One size fits all
Om du er Jane Austen-fan, har du ikke sett følgende scene én, men minst ti ganger: Vi er inne i stuen til mor, far og de fem søstrene Bennet, og så kommer gledesmeldingen: Regimentet har kommet til Merryton!! Skrikene går i taket som nyttårsraketter, moren sliter i stykker lommetørkleet av pur opphisselse, og med et tempo ingen i fotside serker burde kunne tillate, er jentene snart i den gjørmete småbyen. Og så kommer de: De hvite skinkefremvisende buksene, de røde jakkene som bryter skuldrene bakover, de gylne epålettene, de forføreriske hestehalene, de rette nesene under de stolte pannene og de lett krusede leppene som viser at de vet alt. Kan alt. Tror alt. Tror de kan alt. Soldatene har kommet til byen! For å trene. For å danse. For å beile. Og for å bli beilet til ... Her, mens tiden står stille i ren andakt, mens tverrfløytene toner uskyldsrent, og skarptrommene fyller luften med en rytme ingen har lov til å kjenne på, går det for søstrene Bennet.
Få forestillingsverdener er så hardt og grundig kodet MANN som militæret. Brede kjever, brede skuldre, åpne bryst, bristeferdige våpen og en garderobe bestående av det absolutt nødvendige: jakke, bukse, sko, hjelm. Eller sa jeg nødvendig? Jeg mener selvfølgelig ideen om det nødvendige. Slik den heroiske, effektive, attraktive soldaten selvfølgelig også er en idé. En idé tett bundet opp mot klærne han er pålagt å bære.
Og som alle gode ideer har den vært i konstant endring. Den har oppstått, blitt kastet tilbake i eltemaskinen, oppstått på ny og i stadig nye former. Blitt stilt opp på rad og rekke i nye kriger. Blitt til nye misunnelsesverdige og gruoppvekkende bilder til å legge mot unge kjæresters bryst, bekymrede mødres barm og i Scanpix’ evige rotasjon av mer eller mindre vellykkede operasjoner. Mer eller mindre bemerkelsesverdige raid. Mer eller mindre minneverdige fredsscener.
Det er mangt og mye man kunne si om menn, mote og militæret. Vi kunne ha tatt for oss hvordan nesten hele den moderne garderoben – fra de høyhælte skoene, til T-skjorta, bomberjakka, bermudashortsen og parkasen – kommer fra militæret.Vi kunne ha diskutert hvor vellystig paradoksalt det er at moten – fenomenet menn senere skulle laste kvinnen for – ble sugd fra mannens bankende bryst. Og vi kunne ha snakket om hvordan det militære ikke bare er roten til alt ondt, men kilden til det perfekte ekteskapet mellom masseproduksjon, mote og populærkultur.
Det skal vi imidlertid ikke. I stedet skal vi konsentrere oss om følgende spørsmål: Hva var den moderne uniformens urintensjon? Og med kikkerten vendt mot samtiden: Hva er igjen av den opprinnelige intensjonen nå? Vekker moderne uniformer liv i leiren slik Jane Austens regiment gjorde? Eller er storhet og visuelt overmot passé i og med moderne profesjonalisme? Og for å foregripe: Hvorfor var fortidens uniformer drops for øyet, mens dagens ikke gir stort større glede enn å stirre på en pose småstein?
OPPHAVET FØRST:
Hvor kommer den moderne militære fra – mannen, drakten, forestillingen – og hva var meningen med ham? Her skal vi først og fremst lene oss på professor i moteteori og historie, Elisabeth Hackspiel-Mikosh og hennes artikkel: «Uniforms and the Creation of Ideal Masculinity», for å rulle opp bakteppet.Hackspiel-Mikosh, Elisabeth, «Uniforms and the creation of ideal masculinity», s. 117–129, i The Men’s Fashion Reader, red. Peter McNeil og Vicki Karaminas, London, Bloomsbury, 2013. Om vi ser bort fra romernes forbilledlige legionærer – med standardisert utstyr og profesjonell oppakning – var rollen eller yrket soldat overhodet ingen figur det europeiske samfunnet smykket seg med, om vi kikker tilbake til tidlige tider, til middelalderen og renessansen.Tvert om besto styrkene stort sett av fattige bønder tvunget inn i tjeneste, og selvgående leiesoldater med et liv, et levnet og noen klær som satte hektiske roser i kinnene på tidens militære og religiøse makthavere: spjåkete, fargerike og selvbevisste. Og med stor attraksjonsverdi for den moteriktige adelsstanden. Det «militære» var med andre ord en bande ymse menn og et nødvendig onde mer enn et oppløftende samfunnsgode. Ikke minst når det gjaldt det totale fraværet av forbilledlig oppførsel: hor, fyll, desertering og så videre. Ikke bra.
