Hanin: Flukten gjennom ørkenen

­Hanin. 25 år. Gift, to døtre. Studerer og jobber som barnehageassistent. Kom til Norge fra Syria i 2015. Av sikkerhetshensyn har Hanin valgt å holde etternavnet sitt skjult.

Krigen forandret alt. Jeg vokste opp i Daraa, en by rett nord for grensen til Jordan. Der bodde jeg med foreldrene og søsknene mine. Urolighetene begynte med at en gutt, Hamza Ali Al-Khateeb, skrev disse ordene på en husvegg sammen med noen venner: «Vi trenger deg ikke, Bashar». Altså president Bashar al-Assad. Denne gutten ble arrestert og torturert. Kjeven og kneskålene hans ble knust, de brennmerket ham med sigaretter rundt omkring på kroppen, og kjønnsorganet hans ble kappet av. Den stakkars guttungen ble bare 13 år gammel. Han overlevde ikke.

Dagen etter tok folk til gatene. Kvinner og menn i alle aldre samlet seg utenfor moskeen, de var rasende, og krevde Bashars avgang. Vi hadde lenge visst at han var korrupt, men aldri protestert mot ham tidligere. Alt vi ønsket, var egentlig frihet. Politiet grep inn, skilte folkemassene og drepte noen den dagen. Dette var i mai 2011. Protestene ble begynnelsen på krigen, de spredte seg fra Daraa til resten av landet.

En måned senere kom bombene. Vi bodde i et toetasjes hus, og søkte tilflukt nede i stuen. Vi satt der alle sammen, far, mor, jeg, de fem søstrene mine, broren min og farmor. Onkelen min var der også, og en nabo. «Nå dør vi», tenkte vi. Alle så skrekkslagne ut. Vi satt i en klynge midt på gulvet og hørte på de dumpe lydene av bomber som slo ned i det fjerne, og den hvinende lyden når en bombe passerte over huset vårt. Onkelen min holdt hendene over hodet, han klarte ikke å snakke, jeg skrek, jeg trodde han var død.

Det var ikke siste gang vi satt sånn.

Noen ganger kom det fly med tønnebomber. Da hjelper det ikke å søke tilflukt i første etasje, kanskje ikke engang i kjellere. Slike bomber jevner alt med jorden. To ganger traff en slik tønnebombe huset til tanten min mens hun var hjemme. Begge gangene un overlevde hun mirakuløst. Lyden fra bombene er ekkel. En lang, plystrende lyd. Du hører at de nærmer seg, men du vet ikke hvor de kommer fra.

Liv på tåspissene

Dette gjentok seg hver dag: bomber og frykt. Vi levde et liv på tåspissene. Det er ikke slik det skal være å vokse opp, vi mistet flere år. Riktignok gikk jeg på skolen, men skoleveien tok flere timer. Tidligere hadde jeg gått dit på et kvarter. Nå måtte jeg gå en lang omvei, ikke bare på grunn av bombene, men fordi jeg kunne bli stoppet av politiet og bli utspurt om ditt eller datt, og jeg måtte passe meg for folk som kanskje ville stjele noe. Snikskyttere fantes det også. Man kunne ikke stole på noen på den tiden. Hvem som var hvem, hvem som tilhørte presidenten eller IS eller andre grupperinger, kunne være vanskelig å vite. Hvem som var venn, og hvem som var fiende. Rundt meg var mange hus ødelagt. En gang var moren min på besøk hos besteforeldrene mine. Vi dro for å hente henne i bilen vår da en bombe slo ned rett foran oss på veien. Smellet var øredøvende. Vi overlevde, men flere mennesker døde. Moren min trodde lenge at også vi hadde blitt drept, siden vi ikke kom.

