Forestillingen om en verden uten grenser – et afrikansk perspektiv

­

På 2000-tallet har ønsket om strengere kontroll med mobilitet stått sterkere hos både borgere og deres respektive stater verden over. Overalt går tendensen mot avsperring, eller i hvert fall mot å intensivere språkbruken om territorialisering og deterritorialisering, en åpenhetens og lukkethetens dialektikk. Troen på at verden vil bli tryggere hvis bare risiko, tvetydigheter og usikkerhet kunne kontrolleres, hvis bare identiteter kunne fikseres én gang for alle, brer mer og mer om seg. Risikostyringsteknikker blir et stadig viktigere redskap for å styre mobilitet. Den biometriske grensen strekker seg inn på så mange områder, ikke bare til det sosiale livet, men også til kroppen; det vil si den kroppen som ikke er min. Jeg vil gjerne gå inn i argumentasjonen rundt omfordelingen av jorden. Ikke bare gjennom kontroll over kropper, men gjennom kontroll av bevegelsen i seg selv og bevegelsens konsekvens: hastigheten. Det er det politisk migrasjonskontroll egentlig dreier seg om: å kontrollere kropper, men også bevegelse. Mer spesifikt vil jeg undersøke om og under hvilke forhold vi kan omkonstruere utopien om en verden uten grenser, og, i forlengelsen av det, et Afrika uten grenser. For så vidt jeg vet, er Afrika en del av verden. Og verden er en del av Afrika. Vi må se med et nytt blikk på det som åpenbart er en utopisk intensjon: spørsmålet om en verden uten grenser. Fra første stund har «bevegelse», eller sagt litt mer presist: «grenseløshet», stått sentralt i to ulike utopiske tradisjoner. Begrepet utopi viser til et sted som ikke har grenser, med selve forestillingsevnen som utgangspunkt. Utopismens styrke ligger i dens evne til å belyse spenningen mellom grenseløshet, bevegelse og sted, en spenning som – hvis vi ser nøye etter – har preget samfunnsendringene i moderne tid. Denne spenningen lever videre i samtidens diskusjoner av bevegelsesbaserte sosiale prosesser, særlig internasjonal migrasjon, åpne grenser, transnasjonalisme og til og med kosmopolitisme. Det er i denne konteksten at forestillingen om en verden uten grenser kan være en mektig, om enn problematisk, ressurs for sosial, politisk og til og med estetisk forestillingsevne. Fordi den utopiske forestillingsevnen er så svekket i vår tid, har apokalyptiske fantasier, katastrofefortellinger og ukjente fremtider ridd vår tidsånd. Men hva slags politikk avfødes av visjoner om apokalypse og katastrofer, om ikke en politikk om atskilthet fra andre snarere enn en politikk der menneskeheten blir til som art? For vi arver en historie der normen er at noen liv alltid må ofres til fordel for andre. Vår tid er preget av en dyp redsel, blant annet for at de rasialiserte andre skal overta kloden. Derfor blir rasebasert vold i stadig større grad kodet inn i språket om grenser og sikkerhet. Resultatet er at dagens grenser står i fare for å bli steder der stigmatiserte og foraktede gruppers sårbarhet blir forsterket, videreført og intensivert. Disse gruppene er stort sett rasebaserte, stadig mer unnværlige og har gjennom nyliberalismens svik betalt den høyeste prisen for den mest omfattende fengselsbyggingen i menneskehetens historie. Her ses vår verdens fengselslandskaper som nettopp antitesen til bevegelse, til bevegelsesfrihet. Det finnes ingen mer dramatisk motsetning til tanken om bevegelse enn fengselet. Og fengeslet er et hovedtrekk ved vår tids landskaper.

I mitt forsøk på å undersøke på nytt spørsmålet om et Afrika og en verden uten grenser, vil jeg prøve å unngå de fremherskende måtene som temaet har vært diskutert på før. Det vil si basert på Immanuel Kant og hans løfte om en grenseløs kosmopolitisme og liberal individualisme forstått som motgift mot de dypt forankrede fascistiske tendensene hos europeiske myndigheter og i europeisk byråkrati. Selv om tilnærmingene fremstår svært forskjellige, springer begge ut av tanken om den fjerde frihet.

