Mohamed: «Jeg krøp tre kilometer gjennom en tunnel for å komme meg i frihet.»

­MOHAMED GANAM. 35 år. Gift med Kari, en bonussønn. Innehaver av Orient Kaffehus. Kom til Norge fra Palestina i 2010.

Jeg ble født i en flyktningleir. Khan Younis heter den. Opprinnelig var det bare telt der, i dag er den blitt til en by med et er par hundre tusen innbyggere. En flyktningby. Khan Younis ble grunnlagt i 1948, i samme år som staten Israel ble etablert. Den arabisk-israelske krigen førte til en jevn strøm av flyktninger. Blant dem var familien min, jeg kommer fra en flyktningfamilie. Da jeg ble to år gammel, flyttet vi til bestefaren min. Han hadde tjenestegjort i krigen mot Egypt i 1967 og fikk et hus i Gaza i erstatning. Fortsatt mangler foreldrene mine et ordentlig pass, de har bare et reisedokument. Mitt første statsborgerskap fikk jeg da jeg kom til Norge.

På begynnelsen av 2000-tallet var verden rundt meg i oppløsning. Den andre intifadaen – det folkelige opprøret mot israelske militære i de okkuperte områdene på Vestbredden og i Gaza – var over. Yasser Arafat døde i 2004. Nå brøt en ny krig ut, mellom Hamas og Fatah – de to største palestinske politiske partiene. Onkelen min var medlem i Fatah, og Fatah tapte. Selv befant jeg meg et sted i midten, men «midten» fantes ikke for Hamas. Man er enten med dem eller mot dem. Jeg havnet midt i kryssilden og ble arrestert. De trengte ikke å gjøre vanlig politiarbeid for å fengsle meg. De bare kom og tok meg. Ikke bare én, men flere ganger. Det kunne skje på universitetet at de plutselig dukket opp og førte meg bort. Eller de kom hjem til meg midt på natten. «De» – Hamas – hadde som regel på seg militæruniform og mørke solbriller, og de var bevæpnet. Det var slikt de gjorde for å skremme folk. De sa aldri hvor de tok meg, og ingen fikk vite om det.

Den siste gangen jeg ble fengslet, kom jeg til et sted som var helt mørkt. Jeg så absolutt ingenting, men jeg kunne kjenne en stram og jævlig lukt fra veggene – og jeg hørte skrikene på den andre siden av dem. Det var som å forsvinne ned i et svart hull. De hengte meg opp under taket, med bakbundne hender, og festet meg med kroker og kjettinger. Og der ble jeg hengende i 22 dager. Hvorfor? Jeg hadde ikke gjort dem noe, utgjorde ingen trussel, og ikke hadde jeg noe viktig informasjon de kunne presse meg for. Jeg tror nå, etter så mange år, at det bare handlet om å vise makt. De sto rundt meg, seks menn – jeg kunne ikke se dem i mørket, men jeg kunne høre på stemmene hvor mange de var. De slo og sparket mens de ropte at jeg skulle tilstå de mest avsindige forbrytelser. Men jeg sa ingenting. Hadde jeg sagt ett ord, ville jeg vært ferdig. Den eneste måten å komme ut fra slike steder på, er å holde kjeft.

Mens jeg hang der, tenkte jeg på folk der ute som var glad i meg. Moren min. Brødrene mine. Men det var også farlig for meg. Det gjorde meg svak. Derfor forsøkte jeg å blokkere all sentimentalitet, å tømme sinnet mitt. Men ett bilde vendte jeg stadig tilbake til i mitt indre: Jeg forestilte meg at jeg befant meg på en folketom strand omkranset av palmetrær, og at jeg hørte lyden av brenningene som skyllet over sanden …

De slo meg med køller også. Jeg brakk tre ribbein. De kan ikke fikses. Det er bare én av flere senvirkninger. Isjasnerven kan plutselig slå seg vrang. Jeg har ofte mareritt og hukommelsessvikt.

