Åpenhetspredikantene

­Spørsmålet om hvordan sex og samliv skal organiseres har vært konfliktfylt i alle samfunn og til alle tider. Grunnene til det er mange, men henger sammen med at spørsmålet uvegerlig griper inn i det som betyr mest for folk, samtidig som det tilhører et felt som er fylt av motstridende interesser – ikke bare mellom ulike grupper, kjønn og individer, men også innad i individene selv. Man trenger ikke å være psykoanalytiker for å innse at menneskesinnet er en veritabel slagmark av uforenelige impulser, interesser, drifter og lengsler. Dessuten er organiseringen av kjærlighetslivet alltid forbundet med visse ideologiske grunnantagelser om hva som utgjør det gode liv, hva mennesker kan forlange av andre, hva som er forskjellen mellom kjønnene, hvilket syn man bør ha på ulike seksuelle legninger, og hvor grensene går for enkeltmenneskets livsutfoldelse. Hvis vi ser tilbake på fortidens debatter om slike spørsmål, for eksempel «Den store kampen om seksualmoralen» i Skandinavia på slutten av 1800-tallet – der bohêmer og andre fritenkere forårsaket forargelse med sine revolusjonerende programmer for et friere kjærlighetsliv – blir det svært tydelig for oss at mange av synspunktene den gang ble begrunnet med en salig blanding av fordommer, vitenskap, pseudovitenskap, personlige preferanser, religiøse dogmer og fornuftige argumenter. Spørsmålet er om vi i dag har et mer velbegrunnet og konsistent syn på kjærlighetslivet, eller om forvirringen på mange måter er like stor i dag som den var før.

Dette er ikke så enkelt å besvare, både fordi det alltid er vanskelig å se sin egen samtid utenfra, og fordi det er vanskelig å ta rede på hva folk egentlig tenker om sex og samliv. I det følgende skal jeg se nærmere på et samtidsfenomen som kanskje kan føre oss nærmere en forståelse av hva som er den rådende tenkemåten i slike spørsmål i dagens Norge, nemlig det store og voksende antallet parterapeuter og samlivseksperter som skriver for norske aviser, der de gir råd, veiledning og ikke så rent få formaninger til innsenderne om hvordan de bør gå frem for å håndtere sine samlivsproblemer og sitt seksuelle begjær.

Samlivsekspertene svarer om utroskap

Blant problemene innsenderne vil ha hjelp til å ordne opp i, er det særlig to temaer som er i vinden, nemlig utroskap og manglende sex med partneren. For dem som måtte lure på hvor skoen trykker hardest i norske parforhold, ser dette altså ut til å være svaret: Svært mange har problemer med å holde seg til én partner, og de som klarer det, har problemer med å opprettholde den seksuelle aktiviteten på et tilfredsstillende nivå. Videre er mangel på kommunikasjon et tema som går igjen. Her handler det ofte om kvinner som har problemer med å få sine mannlige partnere i tale om hva som rører seg i dem av følelser og lengsler.

På samme måten som man kan se noen mønstre avtegne seg på innsendersiden, er det mulig å identifisere noen fellestrekk ved svarene de får. Og det er disse fellestrekkene jeg vil forsøke å sette fingeren på her, i håp om å komme nærmere en beskrivelse av den offisielle ideologien om sex og samliv i dagens Norge. Temaet utroskap kan være et naturlig sted å begynne, både fordi det som nevnt er en hyppig gjenganger i spaltene, og fordi det i senere år i stor grad synes å ha blitt forargelsens gjenstand i kulturen. Selv om temaet er vanskelig å studere vitenskapelig med noen særlig grad av presisjon, er det mye som tyder på at de aller fleste, både i Norge og resten av verden, fordømmer utroskap. I et kåseri om «ungdommens prektighet» fra 2016 skriver Asle Toje at utroskap, som «inntil relativt nylig ble ansett som et utslag av frisk selvrealiseringstrang», nå blir behandlet «som et dødsfall i familien».^{«Ungdommens prektighet bærer bud om et nytt klassesamfunn». Morgenbladet 22.1.2016.} Dette stemmer overens med mine egne observasjoner, for eksempel når jeg leser den svært anerkjente parterapeuten Sissel Gran, som til tross for at hun ofte gjør sitt beste for å tale begjærets sak, skriver at utroskap resulterer i «et traume som kan frata den bedratte troen på livet».^{«Helt normal utroskap?». Morgenbladet 20.11.2015.} Den som opplever at partneren er utro, forventes ikke ganske enkelt å bli såret eller lei seg, men må antas å bli traumatisert. I det omfattende verket Handbook of the Clinical Treatment of Infidelity (2005), som er redigert av psykiatriprofessoren Katherine Milewski Hertlein og famileterapeutene Fred P. Piercy og Joseph L. Wetchler, og som inneholder vitenskapelige bidrag av en lang rekke meritterte psykologer (deriblant Sissel Grans amerikanske læremester Susan M. Johnson), får man et godt innblikk i den psykologifaglige tankegangen omkring dette emnet. Her er premisset at utroskap er å anse som en slags sykdom i parforholdet som fører til psykiske skader, ikke bare hos den bedratte, men til dels også hos bedrageren. Terapi og annen helsefaglig behandling er dermed påkrevd, siden parene sjelden finner ut selv hvordan de skal «komme seg igjen etter opplevelsen av tap og smerte», som det heter i innledningen. Litt lenger ut i boken får vi en summarisk gjennomgang av utroskapens skadevirkninger: sorg, sinne, smerte, skam, identitetstap, et ødelagt selvbilde, frykt, tapsfølelse, utrygghet, kronisk stress, opprørthet, utmattelse – samt tilhørende somatiske helseplager av ulikt slag, i tillegg selvfølgelig, til muligheten for at den bedratte kan ha blitt påført seksuelt overførbare sykdommer. Om man ikke visste bedre, kunne det være fristende å korrigere Asle Toje og si at utroskap i dag anses som langt mer ødeleggende enn et dødsfall i familien.

