iStock
Hvordan kom vi dit at politikerne lar kjønn bli følelse, ikke biologi?
Temaet i Samtiden 3-2023 er «kjønn – identitet og biologi». Alle artiklene om temaet kan leses her.
Knapt noe definerer mennesker sterkere enn hvilket biologisk kjønn vi er. Likevel er samfunnet i ferd med å innføre en forestilling om at kjønn skal defineres ut fra det den enkelte først og fremst identifiserer seg som. Forutsetningene for en slik forestillingsforskyvning er flere utviklingstrekk som har preget samfunnsutviklingen de siste 50 årene.
De fleste endringer i kultur- og samfunns-utvikling skjer sakte. Endringen i forståelse av hva kjønn er, har skjedd lynraskt og uten stor debatt
De fleste endringer i kultur- og samfunnsutvikling skjer sakte. Endringen i forståelse av hva kjønn er, har skjedd lynraskt og uten stor debatt. Det har imidlertid skjedd i full åpenhet, og det er Stortinget som har fattet de avgjørende vedtakene.
Politikerne er opptatt av å være på høyden med sin tid og ikke bli stående på feil side i den historiske utviklingen. De vegrer seg for å bli oppfattet som bakstreverske når ideer og forestillinger får medvind i opinionen. Endring i forståelsen av kjønn, er et resultat av det toneangivende politikere og pressgrupper har oppfattet som en nødvendig utvikling – en revolusjon som ikke lar seg stoppe.
1968-opprøret mot autoriteter
1968-opprøret betydde et oppgjør med tradisjoner, veletablerte sannheter og samfunnets autoriteter. Fra 70-tallet og framover ble ekspertene fratatt autoritet og individene tok i sterkere grad styring med meningsdannelsen. Alternativ ekspertise fikk muligheter for å utfolde seg.
En avgjørende seier på rettighetstenkningens område skjedde i 1978 da loven om selvbestemt abort ble vedtatt med én stemmes overvekt i Stortinget. Bildet viser et demonstrasjonstog for selvbestemt abort i Oslo i 1974.
NTB
Utviklingen fikk konsekvenser for legerollen. Legene som tradisjonelt hadde basert seg på vitenskap, ble konfrontert med alternativ medisinsk tenkning. Det oppsto etter hvert sprik i laget. Legene kunne ikke som tidligere opptre med entydig tale.
Sosiologer og psykologer fikk etter hvert en sterkere posisjon, delvis på bekostning av biologene.
Kirkens tapte posisjon
I århundrer har kirken vært den sentrale normgiver i samfunnet. Kirken har riktignok svekket sin posisjon siden opplysningstiden, der mennesket med sitt potensial for rasjonell tenkning ble satt i sentrum. Sekulariseringen har skutt fart. I løpet av de siste 50 årene har kirken og kristen tro for alvor blitt satt til side som premissleverandør for lovgivning og samfunnsutviklingen.
«Til mann og kvinne skapte han dem», står det på Bibelens første blad. Det har ikke lenger spesiell relevans for forståelsen av hva et menneske er
«Til mann og kvinne skapte han dem», står det på Bibelens første blad. Det har ikke lenger spesiell relevans for forståelsen av hva et menneske er.
Mediestyrt meningsdannelse
De siste 50 årene, og i særdeleshet i de siste 20 årene, har mediene endret meningsdannelsen i samfunnet. I dag formidler sosiale medier vitenskapelig basert kunnskap og ideologisk styrt fake news i skjønn forening.
Mediene er skueplass for kampen mell-om løgn og sannhet. Her boltrer de gamle dagers autoriteter og vår tids selvoppnevnte eksperter seg om hverandre. Algoritmene driver oss inn i ekkokamre der dialog med annerledestenkende er byttet ut med innhold som gir støtte til de meninger vi alt har.
Samfunnsutvikling i optimismens tegn
De siste fem tiårene har vært en økonomisk oppgangstid. Politikerne har vært optimistiske om muligheten for å utvikle noe som nærmer seg et idealsamfunn. Mennesket skulle gis økt frihet. Individene skulle få velge. Grenser skulle rives ned.