Fordi den utopiske forestillingsevnen er så svekket i vår tid, har apokalyptiske fantasier, katastrofefortellinger og ukjente fremtider ridd vår tidsånd.

Den fjerde frihet: bevegelse

Innenfor klassisk liberal tenkning finnes det tre sentrale friheter, eller friheter til bevegelse. Prioritet nummer én er fri flyt av kapital. Siden det ikke kan finnes kapital uten varer, er den andre frihet fri flyt av varer. Frihet nummer tre gjelder tjenester, særlig de som kan levere dem. Dette er de tre sentrale frihetene. Den fjerde frihet har med fri flyt av mennesker å gjøre. Tradisjonelt har de som har vært opptatt av forestillingen om en grenseløs verden, siktet mot å fremme denne fjerde friheten. I et slikt format skulle en grenseløs verden være en verden med fri flyt av kapital, varer, tjenester og mennesker. En slik bevegelse, en slik frihet til forflytning, skulle ikke begrenses til de økonomisk rike landene eller statene, slik det er i dag. Schengen-systemet er for eksempel begrenset til sentrale europeiske land. Og hvis du har et amerikansk pass, kan du i prinsippet dra hvor du vil. Verden er din. Men slik er det ikke for alle klodens innbyggere. I utformingen jeg nevnte over, vil ikke lenger den fjerde frihet, muligheten til å forflytte seg rundt på kloden, være forbeholdt europeere og amerikanere. Den vil være en radikal rettighet som tilhører alle, i egenskap av å være menneske. Det er en rettighet som også ville favne verdens fattige. Vi vender stadig tilbake til spørsmålet om jorden. Det ville ikke finnes visa, i visse varianter av den fjerde frihet ville det ikke finnes kvoter og ingen bisarre kategorier å krysse av for, fordi man ikke engang ville måtte søke om visum. Man kunne rett og slett bare sette seg på et fly, et tog, i en båt, en bil eller på en sykkel. Retten til ikke å diskrimineres ville omfatte alle. Jeg skal gi et lite eksempel: Frem til begynnelsen av 1980-årene kunne man reise fra Kamerun til Frankrike med bare et nasjonalt ID-kort. De fleste som reiste ut, kom tilbake igjen. De reiste ikke fordi de ville bosette seg der. De fleste mennesker vil bo der de «hører til». Men de vil ha muligheten til å komme og gå. Og det er det mer sannsynlig at de vil gjøre hvis ikke grensene er hermetisk stengt. Denne retten til ikke-diskriminering, og denne sirkulære og pendlende formen for migrasjon, er derfor en forutsetning for en grenseløs verden slik den forestilles innenfor den fjerde frihet.

For å belyse spørsmålet om en verden uten grenser eller stille det på en annen måte, kan vi sette to paradigmer opp mot hverandre. Vi kan undersøke den liberale tanken om en grenseløs verden gjennom begrepet om fri bevegelse og sammenligne den med den afrikanske førkoloniale forståelsen av bevegelse i rom. Ved å se disse to paradigmene satt opp mot hverandre, kan vi forhåpentligvis få de begrepsmessige ressursene vi trenger for å behandle enda grundigere det utopiske prosjektet om en verden uten grenser.

Den liberale individualistiske tradisjonen

Når jeg skriver liberal klassisk tenkning, er dette selvfølgelig ekstremt komplisert, det forstår vi. Jeg beskriver en arketyp, som i seg selv krever en grundig dekonstruksjon. Og her lener jeg meg særlig på den nylig publiserte boken Movement and the Ordering of Freedom av Hagar Kotef, en israelsk professor i statsvitenskap og sammenlignende politikk ved School of Oriental and African Studies i London. Det er ikke så vanskelig å forestille seg hvorfor en israeler skulle være interessert i dette. Det Kotef viser i boken, er hvordan liberal politisk tenkning alltid har strevd med en indre motsetning når det gjelder forestillingen om en verden uten grenser. Hun hevder at denne motsigelsen stammer fra oppfatningen av bevegelse, og viser at to dominerende former for bevegelse stadig kommer i konflikt med hverandre og tidvis utelukker hverandre innenfor klassisk liberal tenkning. Her ses bevegelse både som en manifestasjon av frihet og som en forstyrrelse, en trussel mot orden. En av statens oppgaver er derfor å utforme en oppfatning av orden, stabilitet og sikkerhet som er forenlig med dens begreper om frihet og bevegelse. Her ligger motsetningen. Kotef hevder at den klassiske liberale staten er fiendtlig innstilt til folk som flytter hvileløst rundt. Slike mennesker oppfattes som uassimilerbare andre. De kan ikke assimileres. De er i konstant bevegelse. Dette lyder som etterdønninger fra kolonitiden. Den største utfordringen for kolonistatene på det afrikanske kontinentet fra 1800-tallet og fremover, var å sørge for at folk holdt seg på samme sted. Det var det vanskelig å få til. De var konstant i bevegelse. De «lot seg ikke binde».