Men så, idet opplysningstiden har satt de første store aksebyene på kartet,Thiis-Evensen, Thomas, Europas arkitekturhistorie: Fra idé til form, s. 106, Oslo, Gyldendal Norsk Forlag, 1995. med sinnrike forsvarsverk og snorrette gateløp, kommer menigmanns frelser: Den prøyssiske kongen Fredrik Vilhelm 1 (1688–1744). Eller soldatkongen, som han også ble kalt. Ikke fordi han kriget, nei, han initierte faktisk ikke en eneste krig, men fordi han profesjonaliserte det militære og skapte den moderne målestokken fremtidens armeer skulle moduleres etter.
Og hva var det han gjorde? Jo, etter å ha fordoblet rikets hær besto den store reformen i å styrke militærets sosiale og politiske posisjon: Han ga middelklassemannen sjans på offiseryrket (radikalt! uhørt!), og den gjengse soldat en ny status å varme seg på, på vei mot bajonettene.
Og likevel – kongen profesjonaliserte ikke bare militæret ved å tilby soldatene sosial mobilitet og et tillitvekkende vervesystem – han gjorde det ved å møte soldatene med et helt nytt sett felles forventninger: disiplin, lydighet, skikkelighet og nøysomhet. Et sett egenskaper pent foldet sammen som bladene i en lommekniv og puttet ned i soldatenes brystlomme. Settet skulle senere bli kjent som «prøyssiske» verdier. En moral og et levesett som ikke bare skulle forme kongens armé, men den moderne ideen om hvem mann i det hele tatt skulle være.
Men det holdt ikke med nye felles verdier, den reformerte hæren måtte ha en ditto gjenkjennelig form. I en tidsalder da klær betydde lesbar rang, klasse, yrke, religiøs overbevisning og nasjonalitet, var den letteste veien til et nytt, nøkternt mannsideal å konstruere en uniform så langt unna de helvetes flamboyante franskmennene som mulig. I de nye draktene ble det følgelig brukt mye mindre stoff (ren økonomi, etter sigende), med trangere benklær og kortere, mer tettsittende jakker. Enkelt, disiplinert, nøysomt og uten overdreven dekor. En drakt som skulle speile mannen under. Sagt på en annen måte: Med det reformerte militæret hadde Fredrik Vilhelm, og senere Napoleon, ikke bare profesjonalisert krigføring for alltid, men bidratt til å skape det moderne rasjonelle mannsidealet som for alvor fikk fotfeste idet det nye borgerskapet skjøt fart, menn flest fikk stemmerett, og byene blomstret. Og drakten mannen bar, det var uniformen: den militære, den sivile (tjenerlivreer, skolemesterfrakker, kuskekapper) og dressen.Wilson, Elisabeth, Adorned in Dreams, London, I.B: Tauris, 2013, s. 35–36. Ett nøysomt sett og to streker under svaret.
Fra 1800-tallet og fremover kommer så den motehistoriske fasen J.C. Flügel kalte The Great Male Renunciation. Psykoanalytikeren som forbannet epoken han mente ikke bare profesjonaliserte mannens garderobe, men ribbet den for enhver form for fjær; for seksualitet og for skjønnhet.Bourke, Johanna, «The Great Male Renunciation: Men’s Dress Reform in Inter-war Britain», s. 23, i Journal of Design History, bd. 9, utg. 1, 1996. Og visst er det sant at jo mer rasjonell og seriøs den moderne mannen ble, og jo mer kvinnene ble lastet for sine pyntesyke nykker og dyttet ut av offentligheten,Wilson, Elizabeth, Adorned in dreams, s. 33–34. jo vanskeligere var det å utfolde seg synlig kreativt som mann. At mennene likevel ikke betraktet seg selv, eller ble betraktet, som drops for øyet, er imidlertid langt fra sannheten. Ikke minst soldatene hadde en sterkt erotifisert posisjon i samfunnets kollektive forestillingsevne, med klær som speilet den nye dandyens trange bukser, og jakker bevisst formet for å løfte brystet og fremheve midjen. Jane Austen og kommende unge kvinners drømmemenn.