Menneskerettighetene ble basis for verdiutviklingen i samfunnet, i alle fall i den vestlige delen av verden
Liberalismen fikk vind i seilene. Globalisering skjøt fart. Velstanden økte. Velferden ble bygget ut. Mennesker stilte krav. Politikerne strødde rundt seg med rettigheter. Rettighetssamfunnet ble utviklet innenfor det liberale demokratiets rammer.
Menneskerettighetene ble basis for verdiutviklingen i samfunnet, i alle fall i den vestlige delen av verden. Det er brukt mye energi på å definere rettigheter som alle mulige grupper kan vise til når de krever sin rett.
Skeives rettigheter er innlemmet i EUs politiske ideologi. I de fleste land er det lite omstridt, men i enkelte land er det fortsatt en viss motstand mot at homofili skal sidestilles med heterofili.
For Vladimir Putin er LHBTQ-rettigheter et kroneksempel på dekadens, ideologisk forfall og frafall fra det kristne verdigrunnlaget.
En avgjørende seier på rettighetstenkningens område skjedde i 1978 da loven om selvbestemt abort ble vedtatt med én stemmes overvekt i Stortinget.
Internasjonal meningsdannelse
I løpet av de siste 50 årene har det dukket opp et konglomerat av organisasjoner og interessegrupper, gjerne inn under eller i tilknytning til for eksempel EU, FN eller WHO. Disse interessegruppene har skaffet seg legitimitet ved å knytte til seg eksperter som støtter deres syn.
Den teknologiske utviklingen har gjort det mulig å utvikle omfattende og sterke nettverk på rekordtid. Målet for aktivistiske bevegelser er å få etablert plattformer, erklæringer eller standarder som land slutter seg til.
Disse standardene blir et referansepunkt for debatten eller utviklingen i nasjonalstatene. På nasjonalt plan oppstår det gjerne et press for å være på høyden med og i tråd med internasjonale standarder og anbefalinger.
Når det gjelder behandling av kjønnsdysfori, for eksempel, henvises det til World Professional Association for Transgender Health (WPATH). Helsestasjonen i Oslo hevder de arbeider på dette grunnlaget. Medisinerne ved Rikshospitalet vender tommelen ned.
Identitetspolitikk
Etter årtusenskiftet vokste den såkalte identitetspolitikken fram. Kravet om likhet, anerkjennelse og rettigheter for alle individer og grupper fremmes i front mot de privilegerte – de med makten som har fått definert premissene for samfunnsutviklingen fram til nå. De må vike plassen om nødvendig for å sikre minoriteter og svake grupper rettigheter og muligheter.
Ingen skal krenkes. Det er storsamfunnet, flertallet, som må tilpasse seg, om nødvendig, og ta et oppgjør med tidligere tiders dominans og rådende tenkesett.
Vi har fått et mer fragmentert samfunn der grupperinger av ulike slag, inkludert minoriteter, har fått større armslag i opinionen, og de setter i større grad dagsorden.
De sosiale mediene har gitt populismen vind i seilene. På rekordtid kan sterke pressgrupper dannes. De vet å utnytte dynamikken i de sosiale mediers algoritmestyrte setting. Sterke emosjoner, angrep og spissede oppfatninger får raske bein å gå på.
Likestilling er ved siden av rettferdighet de verdiene som står sterkest i vårt samfunn. Ingen politikere kommer levende fra det om de har et passivt forhold til kravet om likhet og rettferdighet. De siste ti årene er disse verdiene blitt kjørt fram med stor kraft i det vi kan kalle kjønnspolitikken.
Homofiles rettigheter
Da kravet fra de homofile om likestilling og rettferdighet vokste i styrke på 1970-tallet, tok det ikke lang tid før politikere forsto hvilken retning det bar. Forbudet mot homofili ble opphevet i 1972.
I 1993 kunne homofile inngå partnerskap. I 2009 fikk homofile samme rett som heterofile til å gifte seg.
