Kjersti skriver om ting hun ikke kan
For tjue år siden, da jeg bodde i Bergen, var jeg ganske innsurklet i en seig depresjon. I fortvilelse over tilstanden prøvde jeg å innføre en regel, en teknikk, for å mestre de mørke tankene og finne veien opp til en slags overflate. Det var et skikkelig lavterskelgrep som jeg gikk inn for å følge instrumentelt. Jeg ville prøve å finne én positiv ting for hver negative tanke jeg gjorde meg om menneskene rundt meg. Å finne én formildende faktor, samme hvor banal den måtte være, for hver håpløse idé om menneskenes liv som raste gjennom meg, det burde være mulig.
Jeg hadde forlatt studiene, og brukte mye av tiden på å vandre formålsløst rundt i striregnet. Å gå har alltid virket lindrende på et slitent hode for meg. Å være i bevegelse, hele tida å forlate noe. Så jeg gikk, på glinsende regnvåte brosteiner, gjennom smugene som er så trange at husene på hver side av dem kunne ha streifet hverandre i et kyss, hadde de ikke vært en del av den fordømte bergensvirkeligheten hvor selv husveggene gråter.
Den aller første skikkelsen jeg møtte der ute i gatene etter innføringen av antidepresjonstiltaket, var en dame med rosa jakke, leopardtights og en gullveske som hang og dinglet i en snor fra håndleddet. Hjelp. Et vell av motvilje som inkluderte hele menneskeheten, veltet oppskriftsmessig fram i meg da jeg studerte ryggen hennes, der hun vaklet på høye hæler over brosteinene foran meg.
Det var som om universet og den åletrange bergenshimmelen unisont viste fingeren til meg og min nye strategi. Finn noe forsonende, finn den minste flik av noe godt å ta med deg fra dette, messet hjernen min. Et iskaldt vindkast feide gjennom den trange gata og traff oss begge. Damen gjorde en bevegelse for å trekke jakken tettere sammen i halsen, og en sped ømhet traff meg. Hun fryser. Det må hun ikke. Tjue år etter sitter jeg og kjenner på at jeg tilbringer for mye tid på nettet. Jeg kjenner på hvor ofte jeg lar meg irritere av fremmede menneskers kommentarer. Jeg tenker på det hårfine skillet mellom å være åpen for å ta imot innvendinger og å akseptere idioti. Jeg tenker på streifidioter som finner deg på sosiale medier, uansett hvilke temaer eller betraktninger du har lagt ut. Internettets åsgårdsrei som hoier «krenkekjøret er i gang» under innlegget du har skrevet om at du nær ble påkjørt av en bil i et lyskryss utenfor der du bor.
Min mor pleide å si at det er bedre å ha idiotene mot seg enn med seg da jeg var liten og kom hjem, opprørt over noe som hadde skjedd ute på lekeplassen eller på skolen. Kanskje det ikke var den beste måten å forebygge at datteren utviklet en betydelig dose arroganse på.
Ofte gnager selv ordvekslinger jeg ikke er involvert i, som lementenner mot kraniet. Og nå snakker jeg altså ikke om alvorlige fenomener som vedvarende målrettet mobbing og politisk ekstremisme, selv om det i mange tilfeller sikkert er en glidende overgang før man havner der. Jeg snakker snarere om den helt alminnelige informasjonsog meningsutvekslingen som finner sted der mennesker møtes. Jeg snakker om at noen, stolte som bare det, sitter og tar feil på nettet. Og at jeg ikke kan noe med dem.
Som den gangen Volvo gikk ut med forskning som avdekket at kvinner, når de først blir utsatt for ulykker, ofte blir hardere skadet enn menn i samme type ulykker, fordi bilprodusenter lager sikkerhetsutstyr basert på data fra tester der krasjdukken har målene til en gjennomsnittlig mann. Altså finnes det, for kvinner, et hull i trafikksikkerheten grunnet såkalt maskulint design. Siden har Volvo brukt betydelige midler på å tette dette hullet, og de ga i tillegg bort forskningsinformasjonen til andre bilprodusenter. Da saken ble delt i sosiale medier, tok det ikke lang tid før noen inntok kommentarfeltet med at nå har faen meg feminismen tatt helt av. Da en mer tålmodig sjel enn meg gikk inn og forklarte at det ikke var snakk om å gjøre bilene mindre sikre for menn, så hva var problemet? Vedkommende la fram en statistikk som påviste hvilke typer skader som typisk rammer kvinner i større grad enn menn i trafikken.Var det ikke fint om man kunne minske disse skadene? «Ja vel? Og skadene skal liksom være Volvos feil, de også nå?» var svaret han fikk. Hvilket perfekt illustrerte den frustrerende typen logikkfrastøtende argumentasjon man kan forvente seg i nettdiskusjoner.
Tjue år etter Bergen, og jeg tar på nytt fram teknikken som veldig sakte hjalp meg ut av depresjonen jeg den gang befant meg i. Jeg trenger ikke å bli så irritert av folk i kommentarfeltene. Jeg trenger ikke å tenke på at de er så dumme hele tiden, selv om de er det. For hva gjør det med meg? Jeg vil gå inn for å tenke på dem som hele mennesker. Å finne de 37 gradene som binder oss sammen. Jeg vil se nettrollene klø seg på nesen og stryke håret bort fra øynene.
«I august kommer fuglespetakkelet til å avta», skriver jeg på Twitter. «Da sitter fjærballene i trærne og på takene og ser tomt ut over gatene i bydelen med et utmattet drag over nebbet og tenker, som småbarnsforeldre ofte gjør: ‘Var det dette som ble livet mitt?’»
Twitterbruker ved navn Roger: «LOL du kommer til å dø alene i en trang gang på et overfylt gamlehjem uten barn eller barnebarn som besøker deg.»
Roger i T-skjorte og shorts som reiser seg og går ut på kjøkkenet. Katten som kommer og stryker seg mot Rogers tynne, hvite legg. Twitterbruker Lilly til samme tweet: «For et trist, ubetydelig og bortkastet liv du lever.»
Lilly som nyser så brillene faller av. «Nå har naturen blitt helt ko-ko. Jeg så nettopp en fugl fly forbi med en pinne i nebbet, som om den var en helt vanlig hund. Og i morgen skal dere nok se at vinden spiller død og sola gir labb», skriver jeg på Twitter.
Twitterbruker Gunnar: «Den bygger et rede ... De pleier å gjøre det på våren.»
Jeg: «Du fleiper, sant?»
Gunnar: «Se opp i trærne, så ser du hva fuglereder er bygget av.»
Gunnar som ser opp i trærne og smiler. Og endelig, når jeg lurer på om disse belæringene vil følge meg til graven. Jeg skriver: «To ganger om dagen passerer jeg et begravelsesbyrå. Da passer jeg alltid på å gå med høye kneløft, så de ikke skal få noen ideer.»
Gørild F: «De som jobber der må jo også få lov til å se ut vinduet. Alt handler ikke bare om deg.»
Gørild F som begynner å nynne med idet isbilen kjører forbi.