Slik ser vi at uniformen, og soldaten under, ikke bare uttrykte nøkterne prøyssiske verdier og et særdeles vellykket siviliseringsprosjekt, men den ekstremt fengende fortellingen om at identiteten – maskuliniteten – som fulgte med, var attraktiv i seg selv: etisk, men ikke minst estetisk. Uniformene representerte enkelt og greit mannens og motens fortropp.
INN I SAMTIDEN
Idet 1800-tallet renner over i 1900-tallet, som en foss som ikke vet at klippen er høy, og fallet under uendelig langt, skjer det imidlertid noe som skal endre uniformen og mannen inni for alltid: moderne krigføring. Med panservogner, maskingevær, flammekastere og bombefly er tiden for episke slag forbi. Tiden som fostret behovet for godt synlige farger, distinkte rangdistinksjoner og fryktinngytende flotte uniformer.
Slik skifter uniformens profesjonelle imperativ innhold. Der soldaten og hele regimentet tidligere skulle fremstå strålende og storslagen, blir en god hær nå – og en god uniform – noe det er umulig å skjelne nede i skyttergravene, blant sanddynene, mellom jungelbladene og i ørkenfjellene. To verdenskriger gjør militæret til en grønn og brun kropp med hjelm, patronbelter og små sekker til å romme det nødvendigste.
To eksepsjonelt omfattende kriger – og en like eksepsjonelt velkledd erkefiende – skal likevel fôre populærkulturen med moderne militærikonografi for alltid. Men fra og med den neste delen av den globale krigshistorien – den kalde, ansiktsløse, usynlige krigen – skulle soldat og uniform miste det viktigste: episk eksponering.
Før vi vender blikket mot Forsvaret anno 2020, skal vi dvele et øyeblikk ved annen verdenskrig og se hva det er som skiller deres kakifargede uniformer fra våre.
Når bilder av en soldat fra annen (eller første) verdenskrig har en helt annen dåm av storhet enn fotografier av norske eller amerikanske tropper i Syria, er det ikke bare fraværet av episk krig med slag og frontlinjer alle har hørt om, som løfter dem ut over det alminnelige. Ei heller kun nostalgi, eller antall BBC-serier som har reprodusert helteog fiendebilder med plettfri casting. Det handler like mye om det faktum at uniformene ble skapt i et samfunn hvor kleskutyme fortsatt var et vanlig ord. En epoke som hadde regler for skjørtelengder, hatter og hansker, og som skilte mellom middelog arbeiderklasse; lørdager og søndager. Inn i dette verdensbildet, med klesregler som befant seg mye nærmere uniformslogikken enn dagens kleskode, hadde de militære uniformene følgelig også en helt annen legitimitet og representerte mindre av et brudd med hvordan en ung mann ellers burde, eller selv ønsket, å se ut.
Her må vi også huske på at annen verdenskrig logisk nok skjer før babyboomen, og før verdens første moderne tenåringer entrer scenen. Sagt på en annen måte: De siste episke uniformene så dagens lys før etterkrigstidens ungdoms-, subog forbrukerkultur ga Vesten radikalt nye måter å tenke mannsideal og ikke minst individ på.
Slik er det lett å se for seg at både uniformer og uniformering frem til og med annen verdenskrig hadde en helt annen appell, både hos unge menn og i samfunnet for øvrig. En type drakt med en tilhørende positiv aura som ikke bare handlet om krigens ufattelige dimensjoner og jobbens opplagte betydning, men om en kleskode og en type pliktetikk de unge mennene allerede var kjent med og stolte på. Følgelig er det lett å tenke seg at ur-uniformens attraktive verdier – immanent attraktiv maskulinitet, positiv tilhørighet til samfunnet og fysisk tiltrekningskraft – holdt seg gjennom verdenskrigene.
