Intern opposisjon. En personlig beretning

­

Ja, hva skal vi egentlig med Forsvaret? Og hva skal det forsvare? Svaret vil avhenge av hvilken epoke vi befinner oss i. Likevel finnes en kjerne som står fast, og som må karakteriseres som etisk. Kjernen angir det som gjør Forsvaret enestående blant institusjonene det norske samfunnet består av, nemlig: I tillegg til politiet ivaretar Forsvaret det statlige monopolet på legitim bruk av vold. Å være en del av Forsvaret vil si å inneha en rolle i et system opprettet for å ta liv, for å drepe. Forsvarets samfunnsmandat er uatskillelig fra denne eneretten: Bare i Forsvaret vil det å ta liv, og å gjøre det med vitende og vilje, fremstå som legitimt i fellesskapets øyne, legitimt fordi det skjer for fellesskapets skyld, for å sikre dets grunnleggende verdier og ikke for noe annet. På individnivå betyr det at om du ikke er villig til å ta liv, så har du ikke noe i Forsvaret å gjøre.

Er forholdet mellom Forsvarets mandat og måten det er organisert på, så sømløst og konfliktfritt som det dermed høres ut? Jeg vil svare nei, og lar mine egne erfaringer være inngangen til det som lett kunne blitt en abstrakt fremstilling.

I

Det var alminnelig verneplikt den gang jeg som nittenåring skulle ta stilling til om jeg skulle gå inn i Forsvaret og tjene mitt fedreland (som det het), eller velge alternativet i form av å søke unntak basert på pasifistisk overbevisning. Intervjuet jeg i så fall ville bli innkalt til, munnet per standard prosedyre ut i et spørsmål ment å fange det som var essensen, prinsipielt og etisk: «Dersom du kom i en situasjon der din kone og dine barn trues på livet av en annen person, ville du ha brukt makt (våpen) for å beskytte dem dersom du hadde mulighet til det? Eller ville du latt være?» Slik var testen for å identifisere dem som av såkalte samvittighetsgrunner søkte seg fritatt fra militærtjeneste: De måtte være konsistente og prinsipielle pasifister, mennesker som aldri vil ta liv, uansett omstendigheter.

Som kjent fantes det en kategori til, nemlig personer som ikke var pasifister, men som motsatte seg å avtjene verneplikten av politiske grunner, for eksempel knyttet til Norges NATO-medlemskap, til faren for bruk av atomvåpen, eller annet. På et slikt grunnlag kunne man søke om å avtjene siviltjeneste med en varighet på 16 måneder, fire måneder lenger enn verneplikten og dermed med et element av straff: Det skulle koste noe å nekte ordinær militærtjeneste dersom man fysisk og psykisk var skikket til den.

Mine egne erfaringer faller mellom de tre kategoriene jeg har nevnt. Da jeg ble innkalt til sesjon, var jeg klar på at jeg ikke var pasifist i nevnte prinsipielle forstand: Jeg ville svart «ja» på spørsmålet om å ty til våpen i en nødssituasjon. Samtidig var jeg kritisk til bruken av våpen som soldattjenesten ville kunne innebære hvis Norge ble involvert i en såkalt skarp konflikt, i verste fall en (atom) krig. Min kritiske holdning hadde altså på den ene siden et pasifistisk element i form av motvilje mot våpenbruk med mange ofre, ofre som realistisk sett ville inkludere sivile så vel som militære; på den andre siden et politisk element ved at jeg anså at faren for våpenbruk i en skala jeg ikke kunne godta, var knyttet til Norges medlemskap i NATO, en militærallianse som disponerte atomvåpen. Å delta i et Forsvar som i en gitt situasjon ville anvende atomvåpen mot en erklært fiende, fremsto for meg som utenkelig og uakseptabelt. Det ville – anskueliggjort av bildene fra Hiroshima og Nagasaki i august 1945 – innebære å legge i grus verdiene vi hadde erklært våpnene som midler til å bevare.

