En flyktning krysser mitt bord
På kjøkkenbordet mitt ligger avisen oppslått, som en utbrettet duk ved siden av frokosten. Et bilde av små barn med boblejakker som sover på gata under ulltepper. Moria brenner. Jeg slår på P2, det er Nyhetsmorgen. Moria brenner der også, i høyttaleren på benken i leiligheten hvor jeg bor. Radiostemmen sier: Det meste av flyktningleiren er ødelagt, bare skall av telt og brakker står igjen. Tykk brannrøyk ligger over området, og i luften surrer fortsatt brannhelikoptrene.
I ukene som følger skal tusenvis av nordmenn legge til «50 er ikke nok» på Facebook-profilen sin. Tusenvis skal bruke hashtagen «50 er 50 for mye».
De er som to grupper på hver sin side av et hav. Den ene vil hente så mange flyktninger som mulig til «Norges trygge havn». Den andre vil ikke ha noen hit, i hvert fall så få som mulig. Ikke fordi Norge ikke er en trygg havn, men nettopp derfor – for den trygge havnen blir ødelagt hvis flyktningene kommer hit. Hater de hverandre, slik det kan virke som når de raser i kommentarfeltene; er det umulig å tenke seg vennskap på tvers?
Jeg ser på bildet av barna som sover, og lurer på hvordan det kan ha seg at de samme bildene av en flyktningleir som brenner, gummibåter over Middelhavet, en død gutt skylt i land på en strand, kan få folk til å ende opp i to så ulike ståsteder. Vi som liker å tro at vi er enige om noen grunnverdier som kan kalles norsk kultur, hvordan kan vi likevel tenke så ulikt?
Flyktninger flere tusen kilometer unna avisene vi holder i hånden, har skapt en krig her hjemme, i media og over kjøkkenbordet. Hvorfor det ble slik, skal jeg snart fortelle, foreløpig kan jeg avsløre at svaret ligger dypt begravet inni deg selv.
De fire fortellingene
I boken Three Guineas (1938) skriver forfatteren Virginia Woolf at vi som ser på bilder av «de samme døde kroppene, de samme ødelagte husene», opplever det så sterkt at sjokket nødvendigvis vil «forene alle menneskers gode intensjoner». Men hun må ha tatt feil, hevder kulturkritikeren Susan Sontag i den lille boken Å betrakte andres lidelse.Susan Sontag, Å betrakte andres lidelse (oversatt av Agnete Øye), Pax Forlag 2004, s. 11–12. For fortellingene om lidelse skaper ikke et «vi». Jeg tror Sontag har rett. Den som har fulgt mediedekningen om flyktninger i Norge gjennom mange år, må ha lagt merke til at her finnes ingen «forening av intensjoner». Tvert imot. Analyser av Google-søk i ukene etter publiseringen av bildet av Alan Kurdi, den lille syriske båtflyktningen på tre år som druknet og ble skylt i land i Tyrkia, viste det samme. Mens mange tyskere søkte på hvordan de kunne hjelpe, søkte mange ungarere på om Budapest nå hadde blitt farlig.Lin Prøitz, medieforsker referert på Forskning.no, 19 desember 2015. forskning.no/medievitenskap-innvandring-krig-og-fred/slik-delte-verden-dette-bildet/450604
Når jeg hører og leser og ser, finner jeg fire fortellinger om hvem flyktningene er og hva vi skal gjøre med dem:
Den juridiske fortellingen er fortellingen om at Norge har signert en rekke internasjonale avtaler som forplikter oss til å ta imot kvoteflyktninger og asylsøkere. Det er ikke mulig å nekte mennesker å komme til landet for å søke asyl, det er en menneskerett; den som søker asyl og får søknaden innvilget, får bli. Slik kan det se ut i avisen:
Men staten kan altså ikke, som FN påpeker, nekte folk å søke asyl på grensen. De to FN-kommissærene er i kraft av sine stillinger og mandater faktisk pålagt å rettlede medlemslandene og stater som har ratifisert Flyktningkonvensjonen i hvordan menneskerettighetene skal forstås og etterleves i praksis.
Pål Nesse, daværende spesialrådgiver i Flyktninghjelpen, Utrop, 4. april 2020
Den økonomiske fortellingen forklarer oss at flyktninger koster penger. Regnskapet viser at flyktningene havner på minussiden – de koster mer enn de gir oss tilbake. Antallet flyktninger vi skal ta imot, er et økonomisk regnestykke: Hvor mange kan få komme til Norge uten at det går ut over menneskene som allerede bor her?
