Har vi forsvarsdebatten Norge trenger?

­De siste årene er sikkerhetssituasjonen blitt mer alvorlig for Norge. Truslene vi står overfor, er i endring både i innhold og form. Russlands folkerettsstridige annektering av Krim og innblandingen i indre forhold i Øst-Ukraina har resultert i et stadig mer anstrengt forhold mellom Russland, NATO og EU. I samme periode har Russland styrket sin militære evne betydelig. Mangel på stabilitet og forutsigbarhet gjør den sikkerhetspolitiske situasjonen krevende. I tillegg til videreutvikling av tradisjonell konvensjonell militærmakt ser vi at utviklingen innen informasjonsteknologi gir uante muligheter til å ramme alt fra enkeltpersoner til stater. Det kan for eksempel handle om å slå ut energiforsyning, bankvesen eller infrastruktur. Denne typen krigføring krever små ressurser fra motstanderen og kan ramme store deler av samfunnet helt uten forvarsel. I tiden fremover må våre folkevalgte ta krevende og viktige valg om hvilket forsvar Norge trenger, og ikke minst hvilken risiko nasjonen er villig til å leve med. En bred og velinformert forsvarsdebatt er viktig for å sikre gode beslutninger i disse spørsmålene. I det følgende vil jeg gi en oversikt over debattens omfang, og utfordre ulike samfunnsgrupper til mer aktiv deltakelse i den.

HVORFOR FORSVARSDEBATT?

I en undersøkelse fra 2019, der nordmenn ble spurt hvilke temaer som var de viktigste under forrige valgkamp, var det kun seks prosent som mente at forsvar og sikkerhet var blant de to viktigste sakene for dem.^{Norstat-undersøkelse for Aftenposten, 5.-9. februar 2019. www.aftenposten.no/norge/i/ddKEVz/Miljo-Innvandring-Samferdsel-Sa-ulikt-tenker-folk-i-Oslo-og-pa-bygda-om-hva-som-er-viktigst?spid_rel=2} En krig som involverer Norge, fremstår trolig så fjernt og hypotetisk for folk flest at temaet i begrenset grad engasjerer. Samtidig er et anslag mot Norge, konvensjonelt eller i cyberdomenet, eller en fremtidig storkrig, noe av det mest alvorlige som kan ramme befolkningen. Skjer det, er det for sent å engasjere seg.

«Statens kommunikasjonspolitikk skal legge til rette for demokratisk deltakelse og samfunnsdebatt, og at innbyggerne skal kunne ivareta sine demokratiske rettigheter», står det i innledningen til det offentlige dokumentet Statens kommunikasjonspolitikk (2009), som fortsatt regnes som det gjeldende på feltet.^{Fornyingsog administrasjonsdepartementet, Statens kommunikasjonspolitikk, 16. oktober 2009.} Dokumentet gir altså tydelig uttrykk for sentrale prinsipper for et demokrati, inkludert betydningen av at borgere skal delta i utformingen av politikken. Utgangspunktet er ikke bare den enkelte borgers rettigheter, men også troen på at en åpen og bred samfunnsdebatt, der saker belyses fra flere sider, bidrar til å gi våre folkevalgte politikere et bedre beslutningsgrunnlag. Dette betyr ikke at enhver stemme skal tillegges samme tyngde i alle saker.Vi må ha eksperter innen alle samfunnsområder, profesjoner og akademia, men vi må unngå å tenke så snevert om ekspertisen at vi er blinde for andre perspektiver som kan bidra til utvikling.

Når det gjelder forsvarsdebatten, er det enkelte forhold som gjør at Forsvaret ikke kan diskuteres helt på lik linje med andre samfunnsområder. I kronikken «Den hemmelige forsvarsdebatten» i Dagens Næringsliv fra 2018 pekte forskningsdirektør Espen Skjelland ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) på tre forhold som gjør at denne debatten skiller seg fra andre debatter: 1) Forsvaret er komplekst fordi det skal fungere med den forutsetning at en annen aktør – motstanderen – gjør store anstrengelser for at vi skal mislykkes. 2) Forsvarets utfordringer er hypotetiske – den mest krevende oppgaven handler om å møte et eventuelt militært angrep på Norge, noe som er vanskelig å predikere hvordan vil se ut. 3) Forsvaret trenger hemmelighold for å sikre at motstanderens innsyn er minimalt.^{Espen Skjelland, «Den hemmelige forsvarsdebatten», Dagens Næringsliv 17. august 2018.} Skjellands poenger er gode. Det er definitivt en del forhold som ikke er egnet for offentlig debatt, og en del informasjon som ikke kan deles. Dette er likevel ikke grunnlag nok for å innsnevre forsvarsdebatten til noe som kun skal involvere et svært begrenset knippe eksperter, helst innenfor forsvarsog sikkerhetssektoren. Forsvaret av Norge angår oss alle. Det er og skal være vår forsikring for å trygge befolkningen mot et angrep på våre nasjonale interesser, både på kort og lengre sikt. Derfor er det viktig å bygge kompetanse i samfunnet for å sikre en bred debatt om viktige spørsmål for befolkningen.

AKTØRENE I FORSVARSDEBATTEN

Hvem er så de viktigste aktørene i den offentlige forsvarsdebatten? Jeg skal se på fire hovedgrupper: de militære, akademia, journalister og politikere.