Spørsmålet om hvordan sex og samliv skal organiseres har vært konfliktfylt i alle samfunn og til alle tider.

I et leserbrev fra 2019 skriver en mann i slutten av 30-årene til VGs spalte «Spør samlivspsykologene» (Sissel Gran og Catrin Sagen) og forteller at hans samboer «har vært systematisk utro i 5 måneder». Han hadde mistanke om affæren, men samboeren blånektet. En dag tok han henne imidlertid «på fersken» med en mann hun hadde hevdet bare vare en god kollega. Smerten var stor, men paret bestemte seg likevel for å prøve å lappe sammen forholdet. Innsenderen forteller at han har lidd store kvaler på grunn av partnerens mange løgner i de fem månedene affæren varte, han har gått ned i vekt, fungert dårlig med barna og i jobben, og føler seg fremdeles utrygg på partneren, fordi han ikke synes hun prøver nok på å gjenetablere fortroligheten mellom dem. Vi kan ta med det avsluttende partiet:

Hun trygger meg ikke på [sic!] at det er dette hun egentlig vil. Det kjennes som om jeg holdes på vent, på nåde, til hun finner ut av følelsene sine. Vi går i terapi sammen, og jeg ønsker veldig at vi skal finne tilbake. Men jeg trenger å kjenne fremskritt slik at jeg finner motivasjon til å jobbe for oss. Håper på noen gode råd fra dere knyttet til hva jeg bør gjøre, og hvordan jeg skal stå i dette over tid.^{VG 15.09.2019.}

Det første som slår meg når jeg leser dette innlegget, er at det må være skrevet av en person med lang erfaring i å lese samlivsspalter i avisene. I alle fall er det påfallende i hvor stor grad innsenderen gjør bruk av et språk som til forveksling ligner det vi finner i svarene. Denne mannen fremstår som både sårbar og kommuniserende på den helt rette måten – og dessuten går han allerede i terapi, noe som ytterligere understreker at hans generelle innstilling stemmer overens med parterapeutenes. Imidlertid har han ikke noe konkret spørsmål å stille VGs samlivseksperter. Hvorfor tar han seg da bryet med å sende et leserbrev? Når terapeuter forklarer hvorfor folk er utro, hevder de ofte at det handler om et bekreftelsesbehov. Det kan de kanskje ha rett i, men det samme kunne vært sagt om både innsenderen og mange av hans brevskrivende lidelsesfeller: De legger seg nært opp til terapeutenes eget språk, for på den måten å legge til rette for et svar som bekrefter deres egen forståelse av seg selv og situasjonen de står i.

Får mannen bekreftelsen han søker? Ja, så menn. Gran og Sagen begynner med å slå fast at utroskap er et «skrekkscenario for alle som opplever det». I tilfeller som hans, der sannheten ikke er et resultat av en frivillig innrømmelse, men i stedet noe som tvinges frem, er «følelsen av svik ekstra ille». Hvis han skal kunne få tillit til sin partner igjen, «må hun vise deg at hun forstår hvordan hun har såret deg». Videre må hun «bidra med soningsofre», formodentlig i form av innrømmelser, eller at hun på forespørsel legger ubehagelige sannheter på bordet. I alle fall kan han kreve «full åpenhet» av henne fra nå av. Det vil nok ikke bli lett for ham å leve videre i hverdagen, heter det videre, og han kan derfor «trenge lommer av ro», noe han kan oppnå ved å sette «bekymringstanker» på pause i kortere perioder. En knivsodd motstand får han riktignok: «At samboeren din tviler og sliter må du akseptere», skriver de, og dessuten: «anklager og press hjelper dere ikke.» Uansett er det ifølge Gran og Sagen viktig at paret i fellesskap, gjerne under kyndig veiledning av en terapeut, setter seg ned og gjennom samtale utforsker hvordan dette kunne skje: «Greide dere ikke å ta vare på hverandre?»

Svaret illustrerer ikke bare hvordan klient- og terapeutspråket speiler og bekrefter hverandre, men også det jeg ser som et klart fellestrekk ved rådene som gis av alle norske parterapeuter, uavhengig av hvilket problem som er oppe til diskusjon: Løsningen er alltid åpenhet, kommunikasjon, samtale – gjerne terapi. Har det ikke slått noen av dagens spalteskrivende samlivseksperter at det kan være noe kvelende ved dette åpenhetsevangeliet, både med hensyn til erotikken og den individuelle friheten?

