Bli sint!
I årevis var flyktningleiren Moria på Lésvos i Hellas et grelt eksempel på Europas forfeilede flyktningpolitikk. Et sted der menneskerettigheter helt konsekvent ble brutt, betingelsene var uverdige og den strukturelle volden allestedsnærværende. En baby døde av diaré, et annet av brann i teltet. En ungdom ble til drapsmann etter en konflikt med en annen ungdom. Mennesker sov i årevis på papplater eller i overfylte telt fordi asylprosessen var tungvint og treg. Frivillige organisasjoner hadde utallige ganger advart om utviklingen, og UNHCR – FNs høykommissær for flyktninger − bedt om evakuering da forholdene på ingen måte var lagt til rette for en verdig eller trygg behandling av mennesker på flukt. Noen kalte leiren en tidsinnstilt bombe.
Til slutt var lunta brent av. I september sto hele leiren i full fyr, og de 13 000 «innbyggerne» måtte flykte – igjen – med det lille de hadde. Men hvor? Fanget mellom brannen og politimenn som – dels med tåregass – hindret dem i å ta seg inn i Mytilene, den største byen på øya, ble gata deres neste «bosted» den følgende uken. Nyfødte sov på en parkeringsplass. Noen kvinner mistet sitt ufødte barn på grunn av stresset. Og EU-kommisjonær for innenrikssaker, Ylva Johansson, erklærte «No more Morias».
Som fagmennesker og frivillige øynet vi håp. Flyktningene øynet håp. Om at Europa tok et annet valg denne gangen. At den tragiske brannen ville åpne for mer humane betingelser i flyktningpolitikken. At i det minste de grunnleggende rettigheter skulle ivaretas.
UNHCR shippet inn sine telt, lass på lass med grus ble tømt på en gammel militær skytebane, og vips var den nye leiren på plass. Det måtte gå fort, og det var bra at barna fikk en teltduk over hodet. Men det var også alt de fikk. I tillegg til et flunkende nytt piggtrådgjerde rundt hele leiren og enda mer begrenset bevegelsesfrihet.
De frivillige står i veien for endring
På avstand blir man nesten lurt til å tro at dette er en forbedring. Alle teltene i hvitt og med blå logo fra UNHCR. Pent på rekke og rad. Men nærbildet er grelt og brutalt. Frem til nå har det ikke vært dusjer i leiren, og noen av kvinnene har ikke fått vasket seg ordentlig på over tre måneder. Barna og mennene vasket seg i sjøen før vinteren ble for kald og vinden sur. Provisoriske dusjer er montert nå, men flyktningene får tilgang til dem bare om lag hver tiende dag. Hvordan de skal vaske seg de andre ni dagene, er det ingen som har noe godt svar på. Annet varmt eller rennende vann finnes ikke. Klær må vaskes for hånd i bøtter med kaldt vann. Skabben har gode betingelser her. Festivaldoene som er satt opp, deles av 100 mennesker og rengjøres maksimum én gang om dagen. Dessuten velter de i vinden, slik at innholdet renner ut. Mellom telt og inn i telt. Ungene er redde for å gå på do, for det er dårlig med belysning, og ikke ett område i leiren kan kalles trygg for barna. Overgrep skjer. Det finnes ikke noe vennlig å hvile øynene på, ikke noe varmt sted å trekke til når regnet har oversvømt alt og gjort både klær og tepper våte. I stedet prøver man så godt man kan å varme opp teltet sitt med gassbrennere – med den konsekvens at antall brannskader øker.
Menneskene i denne leiren vil nok overleve, men det er vel også alt. Det Europa tilbyr i det som skulle bli «en ny retning i behandlingen av flyktningene» etter brannen, er et absolutt minimum. Nettopp fordi alt måtte bygges på nytt, ble dét skremmende tydelig: Telt, piggtråd, vakthold, mat og noen få steder der man kan fylle flaskene sine med kaldt vann, er EUs velkomstpakke. Og en helseklinikk med for lav kapasitet. Drenering til beskyttelse mot vinterregnet, presenninger over teltene så de holder noe av vannet ute, aktiviteter for barna og trygge områder for kvinner og småbarn, er det de frivillige organisasjonene som har stått for. Fordi EU ikke makter. Eller ikke vil.
Og frivillige organisasjoner er det mange av på Lésvos. De er viktige og bidrar med livsnødvendig hjelp samt klær, sanitærartikler, litt undervisning, te og et vennlig smil. Var det dette Johansson mente med «No more Morias»? At de frivillige igjen skulle kompensere for alt det EU velger ikke å tilby?
På avstand blir man nesten lurt til å tro at dette er en forbedring.
