Kjersti skriver om ting hun ikke kan

­

Nøtte-Rolf står oppreist på skrivebordet foran meg. Det ene øret hans ble klemt flatt mot hodet i kofferten på vei hjem, mens skinnet fortsatt var mykt og fuktig. Nå har ørene tørket og stivnet og står nysgjerrig opp. Værhårene i det lille ansiktet får ham til å se forbausende våken ut til beviselig å være så død. Nøtte-Rolf holder labbene rundt et, for ham, digert cocktailglass. Jeg kjøpte brente mandler og fylte i glasset før jul. Det er fortsatt noen igjen. Det er nesten så jeg ikke har samvittighet til å robbe ham for disse også, etter alt annet han har gått gjennom. «Det var dumt, det der med bilen», sier jeg og stryker ham mellom de perfekte ørene. «Det var en dum, dum dag, Nøtte-Rolf.» Det er en regntung søndagsmorgen i en forstad nord i London da jeg ringer på døra hjemme hos Suzette. Jeg er tidlig ute. Jeg skal på taksidermikurs for begynnere og er spent. Jeg skal stoppe ut et ekorn. Jeg har meldt meg på via internett. Man kan kalle innfallet femti prosent research og femti prosent ubetenksomhet.

Det sniker seg ofte dyr inn i tekstene mine. En hjort rusler inn på en parkeringsplass i femte linje av et dikt, en grevling roter gjennom søpla i linje sju, og et fuktig lite pattedyr tasser over betongen i linje åtte, og jeg liker å ha dem der som uregjerlige størrelser i alt det menneskeskapte. Det oppstår noe lett absurd i berøringspunktet mellom dyreriket og det organiserte samfunnet. I det siste har jeg også begynt å fascineres av viktoriatidens taksidermi og dens glade hang til antropomorfisme. Ekorn som spiller poker på en herreklubb. Spurver som bærer en kiste med sin døde venn i. Kattunger i et teselskap.

«Vi har en hundre prosent roadkill-klasse i dag», sier Suzette og går foran oss ut i hagen, hvor atelieret hennes ligger.Vi er fire deltagere på dagens Squirrel and rabbit workshop. Suzette har en venn som kjører motorsykkel og plukker opp ihjelkjørte dyr. Det er han som har kommet med alle dagens objekter.

Atelieret har skyvedører av glass hvor lyset flommer inn. Et stort arbeidsbord står midt i rommet. Jeg er så opptatt av omgivelsene at jeg først ikke får øye på ekornene som ligger på magen på hver sin avis oppå bordet. Ved kroppene ligger en rekke redskaper sirlig organisert, som en oppdekning før en flerretters middag. Mitt ekorn er mindre enn de andres. Underkjeven er knust. En lang, gul tann henger og dingler. En pelsdott mangler på den ene hoften. Jeg antar at det er etter møtet med bilen. Han kan ha blitt liggende i veibanen og blitt truffet flere ganger. Først synes jeg forferdelig synd på ham. Så begynner defektene hans å irritere meg, og så begynner jeg å misunne de andres roadkill.Typisk at akkurat jeg skulle få et ekorn av så dårlig kvalitet. Jeg tar på meg engangshansker og setter en pekefinger mot dyret. Det er kjøleskapskaldt.

Den danske poeten Pia Tafdrup har skrevet et dikt om å tilberede en hare. Om å risse en ring omkring halsen dens og flå den: «Som at trække en handske/ af en barnehånd/ efter timers leg i frost mellem husene». Å flå skinnet av et ekorn skal vise seg mer som en lang og opprivende krangel med dyret. Suzette sier ekornene har de mest gjenstridige skinnene i dyreriket, og at man må bruke rå kraft. Jeg lager et 6–7 centimeter langt snitt fra like over halen og oppover ryggen. Så begynner jeg å jobbe med fingrene og skalpellen for å lage en lomme opp til skuldrene.Til slutt skal man kunne vrenge hele kroppen ut av snittet i ryggen. Innsiden av skinnet er gråbeige og gult. Det lukter fremmed. Ikke skarpt, ikke vondt, bare dødt kjøtt. En slags luktmessig stumhet. Jeg må ut og trekke luft.