FORSVARET OG OSS
Men så var det oss. La oss nå spole 80 år frem til vår egen tid, og vende blikket mot Rena, Fåberg og Bardufoss, og inn i Forsvarets nettkatalog over korrekt klespraksis, nærmere bestemt Bestemmelse for Hærens uniformsantrekk – sammensetning og bruk (2016).TJ 12-3-3 Bestemmelse for Hærens uniformsantrekk – sammensetning og bruk, Bardufoss 26. april, 2016. Se: forsvaret.no/fakta_/ForsvaretDocuments/TJ%2012-3-3%20H%C3%A6rens%20uniformsantrekk.pdf Her later situasjonen til å være en ganske annen. Militæret er opplagt blitt oppgradert og gjennomprofesjonalisert, jentene sluset inn og kamuflasjen kommet for å bli. Men uniformene – og uttrykket deres – er de oppgradert? Speiler de samtiden, samfunnet, motebildet? Den presumptive stoltheten til dem som skal bære dem?
Legger vi lupen over Hærens uniformsantrekk, lyder en av de første overskriftene: «Bær uniformen korrekt og med stolthet!» Om vi beveger oss videre til bildene, er imidlertid det første som slår leseren, den nesten rørende mangelfulle evnen til visuelt å kommunisere stoltheten innledningen erklærer.Se s. 6. TJ 12-3-3 Bestemmelse for Hærens uniformsantrekk – sammensetning og bruk. «Bæring av sabel», står det for eksempel øverst på side 28, med påfølgende undertitler: «Sabel til vinterfrakk», «Sabel til regnfrakk» og «Sabel til allværsjakke».Se s. 28, ibid. Teksten er tåredryppende nøktern, naturlig nok, kanskje, men det er de nitriste nærbildene av menns hofteparti med jakker og sabel som er det virkelige skuddet for baugen.
Om vi studerer samtlige bilder i katalogen nærmere, ser vi dessuten at det ikke skilles mellom kvinneog herreproporsjoner (med mindre kvinnene selv har valgt herrestørrelser?), at bildene kun viser blide, bleke nordeuropeere, og at plaggenes kvaliteter – bomull, ull, polyester? – knapt vises i listene over valgbare jakker og bukser. Materialitet er altså ikke toppfokus.
Men her er det et annet poeng som er vel så viktig. Tenk på dette: Mens krig ikke bare har vært opphav til halve det moderne klesskapet, drevet av teknologi og behovet for å kle så mange som mulig så bra som mulig fortest mulig – er det ikke et forbløffende paradoks at den tekniske innovasjonen ikke lenger er synlig i plaggene? At treningsog kampantrekk fornemmes treige og tungrodde stilt ved siden av alle samtidens rå skalljakker og alskens topp-prestasjonsfremmende utstyr?
Jeg har full forståelse for at militæret flyttet føttene fra stri ull til glatt bomullstwill, og fra skarlagenrødt til mosegrønt. Men for en institusjon som har produsert opphavet til nær sagt hele det vestlige klesskapet – for ikke å snakke om hele det moderne vestlige mannsidealet – er det ikke et liflig tankekors at dagens uniformer, slik saken ligger an nå, toppen ville gjort seg i klesskapet til en ung normcorer?Se især bildene nederst på side 22, inkludert bøttehatt og sokker i sandaler med hælog vriststropper. TJ 12-3-3 Bestemmelse for Hærens uniformsantrekk – sammensetning og bruk. Et skap fylt til randen av 90-tallets bøttehatter, bomsete cargobukser og andre antimotefavoritter? Eller rundt kroppen til en kjellerstuesittende mann på Tynset, et godlynt elgjaktlag på Gran eller en villmarksferierende amerikansk familie med mer Pepsi enn fisk i kjølebagen?
Med andre ord: Sammenlignet med tidligere tiders uniformer er dagens forsvarsgarderobe like attraktiv som en hvilken som helst garderobe som tar mer eller mindre aktivt avstand fra samfunnets ideer om det moteriktige og velsittende. Ikke ulikt andre autoritære serviceantrekk som politiuniformer, Securitas-drakter og de nytegnede uniformene til Vy. Antrekk som lukter billig bomull, syntetiske stoffer der det er praktisk, og en ullent kommunisert idé om å spare penger. Og det verste av alt: Signaturen til en produsent som later til å mene at one size fits all. Våpnene holder garantert den aller høyeste standard, men innpakningen rundt de som skyter – ja, det er altså en annen historie.