Statens oppgave blir dermed å finne ut hvordan de kan bindes. Suverenitet betyr ingenting med mindre de bindes. Suverenitet betyr at du kan eie et folk, du kan eie et territorium, du kan trekke opp grenser, og dermed kan du utøve monopol over territorier, over mennesker, legitim maktbruk og – noe som er viktig fordi alt annet avhenger av det – skattemonopol. Man kan ikke skattlegge mennesker som ikke har en adresse. Staten ser slike mennesker som fiender: frihetens fiender, fordi de ikke utøver sin frihet med måte, og fiender av sikkerhet og orden. Man kan ikke bygge orden på et ustabilt grunnlag.

Den samme staten er for selvregulert bevegelse. Hvorfor? Fordi frihet her forstås som å dreie seg om moderasjon, om selvregulering. Det dreier seg ikke om overskridelser – overdreven bevegelse skaper umiddelbart sikkerhetsproblemer. Som Kotef påpeker, må bevegelsen derfor ikke bare begrenses gjennom en rekke disiplinærtiltak, den må også gjøres forenlig med frihet og til en viss grad selvbeherskelse, men alle mennesker antas ikke å ha evnen til å begrense eller regulere seg selv. Noen bevegelser ble derfor definert som frihet, andre ble vurdert som upassende og oppfattet som en trussel. Det er denne dobbelheten den klassiske liberale tenkningen rommer. Det er spøkelset som hjemsøker klassiske liberale stater, fra den gangen og til i dag – et spøkelse vi ikke har klart å kvitte oss med.De klassiske liberale statene har forsøkt å løse denne motsetningen gjennom styrt mobilitet, et tema som er tilbake på agendaen i både Europa og Sør-Afrika i dag. I Sør-Afrika har jeg samarbeidet med innenriksdepartementet om å omjustere migrasjonen mellom afrikanske land. Nøkkelbegrepet er «styrt mobilitet». Innenfor rammen av styrt mobilitet blir visse grupper av befolkningen stadig sett som en trussel, ikke bare mot seg selv og sin egen sikkerhet, men også mot andres sikkerhet. Det antas at denne trusselen kan reduseres hvis folkegruppens bevegelser begrenses, og de tilpasser seg og underlegges en eller annen slags reform.

Den frie flyten av mennesker skulle ikke begrenses til de økonomisk rike landene eller statene, slik det er i dag.

