Jeg kan fortelle deg hvordan døde barn lukter

­

Jeg kan fortelle deg hvordan døde barn lukter, men det er det egentlig ingen som vil høre om.

Jeg kan fortelle deg at et dødt barn nesten ikke veier noen ting. En falsk redningsvest med et bevisstløst barn med armene og beina hengende ned langs siden som en tøydukke fylt av vann, veier nesten ikke noen ting.

Sammenlignet med en voksen, selvsagt. En livløs voksen mann med våte klær og en ryggsekk festet på magen og våte sko og fingre som har låst seg i en klolignende stilling – er dødstungt. Et barn er – lett. Man trenger bare en ledig arm for å løfte et dødt barn opp av vannet. En arm og enorme mengder styrke.

Hver gang jeg forsøker å beskrive lukten av døde barn, blir jeg uvel.

På et øyeblikk er jeg tilbake der, på stranden, klissvåt og iskald, fylt av eimen fra andre menneskers oppkast og avføring, og med hendene og ansiktet innsmurt av olje og bensin og saltvann.

Noen av menneskene og minnene om dem er forvrengt, som stille skrik, noen er råtne og ser ut som de hører til blant havets sjømonstre, noen er vakre, rolige, glassaktige, ser overhodet ikke døde ut, ser bare ut som om de sover. Det er alltid de som er tyngst å løfte i land. De som ser ut som om de sover, ser så forbanna levende ut.

Lukten av angst blandet med død og våt gummi lar seg ikke egentlig beskrive, så jeg stopper ofte der. Kanskje jeg ikke kan fortelle deg hvordan døde barn lukter, for når jeg først begynner å skrive, blir lukten av metan og ammoniakk aldri helt borte.

Jeg begynner å sette ord på alt det tekniske i stedet.

Jeg forteller om hvordan de druknede alltid ser litt forskjellige ut.

Avhengig av hvor lenge de har ligget i vannet, avhengig av vannets temperatur, hvor dypt de har sunket før kroppen blåses opp til tre ganger sin vanlige størrelse og de flyter opp til overflaten igjen.

Tilstanden til de druknede avhenger også av hvor lenge hodet har vært under vann.

Hos noen lukker luftveiene seg med en gang munnen blir fylt av sjøvann og en krampetrekning i svelget gjør at strupelokket lukker luftrøret og det bare kommer små mengder vann inn i lungene. Noen gaper og svelger og rekker å hige etter pusten i panikk mange ganger før kroppen gir opp å kjempe.

Hjernen er det organet som er mest sårbart for skade i forbindelse med drukning. Men det er bløtvevet på utsiden av kroppen som blir spist først. Fisken går for øynene med en gang. Mange av de druknede mangler øyne allerede etter noen få timer.

Det er vannet i lungene som får menneskekroppen til å synke. Kroppens egne bakterier utvikler gasser som får den til å flyte opp igjen til overflaten. Det er særlig mageregionen som blir oppblåst. Noen lik ser ut som om de har kulemage. Noen lik kan inneholde så mye gass at de flyter opp som ballonger.

Stort sett ligger de med ryggen opp. Armene og beina og hodet er tyngre enn resten av kroppen, derfor ser de ut som om de naturlig bøyer seg framover. Noen setter seg fast i fjell eller planter på bunnen og kommer aldri opp til overflaten igjen.

I løpet av en måned kan et lik på havets bunn være helt oppspist av dyr.

De som flyter opp, er ofte sleipe, de sklir ut av hendene våre og går i oppløsning, som oljete gummi som renner gjennom fingrene. De minner mer om en kjøttfylt glassmanet enn om et menneske. Men lukten, den lukten lar seg aldri helt vaske vekk.

Helvete er et sted der barn ligger stuet sammen lag på lag, presset inn i alle hulrom av et skrog som en gang var en fiskebåt, men som så ble en dødsmaskin der alle barna allerede er døde før båten har lagt fra kai.

Helvete er et sted der en nyfødt dupper i dypet av havet mens navlestrengen fortsatt er festet til moren som sitter sammenpresset med tre hundre andre døde kropper som klamrer seg til hverandre.

Helvete er et sted der tolv år gamle gutter er så voldtatt at tarmene henger ut av rompehullet deres og de ikke vet om det er smerten eller skammen som er tyngst å bære.

Helvete er et sted der sårene i sjelen gror enda saktere enn sårene på kroppen fra organer som har blitt stjålet.

Helvete er et sted der en femten år gammel gravid jente har blitt misbrukt så mange ganger at hun ikke aner hvem faren til barnet hun bærer på er.

På bunnen av helvete ligger tusenvis av mobiltelefoner med ubesvarte anrop og bekymrede tekstmeldinger som aldri skal få svar.

Der nede ligger SIM-kort fulle av bilder og minner, universitetspapirer og drømmer om et liv et annet sted.

Der nede ligger kartene over et annet liv.

Helvete er et sted, og det befinner seg rett utenfor våre ferieparadis.

Over Helvete flyter røde bademadrasser, og små barn i armringer lærer jublende å svømme.

Vi vet alle sammen at helvete befinner seg rett under oss. Hver gang vi tar et skritt ut i Middelhavet svømmer vi i noens grav.

En dag skal jeg spise den lokale fisken på Malta igjen, men jeg har for lengst sluttet å dykke.

Teksten er et utdrag fra Budbringeren fra Helvete, Kristina Quintanos bok som kommer i høst.