En ny inngang

­

«LES!» Dette skal ha vært det aller første ordet som ble åpenbart for profeten Muhammed, ifølge den første koranutgaven jeg slet meg igjennom for noen år siden. «Les!» er også min oppfordring, til deg som nå holder Samtiden i hendene – eller vurderer å gå løs på Koranen. Mens verden lider av posttrumpmatisk stressyndrom, blåser altså Samtiden ørkensanden av en 1400 år gammel bok. Hvorfor? Koranen er ikke hvilken som helst bok. Som en av artikkelforfatterne i dette nummeret bemerker: «Som hovedsymbol på islams utbredelse er Koranen kanskje Europas største utfordring i dag. Kanskje er Koranen også muslimenes største utfordring?» (se s. 84) Hver gang det smeller en bombe på kontinentet og islamistiske terrorister står bak – og det har skjedd ofte den siste tiden – kommer spørsmålet: Er volden fundert i islam? I kommentarfeltene pekes det gjerne på Koranens beryktede «sverdvers», korrekt sitert, men løsrevet fra kontekst. Usikkerheten og mangelen på kunnskap rår, og dermed frykt – kanskje til og med hat.

Ideen om å gjøre Koranen til hovedtema i dette Samtiden-nummeret oppsto som et muligens naivt, men oppriktig ønske om å bidra – om enn bare litt – til en bedre og mer forsonende dialog mellom norske muslimer og ikke-muslimer. Et forsøk på å finne en ny inngang til den evinnelige, polariserte og nokså fastlåste islamdebatten (se s. 8). Kanskje oppsto ideen også fordi Koranen, i det ellers lesende og litteraturinteresserte Norge, er en bok svært få ikke-muslimer forholder seg til. Ikke minst er fraværet av Koranen i norsk samtidslitteratur, med noen svært få unntak, påfallende. Mens Bibelen er sentral i bøkene til mange av våre fremste skjønnlitterære forfattere – flere av dem var også involvert i arbeidet med den nye bibeloversettelsen som kom i 2011 – er Koranen et ikke-tema i de samme bøkene. Denne bekjennelsen fra Jan Kjærstad, hentet fra en kronikk i Aftenposten 24.08.2002, er nok fortsatt symptomatisk: «Skjønt det bor over 60 000 muslimer i Norge, vet vi lite om denne religionen. Selv ble jeg 27 år før jeg i det hele tatt åpnet Koranen. Jeg er blottet for kjennskap til deres hadith-litteratur [...]. Allikevel er jeg tilbøyelig til å skjære alle muslimer over én kam». Hvis selv Kjærstad, kanskje Norges mest beleste forfatter og attpåtil teolog, har nølt med å nærme seg Koranen – hva da med alle oss andre?

Den siste tiden har jeg forsøkt å lese Koranen om igjen, for det meste på trikken til og fra jobb. Noen av blikkene jeg har blitt møtt med, har talt sitt tydelige språk: Hvorfor leser han den boken? Han er vel ikke en av dem? Kanskje han til og med har skumle hensikter? Hvis vi ikke er kommet lenger i 2017, er det nedslående og et tegn på norsk fantasiløshet og manglende nysgjerrighet. Som Kjærstad er inne på: Koranen er også en inngang til kulturen og livene til mange av våre landsmenn (og siden han skrev kronikken, har antallet muslimer i Norge økt til det dobbelte eller sannsynligvis tredobbelte, se s. 7). Poenget her er ikke at vi ukritisk skal omfavne alt islam eller Koranen representerer. Tvert imot. Som litteraturviter er jeg tilhenger av at Koranen også skal kunne leses som en litterær tekst, der hvert ord kan og bør stilles spørsmål ved, selv om en slik lesemåte i utgangspunktet ikke lar seg forene med muslimers oppfatning av Koranen som hellig og ukrenkelig. Men også kritikk bør begynne med kunnskap og en vilje til å forstå.