Åpenhetsevangeliet

Siden jeg med dette spørsmålet har gitt til kjenne en kritisk holdning til samlivsekspertenes åpenhetsanbefalinger, er det nødvendig å se litt nærmere på hva som er bakgrunnen for disse anbefalingene, og hvordan de arter seg i praksis. På ett nivå kan man si at det rett og slett dreier seg om en innlysende menneskelig innsikt: Intime relasjoner styrkes av ærlighet og fortrolighet. Dette er imidlertid ikke hele sannheten, blant annet fordi den åpenheten det snakkes om i samlivsspaltene, alltid kommer med en rekke heftelser. For eksempel ligger det hele tiden i kortene at åpenheten skal foregå i et bestemt språk, som igjen er forbundet med noen underliggende normer for hva det vil si å ha en god relasjon og et godt liv. Det er god grunn til å anta at disse normene fungerer silende med hensyn til hvem som i det hele tatt sender inn spørsmål til samlivsspaltene om sine kjærlighetsproblemer, slik at hele denne diskursive arenaen – samlivsspalter i avisene – blir et selvforsterkende ideologisk system.

Jeg er ikke selv psykolog, og har derfor begrenset innsikt i hvilke fagtradisjoner som ligger til grunn for terapeutenes åpenhetsevangelium, men det er mye som tyder på at det har sitt opphav ved amerikanske læresteder. Resonnementet ser i alle fall ut til å handle om at åpenhet fører til tilknytning, som igjen fører til trygghet, som igjen fører til et godt og erotisk tilfredsstillende kjærlighetsforhold. I sin bok Men størst av alt er begjæret (2021) skriver Sissel Gran at den allerede nevnte amerikanske psykologen Sue Johnson var hennes egen læremester i «emosjonsfokusert parterapi». Johnson har, viser det seg – ved hjelp av googling – opphavsrett på et parterapeutisk program ved navn «Hold Me Tight», som hun selger på nettsidene sine, hvor hun reklamerer med følgende selvbeskrivelse: «I’ve often been called ‘the best couple therapist in the world’.» Her er det med andre ord grunn til å forholde seg skeptisk. Johnsons «emosjonsfokuserte parterapi» ligner til forveksling et kommersielt produkt.

Har det ikke slått noen av dagens spalteskrivende samlivseksperter at det kan være noe kvelende ved dette åpenhetsevangeliet, både med hensyn til erotikken og den individuelle friheten?

Sissel Gran er på noen punkter kritisk til både Johnson og andre «stjerneterapeuter» som kommer til Norge for å holde kurs og seminarer. Hun har i slike sammenhenger, forteller hun, stilt de amerikanske guruene et spørsmål, nemlig hvordan det kan ha seg at trygge og intime forhold så ofte er preget av liten seksuell aktivitet og attraksjon, mens begjæret ikke sjelden våkner når tryggheten er truet eller ødelagt.^{Sissel Gran, Men størst av alt er begjæret, s. 66–68.} Svaret hun får er interessant å merke seg: «Avbegjæring» (et av de mange uhyggelige nyordene som florerer i parterapeutens vokabular) inntrer «fordi parets forhold ikke er trygt». Hvis paret ikke har ofte eller god sex, betyr det at partnerne bare tilsynelatende er trygge, de er ikke trygge på ordentlig. De mangler øvelse i å snakke om sex, altså hva de liker og lengter etter, hvilket er et uttrykk for utrygghet. Løsningen er mer samtale, mer åpenhet, for da vil de også oppleve større trygghet og kan snakke ut om sine sexfantasier, og vips! så vil begjæret flamme opp igjen i ektesengen. Gran ser ut til å være enig med meg i at dette klinger mer som dogmatiske besvergelser enn reelle innsikter. Men hennes kritiske innstilling på dette punktet fører ikke til at hun trer ut av åpenhetspredikantens rekker, skjønt hun altså anerkjenner at seksuelt begjær kan vekkes av utrygghet. Åpenhet vedblir å være det store idealet, også for henne. Et eksempel: Etter at hun har lest Hanne Ørstaviks roman Ti amo (2020), som handler om ektemannens død, og hvor jeg-personen er nådeløst ærlig om situasjonen, fylles Gran av spontan begeistring og anerkjennelse: «Så godt gjort å si dette, å være så åpen om noe så motsetningsfylt.» Her blir jeg fristet til å minne om at Ørstavik faktisk ikke går i terapi, men derimot har skrevet et litterært kunstverk. Hvorfor skal hun roses for å ha hatt mot til å være åpen? Åpen overfor hvem? Grans kommentar styrker mistanken om at parterapeuter ser hele verden som et stort terapirom.

Også A-magasinets og Bergens Tidendes psykolog Frode Thuen, som er professor ved Høyskolen på Vestlandet, skriver mye om åpenhet i sine spalter. I en av dem spør han innledningsvis hvordan det kan ha seg at vi skjuler så mye for hverandre, også for våre nærmeste. Etter å ha delt noen erfaringer, diskutert et par bøker, overveid forskjellige aspekter ved saken får vi konklusjonen: «Det er mulig å sprenge de begrensende rammene og velge å bli mer åpen og fortrolig overfor sine nærmeste.»^{«Det vi ikke snakker om». Bergens Tidende 25.09.2019.} Her fremstilles terapeutenes åpenhetsideal som grensesprengende, mens adferden som faller mange av oss naturlig, er begrensende rammer som avskjærer oss fra andre og muligheten til et bedre liv. Det er nemlig, skriver Thuen, «ikke så bra hvis det er mye vi ikke kan eller ikke vil dele med våre nærmeste.» Folk som holder andre på armlengdes avstand, er «dypest sett redd for å bli såret eller avvist». Riktignok nevner han at det også finnes mennesker som rett og slett ikke har så stort behov for å være tett på andre. Men om man skulle være en slik person, betyr ikke det at man står fritt til å unndra seg åpenheten: «selv om det usagte ikke nødvendigvis reflekterer et sårbart sinn, vil det like fullt ofte skape relasjonelle problemer.»