Dette er problematisk på så mange nivåer. Det åpenbare er selvsagt at EU også med «Nye Moria» (offisielt kalt Kara Tepe 2) har valgt en avskrekkingspolitikk der de håper at elendige betingelser og menneskerettighetsbrudd skal redusere antall mennesker som legger på flukt. Det er forfeilet, fordi både forskingen og erfaringen på bakken tilsier at folk primært flykter fra og ikke til noe. Men også de frivilliges tilstedeværelse er et tveegget sverd: Ved at de så raskt rykker inn i den nye leiren og forsøker å kompensere for de inhumane og uverdige forholdene EU velger å tilby, sørger det for at mennesker overlever – men med den følge at det politiske trykket for endring blir mindre. Slik er de gode hjelperne paradoksalt nok med på å opprettholde betingelsene i den inhumane flyktningpolitikken. Politikere over hele Europa kan lene seg tilbake i forvissning om at de frivillige tar jobben de egentlig skulle gjort selv. Kombinert med stadig større kontroll over hvem som kan komme inn i leiren, og at frivillige nå er gitt forbud mot å rapportere om det de ser i leiren, fører dette til en selvsensur som passer EU bra. Er du for kritisk, får du ikke lenger adgang. For en del frivillige kan det bety slutt på donasjoner som holder organisasjonen din i live, og som sikrer arbeidsplassene til dem som jobber der. Ikke alle er helt frivillige i denne bransjen, og står jobben på spill, føyer man seg. Det finnes et par grelle eksempler på at organisasjoner som gjerne vil ha innpass i et flyktningområde, plutselig har begynt å beskrive det som objektivt sett er svært marginale livsbetingelser som adekvate. På denne måten sitter både politikere, frivillige og ikke minst flyktningene fast i et ikke-funksjonelt system, der altså noen av hjelpeorganisasjonene nærmest står i veien for en politisk løsning.
Paradoksalt nok er de gode hjelperne med på å opprettholde betingelsene i den inhumane flyktningpolitikken.
Flyktningkrisen kan bare løses politisk
For det er ikke tvil om at Moria-floken bare kan løses politisk. Elendigheten er skapt politisk og kan løses med et pennestrøk om det finnes tilstrekkelig med politisk vilje. Enten ved at betingelsene blir bedre, eller ved at leiren evakueres. «Å hjelpe dem der de er» har man prøvd i over fem år, siden den europeiske flyktningkrisen i 2015, og Hellas selv er tydelig på at de ikke makter oppgaven, selv med økonomisk hjelp utenfra. Etter ni turer til øya har jeg ikke sett noe til forbedringen som har vært lovet så lenge. Tvert imot ser vi en tydelig forverring, og barna jeg behandler, bærer vitnesbyrd om det med sin søvnløshet, apati, selvskading, sine panikkanfall og selvmordsforsøk.
Kontrasten mellom barnas lidelser jeg så på nært hold i leiren for ett år siden og den øredøvende stillheten da jeg kom hjem, holdt på å rive meg i filler. Ungene ble sykere og sykere. Hvorfor snakket ingen om det? Kampanjen «Evakuer barna fra Moria» ble til som reaksjon på denne frustrasjonen. Det siste året har gått med til å skape oppmerksomhet om Moria, men mest av alt til å skape politisk endringsvilje. Gang på gang har regjeringen slått fast at Norge har et særskilt medansvar for flyktningene i Hellas, både gjennom EØS og fordi de befinner seg innenfor Schengen-området. Men vilje til virkelig å bidra på politisk nivå har vært liten her i nord. I befolkningen har til gjengjeld engasjementet vært enormt. Tidligere ministre, en samlet biskopstab, ledende aviser, fagforeninger, alle de store hjelpe- og menneskerettighetsorganisasjonene og ikke minst over halvparten av folk flest har krevd at Norge bidrar med evakuering – vi som ikke kan se lidelsen utspille seg rett foran øynene på oss. To ganger har Hellas helt konkret bedt Norge om å bidra til relokalisering av 150 av de ekstra sårbare flyktningene fra leiren. Begge ganger sa regjeringen nei. Både med og uten FrP i kabinettene.
