Den vanskelige åpenheten

­Temaet i Samtiden 2-2023 er selvmord. Alle artiklene om temaet kan leses her (siden blir oppdatert etter hvert som flere artikler blir publisert).

Per Arne Kalbakk er etikkredaktør i NRK og medlem i Norsk Presseforbunds såkalte 4.9-utvalg, som skal vurdere endringer i Vær Varsom-plakatens punkt om omtale av selvmord.

Foto

Anne Liv Ekroll / NRK

­

Da jeg begynte som journalist i NRK tidlig på 1990-tallet, var det to ting jeg lærte om medieomtale av selvmord. For det første: Vi skulle i utgangspunktet ikke omtale dette i det hele tatt, fordi det handlet om dypt tragiske hendelser som kun hørte hjemme i menneskers familier og private sfærer. For det andre: De gangene det ikke var mulig å la være å omtale slike hendelser – for eksempel hvis en leteaksjon etter en savnet person, som vi tidligere hadde omtalt, endte med at vedkommende ble funnet og hadde tatt sitt eget liv – omtalte vi saken med vendinger som at den det gjaldt var blitt funnet død, og at politiet «ikke mistenkte at det lå noe kriminelt bak dødsfallet».

Selvmord var med andre ord noe i nærheten av et absolutt tabuområde for mediedekning, og det hang nok også sammen med at det ble ansett som svært skambelagt for en familie eller et lokalmiljø at noen av deres nærmeste hadde valgt å avslutte sitt eget liv. Det var rett og slett ikke medienes sak å virvle opp i slike traumer.

Denne selvpålagte tausheten kunne noen ganger gi seg ganske bisarre utslag. I 1992 opplevde Norges statsminister, Gro Harlem Brundtland, å få et av de tyngste budskap en forelder kan få: Hennes yngste sønn hadde tatt sitt eget liv. Hun måtte naturlig nok være borte fra jobben som statsminister i en periode på grunn av dette, og senere samme år valgte hun å trekke seg som leder for Arbeiderpartiet (men fortsatte som statsminister) som følge av belastningene selvmordet hadde påført familien.

Den økte åpenheten om selvmord gjorde det tydelig at presseetiske retningslinjer ikke lenger var tilstrekkelige på dette området.

Dette var altså et selvmord som fikk konsekvenser for den daglige styringen av landet og førte til et lederskifte i partiet som hadde hatt regjeringsmakt i nær seks av de elleve årene som hadde gått siden Brundtland ble partileder. Likevel ble ikke selvmordet omtalt med så mye som en setning i norske medier. Unntaket var ukeavisen Søndag Søndag, som på denne tiden utmerket seg mest som et fristed for annonser om salg av sex, og ble ansett av andre medier som en useriøs aktør man ikke kunne ta på alvor.

Våren 2002 forsvant en ung kvinne fra Oslo på vei til en avtale i Nittedal. Hun hadde kjøpt togbillett for å besøke familie der, og det siste livstegnet var fra et overvåkingskamera på en 7-Eleven-kiosk i Hegdehaugsveien hvor hun hadde handlet. Saken fikk stor medieomtale, først som savnet-sak, og senere som en mulig kriminalsak. Kjæresten hennes var på et tidspunkt mistenkt for å ha noe med forsvinningen å gjøre og ble avhørt om dette flere ganger.

Leteaksjonen ble avsluttet da kvinnen ble funnet død ikke langt fra en togstasjon i Maridalen. Det ble raskt konstatert at hun måtte ha begått selvmord. I NRK (og de fleste andre medier) valgte vi å avslutte dekningen av en av de mest omtalte sakene den våren med å opplyse vårt publikum om at kvinnen var funnet død, og at politiet ikke hadde grunn til å tro at det lå noe kriminelt bak dødsfallet. Og dette var omtrent det hele – det ble ikke laget noen oppfølgingssaker om familiemedlemmer som hadde stått fram som talspersoner under leteaksjonen, og vi stilte heller ikke noen spørsmål om hvordan det gikk med kjæresten som hadde måttet tåle å være i politiets søkelys i forbindelse med forsvinningen, for senere å få budskapet om at partneren hans hadde tatt sitt eget liv.

Endring av Vær varsom-plakaten

I dag ville begge disse scenarioene vært ganske utenkelige. I 2023 er det en helt annen grad av åpenhet rundt omtale av selvmord, og psykisk helse generelt, enn det var i 1992 og 2002. Det er mange som har bidratt til dette. Gro Harlem Brundtland valgte for eksempel å fortelle om hvordan sønnens selvmord hadde påvirket henne og familien i en NRK-dokumentar i 2002. Dette var del av en tydelig tendens mot større åpenhet, som også ga seg utslag i at en del andre mennesker – både kjente og ukjente – sto fram og fortalte om hvordan de hadde opplevd å miste nære og kjære i selvmord.

Den økte åpenheten gjorde det også tydelig for norske medier at våre egne presseetiske retningslinjer ikke lenger var tilstrekkelige på dette området. Hvis mediene skulle fulgt gjeldende praksis på dette området, burde vi strengt tatt ikke ha publisert et intervju som det Gro Harlem Brundtland ga om sønnens død.