I 2015 ble jeg gift. Til å begynne med tenkte ikke mannen min og jeg på å få barn, men så oppdaget jeg at jeg var gravid. Jeg gikk til legen, og han sa at jeg bar på tvillinger. Svangerskapet ble komplisert. Jeg måtte ta medisiner for å unngå en for tidlig fødsel. En venn av meg hadde også vært gravid med tvillinger, og de døde. Det fantes ikke strøm på sykehusene på den tiden, eller oksygen til dem som trengte det. Jeg visste at kroppen min ikke var spesielt sterk. Kanskje ville også barna mine komme til å dø. Nå begynte tanken på flukt å melde seg. Vi hadde selvfølgelig ønsket oss vekk fra krigen i mange år, men å flykte var både kostbart og risikabelt. Men nå følte jeg at vi ikke hadde noe valg lenger.

Til å begynne med klarte ikke mannen min å bestemme seg. Ikke slik å forstå at han var uenig med meg. Dessuten hadde han sine egne grunner til å ville flykte. På den tiden var det vanlig at unge menn ble tvangsinnrullert i hæren for å kjempe på presidentens side. Eller at man rett og slett ble arrestert eller bortført midt på lyse dagen. Ofte måtte han holde seg i skjul. Men hensynet til foreldrene gjorde at han kviet seg for å forlate Daraa. De var gamle og skrøpelige, og han ville ikke dra fra dem. Til slutt innså han likevel at vi måtte vekk fra Syria, det var ikke noe blivende sted for noen som skulle føde.

«Vi satt i en klynge midt på gulvet og hørte på de dumpe lydene av bomber som slo ned i det fjerne.»

Lyset over Daraa

Vi fortalte nesten ingen at vi skulle flykte. En nabo eller til og med et familiemedlem kunne kanskje vende seg mot deg og angi deg. Først tok vi farvel med foreldrene til mannen min. Faren hans var en gammel mann, og han var veldig glad i mannen min. Det var et spesielt bånd mellom dem, de var like mye venner som far og sønn. De pleide alltid å prate sammen, men denne kvelden klarte ikke faren å få frem et eneste ord. Han bare gråt og gråt. Så gikk han en liten tur, uten å si ha det, det var for vondt for ham. Jeg hadde også vondt av ham, den gamle mannen. Men han og svigermoren min kunne ikke bli med på flukten, det ville vært altfor anstrengende for dem.

For noen år siden fikk vi beskjed om at faren til mannen min var død.

Fra huset til svigerforeldrene mine dro vil til mine foreldres hus. Meningen var at vi skulle sove en halv natt, men vi klarte det ikke. Ved morgengry tok vi farvel med de andre. De to yngste søstrene mine på sju og ni år klemte meg og gråt. Broren min gråt. Faren min gråt som et lite barn. Så låste vi oss ut av barndomshjemmet mitt. Utenfor var det mørkt og stille, det var ingen mennesker i gatene. Vi gikk med hurtige skritt over jord og asfalt, vi passerte noen hus. Gatelyktene virket ikke, men etter hvert kom solen frem bak åsene utenfor byen og farget bakken varmt gul. Vi gikk noen kvartaler til vi rundet et hjørne, og der sto en buss og ventet på oss. Innenfor satt andre familier med forskremte ansikter, de hadde også betalt for å flykte. Den ene søsteren min og mannen hennes var også med i bussen, vi hadde avtalt å flykte med dem. De hadde med seg sin toårige sønn. Vi visste ingenting om hva som lå foran oss, eller hvor vi skulle. Fremtiden klarte vi ikke å forestille oss. Vi visste bare at vi måtte vekk. Vi dro til en by som heter Al-Suwayda. Derfra skulle vi ta oss ut i ørkenen og krysse grensen.