En del innvandrere, spesielt flyktninger, har en klart lavere sysselsettingsandel og selvforsørgelsesgrad enn resten av befolkningen. Sammenlignet med andre befolkningsgrupper, bidrar de da i gjennomsnitt mindre til skattegrunnlagene og mottar høyere skattefinansierte kontantytelser.
Statistisk sentralbyrå (SSB), 2017
Fortellingen om moralsk ansvar handler om at vi som har så mye, har en moralsk plikt til å hjelpe dem som har lite. Norge må redde så mange flyktninger som overhodet mulig, og gi dem et godt liv her. En dag er det kanskje vi som trenger hjelp. Dette er nestekjærlighet, det er kjernen i det vi bygger samfunnet vårt på.
Vi utfordres til å være et land som viser barmhjertighet, nestekjærlighet og gjestfrihet, og til å gi av vårt eget for å lindre andres nød. Den frivillige mobiliseringen er av største verdi. Det gjør dypt inntrykk å se hva mennesker gjør ved stor innsats for å gi dem som er på flukt, trygghet og håp om fremtid.
Bispemøtet i Den norske kirke, 14. september 2015.
Fortellingen om beskyttelse av landet er historien om at vi må beskytte det gode samfunnet vi har skapt og dermed gjort oss fortjent til. Det er klart alle vil hit, vi som har det så bra, men vi har ikke rom for hele verden, og dessuten er ikke flyktningene som oss, de deler ikke vår kultur, de vil ikke integreres, vil ikke jobbe, ikke lære språket, de voldtar og fyller opp fengslene. De fleste er heller ikke egentlig flyktninger, de er lykkejegere.
Dette er folk som ikke kan integreres. Vi har lovet dem et flerkulturelt samfunn her, og dermed skapt oss selv et stort problem ... De jobber jo lite, særlig kvinnfolkene. Dette truer oss på flere måter, hele vår kulturarv står i fare når det kommer så mange, mener 71-åringen.
Harald Andresen, pensjonist (71) i en reportasje i Aftenposten, 26. februar 2017.
Bilder som splitter og forener
Susan Sontag skriver: «Fotografier av en grusomhet kan gi opphav til motstridende reaksjoner. Et rop om fred. Et skrik om hevn.Susan Sontag, op.cit., s. 17. » Hun mener altså at bilder av krig og krigens ødeleggelser like gjerne splitter som de forener.
Når journalister, fotografer og aktivister i krigssoner blir spurt om hvordan de holder ut jobben, svarer de ofte: Jeg tror bildene mine vil gjøre en forskjell. Eller: Hvis jeg får denne historien ut, må verdenssamfunnet reagere!
Det de glemmer, er at de samme bildene, de samme historiene kan tas til inntekt for et hvilket som helst standpunkt. Bevæpnet med disse bildene finner politiske partier, aktivister og folkeopinionen argumenter for hvert sitt ståsted.
Der de som bekjenner seg til «den moralske fortellingen» ser et bilde av en leir som har brent, og uskyldige krigsofre som har mistet alt i en krig vi delvis er skyldige i – ser de som tror på «beretningen om beskyttelse», aggressive lykkejegere som har tent på leiren vi har betalt for og satt alle som bor der i fare, for å gjennomføre sin egoistiske og urettmessige ferd mot nord, til et land de ikke hører hjemme i.
Å true seg til opphold i Europa må det slås hardt ned på. Det er en farlig utvikling. Hvis vi nå legger til rette for at de som brant ned sine omgivelser blir belønnet med opphold i Norge, er jeg veldig bekymret, sier Helgheim til TV 2.
FrPs innvandringspolitiske talsperson, Jon Helgheim til TV2.no, 11. september 2020
Hvorfor betrakter vi det samme så ulikt? En vanlig grunn medieforskere eller psykologer oppgir, er at vi liker å få verdensbildet vårt bekreftet. Bildene bekrefter fortellingen vi allerede tror på. Det er anstrengende hele tiden å måtte være åpen for at verden er annerledes.
