Verden etter pandemien

­

Et halvt år etter at koronapandemien traff oss, er det vanskelig å tegne et klart bilde av hvordan verden vil se ut når det atter blir mulig å klemme mennesker utenfor egen husstand. Vi kan fastslå at pandemien har ført oss til et historisk veiskille, på samme måte som verdenskrigene i forrige århundre, børskrakket i 1929, oljekrisen i 1973, jernteppets fall i 1989 og terrorangrepene mot USA i 2001. Slike hendelser driver utviklingen i en ny retning, og pandemien i 2020 er en slik retningsviser, uten at vi helt forstår hvor den peker. Men hvis vi tar utgangspunkt i hva vi vet, er det mulig å lage noen teser om den videre globale utviklingen. Her kommer tesene i rask rekkefølge, før jeg grunngir dem i resten av teksten:

1. Den største økonomiske krisen siden 1930-tallet har rammet verden. Kampen mot fattigdom kommer til å bremse opp i flere år fremover.
2. Globaliseringen består, men endres. Den markedsdrevne økonomien, som er globaliseringens motor, dempes av mer regulering og sterkere nasjonalstater.
3. Utviklingen i retning av mer regulering av økonomien startet før pandemien, men vil gå raskere.
4. USA får mindre og Kina får mer innflytelse globalt – det forsterkes også av pandemien.
5. Klimakampen kan få drahjelp av færre flyreiser, lavere forbruk og mer statlig og overstatlig regulering.

ØKONOMISK KRISE

Virkningen av pandemien vil merkes i tiår fremover, fastslo generaldirektøren i Verdens helseorganisasjon (WHO), Tedros Adhanom Ghebreyesus, da han den siste dagen i juli ledet nok et krisemøte om koronapandemien. Han hevdet at pandemien er av den typen som rammer bare én gang hvert hundreår, og han viste til hvor fort den hadde spredt seg – fra noen hundre smittede og ingen døde utenfor Kina i januar, til mange millioner rammede og minst 700 000 døde seks måneder senere.

Globaliseringens velsignelse, nemlig å kunne reise på tvers av tidssoner og kulturer for en billig penge, ble med ett en forbannelse. Flypassasjerer tok med seg det farlige, nye viruset fra markedet i Wuhan til land som Frankrike, Italia og Iran. I løpet av få dager og uker spredte det seg videre, inntil det rammet store deler av verdens 7,6 milliarder mennesker.

De fleste er hardest rammet av den dype økonomiske krisen som er oppstått på grunn av tiltakene for å stanse virusspredningen. Det er første gang på 150 år at så mange land samtidig opplever økonomisk tilbakegang, ifølge Verdensbanken.^{Fra en rapport Verdensbanken kom med i juni 2020: www.worldbank.org/en/publication/global-economic-prospects} Nedgangen er størst i USA og i EU. Fra 1. april til 1. juli sank verdien av USAs bruttonasjonalprodukt (BNP) med 9,5 prosent, noe som er den største nedgangen i ett kvartal i moderne tid.^{The Washington Post, 31. juli 2020: www.washingtonpost.com/business/2020/07/30/gdp-q2-coronavirus/} I EU sank BNP, altså verdien av alt som produseres, med 11,9 prosent i andre kvartal.^{Eurostat, 31. juli 2020: ec.europa.eu/eurostat/documents/2995521/11156783/231072020-BP-FR.pdf/477a300ae20b-07f8-7f32-5e0d23db2466} Når året er over, vil tallene fortsatt være røde, og prognosene for oppgang igjen neste år er usikre.