Tjuvpakk, sand og blod

På veien ble vi stanset i en liten, folketom by. En bil kjørte plutselig ut foran oss og sperret veibanen. Den hadde en kalasjnikov på taket. Inni bilen satt menn fra det militære. En av oss busspassasjerene, en ung mann, forsøkte å rømme. De skjøt etter ham, og drepte ham. Etterpå ble vi tatt med til et fengsel. Jeg sa til mannen min: «ID-kortet ditt!» Jeg var redd for at de kunne finne ut hvem han var. Han nølte litt, men jeg tok det fra ham og gjemte det. Det viste seg å være lurt, for kort etterpå ba de oss om å legitimere oss. De søkte etter navnene våre på en pc. Jeg ba mannen min om ikke å røpe hvem han var, og å finne opp et etternavn. Da turen kom til ham, sa han at ID-kortet var blitt borte under tumultene da de stoppet oss. Utrolig nok godtok de det. Andre som de klarte å identifisere, ble sendt videre til fengsler i Damaskus. I bunn og grunn var disse menneskene banditter. Vi, kvinnene i følget, ble isolert i et rom uten vinduer og lys. Etter en stund kom en kvinne og kroppsvisiterte oss. Hun fant ingenting på meg, men andre hadde gull og penger som ble beslaglagt. Mennene var plassert et annet sted. Mannen min hadde en sekk med seg med mange penger i, som vi hadde spart. De tok dem også. Til alt hell hadde jeg gjemt unna noen penger i bleien til nevøen min.

Vi ble brakt til et hotell, og de fortalte at de skulle komme tilbake og plukke oss opp klokken seks neste morgen. Men vi forlot hotellet før det. Vi ble kjørt til et lite hus av en kontakt vi hadde. Der gikk vi over i en annen bil. Vi fortsatte nordover, i retning Tyrkia. Da vi kom inn i den syriske ørkenen, hadde vi igjen skiftet kjøretøy. Vi satt i åpen lastebil sammen med andre flyktninger som hadde sluttet seg til oss. Det var forferdelig varmt, mellom 40 og 50 grader. Vi hadde litt vann og juice, begge deler var kokende varmt. Klokken fire neste morgen ble vi stoppet av IS. De tok oss ned fra lasteplanet og førte mennene til et fengsel og kvinnene til et annet. Vi var 30 mennesker i alt, men de neste dagene kom flere hundre andre. IS-soldatene var skremmende. De hadde svarte klær, svart skjegg og var tungt bevæpnet. Vi fikk mat og drikke, men bare litt. Rommet vi satt i manglet vinduer. Vi hadde bare ett toalett på deling. Vi var nødt til å ha på oss nikab, og vi gråt hele tiden. Vi visste ikke hva de ville med oss. Kanskje ville de bruke mennene våre som soldater. Kanskje ønsket de at vi skulle konvertere til deres versjon av islam. Men i så fall ville vi heller dø, for deres versjon av islam har ikke noe med islam å gjøre.

Etter to uker kom det en ørkenstorm. Sanden trengte inn selv til oss. Vi fikk knapt puste, likevel ble vi ikke hjulpet. Min to år gamle nevø hadde store vansker. Vi fuktet et teppe og pakket ham inn i det, slik at han kunne puste. Stormen varte hele kvelden. Dagen etter var den over. Mange av oss måtte på sykehus og rense lungene. Det vil si, de hadde ikke noe ordentlig sykehus, men et sted med litt medisinsk utstyr. Jeg måtte også undersøkes der, fordi jeg var gravid.

«Vi satt i åpen lastebil sammen med andre flyktninger som hadde sluttet seg til oss. Det var forferdelig varmt, mellom 40 og 50 grader.»

En kveld en uke senere kom noen av IS-soldatene og sa: «Dere skal ut.» Klokken nærmet seg midnatt, vi skulle egentlig til å legge oss. Vi ble ført til en stor plass som var omringet av lyktestolper. På den andre siden av plassen sto mennene våre oppstilt. En etter en ble vi ropt opp. «Hvem er kona hans?» spurte de. «Hvem er mannen hennes?» Jeg visste ikke om mannen min var i live eller ikke. Men så fikk jeg øye på ham, og vi løp mot hverandre og omfavnet hverandre. Vi var helt utmattet. Det viste seg at IS hadde tappet en liter blod fra samtlige av de fengslede mennene. Til hvilket formål fikk vi aldri vite. Selv hadde jeg gått ned rundt seks kilo. Men nå ble vi løslatt og kunne fortsette.