De politiske prosessene i denne saken har vært et lite vakkert syn. Den voldsomme uviljen mot å «ta i» i problematikken har blitt tydelig for meg etter at jeg har jobbet tett på beslutningstakere en stund. Det synes klart at det ikke er humanitet eller verdier som styrer, men frykten for å miste velgere. Men etter hvert som presset økte i løpet av våren, kom stadig flere partier på banen og uttrykte et ønske om å bidra, riktignok bare på deres spesifikke premisser. Jeg fikk et klart inntrykk av at utspillene og lovnadene hadde til hensikt å tilfredsstille velgerne, og at man i Stortingets korridorer pustet lettet ut over å ha funnet kriterier i flyktningpolitikken som var så trange eller spesifikke at man visste at de andre partiene ikke ville komme til å godta dem. Slik kunne man skylde på «de andre». Samarbeidsviljen var, med et hederlig unntak for SV og MDG, totalt fraværende, og en fikk mer følelsen av å følge barnehagebarn i kampen om en lekebøtte enn å snakke med ansvarlige politikere som skal lede dette landet. For en som ikke kjenner spillet, fremsto det som poengsanking som skyldtes press. Det reelle ønsket om å hjelpe var med den beste velvilje vanskelig å få øye på. I noen av de mange telefonsamtalene jeg tok, kom det frem holdninger jeg ikke trodde jeg skulle høre fra sentrums-/venstrehold. For KrF og Venstre ble dette imidlertid en viktig sak å vinne i regjering, og i mai be det kjent at Norge skulle bidra i det som var blitt en felleseuropeisk dugnad, for å avlaste Hellas og relokalisere en del av flyktningene fra Moria til andre land. Men igjen kom reservasjonene like fort som løftene: Vi skulle bare bidra om åtte–ti andre land gjorde det før oss. Ikke rart UNHCRs lokale representant uttrykte forundring. Det gjorde vi alle. Og det tok ytterligere tre og en halv måned og en brann i leiren før vedtaket om relokalisering faktisk ble effektuert. Antallet som kunne hentes var 50.
Etter ni turer til øya har jeg ikke sett noe til forbedringen som har vært lovet så lenge.
Det handler om Europas verdier
Denne saken handler ikke om at barna i Moria er mer verdt enn barn i Jemen, Bangladesh eller Syria. Barn lider uansett der vi voksne svikter. Det denne saken handler om i tillegg, er at det som skjer på europeisk jord, er et europeisk ansvar. Her har vi innflytelse og kan ta valg om hvordan vi vil bidra. Eller ikke. Om vi skal la andre mennesker lide – eller ikke. Om vi skal ivareta grunnleggende menneskerettigheter – eller ikke. Om vi skal bruke vår politiske makt til å følge opp det som ellers bare nevnes i festtaler og fine Twitter-poster. EU-Tyrkia-avtalen fra 2016 var en desperat respons på at så mange flyktninger kom med båter til de greske øyene. Men i desperasjon tenker man sjelden klokt, og man lot landet som gang på gang er blitt kritisert for brudd på menneskerettighetene, ta ansvaret for å «ivareta» mennesker på flukt. Fordi Europa ikke ville ha disse menneskene, var det bedre at de ble i Tyrkia. Advarslene om at vi kom til å se det vi i dag bevitner i Moria, var mange. De greske øyene ble en flaskehals, alle trygge ruter for mennesker på flukt ble så godt som hermetisk lukket, og interneringsleirene vokste til bristepunktet. Men man har hatt fem år å tenke seg om på, og til å finne bedre løsninger. Det burde være nok selv for et politisk system. Fem år med utallige reportasjer om konsekvensene i form av lidelse, menneskerettighetsbrudd og død. Ingen kan si at de ikke vet.
Og når man vet, bør man handle. Dublin-avtalen må reforhandles. Den skaper en uforholdsmessig skjev byrdefordeling, og ingen land kan alene løse utfordringene flyktningstrømmen medfører. Å kaste penger etter et system som så tydelig har spilt fallitt, er et nederlag for vår egen medmenneskelighet. For alle verdiene Europa angivelig står for. Moria er et av de grelleste eksemplene på dette, likevel er tegnene til endring få. Menneskerettighetene kom på plass etter annen verdenskrig for at vi nettopp skulle sikre alle mennesker like rettigheter. For at overgrep skulle forebygges. For at sårbare mennesker på flukt skulle få beskyttelse. I stedet for å ivareta rettighetene og sikre at de følges, legger politikken i dag opp til brudd på de samme rettighetene. Det kan virke planlagt og intendert. Den franske diplomaten og forfatteren Stéphane Hessel overlevde konsentrasjonsleiren Buchenwald og alvorlig tortur der. Etter krigen bidro han til å skrive Menneskerettighetserklæringen, «Bli sint!» er tittelen på – og budskapet i – den siste boken han ga ut før han døde.
Bli sint når brudd på menneskerettighetene finner sted. Bli sint når politikken diskriminerer. Bli sint når apatien slår inn. Bli sint når dine folkevalgte lukker øynene for lidelse de kan gjøre noe med. For i sinne ligger mye endringskraft. Det trenger Europa nå.