Med en slik sammensatt innstilling tok jeg fatt på en ordinær tolvmåneders militærtjeneste. Jeg hadde ingen klare forventninger om hva som ville møte meg, om tjenesten ville vise seg vanskelig gitt min skepsis til våpenbruk, selv om den altså ikke var prinsipielt pasifistisk i den forstand Forsvarets fritaksbestemmelser la til grunn. Jeg ble tatt ut til tjeneste i Hæren, nærmere bestemt Sambandet, og startet med tre måneders opplæring på Jørstadmoen ved Lillehammer. I desember 1979, rett før jeg ankom rekruttskolen, fattet NATO med USA i spissen sitt kontroversielle «dobbeltvedtak» om utplassering av mellomdistanseraketter i ulike vesteuropeiske land. Man kunne ikke utelukke at missiler med atomvåpen ville bli stasjonert på norsk jord, og i en gitt krisesituasjon bli benyttet mot landene som var en del av Warszawapakten, anført av vår nabo Sovjetunionen.

Oppildnet av den høye temperaturen i den hjemlige debatten om dobbeltvedtaket tok jeg ordet i «sjefens time» for å stille kritiske spørsmål – og kanskje bli beroliget gjennom gode svar. Men spørsmålene ble, med tydelig irritasjon, avvist som utidige av offiserene, og ingen medsoldater som fulgte opp det jeg spurte om.

Etter noen uker med opplæring fikk jeg beskjed om at jeg var tatt ut til tjeneste som såkalt ekspedisjonsmann. Jeg var tiltenkt en sentral rolle i forbindelse med kommunikasjon, spesielt under NATO-øvelser, fikk jeg vite. Det hørtes bra ut, langt bedre enn det fysiske slitet som flesteparten i kompaniet ble utpekt til. Sersjanten som ga meg denne hyggelige nyheten, la så noen papirer på bordet, ba meg lese gjennom og skrive under. Det var en taushetserklæring. Jeg spurte hva slags informasjon jeg ville få tilgang til og forplikte meg til å tie om. Han kunne – naturligvis – ikke gi noe presist svar, ut over at det handlet om strengt konfidensiell informasjon. Da han merket at jeg nølte, sa han at dersom han ikke kunne ta med seg et signert dokument, måtte jeg melde meg for obersten dagen etter.

Slik ble det. Obersten gjorde det umiddelbart klart at han ikke skjønte hva problemet var. Jeg anførte at Nürnbergdomstolen hadde etablert prinsippet om at en soldat aldri kan påberope seg ansvarsfrihet for sine handlinger, at det ikke er akseptabelt å si: «Jeg fulgte bare ordre fra høyerestående.» Einstein hadde vært inne på det samme, og han var i tillegg dypt bekymret for faren for atomkrig. Dessuten hadde Adolf Eichmann ikke noe godt forsvar for ordrene han hadde utført i forbindelse med jødeutryddelsen – han var et eksempel på hvor galt det kan gå når ansvar flyttes fra individet og til øverstbefalende i et strengt hierarkisk system. Dersom det å skrive under taushetserklæringen innebar at jeg lojalt skulle innordne meg et slikt system – tross det jeg oppfattet som lærdommene fra Nürnbergdomstolen – ville jeg ikke gjøre det.

Obersten virket tatt på senga og var tydelig utilfreds, men nøyde seg med et bryskt «ja vel», og gikk ikke inn i noen argumentasjon basert på det jeg hadde sagt. Han bestemte at jeg sporenstreks skulle flyttes fra det han kalte en privilegert stilling til det motsatte, nemlig som såkalt linjemann i Brigade Nord, med manuell utlegging og innsveiving av kilometer med feltlinje mellom ulike mobile enheter i terrenget som fremste oppgave. I de ni månedene jeg tjenestegjorde i Bardufoss, søkte jeg å veie opp det monotone og alt annet enn intellektuelt utfordrende ved denne oppgaven med en parallell karriere som troppens tillitsmann. Det ble en erfaring som skulle peke fremover mot mine senere filosofiske interesser og dessuten gi anledning til hyppige verbale trefninger med offiserer av ulik militær rang og ulikt temperament.

Til å begynne med hadde jeg en forestilling om å kunne bedrive intern kritikk, om å være en systemkritiker med muligheter til å påpeke det som kunne være moralsk problematisk ved kravene som ble stilt til en menig soldat, som da jeg nektet å underskrive taushetserklæringen. Spørsmålet som trengte seg på med tiltakende kraft utover i tjenesten, ble dermed: Hadde en person med en såpass kritisk innstilling noe i Forsvaret å gjøre? Og hva om jeg ble stående helt alene?

