjelp, «death with dignity», er tillatt flere steder i verden − som Nederland, Sveits, Canada og stadig flere stater i USA − og det virker som dette blir stadig mer utbredt på verdensbasis. Det er et dypt filosofisk spørsmål om hvorvidt vi bør stoppe de som vil begå selvmord, om de virkelig vil? Det er jo et fritt land.

Personlig synes jeg at vi skal gå langt i å hjelpe folk ut av kriser der de er akutt suicidale, for ved nesten alle selvmordsforsøk sier folk at de er sjeleglade for at de overlevde. Dette er gjennomgående både i forskningen og fra klinisk praksis. Selvmordsimpulser kan være veldig sterke der og da, men er som regel kortvarige for de fleste. Det kan være en sårbar person som har en spesielt dårlig dag, eller en vanskelig time. At vi kan bli veldig fanget opp i vår umiddelbare tilstand og ikke ser skogen for bare trær, kalles «WYSIATI» av psykologen Daniel Kahneman, «What You See Is All There Is».

Det vi umiddelbart opplever her og nå, får som regel forrang i bevisstheten vår. Når du er fyllesjuk og henger over doskåla, så tenker du at du aldri skal drikke alkohol resten av livet. Eller når det er solskinn ute, så er det vanskelig å se for seg at det skal høljeregne dagen etter, selv om Yr.no melder det. Når personen kommer seg ut av denne modusen, vil selvmordet virke utenkelig. Altså kan behandling, i ytterste tilfelle tvangsinnleggelse, være livreddende.

Vi har også begrepet «rasjonelt selvmord». Dersom vi skisserer et eksempel med en 21-årig kvinne som vil ta livet av seg etter et dramatisk brudd i en romantisk relasjon, så vil de fleste være enig i at dette er noe hun kommer seg igjennom, og at hun absolutt ikke bør ta livet av seg. Dersom eksempelet er et 87-årig menneske med terminal hjernesvulst, der det ikke er noe håp om bedring, men prognosen er snarere å leve i maksimum to måneder med ekstreme smerter, så vil vi som regel være enig i at det er forståelig at personen velger å avslutte livet sitt med medisinsk hjelp.

Altså vil vi si at valget om selvmord er basert på rasjonelle argumenter. Men ofte er ikke grenseoppgangene så tydelige. Hva for eksempel med en mann i 60-årene som har ALS og kan leve i to−tre år til, men som ønsker å avslutte livet med verdighet og bli husket som den han er, og ikke som pleiepasient?

Et annet aspekt er det religiøse. Vi ser at det er færre selvmord per innbygger i de tre abrahamske religionene kristendommen, jødedommen og islam. Dette er fordi selvmord både er tabu og en synd. I noen former for hinduisme er det derimot sosialt akseptert. Og som det er portrettert i filmen Sea of Trees, så er det i Japan egne steder man kan oppsøke for å avslutte livet. Japan har også en egen ritualistisk form for selvmord som kalles harakiri. Spesielt er det en skog ved foten av fjellet Fuji, som ligger omkring 100 kilometer fra Tokyo, der svært mange japanske menn har begått selvmord. På verdensbasis er Golden Gate Bridge utenfor San Francisco det stedet der flest mennesker avslutter livet sitt.

Den interpersonlige teorien

Vi har to rådende teorier om selvmord i dag. Den ovennevnte til Baumeister og en nyere av Thomas Joiner, som han kaller den interpersonlige teorien om selvmord. De to teoriene er ikke motstridende på noe felt, men kan være utfyllende. Joiners skisserer fire faktorer som er til stede ved selvmord. Han skriver at alle betingelsene må være oppfylt før noen blir suicidale, altså gir modellen klare implikasjoner for potensiell behandling og grep vi kan gjøre for å redusere selvmordsrisiko.

Opplevelse av sosial avvisning: Dette er sammenfallende med Baumeisters første faktor. Eksempler kan typisk være skilsmisse, miste jobben eller utestengelse av venner og et sosialt miljø. Særlig brudd i romantisk relasjon gir økt fare for selvmord hos menn. Et plutselig tap av sosial tilhørighet med påfølgende fall i selvaktelse.

Håpløshet: Dette er sannsynligvis det viktigste elementet. Dersom folk tror at de kan få det bedre i fremtiden, begår de sjelden selvmord. Om du går igjennom en kjærlighetssorg som føles uutholdelig, men du har gjennomlevd det tidligere, så vet du at det vil gå over. Opplever du en forferdelig skilsmisse, men har venner som har vært gjennom det samme, så tenner det håp om at du kan skape deg et godt nok liv etter.