Dette Samtiden-nummeret er blitt til ut fra en antakelse om at det er mye verken muslimer eller ikke-muslimer forstår ved Koranen. Derfor inneholder nummeret en rekke tekster som forsøker å belyse ulike aspekter ved Koranen, fra ulike ståsteder. Men temaet er egentlig uuttømmelig. Håpet må være at denne utgaven kan gi støtet til flere lesninger og en større samtale der teologer og litteraturkritikere, muslimer og ikke-muslimer, troende og ikke-troende deltar. Forskningen kan også ha en oppgave: Koranens konsekvenser – enten det gjelder muslimers identitet, religiøse praksis, levesett, men også misbruk og kontroll (jf. skamløsdebatten) – er vanskelig å måle, men ikke tilstrekkelig kartlagt i Norge. Uansett bør vi alle forsøke å gjøre oss mer kjent med Koranen, selv om det innebærer en viss anstrengelse. Det arabiske ordet for anstrengelse er jihad. Jeg ønsker meg en lesningens jihad. Hvis ikke vil Koranen forbli en utilnærmelig, uforståelig og fremmed bok, og den korantro muslimen vil, også i 2017, fortsette å fremstå som den ultimate andre. Og dermed er ikke avstanden fra den 1400 år gamle hellige boken til dagens politiske klima så stor likevel. For hva går den amerikanske presidentenes politikk ut på? Han vil stenge grenser, slå ring rundt det nasjonale, og nekte muslimer innreise. I Nederland ligger hans høyrepopulistiske kollega Geert Wilders an til å vinne valget 15. mars (valgutfallet er ukjent idet dette nummeret går i trykken).Wilders har uttalt at han ønsker å forby Koranen. Dette er ikke veien å gå. Samtiden vil det motsatte: Samtiden vil stimulere til nysgjerrighet og spredning av kunnskap. Samtiden vil krysse grenser, både når det gjelder form, innhold og geografi, og forene ulike stemmer og erfaringsområder.

Ikke minst skal Samtiden ta opp temaer som er avgjørende for å forstå samtiden. Det kan dreie seg om fenomener eller tankemåter som preger kulturen og samfunnsdebatten, eller som også – som Koranen – er blitt neglisjert i samfunnsdebatten. Nettopp her har et allmennkulturelt tidsskrift som Samtiden sin nisje og en mulighet til å nå bredt ut: ved å gå bakenfor nyhetsbildet og skape sammenheng.

– Det arabiske ordet for anstrengelse er jihad. Jeg ønsker meg en lesningens jihad.

Litt om hvordan Samtiden er komponert: Hvert nummer fremover er tenkt å bestå av ett eller flere hovedtemaer. Bakerst i tidsskriftet er det i tillegg satt av plass til ulike artikler som følger formelen «X i Samtiden» – der X kan stå for litteratur, politikk, mat – hva som helst – artikler som har til felles at emnet de tar opp blir grundig analysert eller diskutert. Denne gangen er meksikansk samtidskunst (i en tid med mye fokus på en viss mur) og norsk virkelighetslitteratur i et japansk perspektiv temaer i denne bolken. I tillegg tar Bård Vegar Solhjell og Anna Tresse til orde for en ny norsk utenrikspolitikk. Den internasjonale orienteringen som preger disse tekstene er i tråd med tidsskriftets overordnede profil og ambisjon om å betrakte verden fra nye posisjoner. Endelig vil Samtiden ha flere nye, faste spalter, og i dette nummeret lanserer vi den første: «Spør Frank og Thomas om alt du vil», der Frank Aarebrot og Thomas Hylland Eriksen etter beste evne svarer på nesten alt du måtte ønske.

Dette er mitt første nummer som fast redaktør for Samtiden, og i den forbindelse har tidsskriftet fått nytt visuelt uttrykk. En stor takk til Kord design ved Cecilie B. Hansen og Jørgen Nordlie, og til illustratør Maria Astrup – Samtidens nye formgivere. Som en liten gest til dette nummerets hovedtema, og som et bokstavelig uttrykk for at Samtiden ønsker å betrakte verden fra nye vinkler og at ingenting skal tas for gitt, er denne lederen trykt fra høyre til venstre – den arabiske leseretningen.

Velkommen til et nytt Samtiden!
Christian Kjelstrup
Redaktør