I likhet med sine avisskrivende kolleger har Thuen lav terskel for å anbefale innsendere å oppsøke profesjonell hjelp: «Kanskje kan dere også gå i parterapi og prøve å få hjelp til å finne ut av alt det som virker uavklart?» (9.12.20).^{«Dette får alle mine varsellamper til å lyse». Bergens Tidende 9.12.2020. Teksten er også trykt i A-magasinet.} Her ser vi tydelig hvordan åpenhetsidealet kan bli autoritært og repressivt: Åpenheten er et påbud, den emosjonsfokuserte samtalen et krav. Hvis du ikke får det til, bør du oppsøke helsefaglig hjelp. Som det så talende heter i et av svarbrevene til den profilerte parterapeuten og forfatteren Peder Kjøs: «Du kommer antakelig ikke til å bli særlig overrasket over rådet jeg gir deg nå: Jeg synes du skal snakke ordentlig med samboeren din om det du føler.»^{«Tenner ikke på kjæresten». VG 21.4.2021.}

Berettigelsen av å avvise terapi

De som ser bort fra rådet om å bli mer åpen og følelseskommuniserende, kan altså, ifølge terapeutene, ikke regne med å få det særlig godt hverken i livet eller samlivet. Stadig antyder de at dette er mennesker som ikke strekker til, hverken som foreldre eller partnere – og de er som oftest menn. Her kan vi vende tilbake til Sissel Gran og hennes siste bok, hvor vi får følgende beskrivelse:

Hvor ofte har jeg ikke sett mannens unnvikelsesmanøver i terapirommet? Hans taushet, hans «vet ikke», hans tilbaketrekning, hans steinansikt. Og ved siden av ham en gråtende kvinne. En appellerende kvinne. En rasende kvinne. Jeg har ikke tall på hvor mange ekteskapelige grunnscener jeg har vært vitne til, der han viker unna og hun klandrer […].^{Sissel Gran, Men størst av alt, s. 247.}

Her kan jeg kanskje tilgis for å ha fått følelsen av at det har oppstått et forbund mellom terapeuten og de appellerende kvinnene – imot mennene og deres taushet. Gran betegner tausheten som stonewalling. Ordet stammer opprinnelig fra cricket, hvor det refererer til en defensiv taktikk, men det kom i allmenn bruk under Watergate-skandalen, da det ble brukt om politikere som svarer «ingen kommentar» på alle spørsmål fra pressen. I terapeutisk sammenheng er stonewalling definert som «the persistent refusal to communicate or to express emotions».^{https://www.goodtherapy.org/bl...;} Stonewalling er dermed navnet på fienden til den moderne samlivsideologien, dens motstykke, det som skal bekjempes, og er derfor forbundet med en hel hærskare av negative adjektiver. Ifølge GoodTherapy, som er et populært nettsted både for terapeuter og folk som søker terapi, er stonewalling «katastrofalt» for relasjonen og kan i noen tilfeller faktisk også være et overgrep. Hva kommer denne skadelige oppførselen av? Hos Gran finner vi følgende svar:

Mannens tilbaketrekning trigges selvsagt av det han opplever som urimelig kritikk og misbilligelse, men under ligger skammen over ikke å duge og frykten for å bli forlatt. Det er de underliggende følelsene som styrer ham, følelser han forsøkte å håndtere da han var gutt. Bak i kulissene står det en skygge, og den skyggen heter ofte «far». Far som aldri brydde seg, eller som alltid var kritisk, eller som alltid stakk seg unna, som aldri kom til unnsetning, eller som slo.

Gran får ha meg unnskyldt, men det hun presenterer her er ingen innsikt i mannens psyke, men variasjoner over noen grunnsetninger i parterapiens ideologi. Passasjen er et talende eksempel på de bedrevitende fordommene man kan risikere å møte i terapirommet. Den som ikke vil snakke ut om sine følelser, er ifølge terapeuten et skadet individ, full av skam over å være utilstrekkelig og frykt for å bli forlatt. Hvordan kan Gran få seg til å generalisere på denne måten? Kan det kanskje være andre grunner til at folk, både kvinner og menn, responderer unnvikende eller avvisende på terapisituasjonen?

Ingen liker folk som gnåler om sine egne følelser hele tiden og i tillegg forlanger av andre at de skal utlevere sine.

Her er det nødvendig å stille seg to grunnleggende spørsmål: Er det sunt og naturlig for to friske voksne mennesker å brette ut sine mest intime problemer, sin skam, sin frykt, sin vånde overfor en utenforstående tredjeperson, en representant for det norske helsevesenet? Og er det klokt av et menneske å gjøre vedvarende forsøk på å tegne verbale øyeblikksbilder av sitt eget indre og gjøre dette til tema i en pågående dialog med partneren?