I 2009 skjer det en prinsipiell endring som etter hvert skal få store ringvirkninger: For at homofile ikke skal oppleve seg som diskriminert, være likestilt og ha samme rettigheter som andre, oppgir samfunnet sin definisjon av ekteskapet som en relasjon mellom mann og kvinne. Det innføres en kjønnsnøytral ekteskapslov som også får konsekvenser for barnelov, adopsjonslov og bioteknologilov. Et barn kan få både en mor og en «medmor».
I 2016 vedtas loven om endring av juridisk kjønn uten at det var mye offentlig debatt rundt den
I 2013 får vi Likestillingsloven som forbyr diskriminering basert på kjønn.
I 2016 vedtas loven om endring av juridisk kjønn, uten at det var mye offentlig debatt rundt den. I en artikkel i Lov og Rett i 2018 pekte professor Marit Halvorsen på at «Norge har Europas mest liberale lov om kjønnsbytte». Vi krever ikke betenkningstid eller veiledning. Er en over 16 år, kan en skifte kjønn med et tastetrykk på nettet.
Den biologiske kjønnsdefinisjonen nedtones i lovverket. Det er ikke mann og kvinne lenger. Det er likestilte individer som velger å leve sammen og eventuelt få barn. Å innføre en kjønnsnøytral ekteskapslovgivning ble gjort uten en offentlig utredning. Oppfatningen i det politiske miljøet var at det var slik det måtte gjøres.
En av de skarpeste kritikerne var filosofen og den tidligere feministen Nina Karin Monsen: «Mann og kvinne hører sammen. Det vaginale, fullbyrdede samleiet er den eneste ekte seksualiteten, alt annet er ”bare gjensidig onani”. Barn har en mor og en far. Det er barnets gudgitte gave», formulerte hun i A-magasinet i 2016.
Hun fikk Fritt Ords pris i 2009 der det heter i begrunnelsen «at prisvinneren er et eksempel på at det kan medføre omkostninger ved å delta med selvstendige meninger i en offentlighet som er preget av selvsensur og berøringsangst i forhold til brennbare temaer.»
Det var et forvarsel om hva som skulle komme – en skarp og uforsonlig debatt om kjønn og seksualitet
4000 mennesker skrev under på et protestskriv mot at Nina Karin Monsen fikk prisen. Motstanden var så sterk og truende at hun måtte ha livvakt en periode.
Det var et forvarsel om hva som skulle komme: en skarp og uforsonlig debatt om kjønn og seksualitet.
Debatten om homofili roet seg ned. Den norske kirke gjorde i løpet av ti år en helomvending i sitt syn. I 2017 ble det vedtatt at homofile kan få gifte seg i kirken. I dag har folkekirken flere prester som er homofile.
Følelser som basis
Basis for utvikling av det siviliserte samfunnet er kunnskap, fakta og rasjonelle vurderinger. Vi søker sannhet basert på vitenskap. Demokratier baserer seg på dialog og argumenter som er etterprøvbare. I de seinere årene har samfunnet i økende grad akseptert at følelser kan danne basis for hva som skal regnes som sant.
Kim Friele holdt appell da rundt 1000 mennesker møtte fram for å demonstrere mot Fritt Ords prisutdeling til Nina Karin Monsen.
Sara Johannessen Meek / NTB
Hvis noen føler seg diskriminert, er det ifølge Likestillingsloven arbeidsgiver som må kunne dokumentere at det ikke er tilfelle.
Det avgjørende er om noen føler seg krenket eller trakassert. Skal noen bli dømt for det, må det riktignok foreligge et objektivt grunnlag. Da gjelder det at den som anklages kan dokumentere at ens adferd viser at en er opptatt av å ikke krenke eller trakassere.
Det mennesker føler godtas i økende grad som sannhet selv om det ikke kan etterprøves rasjonelt. Opplevelsen av hvilket kjønn en er, er basis for identitet. Det har en eksistensiell komponent som bæres oppe av et trospostulat. I denne utgaven beskriver Anna Kalvig om kjønnsdysfori som konverterer til en religiøs forestilling.