Den økonomiske tilbakegangen er størst i vestlige land, men den rammer også fattige land, hvor helsevesenet er dårlig, og økonomien er avhengig av råvareeksport og turisme. Koronapandemien har ført til bråstopp i en bemerkelsesverdig vellykket kamp mot fattigdom gjennom tre tiår. I 1990 levde 1,9 milliarder mennesker i verden under fattigdomsgrensen, altså på mindre enn 1,90 dollar i døgnet. Innen 2016 var antallet sunket til 737 millioner, til tross for kraftig befolkningsøkning. Andelen fattige sank derfor fra en tredjedel av klodens innbyggere i 1990 til bare en tiendedel 25 år senere.^{Tallene er fra Verdensbankens Poverty & Equity Data Portal: povertydata.worldbank.org/poverty/home/} I stedet for stadig færre fattige risikerer opptil 100 millioner mennesker å synke under fattigdomsgrensen på grunn av pandemien, ifølge Verdensbankens prognose.^{Samme kilde som i fotnote 1, utdypet her: www.worldbank.org/en/topic/poverty/brief/projected-poverty-impacts-of-COVID-19} India og landene i Afrika sør for Sahara vil bli hardest rammet av denne nye fattigdomsbølgen. I tillegg gikk viruset i sommer fra å ramme rike land hardest til å spre seg faretruende fort også i mellominntektsland og fattige land. Kurvene for antall koronasmittede i India, Sør-Afrika, Brasil og Mexico gikk fra juli foruroligende bratt oppover.

Med flere fattige i verden risikerer vi mer konflikt og at flere legger på flukt fra hjemlandet for å søke en bedre tilværelse et annet sted.

Sårbare land vil trenge hjelp fra de rikeste for å motvirke pandemitiltakenes ringvirkninger. Men de rike landene kommer til å slite med egen økonomi på grunn av tilbakegangen og dyre krisepakker. Mens Norge kan ty til Oljefondet, har andre finansiert krisetiltakene med lån. Når lånene skal nedbetales, kan det føre til kutt i offentlige budsjetter til helse, skole og infrastruktur – samtidig som økonomien må stimuleres ved å opprettholde velferd og investeringer. Da kan det holde hardt å videreføre eller øke bistanden til fattige land.

NYLIBERALISMEN PARKERES? Veien ut av den økonomiske krisen i koronaens kjølvann er en nådeløs kamp mot ulikhet, ifølge FNs generalsekretær António Guterres. Han holdt en oppsiktsvekkende skarp tale på årsdagen for frihetskjempen Nelson Mandelas fødsel 18. juli.^{Utskrift av talen ligger her: www.nelsonmandela.org/news/entry/annual-lecture-2020-secretary-general-guterress-full-speech} Der fastslo han at koronapandemien har avkledd vrangforestillingen om at det frie markedet vil sørge for helsetjenester til alle. Den har også vist at det er løgnaktig å hevde at alle verdens innbyggere er i samme båt, selv om vi seiler på samme hav.

«Det er åpenbart at noen av oss sitter i superyachter, mens andre klamrer seg til flytende vrakgods», sa Guterres, som mente at ulikhet er vår tids grunnleggende kjennetegn: De 26 rikeste menneskene i verden eier like store verdier som halvparten av klodens befolkning til sammen. FN-sjefen anerkjente at globaliseringen har brakt over én milliard mennesker ut av fattigdom, men den har også bidratt til at kløften mellom de rikeste og fattigste er større enn noen gang. Men, påpekte Guterres, koronapandemien er en historisk sjanse til å tette igjen dette gapet og i stedet bygge en bærekraftig verden med større likhet.

En av metodene for å komme dit er at de rikeste og de multinasjonale selskapene betaler mer skatt, fremholdt Guterres. Dette er å tale president Donald Trumps økonomiske politikk midt imot, og det er alltid risikabelt for en FN-sjef å legge seg ut med USA. Men Guterres kan ha hentet risikoviljen fra meningsmålingene som viser at Trump ligger dårlig an til å bli gjenvalgt i november. Et maktskifte i Washington vil gjøre jobben som FN-sjef en smule enklere enn i dag.