Selvmord som samfunnsproblem omtales i en helt annen grad i norske medier i dag enn det som var tilfellet for 10–20 år siden.

Når det gjaldt akkurat denne saken, forsto de aller fleste at omtalen var relevant og riktig når den tidligere statsministeren (og nå generaldirektør i Verdens helseorganisasjon, WHO) selv ønsket å medvirke til den, men etter min erfaring var mediene fortsatt veldig usikre på når og hvordan det kunne være riktig å omtale selvmord.

Dette varte fram til 2006. Da bestemte Norsk Presseforbund seg for å gjøre en grundig gjennomgang av temaet og diskutere om det var nødvendig å endre Vær varsom-plakaten når det gjaldt omtale av selvmord og selvmordsforsøk. Nåværende generalsekretær i Norsk Redaktørforening, Reidun Kjelling Nybø, gjorde et stort og viktig arbeid for å sammenfatte forskning og annen kunnskap på dette området. Arbeidet som ble gjort av utvalget hun var med i, ble lagt til grunn for den viktige endringen i Vær varsom-plakaten som skjedde i 2006. Arbeidet ble også videreført og oppdatert i redaktørforeningens veileder om omtale av selvmord, som ble publisert i 2019 og oppdatert etter Ari Behns selvmord senere samme år.

Selvmordet til Gro Harlem Brundtlands sønn ble kun nevnt i den mest tabloide avisen Søndag Søndag.

Foto

Ole Berg-Rusten / NTB

Punkt 4.9 i dagens utgave av Vær varsom-plakaten lyder slik:

«Vær varsom ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk. Unngå omtale som ikke er nødvendige for å oppfylle allmenne informasjonsbehov. Unngå beskrivelse av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger.»

Disse formuleringene peker i en helt annen retning enn det tidligere punktet: «Selvmord og selvmordsforsøk skal som hovedregel ikke omtales.» I dag sier pressens retningslinjer at det kan være riktig å omtale selvmord eller selvmordsforsøk hvis dette er nødvendig for å «oppfylle allmenne informasjonsbehov».

Nytt, tiltrengt søkelys

Selvmord som samfunnsproblem omtales i en helt annen grad i norske medier i dag enn det som var tilfelle for 10-20 år siden. Gravende journalister har satt søkelys på problemer med høye selvmordsrater ved psykiatriske akuttinstitusjoner, i fengsler, innenfor barnevernets omsorg og i enkelte ungdomsmiljøer hvor erfaringer med selvskading og selvmordsforsøk deles i for eksempel lukkede grupper på Instagram – noen ganger i sanntid, mens selvskadingen og selvmordsforsøkene skjer. Dette har ført til et nytt og sårt tiltrengt søkelys på manglende hjelp, oppfølging og problemer med sviktende rutiner på viktige områder i det psykiske helsevernet i Norge.

Et problem for oss som medier er faktisk at ingen vet helt sikkert hva slags omtale som utløser en smitteeffekt.

Men vi er på ingen måte i mål med dette arbeidet. På den ene siden må vi i mediene fortsatt jobbe for å bidra til økt åpenhet og mer kunnskap om selvmord som et omfattende samfunnsproblem. På den andre siden må vi vokte oss for å omtale disse temaene på en måte som kan bidra til smitteeffekt og utløse flere selvmordshandlinger – eller «unngå beskrivelse av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger», som det skrives i Vær varsom-plakaten.

Vi vet altså at vi bør unngå omtale som kan utløse en smitteeffekt. Men hva slags omtale er det egentlig som utløser denne smitteeffekten? Et problem for oss som medier er faktisk at ingen vet dette helt sikkert. Det er gjort relativt lite forskning på feltet, og mange av studiene som er gjort rundt i verden omfatter et begrenset utvalg av saker og gir lite grunnlag for sikre konklusjoner.

«Werther-effekten» og «Papageno-effekten»

Det er likevel ganske bred enighet om enkelte funn. Mange studier peker i retning av at veldig konkret beskrivelse av selvmordsmetode kan føre til at flere selvmord begås for eksempel på samme sted eller med samme metode. I forskningen kalles dette for «Golden Gate-effekten», oppkalt etter en studie som påviste økning i antall selvmord knyttet til Golden Gate-broen i San Francisco etter at medier i byen omtalte at det stadig skjedde selvmord fra den kjente broen.

Selvmordsforskere og andre eksperter peker på fare for en tilsvarende effekt ved romantiserende omtale av selvmord (bruk av formuleringer av typen «hen er på et bedre sted nå», «hen er blitt en engel», «hen har endelig fått fred» og lignende). Det samme gjelder beskrivelser av selvmord som gir inntrykk av at dette var noe skjebnebestemt («hen hadde ikke noe annet valg», «dette var uunngåelig» og så videre).