Den afrikanske modellen

I den klassiske liberale modellen skulle sikkerhet og frihet bli definert som en rett til å stenge ute. Ifølge denne modellen går orden ut på å sikre ulike eiendomsforhold. Her går håndhevelse av nasjonens grenser hånd i hånd med håndhevelse av rasemessige grenser. En definisjon av rasemessige grenser innenfor denne modellen krever også en klar definisjon av kroppens grenser − kroppens sentrale stilling i vurderingen av både frihet og sikkerhet. La meg først si at det førkoloniale Afrika kanskje ikke var en grenseløs verden, i hvert fall ikke innenfor vår gjeldende definisjon av grenser, men et sted der grensene alltid var porøse og gjennomtrengelige. Formålet med en grense er faktisk at den skal krysses. Det er det grenser er til for. Det finnes ingen tenkelig grense som bryter med dette prinsippet, gjennomtrengelighetens lov. Sirkulasjon har vært grunnleggende for den tradisjonelle handelen over lange avstander. Den har også vært grunnleggende for utviklingen av kulturelle uttrykk, politiske uttrykk samt økonomiske, sosiale og religiøse uttrykk. Den viktigste drivkraften til omskaping og endring var mobilitet. Det var ikke klassekamp slik vi forstår det. Mobilitet var drivkraften til alle slags sosiale eller økonomiske eller politiske endringer. Det var også det styrende prinsippet bak regulering og organisering av rom og territorier. Det opprinnelige prinsippet for fysisk organisering var altså kontinuerlig bevegelse. Og det er fremdeles en del av nåtidens kultur. Å stanse er forbundet med risiko. Du må alltid være i bevegelse. I stadig større grad, særlig under kriser, er det å holde seg i konstant bevegelse selve vilkåret for overlevelse. Hvis du ikke er i bevegelse, har du mindre sjanse for å klare deg. Suvereniteten ble ikke utelukkende uttrykt gjennom kontroll av et territorium som var fysisk markert med grenser. Men hvordan var det da? Hvis du ikke har kontroll over et territorium, hvordan kan du da utøve suverenitet? Hvordan kan du utvinne noe, siden makt blant annet, om ikke primært, uttrykkes gjennom en eller annen form for utvinning.

Alt ble uttrykt gjennom nettverk. Nettverk, veier og korsveier har hatt en enorm betydning i afrikansk litteratur. Les bare Soyinka, les Achebe, les Tutuola: korsveier, flyt av mennesker og flyt av natur, er utenkelige for oss mennesker uten det vi kaller natur i skapelsesberetningene deres. Selv om antropocen-epoken oppfattes som en nyhet i noen deler av vår verden i dag, har vi alltid levd i den. Den er ikke ny. For man kan ikke tenke på mennesker uten å tenke på ikke-mennesker. Tutuola beskriver en verden der mennesker og ikke-mennesker samhandler, handler sammen med andre. Jeg skal ikke overdrive, for faste geografiske rom, som byer og landsbyer, fantes. Folk og gjenstander kunne samles på ett bestemt sted. Fra slike steder kunne det til og med oppstå bevegelse, og det fantes forbindelser mellom steder, som veier og fluktruter, men stedene ble ikke beskrevet med punkter eller linjer. Det viktige var fordelingen av bevegelse mellom steder. Bevegelse var drivkraften bak skapelsen av rom og bevegelse i seg selv ifølge noen av disse skapelsesberetningene. Her tenker jeg på dogon-folkets skapelsesberetning, som antropologen Marcel Griaule studerte inngående, eller andre skapelsesberetninger fra Ekvatorial-Afrika, som antropologer og historikere som Jan Vansina, John M. Janzen og andre har undersøkt. Bevegelse har ikke nødvendigvis vært det samme som fortrengning. Det viktigste var i hvilken grad strømmer krysset og påvirket hverandre, og hva som kunne oppstå når intensiteten ble forsterket. Særlig blant dogon-folket kunne bevegelse føre til avstikkere, omstillinger og krysninger. Dette var viktigere enn punktene, linjene og overflatene som vi vet er de viktigste referansene i vestlig geometri. Dette er en annen form for geometri, som gir opphav til begreper om grenser, makt, relasjoner og atskillelse. Hvis vi vil ta i bruk alternative ressurser, benytte et annet vokabular for å forestille oss en verden uten grenser, finnes det et forråd her. Det er ikke den eneste. Men det gir oss tilgang til hele verdens forråd, ikke bare det vestlige, som faktisk ikke hjelper oss med å utvikle forestillingen om en verden uten grenser. Det vestlige forrådet forutsetter en utkrystallisering av forestillingen om en grense.