Det eneste lyset jeg ble eksponert for i denne perioden, kom fra en diger lyskaster av typen man lyser opp idrettsstadioner med. De kom rullende med den inn gjennom døren og rettet lysstrålen mot ansiktet mitt. Lyset var hvitt og hardt og like varmt som fra en ovn. Det eneste jeg så, var svarte prikker her og der: hendene som slo.

Av og til var det andre fanger i cellen. Vi fikk ikke lov til å snakke sammen. En gang ble celledøren åpnet, jeg hørte masse rabalder, og deretter et forferdelig skrik. De hadde sagd av halve beinet på en av medfangene mine med et sånt sagblad som man bruker til å kutte tømmer med. Jeg så ingenting, men jeg forsto hva de drev med. Stakkars jævel.

Veldig lenge fantaserte jeg om at det var torturistene våre som var fanget, at det var jeg som sto foran dem, at de skulle få igjen. Slik tenker jeg ikke lenger. Jeg synes synd på dem. De har ødelagt sine egne liv, de er ikke lenger mennesker.

I 2008 brøt det ut krig mellom Israel og Hamas, og i 2009 ble fengselet der jeg befant meg, bombet. Derfor ble jeg sendt hjem for å sone. I et år hadde jeg ikke lov til å bevege meg lenger bort fra huset mitt enn 100 meter. Nå skjønte jeg at jeg måtte vekk. De samme mennene som hadde arrestert og torturert meg, ville neppe la meg i fred. Fem ganger forsøkte jeg å flykte ved å bestikke grensevaktene. Fem ganger måtte jeg returnere med uforrettet sak. De tok imot bestikkelsene – noen ganger et par hundre dollar, andre ganger et par tusen dollar – men slapp meg ikke igjennom. Jeg skjønte at jeg måtte gjøre noe annerledes.

Tunnelene

På Gaza-stripen finnes et sinnrikt system av tunneler under bakken, kanskje flere tusen i alt. Det finnes tunneler for våpen, tunneler for medisin, tunneler for dyr, tunneler for mennesker, tunneler kontrollert av Hamas, av Fatah og av andre. Jeg flyktet gjennom en privat tunnel. Jeg var ikke alene, det var andre som meg der. Unge menn, alle sammen. Vi sto og trippet utenfor tunnelåpningen da vi plutselig ble beskutt. Jeg tror ikke de som skjøt mot oss egentlig hadde til hensikt å hindre oss i å flykte – på mange måter var det kanskje helt greit for dem å bli kvitt oss – men at de bare ville gjøre livet surt for oss. Brått kjente jeg en brennende smerte i armen. Jeg var blitt truffet. Jeg tenkte meg ikke om – og jumpet ned i hullet.

Tunnelen var tre kilometer lang og dårlig opplyst. Den var så trang at vi måtte åle oss på magen. Noen tynne rør her og der sørget for luft. Det eneste jeg tenke på, var at jeg måtte skynde meg. Det hendte at Israel bombet slike tunneler fra luften. Både bak og foran meg krabbet andre menn, så det var ikke anledning til å stoppe opp. Langt foran meg ventet fremtiden, men jeg visste ikke hvordan den så ut.

Da vi kom ut i den andre enden, var det ikke tid til å feire. Vi befant oss i Egypt. Vi ble skyflet videre av dem som organiserte flukten. Du vet, livet er rart. Det finnes systemer over hele verden for alt som skjer. Det finnes folk som tjener på all mulig dritt, sånne som jeg ble utsatt for. Det finnes folk som tjener på at du skal krype som et dyr under jorda. Og det finnes folk som kan ta deg fra Egypt via Tyrkia og Hellas til Norge. Alt handler om penger – om hvor mye du kan betale. Jeg måtte låne mange penger, og tilbakebetale i flere år. En venn av meg har to brødre som kom til Bulgaria via Hellas. De ble ferska av politiet, sjåføren deres stakk – og dermed tapte de alle de 8000 euroene de hadde betalt ham. Nå sitter de i fengsel.