Guterres var muligens også inspirert av den nederlandske historikeren Rutger Bregman, som spår at pandemien vil punktere nyliberalismen, altså den økonomiske tenkningen som består av minst mulig statlig regulering og lavest mulig skatter og avgifter. Nå er denne ideologien døende som politisk rettesnor, ifølge Bregman.^{Rutger Bregman: «The neoliberal era is ending. What comes next?», i The Correspondent, 14. mai 2020: thecorrespondent.com/466/the-neoliberal-era-is-ending-what-comes-next/61655148676-a00ee89a?fbclid=IwAR2oJhV3y5FLABlRsYrbX9_pp3C-aGvS8YhI8MQFwBvDNjpNGP7X7FoqlD0} Det kan bane vei for en økonomisk politikk som innebærer mer statlig styring og en mer rettferdig fordeling av verdiene som blir skapt.

Bregman gir pandemien stor betydning som årsak til en makroøkonomisk kursendring. I realiteten beskriver både han og Guterres en utvikling som antagelig hadde kommet uansett. Britenes beslutning om å forlate EU og Trumps valgseier i 2016 var sjokkhendelser som utløste bred refleksjon om hva som forårsaket dem. Kjernen i analysene var at globaliseringens tapere – de som mistet jobben og kjøpekraften, og som følte seg truet av innvandring og kulturrelativisme – hevnet seg ved å stemme for Brexit og bøllen Trump. Det er riktignok et paradoks at en milliardær og råtass på eiendomsmarkedet i NewYork blir symbolet på et opprør mot de privilegerte – men den delen av analysen lar vi ligge her.

Brexit og Trumps valgseier tvang politiske partier i vestlige land til å ta mer hensyn til velgergrupper som mener at den globaliserte eliten har utøvd makt og beriket seg på deres bekostning. Bregman trekker frem at Joe Biden, som er demokratenes presidentkandidat og Trumps utfordrer, har et mer progressivt økonomisk program enn Hillary Clinton hadde i 2016. Det ville han nok hatt også uten pandemien, takket være venstrefløyens styrke i Det demokratiske partiet. Men koronakrisen kan komme til å forsterke dreiningen mot mer statlig styring og offentlig regulering fordi den så til de grader blottstiller forskjellen på rik og fattig.

Bregman og Guterres er trolig mer optimistiske med tanke på økonomisk omfordeling enn det er grunnlag for.Trumps sterkeste støttespillere for gjenvalg er ikke globaliseringens tapere, men de styrtrike som har profittert på nyliberalistisk politikk. De har tjent godt på at staten ikke blander seg inn i finansmarkedene, og har under Trump fått store skattelettelser.^{Evan Osnos: «How Greenwich Republicans learned to Love Trump», i The New Yorker, 3. mai 2020.} De kan med sin enorme rikdom påvirke den pengestyrte amerikanske politikken og vil mobilisere sterke motkrefter hvis en fremtidig president Biden rører ved deres privilegier.

Finanskrisen i 2008 avdekket nyliberalismens råtne sider. Likevel førte den ikke til politisk endring: Bankene som ble berget av skattebetalernes penger, utbetalte snart sine rause bonuser igjen, mens statene måtte kutte i helseog skolebudsjetter. Den gangen manglet det nødvendige fundamentet for en ny kurs, ifølge Bregman: Politikerne hadde ikke noe teoretisk rammeverk tilgjengelig for en økonomisk politikk som skulle erstatte nyliberalismen.

Nå er det annerledes. Progressive økonomer som franske Thomas Piketty og italienske Mariana Mazzucato, har sannsynliggjort hvilken betydning mer skatt for de rike og mer statlig regulering kan ha for fremtidig økonomisk vekst. Også fra den politiske høyresiden kommer det forslag om å tette igjen det økende gapet mellom fattig og rik, blant annet fra Martin Sandbu, kommentator i Financial Times. Han tar til orde for blant annet å lovfeste en anstendig minstelønn for å oppnå bedre inntektsfordeling.^{Martin Sandbu i podkasten Liberal halvtime, episode # 145.} Pandemien kan være krisen som bringer nye økonomiske modeller inn i regjeringskontorene, slik liberalistene Friedrich Hayek og Milton Friedman ble politiske premissleverandører etter oljekrisen på 1970-tallet, ifølge Bregman.