I dette formatet har velstand og makt, eller la oss si rikdom i mennesker, alltid trumfet rikdom i ting. Det finnes to former for rikdom. Du kan være rik med tanke på din evne til å samle klienter, familiemedlemmer og så videre rundt deg. Eller du kan være rik fordi du har samlet deg en stor mengde gjenstander. Her ser du kvantitetenes og kvalitetens dialektikk. Hvordan får man tilhørighet? Hvilken vei bringer deg inn? Det fantes flere former for tilhørighet, ikke bare rigide klassifiseringer der du enten er innbygger eller utlending. Mellom disse to fantes et helt repertoar av alternative former for tilhørighet – alliansebygging gjennom handel, ekteskap eller religion, inkorporering av nye handelsformer, flyktninger, asylsøkere i eksisterende samfunnsstrukturer – det var normen. Man dominerte ved å integrere fremmede. Alle slags fremmede. Og personstatus – ikke nasjonalitet – omfattet ikke bare de levende, men også de døde, de ufødte, mennesker og ikke-mennesker. Det var utenkelig med et samfunn uten noen form for grunnleggende gjeld. Det finnes to hovedformer for gjeld. Den ene er eksproprierende. Noen av oss står i gjeld til banker. Men i disse konstellasjonene finnes det en annen form for gjeld, en som danner selve grunnlaget for relasjonen. Det er en form for gjeld som ikke bare omfatter de levende, nået, men også de som kom før og de som kommer etter oss, som vi har forpliktelser overfor – kjeden av vesener som ikke bare omfatter mennesker, men dyr og det vi kaller natur.

Fordi den utopiske forestillingsevnen er så svekket i vår tid, har apokalyptiske fantasier, katastrofefortellinger og ukjente fremtider ridd vår tidsånd.

Retten til et bosted

La meg avslutningsvis fremsette en tanke jeg har hentet fra Ghanas grunnlov. Den inneholder et begrep jeg ikke har funnet noe annet sted, nemlig retten til bosted som en grunnleggende rettighet på listen over tradisjonelle menneskerettigheter. Jeg oppfatter denne rettigheten som en hjørnestein i alle nye forestillinger om et Afrika uten grenser. På et dypt historisk nivå har kampen for frihet og retten til selvbestemmelse i Afrika og diasporaen alltid vært flettet sammen med håpet om å få forflytte seg uten hindringer. Enten det var under slaveri eller koloniherredømme har tapet av suverenitet automatisk ført til tap av vår rett til å bevege oss fritt. Det er grunnen til at drømmen om en fri, forløst og mektig afrikansk nasjon har vært uløselig knyttet til gjenopprettingen av retten til å komme og gå uhindret over hele vårt enorme kontinent. Vår moderne historie har i stor grad handlet om konstant tvangsflytting og innesperring, tvungen migrasjon og tvangsarbeid. Tenk på plantasjesystemene i Nord- og SørAmerika og Karibia. Tenk på Black Codes − lovgivning som begrenset svartes fysiske og økonomiske frihet, Pig Laws − lover som straffet svarte mye hardere enn hvite for samme kriminelle handling, eller løsgjengerloven etter at gjenoppbyggingen av USA etter 1887 mislyktes. Tenk på lenkegjengene, som jobbet med veibygging, grøftegraving, rivning og skogrydding. Tenk på Code de l’indigénat − fransk-algerisk lov som gjorde algerierne til annenrangs borgere, tenk på bantustanene og arbeiderreservatene i Sør-Afrika og fengselsindustrien i dagens USA. I hvert tilfelle har det å være afrikaner og det å være svart betydd å bli innsperret i det ene eller andre av de mange rommene som moderniteten har skapt.

Vi arver en historie der normen er at noen liv alltid må ofres til fordel for andre.

Kappløpet om Afrika på 1800-tallet og innrissingen av grenser langs koloniale skillelinjer gjorde kontinentet om til et massivt fengsel og hver av oss om til en potensiell ulovlig migrant, ute av stand til å bevege seg bortsett fra under stadig mer elendige forhold. Innesperring ble faktisk forutsetningen for å utnytte vår arbeidskraft, og det er grunnen til at kampene for frigjøring og mot rasisme var så sammenflettet med kampene for retten til å bevege seg fritt. Hvis vi vil fullføre avkoloniseringen, må vi rive ned de koloniale grensene på kontinentet vårt og gjøre Afrika til et stort rom med mulighet for sirkulasjon for egne innbyggere, for afrikanske etterkommere og for alle som vil knytte sin skjebne til det.

Teksten sto opprinnelig på trykk i det sørafrikanske tidsskriftet Chimurenga og er oversatt fra engelsk av Inger Sverreson Holmes.