De to spørsmålene er nært forbundet med hverandre. Vi kan, med referanse til den norske filosofen Hans Skjervheim og hans mye omtalte essay «Deltakar og tilskodar» (1957), begynne med å spørre hvorfor så mange inntar en forsvarsposisjon i møte med psykologens blikk. Er det fordi de er skadete mennesker som forsøker å skjule sine emosjonelle sår? Jeg tror ikke det. Det er minst like nærliggende å søke årsaken i visse iboende egenskaper ved det blikket som rettes mot dem. Dette blikket, altså terapeutens, er nemlig nødvendigvis objektiverende, og det er dermed både forståelig og naturlig at folk forsøker å verge seg mot det. Å bli objektivert vil si å bli behandlet som et tilfelle, et kasus – det Skjervheim kaller «et faktum» – snarere enn som en likeberettiget samtalepartner. Når man objektiverer andre, betrakter man dem slik en tilskuer betrakter et objekt. Det motsatte av å objektivere er å være engasjert. Den som er engasjert, deltar sammen med den andre i en felles utforskning av et saksforhold. Det ligger i sakens natur at den engasjerte innstillingen bare i liten grad er mulig for terapeuten å innta. Hvis en pasient for eksempel tar opp et moralfilosofisk spørsmål, kan terapeuten ikke respondere med å engasjere seg i spørsmålet som om de begge var medlemmer av en kollokviegruppe. I stedet må terapeuten søke svar på hvorfor pasienten har akkurat disse moralfilosofiske synspunktene og hvilke konsekvenser de eventuelt kan få for vedkommendes personlige relasjoner. Dette er en nødvendig innstilling, men den er også problematisk, særlig når vi har med presumptivt friske mennesker å gjøre. Hvorfor er den problematisk? Kanskje først og fremst fordi en objektiverende innstilling alltid er et angrep på det som er mest dyrebart for oss: vår subjektive frihet. Det er med andre ord godt mulig at folk som bruker stonewalling i terapirommet, rett og slett verner om sin egen frihet.

Ut fra dette resonnementet er det ikke nødvendigvis noe befriende i å skulle brette ut sitt indre overfor en terapeut. Men hvorfor ikke gjøre det overfor ens partner? Hvorfor ikke venne seg til å snakke om sine følelser, slik parterapeutene anbefaler? Om vi følger Skjervheim i hans kritikk av psykologifaget, slik den formuleres i «Deltakar og tilskodar», er det å beskrive ens egen emosjonelle tilstand et forsøk på selvobjektivering. Ifølge Skjervheim er dette prinsipielt umulig, fordi en slik objektivering aldri kan fange inn vår aktive bevissthet, den som foretar selve objektiveringen, her og nå. Dette er litt av grunnen til ubehaget som alltid ledsager forsøk på å beskrive ens indre tilstand. Du forsøker å behandle deg selv som et objekt, og fremmedgjøres dermed uvegerlig overfor deg selv. Men dette er ikke hele grunnen til at selvbeskrivelsen faller deg vanskelig. En annen grunn er at svært mye av det vi opplever rett og slett ikke lar seg verbalisere. Vår opplevelse av en situasjon er full av nyanser, både av kroppslig, emosjonell og intellektuell karakter, mens språket består av temmelig grove inndelinger. Har du ikke opplevd å kjenne deg håpløst uoppriktig når du har snakket om dine egne følelser eller beveggrunner fordi du hele tiden fornemmer at det du sier liksom er litt tilfeldig, ikke helt dine egne ord, litt på siden av saken – eller rett og slett ikke helt sant?

Når det i tillegg er slik at det i terapeutenes påbud om å snakke ut om ens følelser forutsettes at man gjør bruk av et bestemt vokabular, som er forbundet med en bestemt ideologi, er faren for selvfremmedgjøring desto større. Er jeg virkelig denne personen som «søker bekreftelse», som ikke «trygges av min partner», som opplever «skam ved mine seksuelle fantasier» og «avbegjærer» ektefellen min? Er det ikke heller slik at jeg ved å snakke på denne måten blir en inkarnasjon av terapeutens profesjonelle selvforståelse og dermed innlemmes i et selvforsterkende ideologisk system? Også på dette punktet kan vi foreslå en alternativ forklaring på stonewalling: Kanskje er det simpelthen slik at de som responderer med taushet, hegner om sin egen verdighet som individer – og at de dessuten er sannhetskjærlige, omtrent slik Cordelia er det i Shakespeares Kong Lear: Mens hennes søstre roses for deres uoppriktige kjærlighetserklæringer, fordømmer faren den umælende Cordelia. Hun elsker ham virkelig, men mener at dette er noe han allerede vet, og at det å skulle sette ord på sin kjærlighet, i selskap av andre, er ensbetydende med å forkvakle den.

Ingen liker folk som gnåler om sine egne følelser hele tiden og i tillegg forlanger av andre at de skal utlevere sine. Det er ikke slik vennskap oppstår, det er ikke slik seksuell attraksjon oppstår. Den gode samtalen fordrer en viss distanse til emnet, og dessuten at man finner en felles arena å snakke fra. Da kan den typen verbal lekenhet oppstå som fremmer tiltrekning, kjærlighet og glede ved å være til. Terapeutene har rett i at taushet i parforholdet er et dårlig tegn, men det er neppe noen god idé å forsøke å bøte på den gjennom påbud om verbalisert introspeksjon. Snakk heller om en bok eller en film, finn en felles hobby eller sett i stand et politisk prosjekt sammen. Mulighetene er endeløse.

