Geir skriver om ting som han ikke kan : Jeg skriver dagbok

­

Jeg skriver: 25. april 2015. Løvet er så lysegrønt at det ser gjennomsiktig ut, det skinner av det, som om det bærer på et lys som stråler gjennom det tynne grønne, som gjennom tynne japanske gardiner. Løvet springer denne uken, for tre dager siden var det nesten ingenting der, bare nakne greiner med små, harde knopper. Endelig husker vi hvordan trær skal se ut, som de store trærne utenfor, lønne­ trær, hele vinteren har de vært nakne, svarte skulpturer. Og nå bærer de blader, fylles opp av dem, får tilbake den formen vi egentlig visste at trær skulle ha. Da vi la oss i går kveld, i mørket, og med vinduene nakne, uten gardiner, så trærne ut som om det fortsatt var snø på greinene. Selv i mørket lyste løvet. Men nei, det går ikke, jeg klarer ikke å skrive på den måten, jeg blir kvalm av meg selv, og det tar slutt etter noen få avsnitt, eller noen få sider. Jeg har aldri klart å skrive dagbok.

Helt fra jeg forsto at det er mulig, har jeg prøvd. Det virket så innlysende: Dagboken kunne være som en hemmelig venn, en jeg skulle fortelle alt til. Og senere skulle jeg kunne lese det, og bli min egen hemmelige venn. Komme tilbake til meg selv og se hvem jeg var for mange år siden. Jeg husker en rutete kladdebok der jeg i fullt alvor skrev kjære dagbok øverst, men jeg husker ikke hva jeg skrev etterpå. Jeg var ni år, og nå har jeg ingen anelse om hva jeg skrev, men jeg vet at det føltes falskt allerede mens jeg skrev det. Senere prøvde jeg om og om igjen, jeg klarte det et par dager, og så gikk det ikke lenger. Også som voksen har jeg i enkelte perioder prøvd å skrive dagbok, særlig når noe har vært vanskelig. Enkelte av filene låste jeg med passord, og nesten uten unntak glemte jeg passordet etterpå, slik at forsøkene ble utilgjengelige også for meg selv. Og det var like bra, for de gangene jeg likevel klarte å åpne dem, fant jeg det samme: en forløyet stemme som prøver å være bekjennende og «naken».

Eller som i april 2015, en sånn estetiserende stemme, en som ikke klarer å snakke om at løvet springer ut, uten å hinte om «japanske gardiner» – jeg aner ikke hva japanske gardiner er engang, jeg må ha ment en japansk vegg av rispapir, men det ble vel for komplisert å skrive. Hele passasjen bærer preg av at jeg prøver å leve opp til et bilde av meg selv som følsom, oppmerksom, en som ser og fornemmer alt.

Problemet var at jeg ikke klarte å finne en stil eller en stemme som var i kontakt med det jeg opplevde. Og at det jeg opplevde, ble begrenset av en altfor påtrengende selviscenesettelse. Ideen med en dagbok er at vi skal kunne gi direkte uttrykk for hvem vi er. Det går ikke, det kan nesten ingen, derimot ga jeg uttrykk for hvem jeg ville være, men ikke på noen overbevisende måte. Ikke før jeg hadde skrevet skjønnlitteratur i mange år, kom jeg i nærheten av å skrive noe som jeg kunne kjenne, noe som føltes sant, og det merkelige var at det føltes sant bare når det ikke var fullstendig sant.

Dette er vel et av de grunnleggende spørsmålene ved all skriving? En gang har jeg sett Roland Barthes forklare hvorfor det er slik. Jeg husker ikke hvor, det kan ha vært i Mytologier, han forteller at en venn hadde mistet moren sin – det verste som kan tenkes i Barthes’ liv, antakelig – og han ville sende et postkort for å uttrykke medfølelse. Hva skulle han skrive da? Han kom til at det reneste uttrykket for det han ville si, var å skrive ordet kondolerer. Dette skjorteog slipsog jakkekledde ordet tok opp i seg alt han følte. Men for den som mottok kortet med det ene ordet på, ville det se annerledes ut, det ville fremstå som ufølsomt og altfor formelt, altså det motsatte av hva han ønsket. Det vi ønsker å uttrykke, kan ikke uttrykkes direkte, særlig ikke når det er sterke og sammensatte følelser vi vil gi uttrykk for.Vi må gå en omvei, vi må oppfinne et språk, skrev Barthes (tror jeg), som indirekte tar disse følelsene opp i seg. Dette lærte jeg av å prøve å skrive skjønnlitteratur – eller nei, jeg må lære det om og om igjen, så å si hver gang jeg prøver å skrive noe som helst.

Men ikke i dagboken, der jeg må identifisere meg med meg selv. Der finner jeg ikke opp noe som helst.

Eller jo, det gjør jeg ofte, men da skriver jeg ikke dagbok lenger. Dagboken fra april 2015 endte i en lang utredning om fire ringduer, den håper jeg å få brukt til noe en gang – en roman om fugler? – men bare fordi det opphørte som dagbok og ble til skriving som ikke prøvde å uttrykke noe bestemt, og i hvert fall ikke «meg selv». Først når jeg skrev om noen andre enn meg selv, eller når jeg skrev noe som ikke var ment å gi uttrykk for mitt eget, kunne jeg kjenne igjen følelsene i det og bruke dem til noe.

Om jeg enda en gang skulle prøve å skrive dagbok, ville jeg at den skulle fortape seg i alt som ikke har med meg å gjøre, sprekkene mellom gulvplankene, hånden til hun jeg snakker med hver dag, hver natt, hvordan hånden hennes plutselig ser ut til å leve alene, for seg selv, eller naboens stemme gjennom gulvet om kvelden, og ansiktet til han jeg møter iblant, de dagene han ikke vil snakke, hvordan ansiktet hans da ligner et overgrodd jorde. Men nei, det hjelper jo ikke, jeg bærer meg selv inn i alt. I noe av det siste Barthes skrev, bermerker han at dagboksforfatteren ikke stiller spørsmålet Hvem er jeg?, men heller det komiske spørsmålet: Er jeg? Ja. Men nei. Det vil jeg heller ikke, da må det i så fall være mulig å skrive noe som stiller spørsmålet Er vi? Det kan jeg vel klare, jeg prøver, men mislykkes igjen, jeg bærer meg selv inn i dette også, motvillig, sprellende, selv når jeg prøver å bli borte i de andre:

Lørdag 4. februar 2018.

Jeg våknet ikke før åtte, sto ikke opp før ni, det er sent for en som pleier å stå opp seks, og enda senere for han som er åtte måneder gammel, han pleier å være klar halv syv, senest. Tolvåringen våknet av seg selv like etter, det er også uvanlig, i helgene sover hun ellers lenge. Jeg hadde sovet nesten hele natten, på den måten vi sover nå: Jeg våkner av at babyen breker, eller hva skal jeg kalle det, stemmen hans er hes og ukjent om natten, han gråter ikke, han lager en lyd som ligner en ganske liten tåkelur. Smokken har falt ut av munnen, jeg strekker ut armen og roter omkring på madrassen hans til jeg finner den og putter den inn i munnen hans igjen, da blir han vanligvis stille og sover videre. Det samme skjer fem eller seks ganger hver natt, det er et fremskritt, tidligere våknet han og var helt ute av seg, gråt og hikstet som om noe forferdelig hadde skjedd.