Piketty, Mazzucato, Sandbu og Guterres tar altså til orde for å bryte med den økonomiske tenkningen som har dominert siden Ronald Reagans og Margaret Thatchers regjeringstid på 1980-tallet. Kristalina Georgieva, direktøren for Det internasjonale pengefondet (IMF), gjør det samme. Skattepolitikken må legges om slik at de som har evne til det, kan gi mer til samfunnet, sa Georgieva i en videosamtale i juli.^{The Exchange, «Conversations For a Better Future: A Crisis Like No Other», 30. juli 2020: www.imf.org/en/News/Seminars/Conferences/2020/07/28/The-Exchange} Hun utpekte den digitale teknologisektoren som en av vinnerne under pandemien, og sa at den derfor kan og bør yte mer til fellesskapet.

Lenge før koronapandemien brøt ut, var det store protester mot sosial og økonomisk ulikhet i flere land, som Chile, Libanon og Frankrike. Pandemien øker risikoen for at ulikhetene blir enda større. Men det kan også hende at kreftene som ble mobilisert mot sosial urettferdighet i 2019, blir enda sterkere på grunn av pandemien. Med drahjelp fra IMF, FN og ledende intellektuelle kan bølgen av rettferdig harme mot verdens skjevheter få politikere til å legge om kursen.

GLOBALISERINGEN BESTÅR

En gradvis dreining mot mer skatt og regulering er et brudd med globaliseringens fundament, nemlig at markedet og ikke politikerne styrer økonomien. Betyr det at pandemien vil utløse slutten på globaliseringens æra?

Nei. Å erklære globaliseringens død er som å forsøke å få tannkrem tilbake i tuben. Den lever i beste velgående i vår alles baklommer og vesker. Produksjonen av smarttelefoner er i seg selv et grensesprengende prosjekt, og bruken av dem trosser språklige og fysiske barrierer.Vi kan se nyhetssendinger fra Nord-Korea eller dansevideoer fra Nigeria og snakke gratis med hvem det måtte være stort sett hvor som helst i verden. Selv kriminaliteten er blitt global ved at pengeran og seksuelle overgrep foregår digitalt på tvers av tidssoner.

Pandemien kan imidlertid komme til å forandre hvordan globaliseringen arter seg, for eksempel ved å bremse opp den massive flyttingen av vareproduksjon til land der arbeidskraften er billigst. Denne flyttingen har skapt industridød i Vesten, men har brakt millioner ut av fattigdom i Asia. Pandemien avslørte imidlertid at jakten på billig arbeidskraft har en høy pris:Vestlige land hadde overlatt sin kriseberedskap til kommersielle aktører, som flyttet produksjonen av varer som ansiktsmasker, plasthansker og medisiner, fra Europa til lavkostland. I mars i år endte det med ilter konkurranse om masker fra Kina eller Taiwan, som sto for 70 prosent av verdens maskeproduksjon før pandemiutbruddet.

Fabrikken Plaintel i den franske regionen Bretagne var et skrekkens eksempel. Den produserte opptil 220 millioner masker i året til medisinsk bruk og gikk for full maskin 24 timer i døgnet under svineinfluensaepidemien i 2009. Året etter fikk selskapet amerikanske eiere, som flyttet maskeproduksjonen til Tunisia og stengte fabrikken.Tross protester mot tapte arbeidsplasser og mindre beredskap grep ikke staten inn for å stanse utflaggingen. Nå har president Emmanuel Macron erklært at Frankrike igjen skal bli selvforsynt på medisinske ansiktsmasker. Produksjonen er trappet kraftig opp under koronakrisen.^{Le Figaro, 5. april 2020: «La France vise l’autosuffisance»: www.lefigaro.fr/sciences/masques-la-france-vise-l-autosuffisance-20200405} Frankrike har også i lengre tid forsøkt å begrense utenlandske investorers adgang til å kjøpe seg inn i strategisk industri. Våren 2020 ble dette arbeidet trappet opp, og nye sektorer ble lagt til på listen over industri som skal vernes mot utenlandske – først og fremst kinesiske – eiere. På den listen står alt fra forsvarsindustri til mediebedrifter og landbruksproduksjon.