Pride-bevegelsen
De siste 10-20 årene har Pride vokst fram som en ny nasjonal samlingsarena. Prideflagget skal vaie fra offentlige bygninger. Frihet, seksualitet og kjærlighet har fått sin nasjonaldag, dagen da Pride toger gjennom byen.
Fri er en medlems- og interesseorganisasjon som arbeider for kjønns- og seksualitetsmangfold, slik at lesbiske, homofile, bifile, transpersoner, ikke-binære, intersex- / interkjønnspersoner og andre som bryter med normer for kjønn og seksualitet kan leve gode og frie liv.
Fri vil ha et samfunn der alle, basert på likeverd, selvbestemmelse og samtykke, fritt og trygt kan leve det livet de ønsker med åpenhet om sin seksuelle orientering, sin kjønnsidentitet og sine kjønnsuttrykk, uten fare for å bli diskriminert, sykeliggjort eller trakassert.
Rosa Kompetanse er en avdeling i Fri med ti ansatte som driver med kurs, opplæring og formidling til barnehager, skoler og kirke.
I Fri er det hva den enkelte føler som er avgjørende, enten det gjelder kjønn, hva slags seksuell aktivitet en liker eller hvem en vil ha sex med. En skal føle seg fri til å gjøre det en har lyst til eller føler naturlig, så lenge det ikke skader andre.
Samtidig som Fri har vunnet fram med sin ideologi og fått innpass både i kirke, skole og på samfunnets fellesarena, har debatten om kjønnsforståelse spisset seg til
Fri har lykkes med å kjøre på to spor. Pride framstilles som en feiring av kjærlighet, mangfold og inkludering. Politikere må nærmeste stå skolerett for opinionen om de ikke deltar. Samtidig er de en kamporganisasjon for å endre samfunnets oppfatning av hva kjønn er – fra biologi til hva mennesker føler er rett for dem selv.
Økt polarisering
Samtidig som Fri har vunnet fram med sin ideologi og fått innpass både i kirke, skole og på samfunnets fellesarena, har debatten om kjønnsforståelse spisset seg til.
De fleste politikere holder seg unna minefeltet. Det er kun én stortingsrepresentant som med utestemme forfekter det tradisjonelle synet på kjønn, Jenny Klinge. «Jeg har de største ballene på Stortinget», sa hun til Nettavisen (10.12.2022). Hun er vant med å få kjeft for sine meninger. Det kokte mest da hun sa til avisen at «det er kua som kalver og ikke oksen, uansett hva oksen måtte føle seg som.»
De fleste i KrF har nok samme syn i saken, men de ligger lavt. De har lite å gå på før de blir skyteskive for de mange som gjerne fyrer løs med påstander om fordommer og manglende respekt.
Men politikerne kan ikke helt skygge unna. De må i år ta stilling til to saker som har berøringspunkter til den mer opphetede kjønnsdebatten: Forbudet mot konverteringsterapi og utredning om et tredje kjønn.
Politikerne sliter med å finne ut av hva et forbud mot konverteringsterapi skal bety i praksis. Slik kan det gå når alle først er enige om å forby noe for så i ettertid å skulle utrede hva de egentlig skal forby, uten å frata mennesker rett til å bestemme over eget liv.
Det er langt enklere å bli enige om hva det dreier seg om når det gjelder å innføre et tredje kjønn. Biologisk sett er det ingen tvil – enten har en mannlige eller kvinnelige kjønnsceller, men noen føler seg verken som mann eller kvinne. Det skader ingen om vi oppretter en egen kategori for dem, er argumentet. Spørsmålet er om en skal kunne ombestemme seg etter noen år og lage «krøll i systemet».
Debatten om kjønn er en av de hardeste og mest uforsonlige debattene som foregår i vårt samfunn. Det handler om skeives rettigheter og likestilling, om mennesker rett til fritt å definere sitt kjønn, transpersoners rett til å få helsehjelp og behandling, hvem som skal ta avgjørelsen om behandling av kjønnsdysfori, formidling av kjønnsforståelse i barnehage og skole, kravene til kvinneklasser innen idrett, menn og kvinners rett til separate toaletter og garderober, begrepsbruk innen seksualundervisningen og naturvitenskapens stilling i skole og samfunn, hatkriminalitet og ytringsfrihet.
