Kjersti skriver om ting hun ikke kan

­

Vi går usikre måneder i møte. Igjen. Etter en sommer i lyset øker covid-19-smitten i samfunnet. Jeg har kjøpt meg en Dionaea muscipula som skal stå på skrivebordet mitt og holde meg med selskap om vi må tilbake til de seige dagene med isolasjon. En Venusfluefanger. Bladene er formet som gapende kjefter som klappes sammen over sitt bytte. Som en gammeldags filmskurk skal jeg sitte og fôre min Dionaea med fluer mellom arbeidsøktene på mitt hjemmekontor.

I bydelen der jeg bor, var det tre butikker som hadde køer som strakte seg langt nedover kvartalene i de koronastengte dagene like før påske: Vinmonopolet, slakteren og garnnøstebutikken. Vekteren i døra inn til polet hadde en spruteflaske hun brukte til å desinfisere folks hender før de slapp inn, og da jeg sto der med utstrakte armer og vinterjakkeermene trukket opp og lot meg spraye, kjentes det nytt og absurd. Nå har det for lengst kommet opp stativer med håndspritdispensere som tar seg av oppgaven, og om jeg ikke får anledning til å desinfisere hendene hver gang jeg går inn og ut av et etablissement, setter en nervøs uro seg i meg. Så fort og så langsomt alt har gått. Kroppen har fått nye regler, hodet nye infrastrukturer.

Kirsebærblomstene blomstret for tidlig i Oslo i vår. Ingen var klare for dem. Jeg var ikke i humør til dem. Og om nettene snødde det. «Smitten kan henge i lufta i tre timer», skrev avisene, og folk ble redde for joggere. Flere og flere jogget. Noen ganger holdt jeg pusten når mennesker kom for nær meg på gata, eller i butikken.

Så ble det sagt at kjæledyr kunne overføre smitte fra ett menneske til annet. Jeg sluttet å kose med hundene jeg møtte i parken. Av høflighet til eierne. På Gran Canaria ble en gammel mann bøtelagt for å ha gått tur og trukket en trehund på hjul etter seg, for å unngå portforbudet. Amerikanerne sto i lange køer for å hamstre våpen mot pandemien. Joikakakelageret i Norge ble tømt. Vinmonopolet på Hokksund ble ranet. Kongen av Belgia droppet bursdagsfesten sin. I Australia ble de folketomme gatene overtatt av kenguruer. «Nature is healing», trendet på Twitter. En katolsk prest i Massachusetts satte seg på en parkeringsplass utenfor kirken og tilbød drive-in skriftemål. Nye smitteog dødstall ble offentliggjort daglig, begravelser foregikk uten venner til stede. På Ullevål sykehus ble det født en frisk liten gutt som het Sigurd. Jeg hadde fått en liten nevø. Ham må jeg holde meg unna til det er trygt for ham, tenkte jeg.

Jeg er blant dem som ikke bor med familie. Jeg er singel og frivillig barnløs. Jeg var ikke i tvil om at min situasjon hadde sine fordeler da landet ble satt i lockdown og jeg hørte om hvordan venner sjonglerte med hjemmekontor, hjemmebarnehage og hjemmeskole tjuefire kravlende timer i døgnet, mens jeg kunne sysle i fred med mitt, nesten som før. Som forfatter mistet jeg en god del oppdrag, avlysningene kom på løpende bånd, men jeg fikk også nye oppdrag. Alt skulle være digitalt nå. Jeg filmet meg selv i parken mens jeg leste dikt og sendte opptaket til oppdragsgiveren med et tastetrykk. Jeg drakk zoomvin med venner. Leste pandeminyheter, altfor mye pandeminyheter, fra time til time. Hver natt la jeg meg med koronasymptomer, hver morgen våknet jeg frisk.

Da kirsebærtrærne på Sagene, som de siste i byen, begynte sin avblomstring, gikk jeg rundt og kjente på det jeg trodde var digital fatigue. Jeg var griselei av å se meg selv på en skjerm når jeg kommuniserte med andre, og jeg var generelt sur. Jeg følte meg vissen. Jeg hadde kaosdrømmer, jeg gikk meg bort i fremmede byer om natta. Jeg hadde ikke tatt på et menneske på to måneder. Og ingen hadde tatt på meg. Ikke en klem, ikke et håndtrykk, ikke en tilfeldig hånd på armen under en samtale. Det man anser som en dyd i en pandemi, ligner til forveksling på det man ellers ville anse som klare depresjonstegn. Vegringen, distanseringen, å la være så mange ting. Folk irriterte meg. Spedbarn kan bli syke av manglende berøring. Poeter i førtiårene kan åpenbart bli veldig, veldig sure av det.

I forbindelse med Sputnik-utskytingene på slutten av femtitallet trykte det amerikanske magasinet Science Digest en artikkel om hvordan eventuelle romvesener kom til å se ut, nå som man antok at jordlivet og romlivet snarlig og uunngåelig ville møtes. Artikkelen var av det kvasivitenskapelige slaget og hadde en klart angstdempende agenda. Her skulle jaggu framtiden ønskes velkommen i forstedene. Artikkelforfatteren slo fast at romvesenene ville ligne mennesket, ettersom mennesket er så biologisk fullkomment som det er. «Som en mann fra nabohuset.» Saken var illustrert med en tegning av en flygende tallerken som lander på jorda, og ut av den klyver to romvesener – menn, så klart – som strekker fram hver sin neve for å håndhilse på jordfolket, representert ved – en mann, så klart – som de tilfeldigvis har landet i hagen til. Kunne man tenke seg noe mer avvæpnende og tillitvekkende?

Mennesket har håndhilst i mer enn to tusen år. Håndtrykket finnes i Homers verker, og man kan finne det som motiv på gamle greske gravmonumenter. For øvrig er det noe sjimpansene også kan gjøre når de møtes i vennlige lag. De legger håndflaten sin mot en annen sjimpanses håndflate. Det faller dem visst helt naturlig.

«Men kjære deg, hvis det er sånn at du ikke så mye som har tatt i et eneste menneske på flere måneder, så skal vi nå gå og vaske oss grundig på hendene, og så skal vi dele et skikkelig håndtrykk.» Slik endte min berøringstørke på tredje måneden da min venn Gunstein grep inn.

Min lillebror, den nybakte pappaen, lempet sin fem uker gamle sønn opp i armene mine da jeg endelig kom på besøk for å se nevøen for første gang i slutten av mai, og en av mine utenbys venner kom en ettermiddag kjørende inn til Oslo med to ekstremt kjælne Golden retrievere i bilen som jeg fikk tilbringe en time i Bjølsenparken med. Sommeren kom med vind og blafrende sommerkjoler og hav, lave smittetall og en klemmekohort i et sommerhus. Jeg er klar for høsten.

Min Dionaea lukker fangstorganet sitt om insektet når det lander på bladet, ifølge Wikipedia. Etter et par uker åpner fangstkoppen seg igjen, og bare harde deler som vinger og bein ligger igjen. Det er omtrent slik jeg alltid har tenkt på november, i et hvilket som helst år. Og uten å underspille et eneste snev av alvor i den spesielle situasjonen nå i 2020, ser jeg ikke annen råd enn å kjøre på med samme regel som før, bare enda litt mer: Vi må være veldig, veldig snille med hverandre, så ikke bare vinger og bein ligger igjen etter vinteren.