EU følger opp og reverserer globaliseringen med en plan som er myntet på å begrense kinesiske oppkjøp og innflytelse i Europa.^{Le Figaro, 17. juni 2020: «L’UE veut protéger son marché des apétits chinois»: www.lefigaro.fr/conjoncture/l-ue-veut-protegerson-marche-des-appetits-chinois-20200617} EU har strenge regler mot statlige subsidier som skaper skjev konkurranse innad i unionen, men har ikke greid å forhindre at selskaper med nære bånd til den kinesiske staten har kjøpt seg inn i alt fra havner til elektrisitetsverk og bilfabrikker i Europa. Det vil EU-kommisjonen nå få en slutt på. Hvis medlemslandene går med på planen, kan de nye kontrollmekanismene mot ikke-europeiske oppkjøp tre i kraft neste år.

EU, som består av 27 medlemsland, er selv en spydspiss for globalisering, med åpne grenser, fri flyt av varer og arbeidskraft samt felles valuta i 19 av landene. Unionen kom dårlig ut i starten av pandemien, men vil spille en avgjørende rolle for å motvirke de økonomiske etterdønningene i medlemslandene. En krisepakke på 750 milliarder euro ble vedtatt etter knallharde forhandlinger i juli. Den er historisk siden EU for første gang tar opp et lån på vegne av unionen. Det er også historisk at en tredjedel av EUs samlede budsjett de neste syv årene, inkludert krisepakken, skal brukes til klimavennlige tiltak.

Hvis dette europeiske gjenreisningsprosjektet lykkes med å få folk i arbeid og økonomiene på fote igjen, blir det en kjærkommen opptur for EU. Og det vil bidra til at globaliseringen består, men på en annen måte enn før. Denne globaliseringen i ny drakt vil innebære mindre utflagging til lavkostland, mer skatt på multilaterale selskaper, formuer, finanstransaksjoner og klimaskadelig virksomhet, og en mer rettferdig fordeling av pengene som er i omløp. En slik forvandling fordrer selvsagt politisk vilje og visjon, noe vi så et glimt av på EUs budsjettoppmøte i juli, da krisepakken ble vedtatt. I USA kan vi håpe at Joe Biden, om han vinner, vil omgi seg med folk som omsetter oppgjøret med globaliseringens nedsider i praktisk politikk.

Forvandlingen fordrer også at politikerne handler globalt. Pandemier, klimaendringer og skatteunndragelser er globale fenomener og kan ikke bekjempes uten at land forener krefter.

NASJONALSTATENS RENESSANSE

Pandemien har like fullt gitt nasjonalstaten større betydning enn på lang tid ved å avdekke farene ved globaliseringens grenseløshet. Helsepolitikk er et nasjonalt ansvar, og da krisen satte inn, var det avgjørende at tiltakene for å bekjempe pandemien kom fra nasjonale ledere.Verken WHO eller EU ville hatt legitimitet til å stenge arbeidsplasser og skoler.

I Norge førte krisehåndteringen til økt tillit til nasjonalstatens representanter, både i regjeringen, Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet. I USA har pandemien illustrert nasjonalstatens betydning ved å avsløre hvor dysfunksjonell den er. President Trump har svekket USAs evne til å håndtere kriser, og det høye antallet døde vitner om fraværet av en velfungerende nasjon. Under pandemien er amerikanerne blitt overlatt til seg selv eller til delstatenes ulike krisetiltak.