Kjønnsskifte i 100 år
At noen mennesker opplever seg som et annet kjønn enn kjønnsorganene tilsier, er ikke et nytt fenomen. Heller ikke at transpersoner søker hjelp. Endokrinologen Harry Benjamin (1885 – 1986) ga alt på 1920-tallet hormonell behandling til transpersoner i Tyskland.
På 1950-tallet fikk de første transpersonene i USA fjernet kjønnsorganer.
I 1963 fikk vi et fagmiljø på Rikshospitalet for å kunne gi transpersoner hjelp.
På 1980-tallet startet leger og psykologer i Nederland å behandle unge som ville skifte kjønn med å blokkere pubertetsutviklingen og tilføre hormoner for å utvikle ønsket kjønn.
Kjønnsinkongruens er definert som å ha en opplevelse av kjønnsidentitet som ikke samsvarer med det kjønn en er registrert som. De som opplever det slik, kaller seg gjerne transpersoner. Når dette fører til ubehag og ønske om behandling, kalles det kjønnsdysfori.
Harry Benjamin Ressurssenter
Harry Benjamin Ressurssenter, stiftet i 2000, er en landsdekkende pasient- og brukerorganisasjon for personer og pårørende til personer som opplever kjønnsdysfori, kjønnsinkongruens og kjønnsidentitetsutfordringer. De presenterer seg i en artikkel i denne utgaven av Samtiden.
De arbeider for at alle med kjønnsinkongruens skal få trygg og forsvarlig helsehjelp. De oppfatter ikke kjønnsinkongruens som en psykisk lidelse, men vil at en grundig medisinsk og psykologisk vurdering skal gjennomføres før noen får hormonell eller kirurgisk behandling.
De går imot Helsedirektoratet som mener at fastleger skal kunne sette i gang hormonell behandling. I det store og hele støtter de den medisinske tenkningen som ligges til grunn for virksomheten ved Nasjonalt behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens. (NBTK).
Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens
NBTK, som hører til Rikshospitalet ved Oslo Universitetssykehus og hvor Kim Alexander Tønseth er klinikksjef, er det eneste stedet i Norge hvor det utføres kirurgi for transpersoner.
De har vanligvis fått mellom 50-70 personer hvert år til vurdering for kirurgiske inngrep. 10-20 av disse har vært under 18 år. I fjor ble 268 henvist til klinikken med håp om å få kirurgisk behandling. Det var en økning på 13 prosent fra året før. Det er særlig flere tenåringsjenter som ber om å få «skiftet kjønn».
Før et kirurgisk inngrep foretas det en medisinsk og psykiatrisk vurdering. De vil ikke operere uten at de er sikre på at pasienten vil ha nytte av behandlingen.
Legene ved NBTK har fulgt en restriktiv linje. Flere i Sverige enn i Norge har fått såkalt kjønnsbekreftende kirurgi. I Sverige har de imidlertid satt bremsene på etter at flere har stått fram og sagt at det kirurgiske inngrepet ikke har svart til forventningene.
Tavistock-klinikken i London, som i flere tiår har gitt unge behandling for kjønnsdysfori, tilbyr ikke lenger denne tjenesten. Køen ble for lang og usikkerheten knyttet til behandlingen for stor.
Ved NBTK legger de dessuten avgjørende vekt på at to tredjedeler som ønsker et kirurgisk inngrep, også har en eller flere psykiatriske diagnoser.
I mars i år la Statens undersøkingskommisjon for helse- og omsorgstjeneste (Ukom) fram en rapport der det heter at behandlingen av unge med kjønnsinkongruens har et tynt faglig grunnlag og at dagens vage retningslinjer for hvilken behandling som skal gis, går på tryggheten løs.
NBTK kunne ta denne rapporten som støtte for sin restriktive linje. Helsedirektoratet har så langt ikke grepet inn med å gi strammere retningslinjer for hvilken helsehjelp som skal tilbys transpersoner.