Dessverre rammes mange av tunnelsyn der alt virker mørkt, selv om det fra utsiden kan se ut som du har mange muligheter. Daniel Schacter, som forsker på hukommelse ved Harvard University, påpeker at mangel på håp sammenfaller med vansker med å gjeninnhente positive minner fra tidligere i livet. Dette er fordi evnen til å huske gode minner er en forutsetning for å se for seg at bra ting kan skje i fremtiden. Dessverre er det slik at depresjon tar hukommelsen som gissel og nekter deg tilgang til fine stunder fra tidligere i livet, selv om du egentlig har mange slike. Siden mangel på håp sammenfaller med selvmordsfare, så vil terapi som fokuserer på å bedre den positive selvbiografiske hukommelsen, kunne redusere selvmordsfare.

Opplevelse av seg selv som en byrde for andre: Det er gjennomgående at den suicidale tenker at det er bedre for alle om en er borte. Dette må regnes som på grensen til en vrangforestilling, for det er som regel så langt fra sannheten som man kan komme. For hver person som begår selvmord, sitter det igjen i snitt seks personer som er i alvorlig sorg. Her kan personen få avgjørende perspektiv som «hva tror du moren din/barna dine hadde sagt om du tok livet av deg?», som en terapeutisk intervensjon. I behandling er det viktig å bevisstgjøre personen slike sperrer som kan hindre vedkommende i å ta livet av med tanke på de etterlatte.

Illustrasjon: Øivind Hovland.

Være kapabel til å begå selvmord: Dette er sammenfallende med Baumeisters siste faktor. Som tidligere omtalt, kan det være både vanskelig og smertefullt å begå selvmord. Det er nok mange personer som til enhver tid oppfyller de andre tre ovennevnte faktorene, men som ikke tar livet av seg av denne grunn. Alle de vanligste metodene for selvmord i Norge kan være både vonde og risikable, du kan også ende opp med å bli invalidisert eller traumatisere andre i forsøket.

Ifølge Joiner må alle de fire faktorene være oppfylt for at et menneske forsøker å ta livet sitt. Så endring på alle plan kan derfor være livreddende. Faktor 1 kan være et lengre lerret å bleke, for eksempel finne seg en ny jobb eller partner. På faktor 2 og 3 kan man som nevnt gjøre terapeutiske grep ganske fort. På faktor 4 er det viktig å gjøre konkrete grep for å begrense tilgang på mulige metoder som våpen, rep, medisiner og bil.

Vurdering av selvmordsfare

Dette er et omfattende og omdiskutert felt. Kan man forutsi at noen er i fare for selvmord? Til en viss grad, tror jeg. En myte som det er viktig å avkrefte, er at det er farlig å snakke med noen om selvmordstanker. Dette er ikke triggende. Snarere vil personen gjerne snakke om det, han eller hun vil egentlig ikke ta livet av seg, men ønsker å finne grunner til å avstå fra det. Det er viktig å normalisere selvmordstanker. Ofte vil ikke den suicidale bringe dette samtaletemaet til torgs på eget initiativ.

Siden depresjon er så utbredt, er selvmord en av de ledende dødsårsakene i verden

Dette gjelder særlig hos menn. Om man brekker armen, legger man seg ikke på rommet sitt og gråter alene – man oppsøker hjelp fordi man vet at det finnes. Selvmord er et såpass stort tabu at folk går med slike tanker alene. Vi ser at flere enn 80 prosent av de som forsøker å ta livet sitt, har gitt utrykk for slike tanker i tiden før, så det er et klart faresignal. Noen ganger, som hos Foster Wallace og Sæterbakken, gis det uttrykk i kunstform som litteratur.

Det første leddet i en vurdering av selvmordsfare er i hvilken grad selvmordstankene er konkrete. Noen vil si «jeg tenker noen ganger at det hadde vært deilig slippe unna alt og være borte, men jeg ville aldri gjøre det». Andre ganger er tankene akkompagnert av metoder. Dette kan variere, fra mer generelle utsagn som «å hoppe fra et høyt sted» til helt konkrete metoder om at man skal krasje bilen på en bestemt veistrekning. Selvmordsrisikoen øker med grad av konkretisering, som planer om hvordan og når. Noen mennesker har sett seg ut en bestemt dato eller hendelse, slik som Freud som tok livet av seg på Yom Kippur. Dette er svært alvorlig. Særlig om personen ikke alltid føler at han eller hun har kontroll over selvmordsimpulser, for eksempel en veldig mørk natt. Her bør tvangsinnleggelse være nærliggende.

Behandling

Dette feltet er for stort til å dekke på en tilstrekkelig måte her. Men vi kan oppsummere det viktigste vi vet. Det er tre terapimetoder som på vitenskapelig vis har demonstrert at de reduserer selvmordstanker. Dette er kognitiv atferdsterapi, dialektisk atferdsterapi og interpersonlig terapi. Disse metodene er ganske forskjellige. Kognitiv atferdsterapi handler om å håndtere negative tanker og regulere vanskelige følelser i praksis gjennom konkrete terapeutiske teknikker som ofte blir gitt som hjemmelekser for å implementere endring i pasientens faktiske liv og ikke bare på terapikontoret. På www.kognitiv.no finner du gode eksempler på dette.