Nasjonalstaten fikk også en renessanse ved at passet ble liggende urørt hos de fleste av oss i 2020. Masseturisme og billige flyreiser er globaliseringsfenomenene som ble hardest rammet av koronapandemien. Nedgangen i antall turister i verden var hele 97 prosent fra april 2019 til samme måned i år, ifølge FNs turistorganisasjon UNWTO. Konsekvensene er gigantiske inntektstap og inntil 120 millioner arbeidsledige i turistsektoren.^{www.unwto.org/news/new-data-shows-impact-of-covid-19-on-tourism} Vi kan regne med at flyreiser blir dyrere i årene fremover, og at færre enn før vil reise, noe som er bra for klimaet. Hvis globalisering måles i at mennesker forflytter seg fysisk, så har den definitivt bremset opp. Pandemien førte til at globalistene, om de var forretningsfolk, utenlandsstudenter, bistandsarbeidere eller finansanalytikere, måtte komme seg hjem og bli der. Denne gruppen av «anywheres», som den britiske forfatteren David Goodhart kalte dem i en bok fra 2017, utgjør i hans analyse makteliten i verden. De føler seg hjemme i mange slags kulturer og har lite til felles med dem som foretrekker ett sted og én bestemt kultur, de Goodhart kaller «somewheres». Med koronapandemien ble «anywheres»-elitens livsførsel avslørt som en trussel og en helserisiko, og den ble tvunget til å omfavne «somewheres»-klassens verdier: Den globaliserte eliten måtte holde seg innaskjærs.

Det er kanskje like greit at norske pensjonister fra nå vil tenke seg om litt ekstra før de kjøper hus i Sør-Frankrike. Det er heller ikke krise om flere internasjonale møter blir flyttet fra upersonlige hoteller til digitale arenaer. Men det kan bære galt av sted om ikke diplomater, forretningsforbindelser og folk flest kan møtes fysisk på tvers av kulturer og politiske skillelinjer. Kroppsspråk og improviserte samtaler har alltid vært viktig i mellommenneskelig og internasjonal samhandling. I noen tilfeller kan fysiske møter stanse eller hindre krig. Det blir neppe noen politisk løsning på borgerkrigene i Syria eller Jemen så lenge partene ikke kan møte hverandre.

Om nasjonalstatens renessanse fører til mindre internasjonalt samarbeid, vil verden gå i feil retning. Pandemien kan bare delvis bekjempes innenfor ett lands grenser; for å stanse den og for å hindre nye pandemier er det helt nødvendig å koordinere og utveksle kunnskap på tvers av landegrenser. Det samme gjelder kampen mot klimaendringene, som fikk uventet drahjelp av at flytrafikken stoppet opp våren 2020. Pandemien viser at folk godtar drastiske inngrep i sin livsførsel når trusselen er stor nok. Det kan aktivister som Greta Thunberg bruke som argument for å gå løs på klimagassutslippene med sterkere lut enn vi har gjort hittil.

STORMAKTER KIVES

Også geopolitisk bidrar pandemien til å forsterke og fremskynde globale utviklingstrekk som var der før koronaviruset gikk til angrep. Rivaliseringen mellom stormaktene Kina og USA er skrudd opp mange hakk, noe som særlig har rammet FN. I FNs sikkerhetsråd kivet de to landene med barnslig iherdighet om ordlyden i en resolusjon som oppfordret parter i konflikt til å inngå våpenhvile for i stedet å bekjempe koronaviruset. Først etter tre måneder greide de å bli enige, og da hadde Sikkerhetsrådets vedtak mistet kraften det kunne hatt om det var kommet tidligere.

President Trump mener Kina er skyld i hele koronakrisen siden viruset oppsto der, og han har brukt WHO som slagmark for sin retoriske krigføring mot Beijing. Han anklaget WHO for å ha vært ettergivende overfor Kina, som i januar 2020 ventet unødig lenge med å informere verden om et nytt og truende virus. I stedet for å bruke sin tyngde som WHOs største finansieringskilde til å påvirke organisasjonens arbeid, stengte Trump like godt pengekranen. I USAs fravær kan så Kina dominere WHO mer enn før.