Monogamiet som premiss og ideal

Hvorfor er det egentlig så viktig at vi lever sammen som par? Kan vi ikke bare gå fra hverandre hvis det er så vanskelig å være sammen? Eller kan vi ikke leve hver for oss i perioder, ta en pause, kanskje hygge oss litt med noen andre? Parterapeuter er alltid nøye med å formulere seg på måter som tilsier at de er åpne for alternative samlivsformer, men det hersker likevel ingen tvil om at de som stand i all hovedsak opptrer som forsvarere av monogamiet. Dette forsvaret føres i marken på ulike måter og utstyres med forskjelligartede begrunnelser. Ikke sjelden kan det se ut som om monogamiets forrang og fordelaktighet i parterapeutenes øyne nærmest er for et vitenskapelig faktum å regne. For eksempel går Peder Kjøs langt i å se monogamiet som naturgitt:

Mennesket er en art som i hovedsak organiserer familielivet rundt langvarige parforhold. Vi knytter oss til hverandre med kjærlighetsbånd som holder disse parforholdene mest mulig stabile. Vi holder sammen fordi vi har glede og nytte av det. Noenlunde jevn tilgang til sex er en av fordelene. […] Stabile parforhold er bra for oss, fordi vi får dekket behovet for kjærlighet, og for barna våre, som trenger at foreldrene samarbeider godt. Kjærlighet er en av følelsene som motiverer oss til å holde sammen – sjalusi er en annen. Vi prøver å holde fast på partneren vår, både for vår egen del og av hensyn til barna. Å åpne for å ha sex utenfor parforholdet åpner selvfølgelig muligheten for at det også oppstår dypere følelser for andre, eller at følelsene for partneren forandrer seg. Dermed åpnes det også for sjalusi og andre former for utrygghet. Men dette er biologien. Det fremste særtrekket ved mennesket som art er at vi er så mangfoldige og tilpasningsdyktige. Vi kan organisere livet, kjærligheten, seksualiteten og omsorgen for barn på utallige måter, også på måter som går helt på tvers av den grunnleggende biologien.

Dette høres kanskje tilforlatelig ut – men stemmer det? På ingen måte. Mennesket er ikke biologisk programmert for monogame parforhold, like lite som andre pattedyr er det. I dyreverdenen er ulike grader av polygami den desidert mest utbredte samlivsformen: Et fåtall sterke og mektige hanner legger beslag på flesteparten av hunnene. Hunnene velger på sin side bort seksuell eksklusivitet til fordel for gode gener og bedre sjanser for beskyttelse. Ifølge historikeren Kyle Harper var moderate former for polygami også vanligst i tidlige menneskesamfunn, der de mennene som hadde koner, i gjennomsnitt la beslag på tre kvinner, mens mange menn måtte klare seg uten noen kone i det hele tatt.^{Kyle Harper. «The Case of Monogamy». Oklahoma University TEDx video 2016.} Ved fremveksten av de første store sivilisasjonene, der mye rikdom ble samlet på få hender, oppsto det ekstreme former for polygami, slik som for eksempel hos kong Salomo, Davids sønn, som ifølge Bibelen hadde 700 koner og 300 konkubiner. Monogamiet ble innført ad juridisk vei i antikkens Hellas, der polygami ble forbudt ved lov. Romerne overtok denne lovgivningen, som var ensbetydende med en tvangsmessig og toppstyrt innføring av monogamiet og en tilhørende sosial utstøtelse av dem som brøt med den rettslige normen. En romersk mann som forsøkte å skaffe seg to koner, skulle anses som en mann uten kone eller barn overhodet, altså en utstøtt, mens kvinnene han holdt seg med var å betrakte som horer, og barna som bastarder. Den østromerske keiseren Justinian hevdet på sekshundretallet med imperial autoritet at polygamiet var imot naturen, hvilket også ble den kristne kirkens holdning. Mye tyder på at moderne samlivseksperter har overtatt rollen som bærere av denne tradisjonen.

Monogamiets forrang er et premiss for alt parterapeutene skriver.

Sosialt er det mange fordeler med monogamiet. For eksempel fører det til færre single og barnløse menn, noe som er bra for samfunnets stabilitet, siden menn med fast partner og barn statistisk sett oppfører seg langt mer samfunnsgagnlig enn sine barnløse motstykker. Monogamiet førte historisk sett også til økt populasjon, som i tillegg var stedfast, hvilket var en fordel for herskere som trengte store hærer. Dessuten fører monogamiet, både før og nå, vanligvis til bedre oppvekstsvilkår for barna, i alle fall sammenlignet med polygamiet, noe også Kjøs er inne på. Men disse sosiale fordelene bør ikke forveksles med biologiske nødvendigheter. Vi er i vårt biologiske vesen tvert imot preget av en indre splittelse: På den ene siden er vi fra naturens side utstyrt med en sterk seksualdrift til fordel for forplantningen, som i utgangspunktet er helt likegyldig til om sexen er emosjonelt, sosialt eller moralsk forsvarlig, og som heller ikke begrenser seg til én person. Livet skal frem, det er første bud – i alle fall når vi betrakter saken ut fra evolusjonsmessige hensyn. På den andre siden er vi, som sosiale vesener, interessert i å leve i ordnede former, der både vår egen og våre eventuelle barns velvære og trygghet er ivaretatt. Derav vår berømte sjalusi. Også andre fordeler ved monogamiet kan dokumenteres, men det har altså den åpenbare ulempen at det fordrer seksuell eksklusivitet og dermed bryter med vår naturgitte seksualdrift. Og hvis det er noe samlivsspaltene kan fortelle oss, så er det at folk har vanskelig for å holde seg til én partner gjennom hele det etablerte voksenlivet. De som klarer det, har som oftest problemer med å beholde den seksuelle tenningen. Så vidt jeg kan se, er dette et grunnproblem i menneskelivet, og dermed ikke noe som kan løses gjennom parterapi.