Jo mer det nærmet seg avslutningen av de tolv månedene tjenesten varte, desto sterkere ble min hemning mot å skyte – som var og ble selve kjernen i tjenesten, uansett spesifikke roller og oppgaver. Hemningen meldte seg første gang jeg skulle tømme hele magasinet på mitt AG3-gevær. Rent fysisk ga det en rystelse langt kraftigere enn ved rekylen fra enkeltskudd på skytebanen. Det var akkurat som jeg så meg selv utenfra, på en måte som minnet om scener jeg hadde sett på film, fra annen verdenskrig eller fra Vietnam. Rykningene i arm, skulder og overkropp utgjorde et tap av kontroll over meg selv og hva jeg kunne forårsake. Skjønt betydningen av tapet var lett å beskrive fysisk, var den dypest sett av psykisk, og senere stadig mer uttalt moralsk karakter.

Mitt opprinnelige «ja» til at vi skulle ha, og at jeg som individ godtok å delta i, et militært forsvar av kongeriket, mistet sitt problemløse og nærmest uforpliktende preg det hadde hatt så lenge jeg manglet fysisk erfaring med våpenbruk. At jeg tilsynelatende var klar til å bruke våpen, for i ytterste konsekvens å ta menneskeliv, ble plutselig ikke like opplagt idet jeg innså at jeg også måtte stå inne for en slik handling – og dens holdbarhet.Ville jeg, dersom det ble alvor, kunne bruke våpenet mitt på samme vis som soldatene i skarp strid før meg, og forvolde andres død, alternativt selv å bli drept?

Skytevegringen førte til at jeg mer og mer åpenlyst saboterte enhver bruk av våpen.Til min forbauselse, vel også skuffelse, valgte offiserene å overse sabotasjen snarere enn å påpeke den i medsoldatenes påsyn og gi meg refs. Burde de ikke ta konflikten med den ulydige soldaten i stedet for å vike unna? Var ikke dette en del av deres grunnleggende rolle som befal? Skyldtes konfliktskyheten at de ikke var vant til protest, usikre på hvordan en konfrontasjon for åpen scene ville arte seg? Kalkulerte de som så, at ettersom jeg ikke fikk noen andre med meg, kunne mitt avvik trygt neglisjeres som et slag i luften uten konsekvenser for systemet jeg var en bitte lite og – slik det ble demonstrert – betydningsløs brikke i?

II

Dersom noen nå, førti år senere, spør om mine erfaringer med «intern opposisjon» kan sies å ha prinsipiell betydning, hva svarer jeg da?

Spørsmålet bringer oss til verdiene Forsvaret er til for, i betydningen «er ment å forsvare», om nødvendig med våpenmakt. Selv om tiårene som er gått siden 1980 har brakt med seg store politiske omveltninger – fremfor alt oppløsningen av Warszawapakten og Berlinmurens fall – tenker jeg at verdiene det handler om, er de samme i dag.

Hvilke da? Jo, vår rett som land og folk til selvbestemmelse, til å utøve autonomi i spørsmål av grunnleggende betydning for oss som fellesskap: Hvem vi er og vil fortsette å være. Det handler om å motsette seg fremmed styre, slik tyskernes okkupasjon under krigsårene er et eksempel på. Vi vil være et levende demokrati, med alle de rettigheter det innebærer for den individuelle borger, balansert mot pliktene til å gi sitt bidrag til å forsvare rettighetene. Autonomien er både individuell og kollektiv, og beskyttelsen av rettighetene vi innehar som borgere, må vi selv ivareta: Forsvaret er selvforsvar i genuin forstand.

Men hvilket lys kaster mine erfaringer i Forsvaret over verdiene det er ment å verne om?

Som menig soldat erfarte jeg at Forsvaret har underordnedes lydighet overfor overordnede som modus operandi; et krav om lydighet som i praksis er absolutt og ubetinget. Strukturen og rollefordelingen er hierarkisk, basert på at ordre ovenfra blir fulgt i alle ledd nedover, med den forutsigbarhet og kontroll dette gir. Og instruksen er ikke en hvilken som helst instruks, men en ordre om å bruke våpen for å ta liv, som hele systemet hviler på, ja, som gir det dets særegne samfunnsoppdrag: monopolet på legitim bruk av voldsmakt, på kollektivets (statens) vegne.Verdien det er så viktig å forsvare, at våpenbruk kan rettferdiggjøres, er retten og evnen til selvbestemmelse – vår nasjonalstats suverenitet.

Hva med mine erfaringer i lys av dette? For meg viste det seg i praksis at Forsvarets mål om å bevare verdien autonomi ikke hadde aksept – eller rom – for den enkelte soldats autonomi. I stedet er han eller hun bare et middel for å sikre det erklærte overordnede målet om kollektivets selvbestemmelse.