En ny kald krig er oppstått, nå mellom Kina og USA, ifølge Oxford-professoren Timothy Garton Ash.^{Timothy Garton Ash: «The US and China are entering a new cold war. Where does that leave the rest of us?», i The Guardian, 20. juni 2020. www.theguardian.com/commentisfree/2020/jun/20/us-china-cold-war-liberal-de} Den kalde krigen startet nesten umiddelbart etter den andre verdenskrigen, i 1945, med USA og Sovjetunionen på hver sin side. Under Berlin-blokaden i 1948–49 og Cuba-krisen i 1962 var det nære på at ikke supermaktene barket sammen i åpen krig. Først i 1989 var isfronten tint ned, da Berlinmuren ble revet, og Sovjetunionen gikk i oppløsning to år senere.

Sammenligningen med den kalde krigen halter på flere punkter: Amerikansk og kinesisk økonomi er tett sammenvevd, mens USA og Sovjetunionen aldri drev utstrakt handel med hverandre. En viktig forskjell er også at USA under den kalde krigen var den sterkeste drivkraften bak internasjonalt samarbeid og globalisering. Først ved grunnleggelsen av FN, IMF og Verdensbanken i sluttfasen av annen verdenskrig, dernest gjennom en tidvis brutal politikk for å fremme frihandel i verden. Nå er det helt annerledes. I fjor høst erklærte USAs president fra FNs talerstol at fremtiden tilhører patrioter, ikke globalister. Trump har trukket USA tilbake fra et forpliktende, internasjonalt samarbeid, og Kina fyller villig tomrommet. Bak de to store kjemper flere makter om å dominere både sitt nærområde og land lenger unna. Russland har for eksempel ambisjoner om å gjenvinne det sovjetiske imperiets status, og president Recep Tayyip Erdo ans mål er å gjøre Tyrkia til en moderne utgave av Det ottomanske riket.

Hva som vil skje videre i kampen mellom USA og Kina, er avhengig av to ting, først utfallet av presidentvalget i USA 3. november, dernest av utviklingen i Kina.Vi kan regne med at Biden, om han blir valgt, vil føre en utenrikspolitikk som ligner den under president Barack Obama. Han la stor vekt på internasjonalt samarbeid og gjorde USA til part i avtaler om både klimautslipp og atomvåpenkontroll i Iran. Om Biden vinner, vil han få globalt orienterte europeere til å puste lettet ut. Men vi må forberede oss på at selv om Trump taper, kan amerikanerne velge en ny, isolasjonistisk president i fremtiden.

Kinas autoritære og ambisiøse president Xi Jinping har ved å samle all makt i egne hender gjort landet mindre robust, skal vi tro Kina-kjenneren Minxin Pei.^{Minxin Pei: «China’s Coming Upheaval», i Foreign Affairs mai/juni 2020.} Nå rammes Kina hardt av langvarig handelskrig med USA og av den økonomiske nedturen i verden. Etter 40 år med jevn og høy økonomisk vekst, spår IMF at årets vekst i Kina blir på fattige én prosent. Stagnasjon i kombinasjon med mer overvåking og mer brutal undertrykkelse kan til slutt føre til Xis og kommunistpartiets undergang, argumenterer Pei.

Den kinesisk-amerikanske rivaliseringen og regionale stormakters spill om innflytelse har pågått i noen år. Men pandemien får utviklingen til å skyte fart. Blir Trumps politikk videreført, må vi ta høyde for at det internasjonale samarbeidet om å finne frem til felles kjøreregler for å bekjempe klimautslipp og pandemier, går i oppløsning. Da er det også fare for at globaliseringen fortsetter i samme spor som før, med stadig større økonomisk polarisering, for å bruke Martin Sandbus begrep. Om Biden vinner, vil USA igjen forsøke å ta lederrollen globalt. Men landet er svekket, og dermed trues den liberale verdensordenen som Norge sverger til.

HVA KAN NORGE GJØRE?

Uansett valgresultat i USA går vi mot det som kalles en multipolar verden, altså en verden hvor flere stormakter med ulike styresett og verdigrunnlag kjemper om innflytelse. I en slik verden blir det vanskelig for lille Norge å finne sin plass. Utenriksminister Ine Eriksen Søreide fra Høyre fastslo i en melding til Stortinget i fjor at Norges fremste utenrikspolitiske interesse er å forhindre at den internasjonale rettsorden og multilaterale styringssystemer svekkes. Det begrunner hun med at Norge har en åpen økonomi som tjener på mest mulig frihandel. Men vi er avhengig av internasjonale kjøreregler. Alternativet er at den sterkeste får sin vilje.