Hva så med eksperimenteringen med nye samlivsformer? Når enkelte i dag vil leve på nye måter, er det ikke snakk om å gjeninnføre flerkoneri eller haremdannelser. Mot slutten av 1960-tallet fant det derimot sted en seksuell revolusjon, som inkluderte homofil frigjøring og en generell aksept for seksuell utfoldelse av ymse slag. Så hvorfor skulle det i våre dager være så umulig å tenke annerledes om hvordan folk kan leve sammen?

Som sagt, på papiret er parterapeutene med på det meste. Likevel er de nettopp par-terapeuter, ikke seksualrådgivere for frilynte kollektivister. Monogamiets forrang er, vil jeg hevde, et premiss for alt de skriver. Det kan være mange grunner til det. Blant de mest åpenbare er at sex og kjærlighet i de fleste samlivseksperters øyne er uløselig forbundet med hverandre. Under den seksuelle revolusjonen på 1960-tallet var det derimot et poeng at disse størrelsene skulle skilles ad, slik at seksualakten kunne bli en verdi i seg selv. Men på dette punktet vant revolusjonen ikke frem, like lite som den fikk bukt med monogamiet som altoverskyggende norm. Parterapeuter stiller så vidt jeg kan se, aldri spørsmål ved berettigelsen til kravet om seksuell eksklusivitet. Alle avvik fra et slikt krav bør derimot være et resultat av tydelige avtaler, basert på grundige samtaler.

Hvis det er noe samlivsspaltene kan fortelle oss, så er det at folk har vanskelig for å holde seg til én partner gjennom hele det etablerte voksenlivet. Så vidt jeg kan se, er dette et grunnproblem i menneskelivet, og dermed ikke noe som kan løses gjennom parterapi.

I et brev til Frode Thuen skriver en innsender at han synes at tiden nå må være moden for at parterapeuter inntar en mer positiv holdning til ikke-monogame forhold. Svaret han får er en studie verdt. Thuen begynner med å slå fast at monogamiet simpelthen er normen og dermed også noe de fleste single streber mot. Altså er det naturlig at spalter som hans reflekterer en monogam levemåte. Underforstått: Det er folk flest som har bestemt ideologien, selv er han bare en veileder. Han er ellers uenig med innsenderen i at avvik fra normen pleier å bli fremstilt som «umoralske» – selv har han iallfall aldri karakterisert dem slik. Selvsagt har han ikke det! Men innsenderen har nok, i likhet med meg, merket seg den underliggende holdningen, som forresten kommer frem med all mulig tydelighet i resten av Thuens svar. Slik formulerer Thuen sin forbeholdne og faderlige aksept for ikke-monogame forhold: «For så lenge begge parter er enige om å ha flere seksualpartnere, og begge ønsker å leve slik, kan nok det fungere helt greit.»^{«Det er på tide å innse at monogami ikke er for alle». Bergens Tidende 8.11.2019.} Det skal godt gjøres ikke å se at Thuen her forutsetter at monogamiet er grunntilstanden også i tilfeller der den seksuelle praksisen er friere. Hele tiden er det snakk om par. Her kan det være på sin plass å minne om at det i monogamiets kulturhistorie sjelden har vært snakk om å håndheve eller fordre seksuell eksklusivitet. De monogame romerne hadde sex både her og der; også medlemmer av det senere europeiske aristokratiet praktiserte et relativt fritt seksualliv, på tvers av sine giftermål. Selv innenfor den strengere protestantiske borgerlige kulturen på 1800-tallet var det få som mente at man burde hindre gifte menn i å ligge med prostituerte eller stuepiker, skjønt man fordret kyskhet og troskap av den borgerlige kvinnen. Det «rene» monogamiet, som er gullstandarden i vår tid, har så vidt jeg kan se liten historisk presedens.

Thuen fortsetter med å si at det finnes lite vitenskapelig belegg for å hevde monogamiets forrang, hvilket er en sannhet med modifikasjoner. Det finnes ganske mye dokumentasjon på at monogamiet er fordelaktig for samfunnet. Thuens gebet er imidlertid ikke samfunnet, men enkeltmenneskets følelser, og der hersker det større uklarhet. Ikke desto mindre skriver han videre at barn ville bli «lei seg og urolige» hvis de fant ut at «foreldrene ikke var monogame». Her er hans moralisme begynt å bli merkbar, og den blir enda tydeligere når han hevder at det i «åpne forhold» stort sett er mannen som er pådriver, mens kvinnen «blir med på notene av redsel for å bli forlatt eller bedratt hvis hun ikke tilpasser seg mannens behov og ønsker». Ved dette punktet slår moralismen over i åpen fiendtlighet overfor innsenderen:

Så når du etterlyser en «mer positiv holdning» til ikke-monogame forhold, kan det være grunn til å spørre om du da først og fremst har i tankene den av partene som ønsker å åpne sexlivet for andre enn partneren? I så fall – hva med alle dem som ikke egentlig ønsker det, men som mest av alt føyer seg etter partnerens behov? Burde de også utvise en mer positiv holdning?