Jeg må være ærlig og skrive at jeg har sett journalister legge bort saker om viktige temaer som burde vært belyst, fordi de er redde for å gjøre dette på feil måte

Det siste hovedmomentet forskere peker på er omtale av selvmord begått av kjente mennesker, og der omtalen er preget av veldig konkrete opplysninger om hvordan selvmordet skjedde. Et eksempel som ofte trekkes fram er omtalen i medier i USA etter at skuespilleren Robin Williams tok sitt eget liv. Omtalen var ekstremt konkret og detaljrik, og mange medier laget store oppslag som beskrev i malende detaljer hvordan selvmordet skulle ha skjedd. Etter dette så forskerne en betydelig økning i selvmord i USA, særlig blant voksne menn.

Dette står i kontrast til mediedekningen av selvmordet til Kurt Cobain, kjent som vokalist og gitarist i grungebandet Nirvana, i 1994. Den gangen valgte mediene i USA å publisere få detaljer om selvmordet, og det ble for eksempel skrevet og sagt veldig lite om hvordan Cobain hadde tatt sitt eget liv. Derimot ble det skrevet veldig mye om sorgen familien hans satt igjen med, hvordan de skulle ønske at han hadde søkt hjelp og prøvd å løse problemene sine i stedet for å velge å forlate dem som var mest glad i ham, og at det satt igjen en liten datter som plutselig hadde mistet faren sin.

Maud Angelica Behn satte et portrett hun selv har tegnet på kisten og holdt minneord for sin far Ari Behn under bisettelsen i Oslo domkirke. Prinsesse Märtha Louise til høyre.

Foto

Håkon Mosvold Larsen / NTB

Forskerne så ingen økning i selvmordsraten etter dekningen av dette dødsfallet, til tross for at dekningen var bred og omfattende. Uten direkte sammenligning mener jeg at det kan trekkes en parallell til talen som Maud Angelica Behn holdt i begravelsen til sin far Ari Behn. Minnetalen var en voldsomt sterk appell til mennesker som sliter psykisk om å søke hjelp og huske at det er mennesker som er glad i dem og ønsker av hele sitt hjerte at de skal leve. Uten å kjenne til forskning rundt akkurat denne saken, har jeg vanskelig for å se for meg noe annet enn at denne talen kan ha bidratt til at flere ble oppmerksomme på at det er mulig å søke hjelp, og at det finnes alternativer til selvmord for den som synes at livet har blitt for vanskelig å bære.

Jeg mener personlig at det trengs enkelte endringer i Vær varsom-plakatens punkt om omtale av selvmord og selvmordsforsøk.

I dag står norske medier midt i disse dilemmaene. Vi har grunn til å tro at noen typer omtale av selvmord gir fare for smitteeffekt. Forskerne kaller det «Werther-effekten», etter Goethes tragiske helt som tok sitt eget liv på grunn av ulykkelig kjærlighet. Samtidig vet vi også at andre måter å omtale selvmord på kan bidra til å forhindre nye selvmord. Forskerne kaller det «Papageno-effekten», oppkalt etter fuglefangeren fra Mozarts opera «Tryllefløyten». Han planlegger å ta sitt eget liv fordi han tror hans kjære Papagena er borte for godt, men blir overbevist av tre gutter han treffer på sin vei om at det finnes bedre måter å hanskes med sorgen på.

Det trengs flere endringer

I min hverdag som etikkredaktør i NRK opplever jeg ofte at journalister rundt om i våre redaksjoner kvier seg for å skrive om temaer knyttet til selvmord, fordi de er redd for at de skal gjøre dette på en måte som bidrar til smitteeffekt, eller at omtalen skal være støtende for etterlatte eller andre som sto den eller de det gjelder nær. Jeg må være ærlig og skrive at jeg har sett journalister legge bort saker om viktige temaer som burde vært belyst, fordi de er redde for å gjøre dette på feil måte. Dette har flere ganger skjedd selv om utgangspunktet deres for å dekke saken ikke har vakt stor bekymring fra mitt ståsted.

På bakgrunn av dette mener jeg personlig at det trengs enkelte endringer i Vær varsom-plakatens punkt om omtale av selvmord og selvmordsforsøk. Ikke fordi at jeg mener det skal være fritt fram å omtale dette som man vil – jeg mener dette ville vært svært skadelig – men fordi norske journalister og redaktører trenger noen anvisninger som gir dem en litt klarere retning i måten de skal håndtere denne viktige og vanskelige åpenheten på. Fram mot sommeren er jeg medlem av et utvalg nedsatt av Norsk Presseforbund som skal vurdere eventuelle endringer av dette viktige punktet i pressens etiske retningslinjer – både jeg og resten av utvalget tar gjerne imot innspill, forslag og refleksjoner til dette arbeidet.

Denne teksten sto opprinnelig på trykk i Samtiden 2-2023.

• Akutt selvmordsfare: 113
• Legevakt: 116 117
• Mental Helses hjelpetelefon: 116 123, sidetmedord.no
• Kirkens SOS Telefon: 22 40 00 40, kirkens-sos.no
• Kors på halsen (Røde kors): 800 33 321, korspaahalsen.rodekors.no
• Mer informasjon om krisetelefoner og nettsteder finnes på Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebyggings informasjonssider: nssfinfo.no