«Jeg mener at det norske systemet burde vært omstrukturert, slik at det kan bli lettere å komme i arbeid og gjøre en samfunnsinnsats mye raskere.»

Prosessen

I Norge ble jeg intervjuet av UDI. Jeg merket fra begynnelsen av at han som intervjuet meg, ikke trodde meg. Det norske systemet sitter på mye informasjon og ressurser som de kunne brukt med en gang. Prosessen min tok nesten fire år. Da fikk jeg avslag på søknaden min om asyl. Jeg ble fortalt at det var trygt å returnere til Gaza, men det stemte jo ikke. Jeg visste at hvis jeg kom tilbake, var jeg ferdig. Jeg kunne ikke gi meg, jeg måtte kjempe.

Jeg begynte å arrangere debatter og demonstrasjoner utenfor Stortinget. Etter hvert kom jeg i kontakt med Blitz og Antirasistisk senter. De ville hjelpe. Jeg ble talsmann for den provisoriske palestinske flyktningleiren utenfor Jakobs kirke. Det var bedre å oppholde seg der enn i de ørkesløse mottakene. Jeg vet hva jeg snakker om. Jeg har vært på Tanum, på Haslemoen i nærheten av Elverum og Rognan utenfor Bodø. Det er ikke bra å oppholde seg for lenge på slike steder. Du er overflødig, du blir gående uten noe å gjøre.

Fordi jeg fikk avslag på søknaden, mistet jeg også tillatelsen til å arbeide. Men jeg fikk arbeidstillatelse fra de palestinske selvstyremyndighetene, og begynte å jobbe for ambassaden. I leiren hadde jeg truffet Kari. Hun var leder for Antirasistisk senter på den tiden. Et år senere giftet vi oss. I dag er hun generalsekretær for Plan Norge. Men tilbake til saken min: En advokat begynte å engasjere seg, og i 2014 ble jeg endelig innvilget asyl. Utlendingsnemnda hadde 300 saker gående med palestinere det året, og jeg var én av to som fikk ja. Hva som skjedde med de 298 andre, vet jeg ikke. Jeg gikk fra å være et saksnummer til å få et personnummer.

Jeg mener at det norske systemet burde vært omstrukturert, slik at det kan bli lettere å komme i arbeid og gjøre en samfunnsinnsats mye raskere etter at man har kommet hit. Systemet er ikke bygget slik. I stedet oppholder man seg i mottak, som i praksis fungerer som flyktningleirer. Man burde slutte å betrakte flyktninger bare som problemer. Vi har hatt og har store problemer, ja. Men også vi ønsker å arbeide, for i likhet med alle andre ønsker vi oss et bedre liv. Når man kommer, er det vanskelig å navigere i systemet. Man får mangelfull informasjon, behersker ikke språket og gjør ofte feil fordi man ikke forstår alle reglene. Men ingen liker å få høre at man gjør feil hele tiden. Da går det gjerne galt igjen.

Jeg har utdanning fra Gaza innen farmasi, kommersiell teknologi og business administration. Jeg fikk tilbud om et stipend for å reise til California og fortsette studiene der, men jeg ville ikke. Livet var bra som det var. Så ble alt snudd opp ned. I Norge drev jeg et gatekjøkken en periode, men for tre år siden gikk jeg konkurs. Jeg tapte mye, og som flyktning og nykommer i landet er det vanskelig å få støtte. Systemet er rigid, det likebehandler alle, uansett hvilken bakgrunn du har. Nå driver jeg Orient Kaffehus i Oslo sentrum. Jeg har fem brødre, tre av dem befinner seg i Tyrkia. De forsøker å komme seg videre til Europa. I fjor traff jeg foreldrene mine i Egypt, for første gang på ti år. Ti år er lang tid. Jeg var både glad og trist. Fremtiden tenker jeg ikke så mye på. Jeg vet at livet når som helst kan forandre seg, både til det bedre og til det verre.