Når man vrenger et ekorn ut av skinnet, henger de små labbene fortsatt fast inni. Omtrent som når du vrenger av deg en veldig trang genser, og hendene dine blir sittende fast i ermeåpningene. Neste steg er at huden må renses for fett og kjøttrester. Det tar nesten to timer, og hver time tar hundre år. Jeg blir en sånn elev som må ha mye hjelp og oppmuntring fra læreren. Jeg blir en sånn elev som vurderer å gi opp og heller gå på cocktailbar, hele tiden.

Suzette bruker vann til å fukte ekornets vrangside og tar kraftige tak med stålbørsten. Det spruter fett og ekorn og vann fra børsten når Suzette hjelper meg. Det spruter opp i ansiktet mitt og på halsen. Jeg har fine klær på meg. Jeg trodde vi skulle få utdelt forklær. Jeg vil hjem. Ekornet mitt ligger i en dunge, beinstumper henger sprikende fast i labbene, skrapt rene med skalpell. Knokene er gnidd inn med et pulver som skal tørke ut eventuelle kjøttrester. Vi dypper skinnet i kjemikalier som skal hindre at det går møll i det. Jeg vil hjem.

Vi spiser lunsj. Suzette er veganer. De andre kursdeltagerne har vært en skuffelse i hele dag. Introverte typer som sitter bøyd over dyrene med et lykkelig glimt inne i øynene. Slik man får når man gjør noe man liker og ikke vil forstyrres. Særlig Helen. Helen var den som klarte å tuske til seg ekornet med tjukkest pels og størst baller da vi satte oss ved bordet i morges. Helen ser altfor fornøyd ut til å sitte i et rom fullt av avskårne kroppsdeler. Og Leanna, som sitter på min høyre side, har kun sagt to setninger på fire timer: «Jeg er glad i dyr, men blir ikke så veldig knyttet til dem», og «Jeg vurderer å stoppe ut katten min når den dør». Den siste deltageren er Ian, Leannas kjæreste. Han sier ingenting.

Etter en halv dag med gørr og slintrer og knuste bein begynner oppbyggingen av en ny kropp som skal stappes inn i skinnet.Vi bruker en stålwire som ryggsøyle og legger våt treull rundt. Så surrer vi treullbylten stramt inn med hyssing og prøver å forme en torso. På de ytterste lemmene bruker vi ekornets eget skjelett som vi har skrapt rent. Hvis de ikke har blitt knust i sitt møte med bilen. Jeg aner ikke hva jeg holder på med, jeg lurer Suzette til å gjøre mye av jobben. Da vi trer på pelsen, aner jeg håp for dyret. Jeg dytter inn en svart perle i hvert øyehull. Perlene sitter på nåler, og jeg stikker dem inn i hodet, som jeg har lagd av leire, for ekornets egen skalle var knust. Jeg bruker en syl for å hente opp øyelokkene slik at de folder seg om perlen. Det rolige blikket som møter mitt, forbløffer meg. «Unnskyld», tenker jeg. Så monterer jeg ham på en treplate, oppreist på to bein, og lar ham holde rundt et cocktailglass. Jeg bærer ham forsiktig gjennom byen, innpakket i bobleplast.

En tid etter at jeg stoppet ut Nøtte-Rolf, får jeg påvist senebetennelse i skulderen. Et resultat av ni timers utstopping. Av at jeg ikke orket å hvile albuen mot bordet på hele den tiden på grunn av de klebrige kjøttbitene og slintrene som lå strødd. Legen fortrekker ikke en mine når jeg forklarer alt dette. Han skriver ut en resept. Men idet jeg går ut døra, klarer han ikke å holde tilbake lenger, og han sier det. Han sier: «Det er ikke musearm. Det er ekorn-skulder», og ser ut som han synes han hadde fortjent et mye større publikum.