Hvordan takler Norge overgangen fra konsensus til uenighet?

­

Det er noe betryggende med begrepet falske nyheter eller fake news. Falske nyheter kan faktasjekkes og debunkes, falske nyheter, i den snevre betydningen av faktafeil, er et problem som har en løsning. Det er uten tvil den beste typen problem. Men den største utfordringen med den norske offentligheten i dag er ikke egentlig uenighet om fakta, men at ulike verdensbilder kommer i konflikt med hverandre, og at mediene ikke har en god strategi for hvordan de skal ha en samfunnsoppbyggelig rolle i denne nye virkeligheten.

I dag preges den norske offentligheten av at det foregår en kamp om narrativet. «Narrativ» er alle litteraturviteres yndlingsord. Derfor prøver jeg å ikke bruke det i tide og utide, men noen ganger må man slå i bordet med det! Mange av de mest betente politiske temaene utfolder seg som en kamp om hvem som skal få definere folket, hvem som har makt, og hvem som er marginalisert. I Norge: En kritikk fra 2001 definerer statsviteren og antropologen Iver B. Neumann denne typen makt som «begrepsmakt». Dette er et gammelt tema, men jeg savner likevel en ny runde med gransking av hvordan denne formen for makt virker i Norge i dag, og hvordan man kan regulere den på en mer rettferdig måte.

Det er interessant å observere at helt ulike grupper ofte gir uttrykk for den samme følelsen av avmakt: Jeg føler meg feilrepresentert. Unge og gamle, folk i byen og distriktene, sosialt progressive og konservative, majoritet og minoritet: «Alle» føler at hvem de er og hva de mener misforstås ut fra et fremmed verdensbilde definert av media. For meg er det åpenbart at minoriteter og de som tjener minst, har mest grunn til misnøye. Uavhengig av hva som er sant, er det interessant å observere at følelsen av fremmedgjøring i møte med medieoffentligheten likevel er såpass vanlig. At den er så vanlig, forteller oss noe som er verdt å lytte til. Hvordan klarer mediene å skaffe seg så mange ulike fiender?

Da rektoren på Kunsthøgskolen i Oslo – KHiO, Måns Wrange, sa opp stillingen sin i fjor høst, oppga han personlige forhold som årsak, og at han var ukomfortabel med et medienarrativ om konflikten på skolen som han ikke kjente seg igjen i. Selv om dette var en spesiell og mye omtalt sak, uttrykte han en opplevelse av fremmedgjøring som er langt fra unik, og som jeg tror man vil finne mange ulike eksempler på hvis man begynner å lete. Raymond Johansen, som er i en helt annen maktposisjon, tok for ikke lenge siden til orde mot hvordan Arbeiderpartiet ofte blir fremstilt: «Det verserer et narrativ om Arbeiderpartiet som tilslører mer enn det forklarer. Det handler om at Arbeiderparti-folk er støpt i samme skje, og at vi ikke lenger ‘representerer’ vanlige folk» (Morgenbladet, 26.11.20). Som politiker vet Johansen selvsagt at politisk makt oppnås ved å kontrollere narrativet.

Få har forklart hvorfor at dette er tilfellet bedre og mer presist enn postkoloniale forfattere. Postkolonial litteratur er fortellinger som utfordrer kolonimaktens fremstilling av koloniene, en fremstilling som rettferdiggjør deres dominans. I antologien The Empire Writes Back fra 1989 blir postkolonial litteratur definert som litteratur som skriver tilbake. Postkolonial litteratur viser at grupper som ikke føler seg representert, eller føler seg veldig feil fremstilt, før eller siden vil komme med motnarrativer i form av litteratur, muntlig fortelling, musikk, kunst, alternative medier og deloffentligheter.

Mange har påpekt de negative sidene ved fragmenteringen av den norske offentligheten, som økt polarisering og tap av tillit. Litteraturen viser også at dette kan være noe positivt. Fragmenteringen av fortellingene om hva Norge er, kan være et sunt tegn på demokratisering, og at mange ikke lenger underkaster seg en kulturell konsensus, som muligens har vært mer basert på kollektiv disiplin enn reell enighet. På dette mer ærlige grunnlaget er det kanskje også mulig å komme fram til noen mer universelle sannheter?

Om mindre grad av kulturell konsensus fører til en positiv eller negativ samfunnsutvikling, tror jeg avhenger mest av om man klarer å håndtere denne nye virkeligheten på en god eller dårlig måte.

Befolkningen i Norge blir mindre homogen. Da får vi også flere ulike verdensbilder. Om mindre grad av kulturell konsensus fører til en positiv eller negativ samfunnsutvikling, tror jeg avhenger mest av om man klarer å håndtere denne nye virkeligheten på en god eller dårlig måte. Når vi får flere verdensbilder å forholde oss til, stiller det mye høyere krav til at mediene gjengir disse på en presis og rettferdig måte. Ofte fremstiller mediene seg som en objektiv «flue på veggen», som ikke tar noens parti. Dette var kanskje overbevisende da Norge var et konsensussamfunn. At så mange ulike politiske grupperinger er misfornøyd med mediene, må være et tegn på at dette ikke overbeviser noen lenger. Så hvordan kan en slik troverdighet oppnås i dag?

Jeg har ikke noe godt svar, men noe av det første jeg i hvert fall vil vite når jeg leser om en konflikt som KHiO-saken, er hvem som mener hva og hvorfor. Vi trenger å få vite akkurat hva de ulike posisjonene er. Og helst ikke bare to. Ofte tar det mange uker før får vi får vite hva partene i en konflikt egentlig mener, og hva som motiverer deres engasjement for saken. Dette kan være avgjørende informasjon som burde komme fram når saken først omtales. Jeg ønsker meg flere direkte sitater og lengre intervjuer. Jeg vil ha minst mulige parafraseringer og snikfortolkninger der journalister later som de ikke driver med fortolkende virksomhet, som om en voksen forklarer hvordan verden liksom henger sammen til et barn og sparer det for detaljene. Når journalister forteller oss hva konflikter innebærer og betyr for samfunnet, vil jeg gjerne vite noe om hvordan de kom fram til den tolkningen. Kanskje dette ikke er journalistikk for alt jeg vet, kanskje det er litterær analyse! Men jeg tror media må bevege seg mer i denne retningen. Jeg tror ikke journalister kan oppfattes som objektive hvis de ikke gir uttrykk for kritisk selvbevissthet.

Jeg tror løsningen på denne polariseringen i hvert fall ikke er nostalgi. Problemet blir ikke bedre av å lengte tilbake til en tid da folk var likere, eller å fortsette som før i håp om at det som har vært sant, skal bli sant igjen. Snarere må vi alle akseptere og tilpasse oss et mer sammensatt Norge. Derfor forundrer og skuffer det meg hvor mange som får regelrett panikk og tror demokratiet bryter sammen bare fordi studenter og unge folk hever stemmen og protesterer mot strukturell rasisme i Norge. Mange steder er studenter som protesterer business as usual, nærmest noe å forvente. Hvis man er vant til at selv ikke studenter protesterer og lager rabalder, så har man vært i overkant skjermet og bortskjemt med at konsensus er og bør være normen i et levende demokrati.