Thuen går her langt i å antyde at innsenderen og hans meningsfeller er menn som rett og slett gjerne vil ligge rundt, uten hensyn til kone og barn. De bør dermed ta seg en god kikk i speilet før de uttaler seg om samlivsformer og moral. Dette må Thuen jo gjerne mene, men han kan ikke samtidig påstå at han ikke moraliserer over folk som ikke ønsker å leve monogamt. Thuen inngår her i en lang tradisjon blant psykologer og sexologer, for som den lesbiske feministen og professoren Sheila Jeffreys har dokumentert, fungerte slike eksperter i det tyvende århundret i hovedsak som offisielle eller halvoffisielle pådrivere for det monogame, heterofile ekteskapet.^{Sheila Jeffreys, Anticlimax, 1990.} I dag er samlivsekspertene selvsagt ikke negativt innstilt til homofili, men den samlivsnormen de forvalter, synes likevel å være basert på en nedarvet forestilling om det langvarige ekteskapet mellom mann og kvinne. Og selv om terapeuter som Thuen helt sikkert med rette opplever at de ofte hjelper folk, er det også mulig å se deres offentlige rolle i et mindre fordelaktig lys. Psykologifaget har lenge hatt uttalte ambisjoner om å forutsi og kontrollere menneskelig adferd. Her ligger det et betydelig potensial for autoritarianisme. Etter mitt syn ser vi tydelige tendenser i denne retningen i avisenes samlivsspalter – for eksempel når psykologer som Frode Thuen begynner å opptre som mentalhygienikere på vegne av den offentlige mening.

Avsluttende uvitenskapelig etterskrift

Samlivsspaltene i norske aviser er i all hovedsak en tumleplass for den hvite middelklassen. Her er det lite snakk om helseskadelig arbeid, mangel på bolig eller nedverdigende møter med NAV. Ei heller er det snakk om luksusyachter, au pairer og penthouse-leiligheter på Manhattan – like lite som det tas opp problemer omkring religiøse påbud fra imamer eller rabbier. Og etter samlivsspaltene å dømme har den norske middelklassen i stor grad flyttet sine interesser bort fra den offentlige sfæren og over til privatlivet, som nå er opphav til endeløse moralske og emosjonelle dilemmaer. Den som vil undersøke hvordan det står til med Richard Sennetts tese om intimitetstyranniet anno 2021, gjør med andre ord lurt i å ta en kikk på skriveriene til norske samlivseksperter – vel å merke dersom de har råd til abonnement. Disse spaltene er nemlig så godt som alltid plassert bak betalingsmur, noe som kan tyde på at de er lukrative også for skribentene. Lovsangene til åpenhetens pris synges primært bak lukkede dører.

Terapeutene har vent seg til å snakke til oss som om de var våre foreldre. Det betyr imidlertid ikke at vi er tjent med å gå gjennom livet som om vi var barn.

Som vi har sett, tar norske samlivseksperter unisont til orde for en verbal åpenhet som på radikalt vis bryter med eldre normer for offentlig verdighet og beskyttelse av privatsfæren. I Klassekampen skriver psykologen Kristine Tofte for eksempel helt åpent om sitt eget sexliv med ektemannen − hvilke problemer de har hatt i sengen, og hvordan de har gått frem for å løse dem.^{Klassekampen 4.6.2021.} Det er sikkert mange lesere som finner dette tilforlatelig, men det er jo ikke noe bevis for at denne formen for intimisering av offentligheten er et udelt gode. Noe udelt gode er det heller ikke at psykologenes ideologistyrte talemåter i økende grad spiser seg inn i det språket vi alle sammen bruker når vi snakker om eller reflekterer over sex og samliv. Samlivsekspertenes ensporede vektlegging av «emosjonsfokuserte samtaler» hever individets følelsesliv opp til absurde høyder av viktighet, hvilket forresten også har begynt å prege den offentlige debatten, som nå delvis er underlagt påbud som ligner dem parterapeutene foreskriver i intimsfæren. Man skal være empatisk, åpen og lyttende, skape trygge rom, sørge for at ingen lider emosjonell overlast, et cetera. Det er mulig å se dette som et fremskritt, men ikke for meg. Jeg har ingen tro på at vi blir bedre mennesker gjennom selvsentrert introspeksjon og stedfortredende forurettethet. Dessuten kan den emosjons- og personfokuserte samtalen fort forvandle seg til hets og ufinheter, noe som ikke i samme grad er mulig for den som holder seg til et saksorientert ideal.

Livet er ikke enkelt. De fleste av oss må gjennom perioder med ubehag, sorg, lidelse, sykdom og stress. Men det spørs om det ikke, når alt kommer til alt, er bedre å møte alt slikt med selvironi, humor og et visst monn av eksistensiell besluttsomhet snarere enn forventningen om å bli tatt hånd om, forstått, oppmuntret og trøstet. Terapeutene har vent seg til å snakke til oss som om de var våre foreldre. Det betyr imidlertid ikke at vi er tjent med å gå gjennom livet som om vi var barn. I møte med samlivsterapiens mange påbud og formaninger anbefaler jeg at man i stedet for å være lydhør, inntar holdningen til Herman Melvilles litterære karakter Bartleby: «I prefer not to.»

Fotokred: Astrid Waller/Aschehoug; HVL/Janne Lønne; Kagge forlag.