Derfor er det heller ikke uvesentlig hvem de døde eller lidende på et bilde er, skriver Sontag: «For dem som er sikre på at rettferdigheten er på en side og undertrykkelse og urettferdighet på den andre [...] er det som teller nettopp hvem som blir drept og av hvem.Susan Sontag, op.cit., s. 14.»
Begge gruppene mener vi ødelegger kulturen vår – den første fordi vi ikke tar imot flere flyktninger, de andre fordi vi gjør det.
Facebooks frontkjempere og alle de andre
De hardeste slagene i flyktningdebatten foregår på Facebook og i nettavisenes kommentarfelt, mellom dem som kriger for den moralske fortellingen, og hæren til fortellingen om beskyttelse av landet. De bærer «#50 er ikke nok» eller «#50 er 50 for mye» som hver sin fane, et religiøst symbol på Facebook-brystet, en partilogo eller fotballtrøye. Tilsynelatende hater de hverandre.
Når vår egen overflod trues, skal vi altså kutte livslinjen til de som har det aller vanskeligst i verden. Det er i krisetider vi får testet vår karakter. Å ville kutte i antall kvoteflyktninger er moralsk kollaps. Det er egoistisk. Og det er historieløst noen dager etter at vi markerte frigjøringsdagen 8. mai. Rundt 60 000 nordmenn flyktet til Sverige under andre verdenskrig.
Leder i Dagsavisen om Høyre og FrPs forslag om å redusere
antall kvoteflyktninger, 13. mai 2020
På toppen av godhetens isfjell kommer alle saksbehandlere, leger, psykologer og psykiatere som skal gi titusenvis fremmedspråklige og høyst fremmedkulturelle individuell behandling. Det alle sammen har til felles er at de har sugerøret stukket godt ned i skattebetalernes honningkrukke. De melker velferdsstaten for alt det er verdt i godhetstjenestens navn.
Human Rights Service, www.rights.no, 2. oktober 2020
De moralske krigerne ser flyktningspørsmålet som vår tids slag: mellom dem som vil hjelpe og dem som ikke vil. Tankene går til jøder, samer, romfolk og alle andre som har lidd urett opp gjennom historien. Godhet mot ondskap, de svake mot de sterke. Hvem er vi hvis vi ikke hjelper, spør de seg. Vi vil ikke være dem som lar piken med fyrstikkene fryse i hjel foran vinduet mens vi mesker oss med gåsestek. Nå finnes en mulighet for å befinne seg på den riktige siden av historien, og den vil de gripe.
Beskyttelseskrigerne ser også flyktningspørsmålet som et av vår tids store slag, men mellom dem som vil forsvare den norske kulturen mot ytre fiender, og dem som gjør alt de kan for å ødelegge den. De kjemper for at ingen skal komme og ta jobbene deres, for den norske kulturen som allerede har blitt så forandret av alt som er nytt og ukjent. Slik blir barna som gråter på avissidene en påminnelse om hvor fattig landet en gang var, og at vi aldri vil tilbake dit. Flyktningene representerer et kaos der ute i verden, som står mot vårt kosmos – den organiserte verden.
Begge gruppene mener vi ødelegger kulturen vår – den første fordi vi ikke tar imot flere flyktninger, de andre fordi vi gjør det.
Den økonomiske og den juridiske fortellingen står i en mellomposisjon. Selv om det finnes dem som lener seg på en av disse fortellingene alene, blir de som regel også brukt som verktøy for dem som er for, og for dem som er imot at vi skal ta imot flere flyktninger. Krav om strengere lover kan begrunnes i behovet for beskyttelse av landet:
Selv om det juridisk kanskje ikke er ulovlig (å redde flyktninger i Middelhavet), så er det på høy tid at europeiske regjeringer endrer lover og regelverk slik at dette kyniske spillet bli forbudt, sier Siv Jensen. – Og de som bryter dette regelverket må bli straffeforfulgt, enten det er organisasjoner eller rederier, sier hun.
FrP-leder Siv Jensen til VG, 6. juli 2020
Krav om oppmykning av regelverket kan begrunnes i menneskers behov for hjelp:
Regjeringen vil […] legge til rette for en engangsløsning for eldre ureturnerbare asylsøkere som har bodd lenger enn 16 år i Norge. Løsningen rammes inn slik at den ikke skaper presedens, og vil ikke gjelde straffedømte.
Regjeringsplattformen av 17. januar 2019
(Granavolden-plattformen)
På samme måte kan økonomi være et argument både for og imot flyktninger.