Her skal det legges til at vi selvsagt har paradeuniformene, gardistene, og de mer spesifikke marineuniformene, men da er det snakk om en anakronistisk skjønnhet og minnet om fortidens mannsog kjønnsroller, mer enn opplevelsen av at hele apparatet burde kledd seg sånn.
SAMFUNNET BAK BRAKKA
Dersom vi kun kikker på uniformene, ser militæret ikke lenger ut som en attraktiv, siviliserende institusjon.Tvert om later det til å være satt et likhetstegn mellom profesjonell og dønn udistinkt. Men så kan vi spørre oss: Må det være sånn? Er det vanskeligere å få øye på en person i uelegant snitt som gjemmer seg i skogen, enn en mann fra annen verdenskrig med høye, velsittende bukser og kort jakke med slag? Flyr flyveren mer effektivt i en Flode-lignende jumpsuit enn i en lærbomberjakke lagd for å yte maksimal komfort, men også ta seg godt ut over skuldre og rygg – slik de fleste plagg en gang ble laget? Jeg tror ikke det.
Men mest betenkelig av alt: Uniformene vi møter i Forsvarets katalog, er ikke bare belagt med en populærkulturell historie som ikke nødvendigvis spiller i tjenestens favør (bevisst utrendy ungdommer, ensomme menn, dvaske amerikanere). Plaggene og paletten har i seg selv slette estetiske kvaliteter. Fra den nitriste, lyseblå treningsdressen som roper: ØSTEUROPA! i stedet for NASA, til de måtelige proporsjonene på trenchcoaten og den korte militærklassikeren Eisenhowerjakka. Følgelig presser følgende spørsmål seg frem: Når Forsvaret likevel skal operere med klassikere hentet fra egne rekker, og noen likevel skal betales for å tegne dem: Hvorfor ikke skaffe seg godt design og elegante passformer i samme slengen?
Og helt til sist: Styrker det egentlig saken å være så hjerterått desinteressert i hvordan vi (de) ser ut? At jentekropper har andre proporsjoner enn gutter? At alle former for visuelle uttrykk, om du liker det eller ei, kommuniserer noe – mye – i stedet for ingenting? Forsvaret ser ut til å tro at de, med dette klesskapet, er helt fit for fight og rede til å krype under radaren. Men hvorfor ikke løfte spiriten til de grønnkledde ved å gjøre det med stil? Og hvorfor ikke bare bry seg om å representere det militæret – men også samtida, samfunnet og kulturen rundt – og gjøre det med synlig stolthet og glede?!
I kontrast til militærets tidligere siviliserende og demokratiserende funksjon, som tydelig speilet det ytre samfunnet, opererer dagens militærsystem med et rangog regelverk som primært forstås innenfor garnisonens murer. Dette reflekteres ikke overraskende i en påkledning som ikke føler seg forpliktet til å overbevise eller imponere noen ut over det profesjonen krever, og som tilsynelatende lar det skje under dekke av å gjøre rasjonelle og tradisjonelle valg. Som om rasjonalitet og tradisjon noen gang var antitesen til godt klesdesign. Hilsen Fredrik Vilhelm og alle verdens fotballspillere.
KILDER Bourke, Johanna, «The Great Male Renunciation: Men’s Dress Reform in Inter-war Britain», s. 23, i Journal of Design History, bd. 9, utg. 1, 1996.
Hackspiel-Mikosh, Elisabeth, «Uniforms and the creation of ideal masculinity», s. 117–129, i The Men’s Fashion Reader, red. Peter McNeil & Vicki Karaminas, London, Bloomsbury, 2013.
Hollander, Anne: «Heroes in wool», s. 261–262, i The Men’s Fashion Reader, red. Peter McNeil & Vicki Karaminas, London: Bloomsbury.
Thiis-Evensen, Thomas, Europas arkitekturhistorie: Fra idé til form, Oslo, Gyldendal Norsk Forlag, 1995.
Tonchi, Stefaano, «Military Style», i The Berg Companion to Fashion, red. Valerie Steele, New York: Berg, 2010.
Wilson, Elizabeth, Adorned in Dreams, London, I.B: Tauris, 2013.