Kina ønsker internasjonalt samarbeid og har trappet opp sin innsats blant annet i FN. Men landet bruker sin tyngde til å motarbeide verdier Norge setter høyt, som respekt for menneskerettighetene. USA, tross nok av skampletter på sin nyere historie, har vært garantisten for menneskerettigheter og demokrati som plattform for samhandling mellom landene. Slik er det ikke lenger. Trump gir blaffen i både samarbeid og liberale verdier.

Trump-epoken, om den blir fire eller åtte år, har demonstrert at Norges nærmeste alliansepartner ikke er til å stole på. USAs ynkelige håndtering av pandemien rammer først og fremst egne borgere, men svekker også tiltroen til amerikansk evne til å møte kriser. I dag har Norge overlatt hovedansvaret for vår nasjonale sikkerhet til militæralliansen Nato, det vil si USA. Kan vi virkelig våge å legge vår skjebne i denne ustadige nasjonens hender i all fremtid? Svaret er opplagt, det kan vi ikke.

Alternativet for Norge er å knytte seg tettere til Europa og ideelt sett bli medlem av EU. EU er i dag den mest troverdige partneren i arbeidet for det Norge mener er viktigst i internasjonal politikk: respekt for folkeretten og internasjonale avtaler, overnasjonal innsats for å få ned klimautslippene og ikke minst kampen for å ivareta menneskerettigheter, ytringsfrihet og demokrati. EU er den eneste globale aktøren som nå med en viss pondus forsvarer demokratiske verdier og et forpliktende samarbeid mellom verdens land. Det skulle bare mangle at ikke Norge stiller seg solidarisk med likesinnede, europeiske partnere.

EU har også en sentral rolle i å motarbeide globaliseringens nedsider. Kommisjonens nestleder, danske Margrethe Vestager, fronter kampen for at teknologiselskaper som Apple, Microsoft, Amazon og Facebook, må betale skatt i landene der de opererer. Trump kaller Vestager «the tax lady», og hun skal i løpet av året legge frem forslag til lovendringer i Europa som forhindrer at disse selskapene – GAFA – opererer som monopolister og nullskatteytere med enorm inntjening på vår alles bekostning.

Dersom EUs redningspakke etter pandemien skaper arbeidsplasser, sikrer velferden og får økonomien i gang igjen med klimavennlige tiltak, er det desto større grunn til å være med på å styrke unionen. Kina greide kanskje å håndtere pandemien, men kneblet sine borgere. I USA er det fritt frem for alle til å si hva de mener, men det hindret ikke pandemien i å spre død og kaos. I Europa forener de fleste land ytringsfrihet med sosiale sikkerhetsnett.Vi må for all del forene krefter for å ta vare på denne hardt truede samfunnsmodellen.

I 2021–22 skal Norge være medlem av FNs sikkerhetsråd, hvor det blir gode muligheter til å pleie alliansen med europeiske partnere som Frankrike, Irland, Estland og Storbritannia. Europeiske land kan for eksempel heve røsten overfor Kinas mange menneskerettighetsbrudd når de står sammen, mens de blir utsatt for bøllete sanksjoner dersom de opptrer alene. I juni gikk derfor Norge sammen med 26 andre land, de fleste av dem europeiske, om å kritisere Kina for å innføre en autoritær sikkerhetslov i Hongkong og for å undertrykke uigurbefolkningen. Kritikken ble fremført i FNs menneskerettighetsråd.

Koronapandemien skaper frykt og usikkerhet om fremtiden. Men én ting er opplagt: Norge må intensivere samarbeidet med likesinnede land for å verne om vår frihet, helse og sikkerhet. Det står for mye på spill til å være oss selv nærmest.