Finansavisen med sjokktall om syriske flyktninger: Regningen for 100 000 syriske flyktninger blir 430 milliarder kroner.
ABC Nyheter, 23. september 2015
Hver innvandrer fra ikke-vestlige land vil koste Norge 50 000 kroner året ifølge SSB-tall. Det utgjør ikke mer enn 192 kroner året per innbygger hvis 20 000 syrere kommer til Norge i år.»
ABC Nyheter, 24. september 2015
Her har jeg inndelt sentraler deler av det norske meningslandskapet etter de fire fortellingene om flyktninger:
Den juridiske fortellingen
SV
Arbeiderpartiet
NOAS
Høyre
Venstre
Amnesty
Den økonomiske fortellingen
Arbeiderpartiet
Høyre
Senterpartiet
FrP
Aftenposten
Finansavisen
Civita
Den moralske fortellingen
SV
KrF
Venstre
MDG
Norsk Folkehjelp, Redd Barna, Dråpen i havet, Leger uten grenser
Liberale kristne miljøer
Vårt Land
Bispemøtet
Fortellingen om beskyttelse av Norge
FrP
Senterpartiet
Human Rights Service
Resett
Du har sikkert opplevd det: Øyeblikket da du forstår at en du trodde du kjente, tilhører den andre siden enn deg selv.
En søndagsmiddag delt i to
Du har sikkert opplevd det: Øyeblikket da du forstår at en du trodde du kjente, tilhører den andre siden enn deg. Du blir sjokkert, det er nesten utenfor fatteevne, hvordan kan hun mene det! Du ringer en venn, en som tilhører samme side som deg: Vet du hvem jeg traff på i dag, og vet du hva hun sa! Eller: Så du hva han la ut på Facebook! Voksne barn skuler på foreldrene, foreldrene på voksne barn. Middagsselskaper serverer dårlig stemning lenge før desserten.
Hvordan kan mennesker vi aldri ha møtt, flere tusen kilometer unna Norges grenser, føre til en så vill og voldsom ordkrig her hjemme? Medieovervåkninger viser at ordet «flyktningkrise» i flere år har rangert høyt på listen over mest brukte ordene i norsk presse. I 2015 var flyktninger tema i vel 10 prosent av avisenes ledere.Hilde Kristin Dahlstrøm og Solveig Omland, Flyktningkrisen – Norske avisledere om asyl og integrering, s. 294 Hva kan dette skyldes?
Svaret er identitet. Dypest sett handler nemlig fortellingene om flyktninger ikke om dem, men om oss selv. Fortellingen de to sidene stiller seg bak, er ikke bare en fortelling om hvem de mener flyktningene er, men hvem de mener de selv er.
Akkurat som andre proxy-kriger, er også dette en slags stedfortrederkrig – en krig som offisielt utkjempes mellom to stridende parter, men hvor partene bruker en tredjepart som erstatning for å kjempe mot hverandre direkte.
Fordi debatten handler om hvem debattantene er, blir ordkrigen nærmest en kamp for livet: De som forsvarer den moralske fortellingen, kjemper for vårt indre liv − for vår sjel, vår humanitet, vårt rykte, vårt ettermæle. De som forsvarer fortellingen om beskyttelse av landet, kjemper for vårt ytre liv − for velferdsgoder, jobben sin, lov og orden.
Meningene du ytrer er en bekreftelse av medlemskapet i flokken du ønsker å tilhøre. Å mene det motsatte er å støte seg selv ut. Derfor blir også debatten så brennhet: Mener du det motsatte av et familiemedlem eller en venn, er det å vende dem ryggen til fordel for en annen flokk. Et svik, en avvisning.
Når vi hele tiden stiller oss spørsmålet Hvem er jeg? eller like gjerne Hvem er jeg ikke? blir media en nyttig sparringspartner, og sosiale medier stedet der vi offentliggjør svarer vårt på de to spørsmålene. Derfor er de to gruppene som misliker hverandre så sterkt, også hverandres nyttige fiender – å definere sin identitet krever jo noen å definere seg i kontrast til.
Alt dette betyr ikke at de som engasjerer seg – på den ene og den andre siden – ikke også er genuint opptatt av flyktningspørsmålet, av Norges økonomi, kultur og så videre, men at det som ligger bak engasjementet, er mer enn hva som virker åpenbart når du scroller deg gjennom nettavisene.
