Jeg kan ingenting om døden
Jeg kan ingenting om døden. Jeg vet at man har valget mellom å brennes eller graves ned. Og jeg vet at det fort kan bli en dyr affære om man vil fjonge seg og ha noe fra tilleggsmenyen. Blomster, musikk, en finere kiste, programhefte, lys, assistanse (hvem vil vel ikke ha litt assistanse). Så kommer enkelte kommunale avgifter. Og jeg vet, framfor alt, at det føles feil å tenke på penger når noens hjerte har sluttet å slå.
«Fra 1. januar blir det billigere å dø i Oslo» lød det lett absurd i Aftenposten for noen år siden. Avgiften for å kremeres skulle settes ned. Jeg vil egentlig ikke ha noe med problemstillingen å gjøre. Likevel vandrer jeg ofte rundt på gravlunder, helst hvor jeg ikke kjenner noen. Jeg leser på gravene og lar tankene flyte. Og når jeg går forbi begravelsesbyrået i nabolaget mitt, betrakter jeg bevegelsene der inne med uhørt stor nysgjerrighet. I vinduet er det utstilt en gravstein, med innskripsjonen «Fornavn Etternavn» i ulike fonter. Ingen skal gå forbi og se sitt eget navn i utstillingen.
Det var en nydelig sensommerdag. Vi var tre venner på en dagsutflukt fra Bergen. En av oss hadde på grunn av et jobboppdrag fått tilgang til en bil over helgen, en sjeldenhet i våre ubemidlede kretser. Vi hadde kjørt om bord i en ferge fra et lite tettsted, det dufta deilig av eksos og fjære, vi hadde stoppet på veien og tjuvplukket moreller som vi bar i en tom bollepose fra Narvesen. Lite føles mer levende enn å stå på en ferge i fint vær og spytte morellsteiner over ripa. Like før vi skulle legge fra kai, kom en bil kjørende i nokså kjekk hastighet ned på fergeleiet. Den ble vinket om bord og parkerte ved siden av oss. En likbil.
Lite føles mer levende enn å stå på en ferge i fint vær og spytte morellsteiner over ripa.
Da fergen ble satt i bevegelse, rullet føreren ned de sotete vinduene, og noe uventet satt en eldre kvinne bak rattet. Jeg kunne se at hun var høy og mager, selv om hun aldri kom ut av bilen. Det bleke ansiktet hadde et streif av fornem hest og lyste liksom opp i alt det svarte; jeg måtte anstrenge meg for ikke å glane. Hun holdt en sigarett med et langt munnstykke mellom fingrene, og tente den. Hun støttet albuen på bildøra i det nedrullede vinduet. Det skulderlange, gråblå håret hennes flagret i vinden, og hun så ut som hun kjedet seg mildt, slik bare røykere kan. Bak i bilen skimtet jeg en kiste. Jeg lurte på om den var tom, eller om det lå noen i den. Jeg tenkte, med den levendes sultne logikk, at en slik siste overfart ville passet meg fint. Den stunden, på vei over en vestlandsfjord, er fortsatt et av mine mest levende minner. Fruktkjøttet på tunga, de glatte morellsteinene som vi spyttet ned i skummet rundt baugen, døden i bilen ved siden av oss.
Jeg kan ingenting om døden. Men jeg vet at kråkene på Nordre gravlund spiser stearin fra gravlyktene om vinteren. Jeg har kommet over dem, der de har sittet rundt knuste lykter på de små hellelagte veiene mellom gravsteinene. Jeg har stusset over hvordan utbrente gravlykter stadig ser ut til å flytte seg bort fra gravene. Så ble jeg oppmerksom på en notis i en lokalavis om at knuste gravlykter måtte ryddes fra rullebanen til en småflyplass like ved en gravlund i Vesterålen. Det viser seg at kråker over hele landet har spesialisert seg på å løfte lyktene flere titalls meter opp i luften, og så slippe dem ned på hardt underlag for å få tak i stearinen på innsiden av hardplasten. Så har de fest. I Mosjøen, de vintrene det er mye snø, trekker også reinsdyrene inn på gravlunden og forsyner seg av ferske bårekranser. Det omtales som et problem, men jeg kan ikke tenke meg en penere gravpynt enn et fornøyd, mumsende reinsdyr, eller en uregjerlig kråke med nebbet glinsende av feit stearin.
Morfaren min døde da jeg var nærmere førti år. Han var den første til å dø av besteforeldrene mine. Fram til da hadde jeg hatt døden på god avstand i livet. Da gjorde jeg noe jeg senere har tenkt på som en feil. Jeg sa nei til muligheten til å se morfar før begravelsen. Jeg hadde besøkt ham bare en uke før han døde, vi hadde sittet i mange timer og spist vafler og snakket om hunder og fotball og barndom, og jeg tenkte at det fikk være et godt siste minne
Jeg kan ingenting om døden, men det hender jeg forstår noe om livet når jeg ferdes mellom graver.
Jeg ankom med fly dagen før begravelsen og hadde ikke engang sett på dødsannonsen. I kirka, på begravelsesdagen, fikk jeg et slags virkelighetssjokk da jeg fikk øye på kista med kransene på kistelokket. Og morfars navn på begravelsesprogrammet. Senere har jeg forstått at det kunne vært fint å vite litt mer om hva som skjer fra man dør til man ligger der i lukket kiste. At det finnes en form for nærhet i å ta inn dét også. Derfor var jeg bestemt på å se farfaren min før begravelsen da han døde bare noen måneder etter morfar. I tillegg la jeg handa mi på armen hans. Først var jeg ikke sikker på om det var lov, men hvem skulle nekte meg, han var fortsatt min farfar.
Jeg kan ingenting om døden, men det hender jeg forstår noe om livet når jeg ferdes mellom graver. Man kan ikke gå på en gravlund og planlegge å slanke seg eller sukke over sitt bleke vinteransikt. Man må holde seg litt på matta. Ha respekt for perspektivet de døde tilbyr. «Huff, du er ny her», hilser jeg idet jeg går forbi en fersk grav på mine rusleturer. Jeg liker best å gå på den delen av lunden hvor attenhundretallsgravene er, med sine stolte titler på gravsteinene: grosserer, koldjomfru, reisende. De gamle steinene kan man granske med god samvittighet og skamløs nysgjerrighet. De nye minner for mye om hvor tilfeldig det er, hvem av oss som går og leser på steinene, og hvem som ligger under dem. Dessuten er nyere gravsteiner dårlig lesestoff. Altfor like. Altfor tilbakeholdne og engstelige. «Hvil i fred». Sånn går det når man overlater skriften til sørgende slekt og samtidens normer.
Jeg kan ingenting om døden, men jeg vet at gravskikker er til for de levende, og at de endres med tiden. På bosniske gravtavler fra fjorten- og femtenhundretallet kunne de døde selv komme til orde. Det var heller ikke uvanlig å hugge tavlene selv, mens man levde. Da var det liten vits i vagheter. «I sin tid var jeg den beste ektemann i Dubrava», står det på en slik tavle. Og på en annen: «Vær så snill søstre brødre og annet folk/ Ikke rot med knoklene mine».
Skjønt, hvis man først på de levendes vis skal gi seg den skamløse rangeringen i vold, er kanskje den fineste og mest misunnelsesverdige skriften av alle den som finnes på poeten Robert Frosts grav: «I had a lover’s quarrel with the world.»