Over fjellet

Neste kveld nådde vi grensen til Tyrkia. Vi krysset den på et sted der det ikke var noen vakter. Foran oss lå et fjell, det var flere hundre meter opp dit. Jeg var ikke den eneste gravide i følget, noen av kvinnene var høygravide. Mennene bar de minste barna. Det var viktig at de ikke gråt, slik at noen kunne oppdage oss. Derfor ventet vi med å forsere fjellet til det var midnatt og de sov. Det var bekmørkt rundt oss da vi klatret, men under oss kunne vi kjenne den harde jorden og skarpe steiner. Til slutt nådde vi toppen, og derfra kunne vi se ned på tyrkiske militære, som bevoktet grensen på sin side av fjellet. Lyset fra digre lyskastere sveipet med jevne mellomrom over sletten der nede. Vi ble nødt til å løpe, men vi kom oss usett over sletten. Etterpå la jeg meg ned i gresset i en hage utenfor et hus, jeg var så sliten. Jeg skjønte ikke alt som skjedde, men det viste seg at menneskene vi hadde kommet frem til, var kontaktene til dem som hjalp oss med å flykte.

Etter dette dro vi først til Ankara, og deretter til Izmir. Derfra tok vi en båt til Hellas tidlig om morgenen. Den lille gummibåten var egentlig beregnet på 15 mennesker. Vi var 48. Da vi satt der, om bord i båten, fryktet vi for livene våre. Barna gråt, jeg gråt. Grunnen til at vi var så mange mennesker, var selvsagt at de som organiserte flukten ville tjene mest mulig penger. Forresten hadde vi ikke redningsvester. De ble kastet fordi de opptok for mye plass. Men vi kom oss over til den greske kysten. Overfarten tok bare litt over en time. Vi var heldige. Jeg vet at mange som har krysset havet den samme veien, har omkommet i bølgene.

Fødselen

På veien gjennom Europa var jeg innom flere sykehus, i blant annet Kroatia og Østerrike. Vi hadde ikke så mye penger igjen nå. Langs veien sto mennesker og ga oss mat og drikke. Noen sa: «Dra videre, dere kan ikke bli her.» Jeg husker ikke så mye fra denne tiden, alt går over i hverandre. Vi var lettet, vi var redde, vi gråt, vi snakket sammen for å holde håpet levende, vi fortsatte.

1. oktober 2015 kjørte vi inn i Norge med buss fra Sverige. Politiet stoppet oss på grensen og tok oss med til UDI. Vi hadde ikke pass, ingenting. Etter mye om og men ble vi ført til et sted som heter Åmli. Det vil si, det gangen visste vi ikke at det het det. Vi visste ingenting, ikke hvor vi var eller hvor vi skulle. Søsteren min og mannen hennes hadde blitt sendt ut av Oslo noen dager i forveien. Men de måtte flytte på seg, og nå trodde vi at vi var på vei til samme sted. På et hotell i Åmli fikk jeg nettilgang og ringte henne. Hun sa: «Gå ut av bygningen der du er, og vent under treet utenfor.» Jeg gjorde som hun sa, men hun kom ikke. Det viste seg at de hadde fraktet henne til Årdal. Det var veldig vondt for oss da vi innså at vi hadde havnet så langt unna hverandre. Vi skjønte ikke hvorfor de var nødt til å skille oss. Men det var fint på Åmli. Vi var omgitt av skog. Jeg husker at en eldre kvinne lærte oss nybegynnernorsk.