Når de i Storbritannia og Sverige legger seg på en mer restriktiv linje, skjer det på grunn av manglende kunnskap om langtidsvirkningene av den medisinske behandling som gis. Noen peker på faren for at voksne i framtiden kan kreve erstatning for irreversibel behandling da de var unge som ble mer til skade enn til gagn.
Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens
I transmiljøet er det stor misnøye med Rikshospitalets behandlingstilbud.
Kritikken går på at det er for få som får operasjon og at det er for lenge å vente. Dette er noe av bakgrunnen for at Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens (PKI) ble dannet.
De vil ha utvidet hjelpetilbudet til transpersoner og avviser Rikshospitalets strenge kriterier for å få behandling.
I 2009 får homofile samme rett som heterofile til å gifte seg. SV-leder og finansminister Kristin Halvorsen vartet opp med brullupskake på Løvebakken etter at den nye ekteskapsloven ble vedtatt i Stortinget.
Cornelius Poppe / NTB
Helsestasjon for kjønn og seksualitet i Oslo (HKS) ga i fjor kjønnsbekreftende behandling til 131 ungdommer. De krever ikke en psykiatrisk undersøkelse, men foretar en såkalt biopsykososial utredning før behandling gis. Slik kan transpersoner få raskere hjelp her enn om de må stille seg i kø for å slippe til på Rikshospitalet.
Ved HKS jobber det vernepleiere, psykologer, sykepleiere med videreutdanning innen sexologi. Etterutdanningen skjer ved Universitetet i Agder. Denne toårige utdanningen er bygget opp av Esben Esther Pirelli Benestad og Elsa Almås.
HKS søkte i fjor om å få status som nasjonalt kompetansesenter for kjønnsinkongruens, men fikk avslag.
Sykehuset i Vestfold har også et senter for kjønnsinkongruens. Psykologspesialist Martin Rosmo Hansen arbeider som teamkoordinator ved senteret og har skrevet en artikkel i denne utgaven.
Mindre kjente organisasjoner
Forbundet for Transpersoner i Norge ble opprettet i 1966. På den tiden var ikke transpersoner akseptert. De holdt møter og samlinger i hemmelighet. De er en interesseorganisasjon for transpersoner og mennesker som ønsker å være eller opptre i et annet kjønnsuttrykk enn det man er fra fødselen.
WDI er en internasjonal interesseorganisasjon etablert av kvinner for kvinner. De godtar ikke at biologiske menn får rettigheter som kvinner selv om de hevder de føler seg som kvinner. Basis er Kvinneerklæringen som slår ring om kvinners eksisterende kjønnsbaserte menneskerettigheter og barns rett til beskyttelse.
Genid er et nettverk av nære pårørende og profesjonsutøvere knyttet til barn med kjønnsdysfori. De er skeptiske til transbevegelsens agenda og hevder skeiv teori forfekter en kjønnsideologi som kolliderer med biologiske realiteter, utviklingspsykologi og medisinsk kunnskap.
Helsedirektoratets retningslinjer
Til grunn for Loven om endring av juridisk kjønn som kom i 2016, lå rapporten «Rett til rett kjønn – helse til alle kjønn» som ble presentert året før. Det ledet igjen til Helsedirektoratets «nasjonale retningslinjer for behandling av kjønnsinkongruens» som Helsedirektoratet lanserte i 2020.
Da slo den faglige uenigheten ut i full blomst. Folkehelseinstituttet hevdet retningslinjene bygget på sviktende kunnskapsgrunnlag og at de dermed brøt med de faglig etiske retningslinjene for medisinsk behandling.
Sexologer var sentrale i gruppa som stod bak rapporten som Helsedirektoratet omfavnet. Nå var det psykologer, ikke lenger leger, som fikk definisjonsmakten og føringen.
Fagfolk er i dag sterkt uenige om hvilken helsehjelp mennesker med kjønnsfori skal tilbys
Sexolog og helsesykepleier Ingunn Wik hevder at vi bør være oppmerksomme på kjønnsidentitet allerede fra toårsalderen. Hun har kritisert legene ved Rikshospitalet for å «sykeliggjøre unge med kjønnsinkongruens» og mener de er «uforsvarlig restriktive».