En myte som det er viktig å avkrefte, er at det er farlig å snakke med noen om selvmordstanker. Dette er ikke triggende

Dialektisk atferdsterapi ble i utgangspunktet utviklet for å hjelpe de som lider av borderline personlighetsforstyrrelse, men har vist seg å ha flere bruksområder. Her er det sentralt å erstatte destruktiv tilnærming til vanskeligheter som rusmisbruk og selvskading med et sunnere repertoar av måter å håndtere vonde opplevelser på − som trening, meditasjon eller sosial støtte. Som ved interpersonlig terapi, som er mer tuftet på tradisjonell psykoanalytisk terapi, så er et viktig fokus å utvikle og pleie sunne og nærende relasjoner til andre mennesker. Et fundament er å lære hvordan man uttrykker følelser og behov overfor andre mennesker på en adekvat måte. Det kan også være essensielt med grensesetting og avvikling av dårlige relasjoner.

I alle disse terapimetodene tenker man at selvmordstankene blir redusert fordi man skaper bedring i de underliggende årsakene, som depresjon, personlighetsforstyrrelse eller mellommenneskelige vansker som skaper suicidalitet. Andre behandlingsformer er sannsynligvis også aktuelle selv om de ikke er testet empirisk. Alle terapier som gjør personer mer bevisst og i stand til å håndtere sine tanker, følelser, handlinger og mellommenneskelige forhold, vil være til hjelp. Å si at én terapiform er bedre enn en annen, er som å si at antibiotika er bedre enn en operasjon. Dersom du har lungebetennelse, er antibiotika å foretrekke, men dersom du har brukket beinet, så trenger du gips. Når mennesker sliter med selvmordstanker, så er det nødvendig å behandle de psykologiske plagene som skaper suicidalitet. Er det en livskrise med et plutselig tap som man trenger hjelp til å komme seg igjennom? Er det ensomhet og vansker med å relatere seg til andre mennesker på en meningsfull måte? Eller er det overveldende angst som gjør at du ikke fungerer i livet?

I tillegg er det viktig å lage en sikkerhetsplan med personen som er selvmordstruet. På nettsiden til Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging ligger det en inngående instruksjon om hvordan man gjør dette i praksis. Viktige elementer i denne planen er: 1. identifisere triggere, for eksempel sovet mindre, begynt å ruse seg igjen, føler på avvisning i en ny relasjon. 2. Hvem kan du kontakte når tankene blir vonde? Her gjelder det å ha en klar avtale med noen man kan ringe når som helst på døgnet, det kan være en venn, forelder, en hjelper eller Mental Helses telefon. 3. Hva kan du gjøre når selvmordstankene blir påtrengende? Ha noen aktiviteter klare på forhånd, det kan være enkle ting som gå en tur, ta en dusj, ring en venn eller dra på trening. Hva som helst for å komme ut av den suicidale modusen.

Avslutning

Alt i alt har vi i dag god kunnskap om både mekanismer bak, forebygging, tiltak, vurdering og behandling av selvmord. Dessverre er dette lite kjent i befolkningen og blant helsepersonell. For eksempel sier kun 20 prosent av psykologer at de føler seg kompetente til vurdering og behandling av selvmord. Men jeg opplevelser nå at det stadig er større åpenhet om temaet, og at det satses mer på forskning. La oss håpe at vi om fem år kan lese at selvmordsraten endelig har begynt å gå ned, og at helsepersonell opplever at de kan møte selvmorstruede mennesker på en best mulig måte.

Anbefalt litteratur

Baumeister, R.F. (1990). «Suicide as escape from self». Psychological Review, 97(1), 90–113. https://doi.org/10.1037/0033-295X.97.1.90

Bering, J. (2018). Suicidal: Why We Kill Ourselves. Chicago: The University of Chicago Press.

Joiner, T.E. (2005). Why People Die by Suicide. Cambridge, MA: Harvard University Press.

Schacter, D.L. (2001). The Seven Sins of Memory: How the Mind Forgets and Remembers. Houghton Mifflin Company.

Shneidman, E.S. (1993). Suicide as psychache: A clinical approach to self-destructive behavior. Jason Aronson.

Wallace, David Foster (1996). Infinite Jest: a novel. Boston: Little, Brown and Company.

Wolfgang Wee (Vert), (2023, januar). «Selvmord med Lars Dehli» (Nr. 341) (Audio podcast episode) https://podcasts.apple.com/no/podcast/lars-dehli-selvmord-risikofaktorer-terapi-behandling/id1458178464?i=1000597075868