Men hva er selvbestemmelse verdt uten aksept for ulydighet og dissens? Må ikke retten til å tenke selv og viljen til, ja insisteringen på å bære et individuelt ansvar – et ansvar som ikke kan delegeres til andre, det være seg oppover eller nedover i et hierarkisk system – gjennomsyre utøvelsen av mandatet den enkelte soldat skal ivareta på fellesskapets vegne? Og hvis soldatenes rolleforståelse ikke samsvarer med verdiene Forsvaret har som sin berettigelse, hva da?

Nå skal det sies at spørsmålet om aksept for «intern systemkritikk» som jeg som naiv nitten- åring trodde jeg kunne bedrive i Forsvaret, også gjelder utenfor det. Alle seriøse institusjoner eller virksomheter i dagens samfunn hevder at de ønsker medarbeidere med evne til kritisk tenkning og selvstendige vurderinger. Ansatte som stiller spørsmål, eller sier «stopp en hal», eller i en gitt situasjon nekter å følge instrukser fra ledelsen, skal føle seg verdsatt som konstruktive kritikere og være trygge på at de blir tatt på alvor.

Festtaler og verdierklæringer på glanset papir er én ting, virkeligheten en ganske annen. Listen over ansatte i privat næringsliv

og offentlig sektor som har tatt formuleringene om den autonome medarbeider på ordet, bare for å bli straffet for det, er lang, slik forskningslitteraturen om varslere dokumenterer. Om noe er endret i løpet av de førti årene som er gått siden jeg avtjente verneplikten, er det ikke minst dette: Systemets aksept for kritikk fra egne rekker er blitt mindre enn før, ikke større. Skillet mellom Forsvaret på den ene siden og alle andre virksomheter på den andre (i hele spennet fra offentlige sådanne, som skoler og sykehus, til privatkapitalistiske bedrifter) er mindre skarpt enn før. Kravet om lojalitet hos ansatte står stadig sterkere, ikke bare i form av soldatens lydighet overfor overordnede, men også i form av lærerens eller sykepleierens overfor rektoren eller direktøren. Disse profesjonsutøverne avkreves en større lojalitet til egen ledelse enn til elevene og pasientene. Utøvelse av autonomi og tilhørende kritikk og protest omdøpes til «samarbeidsvansker», «kverulering» eller «omstillingsuvilje», og fokuset flyttes fra saken kritikken gjelder til kritikeren som person, med den følge at kritikeren fjernes og det adresserte problemet består. I en verden der alle er «aktører», hvis suksess er prisgitt omdømme og konkurransekraft, er ingenting mer uvelkomment for ledelsen enn autonome individer nedover i systemet som – slik det er blitt hetende – «skiter i eget reir».

Sammenlignet med andre virksomheter er Forsvaret tydelig på asymmetrien i makt mellom dem som troner øverst, og dem som befinner seg nederst. Den militære rangordningen sørger for entydige rolleforventninger, som skiller seg fra de mer uformelle omgangsformene og strukturene ellers i samfunnet, der tidsriktig retorikk fremhever symmetri og alles rett til medbestemmelse. Slik sett er Forsvaret ærligere, utad så vel som innad, enn andre institusjoner.

Like fullt består motsigelsen jeg på bakgrunn av mine erfaringer har pekt på: Forsvaret er fellesskapets redskap for å bevare verdiene individuell frihet, autonomi og selvstendighet, men er samtidig organisert som et rigid hierarkisk system, der ulydighet og dissens ikke tolereres, men utløser negative sanksjoner. Kritikk med et ståsted innenfra er sand i maskineriet. Kritikk utenfra er per definisjon ikke-kvalifisert og bryter med autonomien Forsvaret som et eget system – nærmest en stat i staten – de facto påberoper seg å være operativt avhengig av. Og dette til tross for den selverklærte rollen som nasjonalstatens (folkets) politiske beskytter, altså at det er til for noe annet og større enn seg selv. Kanskje må en militær organisasjon være slik organisert for å sikre at all potensielt dødbringende bruk av våpen (Forsvarets monopol) skjer på strengt kontrollert vis. Kanskje er motsigelsen jeg har pekt på, snarere enn å kunne oppheves, prisen å betale for at vi som kollektiv holder oss med en så særegen institusjon.