Fagfolk er i dag sterkt uenige om hvilken helsehjelp mennesker med kjønnsfori skal tilbys. Uenigheten dreier seg i økende grad om forståelse av kjønn.
Helsedirektoratet er under press fra medisinsk hold som vil ha strammere retningslinjer og fra sexologisk / delvis aksjonistisk hold som vil gi hormonbehandling til flere som ber om det.
Faglig uenighet
I fjor vinter sendte 23 forskere og samfunnsdebattanter en åpen klage til Store Norske Leksikon (SNL) der de advarte mot at SNL ble «assosiert med pseudovitenskap, metafysikk, propaganda og politisk aktivisme».
Artikkelen de protesterte mot var i hovedsak skrevet av professor emeritus Esben Esther Pirelli Benestad som har stått fremst i kampen for transpersoners rettigheter i en årrekke.
Benestad ble i år fratatt legelisensen fordi Statens Helsetilsyn mener han har gitt transpersoner behandling det ikke er faglig grunnlag for. Det er også avdekket at han ble professor i sexologi ved Universitetet i Agder uten å ha en doktorgrad og at han hadde langt færre fagfellevurderte vitenskapelige artikler enn det som vanligvis kreves for å få en professorstilling.
Å være opptatt av Benestad som person, er et sidespor. Det er mange nok både i Norge og utlandet som mener det samme som ham. Han er imidlertid den mest kjente transpersonen i Norge. Flere i transmiljøet frykter at transpersoners sak skal svekkes om myndighetene lykkes med å parkere Benestad.
Frank Rossavik, kommentator i Aftenposten, som selv er homofil, skrev for to år siden (23.03.2021) en artikkel i Aftenposten med tittelen «Kanskje var homofili litt smittsomt likevel?» Han stiller spørsmål med hvilke konsekvenser utviklingen på kjønnsområdet har for samfunnet.
Han skriver at det var noe traust og unnskyldende over hans egen generasjons insistering på at «vi var ’født sånn’. Vi kunne liksom ikke hjelpe for det, stakkar.»
– Den nye ideologien gir større frihet og mer autonomi. Men frihet er ikke alltid det samme som lykke. Det kan også skape usikkerhet. Hvis jeg kan «velge» å bli homofil eller trans, kan jeg vel også velge å leve heterofilt, avslutter han.
Homofili er selvsagt ikke smittsomt i vanlig forstand, men debatten om homofili har utviklet seg til en kjønnsdebatt i løpet av de siste ti årene. Nå er det bekymring å spore i helsemiljøer for at «kjønnsdysfori» er blitt smittsomt, særlig blant unge jenter.
Dette har igjen sammenheng med at kjønnsdebatten er flyttet inn i skole og barnehage.
13. juni i fjor skrev NRK om åtteåringen som på skolen ble bedt om å skrive hvilket kjønn han opplevde seg som og gi lappen til læreren.
I elevboken Solaris fra Aschehoug i naturfag for 3. og 4. klasse står det at: «Kjønnsidentiteten din er din egen tanke om hvem du er (…) Du kan tenke på deg selv som gutt eller jente eller ikke vite helt.» I samfunnsfagboka Arena for 5. klasse (s. 238) heter det at det er «helt normalt å ikke føle seg verken som jente eller gutt», og at «en aldri kan se på noen hvilken kjønnsidentitet man har, fordi den er inne i oss».
Her har biologien måtte vike plassen. Skole og barnehage er endt opp som formidlere av at kjønn ikke er en biologisk bestemmelse, men en identitetsmessig opplevelse. Dette sammen med den sterke økningen av unge som krever behandling for kjønnsdysfori, har skapt økt bekymring både hos foreldre og i fagmiljøer.
Forståelse av kjønn er blitt et av de mest kontroversielle temaene i samfunnsdebatten. Det er ikke bare politikerne som skygger banen. Fagfolk avviser også å si hva de mener i frykt for å bli hengt ut i sosiale medier. Det skal lite til for å bli stemplet, som bakstreversk eller enda verre, som en som krenker og gjør livet vanskeligere for andre mennesker.