Etter Åmli kom vi til et mottak i Lillesand. Så kom dagen da jeg skulle føde. Jeg ble kjørt til et sykehus til Arendal. Det var viktig at fødselen skjedde raskt. Blodtrykket mitt var veldig høyt, og på sykehuset fikk jeg beskjed om at både jeg og barna kunne dø på grunn av svangerskapsforgiftning. Jeg ble sendt videre med taxi fra Arendal til Kristiansand, og jeg gråt hele veien. Sjåføren forsøkte å trøste meg, men jeg kunne jo nesten ikke norsk og forsto ikke så mye av hva han sa. På sykehuset skjedde alt raskt. Mannen min kom like etter. Og den dagen, i slutten av sjuende måned i svangerskapet, fødte jeg to jenter. De veide bare en kilo hver.

Men heller ikke på sykehuset var vi skjermet fra situasjonen i Syria: Hassan fikk en telefon om at nevøen hans var blitt drept.

Syria i Norge

I dag leier vi en kommunal bolig på Kolsås. Jentene går i barnehage her i nærheten. Søsteren og svogeren min bor utenfor Mandal. Da vi flyktet sammen, var jo tanken at vi også skulle bo sammen. Men slik gikk det ikke. Vi besøker hverandre cirka en gang i året. Mannen min fikk jobb på et bilvaskeri, men nå nylig gikk kontrakten ut. Han mottar dagpenger. Jeg går på videregående skole, på voksenopplæring. For øyeblikket arbeider jeg som tilkallingsvakt i en barnevakt, men jeg ønsker å utdanne meg til radiograf − et litt beskyttet yrke, jeg klarer ikke å se mer lidelse.

«Et fly passerte nokså lavt over hodet mitt, larmen minnet meg om krigen. Jeg måtte sette meg rett ned i veikanten og begynte å gråte.»

Vi tenker på familien vår i Syria hele tiden. Hver morgen, når jeg slår på mobilen på nattbordet, er jeg urolig for om det er noe nytt. Noen negative nyheter. Livet i Daraa er blitt tøffere. Barn blir kidnappet, kanskje de blir solgt. Prisene på matvarer har skutt avsindig i været. I Daraa bruker man gass for å lage mat, men nesten ingen har gass nå. I det minste er bombene borte. For tre uker siden fikk faren min slag og måtte på sykehus. Og broren min … Ingen har hørt fra broren min på flere måneder. Han flyktet, jeg vet han ville til Tyrkia, men han kan ha endt opp hvor som helst. Han er bare tjue år. Bare dét er jo nok til å gjøre foreldrene mine syke. Jeg savner familien min, huset og nabolaget vårt, men Syria savner jeg ikke.

Her i Norge forsøker vi å integrere oss så godt vi kan. Vi har lært naboene våre om id, og de har lært oss om jul. Vi lager arabisk mat til dem, og de har lagd pepperkaker med oss. Noen nordmenn er skeptiske. Nylig sto jeg på bussen, og en dame sa til meg: «Hva gjør du her? Hvorfor kom du til Norge? Hvorfor har du hijab på deg?» En gang gikk jeg langs veien i nærheten her. Et fly passerte nokså lavt over hodet mitt, larmen minnet meg om krigen. Jeg måtte sette meg rett ned i veikanten og begynte å gråte. Folk rundt meg skjønte ingenting, de kunne jo ikke vite hvorfor jeg gråt. Vi har mye vondt, men som regel forsøker vi å ikke vise det. På nyttårsaften må jeg alltid holde meg innendørs. Jeg takler ikke lydene fra fyrverkeriet. Jeg pakker meg inn i puter og dyner og stenger verden ute.

Jeg skulle ønske at alle nordmenn kunne forstå at vi ønsker å bidra til det norske fellesskapet. Vi er dyktige, vi ønsker å arbeide, vi er i stand til å arbeide hardt. Vi ønsker ikke å motta hjelp fra NAV, vi har lyst til å klare oss selv. Vi er ikke dårlige mennesker. Vi endte opp som flyktninger fordi vi var havnet i en vanskelig situasjon.

Se på jentene, nå leker de på stuegulvet her, intetanende om det meste. Vi kom en lang vei på grunn av dem.