En mulighet for forsoning?
Finnes det i det hele tatt mulighet for forsoning? En mulighet for å akseptere hverandres ståsted og møtes på midten? En fredsavtale, eller i det minste en våpenhvile? Ja og nei. Men aller mest nei.
I en nasjonal undersøkelse har folk tatt stilling til påstanden «innvandring truer norsk kultur». 34 prosent er helt eller delvis enig, mens 52 prosent er helt eller delvis uenig. Respons Analyse har gjort undersøkelsen for Aftenposten og Adresseavisen.
Aftenposten, 26. februar 2017
Plutselig å ville slutte å ta imot flere flyktninger når du har kjempet innbitt for det, er like, nei mer utenkelig enn å heie på Vålerenga én dag og Lillestrøm den neste. For det er vanskelig å hoppe over til den andre siden når det egentlig ikke bare innebærer å endre mening, men å endre hele din person og menneskeflokken du identifiserer deg med. Det er som med politiske partier. Valgforsking viser at partiet du stemmer på, like mye handler om hvem du identifiserer deg med, som at du setter deg ned og vurderer all tilgjengelig informasjon og kommer frem til hvilket parti som representerer politikken du tror mest på. Teorien om «et rasjonelt valg» har vist seg ikke å holde mål. Mennesket er et flokkdyr – vi trenger flokken, hvis ikke blir livet farlig. Dan M. Kahan er professor i juss og psykologi ved Yale Law School. Han har forsket på hvordan mennesker bruker meninger til å bekrefte sin tilknytning til gruppen de identifiserer seg med. I en tverrfaglig studie, «Cultural Cognition Project», forsker Kahan på offentlig uenighet om blant annet klimaspørsmål. Her bruker han begrepet «identity protective cognition», som refererer til tendensen mennesker har til å velge og vrake meninger og nyheter alt etter som de reflekterer gruppen de identifiserer seg med.
Så hva må i så fall til for å hoppe over til fiendes leir?
Det er vanskelig å se for seg at det skal være noe annet enn et menneskemøte. Senterpartipolitiker Magnhild Meltveit Kleppa var sterkt og høylytt imot kravet om homofiles rett til å gifte seg. Og som stortingspolitiker var hun i posisjon til å bidra til å stoppe loven om likekjønnet ekteskap, noe hun også var i ferd med å gjøre. Men så snudde hun. Hennes eneste sønn var homofil.
«Jeg skjønner selvfølgelig at en skal ha lojalitet overfor velgerne sine. Men lojaliteten for [sic!] de nærmeste må tross alt telle mest», sa hun til NRKs program Grosvold i 2008.Referert til i VG 8.mars 2008 www.vg.no/nyheter/innenriks/i/mX9y1/lettet-over-mammas-homo-ja. Hun valgte familieflokken over partiflokken.
Plutselig å ville slutte å ta imot flere flyktninger når du har kjempet innbitt for det, er like, nei mer utenkelig enn å heie på Vålerenga én dag og Lillestrøm den neste.
På samme måte hender det vi ser eksempler på at de som ikke vil ha flere flyktninger hit til landet, snur. Som når lokalbefolkningen kjemper med nebb og klør mot opprettelsen av asylmottak i nabolaget og er overbevist om at mottaket vil føre til vold, voldtekt og tyveri. Men når mottaket blir lagt ned noen år senere, kjemper de like innbitt for å bevare arbeidsplassene sine, og alt det fine flyktningene brakte med seg. Og når en flyktning blir sendt hjem etter mange år i Norge, hender det at hele lokalsamfunn går sammen i forferdelse over det som er skjedd.
Med motsatt fortegn er det mulig å tenke seg at en som ønsker at Norge skal ha en mer liberal flyktningpolitikk, vil snu hvis hun opplever at flyktningene hun ville hjelpe, viser seg å påvirke samfunnet på en annen måte enn hun hadde sett for seg. SSBs årlige undersøkelser av nordmenns holdninger til innvandring viser da også at en slik bevegelse – begge veier – er mulig; tallene på hvor mange som ønsker at flere eller færre skal ligger aldri helt fast.
PS! Hva mener du? Bør Norge ta mot flere kvoteflyktninger, slik FN ber om? Eller er det nok med 3000 i året? Skriv et leserbrev!
Nettavisen, 13. januar 2020