1

De militære, eller profesjonsutøverne, er kanskje den mest opplagte gruppen som kan bidra til en informert debatt om forsvarsspørsmål. Ikke desto mindre er bare et lite knippe militære godt synlige i offentlig debatt. Blant fast ansatte deltar til en viss grad forsvarssjefen og noen av sjefene for de ulike forsvarsgrenene. I tillegg er det noen få offiserer som primært uttaler seg om forhold som angår egen avdeling eller rolle i Forsvaret, samt enkelte offiserer ved forsvarssektorens egne forskningsinstitusjoner. Det er forståelig at de militære begrenser sin deltakelse i offentlig debatt. Det ligger til profesjonen at de må være lojale mot den til enhver tid sittende politiske ledelse, så man kan være trygg på at Forsvaret vil løse pålagte oppgaver uavhengig av den enkelte ansattes politiske ståsted. De må også unngå å dele sikkerhetsgradert informasjon av hensyn til rikets sikkerhet.Videre kan forsvarstoppers fritalenhet svekke offisielle helhetlige råd fra forsvarssjefen. Så er det også forventet at forsvarsansatte har en generell lojalitetsplikt, som gjerne formuleres som en positiv plikt for arbeidstaker til å fremme arbeidsgivers interesser innenfor det som er tilbørlig, og negativt sett en plikt til å avstå fra å tilsidesette arbeidsgivers interesser på bekostning av andres.^{Kyrre Eggen, «Ansattes ytringsfrihet». Rettslige utgangspunkter, De nordiske juristmøter 2008.} Dette trenger likevel ikke å bety at ikke soldater, befal og offiserer kan delta i det offentlige ordskiftet, for å bidra til å gjøre det bedre. Det kan virke som en del forsvarsansatte tenker at ytringsfriheten deres har store begrensninger. Dette gjelder til en viss grad også offiserer som arbeider ved Forsvarets utdanningsog forskningsinstitusjoner. Enkelte påstår at deltakelse i offentlig debatt har fått karrieremessige konsekvenser for offiserer, men det synes i liten grad å stemme når en ser nærmere på hvem som er blitt forfremmet eller ikke de senere årene.

De militære vi hører langt mer til enn de fast ansatte, og som også tydeligere utfordrer våre politiske beslutningstakere, er en liten gruppe pensjonerte offiserer, primært generaler og admiraler. Denne lille gruppen har stor faglig tyngde og får relativt mye oppmerksomhet, kanskje først og fremst i mangel av at flere blant de fast ansatte deltar i debatten. Her har vi et ansvar for også å få flere unge og nytenkende militære på banen. En knippe yngre offiserer har nylig etablert nettstedet Stratagem med mål om å skape en inkluderende og nyansert debatt om Forsvaret.^{Se stratagem.no.} De oppfordrer særlig dagens unge profesjonelle til å skrive. Dette er et viktig og spennende initiativ, men det er nødvendig at også denne gruppen engasjerer seg bredere. Dette vil styrke debatten, og dessuten bidra til å bygge ekspertise og vilje til å delta i det offentlige ordskiftet for fremtidens militære toppledere.

2

Den andre og langt bredere gruppen med fagekspertise finner vi i akademia. Man kunne tenke seg at forsvarsdebatten favnet mange fagområder, men naturlig nok er det primært noen miljøer innen statsvitenskapen som engasjerer seg noe i debatten, og disse arbeider stort sett innenfor fagfeltet internasjonal politikk. Strengt tatt er det primært snakk om enkeltpersoner fra enkelte forskningsinstitusjoner dersom vi ser bort fra forsvarssektorens egne utdanningsog forskningsmiljøer; Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) og Institutt for forsvarsstudier (IFS). I Norge har vi en del eksperter på sikkerhetspolitikk og særlig internasjonale relasjoner, men svært få som er engasjert i spørsmålet om hvilket forsvar Norge trenger. Selv innenfor FFI og IFS er det begrenset deltakelse i den offentlige debatten. Det er også verdt å merke seg at noen av de få som har vært aktive fra akademia over tid, er blitt ansatt i heleller deltidsstillinger ved IFS. Eksempler på dette er professor Janne Haaland Matlary og Ståle Ulrichsen. Nå må det understrekes at forskere ved forsvarssektorens egne institusjoner har full akademisk frihet, men når det er sagt, er nasjonen tjent med en større ekspertise også i akademia utenfor forsvarssektoren enn tilfellet er i dag. Og forsvarssektoren bør ta et større ansvar for å bidra til å bygge denne ekspertisen.

3

Også forsvarsdebatten trenger debattarenaer, og her er media den viktigste. Men også i norske papirog etermedier er både kompetansen og engasjementet for forsvarsspørsmål begrenset. Etter de senere års store endringer og økonomiske kutt i mediehusene er det bare et meget begrenset antall journalister som besitter dyp forsvarskompetanse. Derfor preges også sakene om Forsvaret av at det i liten grad stilles større og grunnleggende spørsmål. Sakene er ofte preget av mye følelser og omhandler lokale forhold eller enkelte materiellkategorier og personer.

Det skal sies at en mer krevende sikkerhetssituasjon de siste årene har bidratt til å nyansere dette bildet noe. Både forsvarsledelsen og regjeringen har vært tydelige på at sikkerhetssituasjonen har tilspisset seg, dette har medført flere medieoppslag og økt interesse for den mer helhetlige forsvarsog sikkerhetspolitikken. Spesielt har vi sett mange oppslag, også på lederog kommentatorplass, i forbindelse med fremleggelse av «Fokus», Etterretningstjenestens årlige trussel og risikovurdering, samt Forsvarets årsrapport og Forsvarssjefens fagmilitære råd.^{Forsvarssjefens fagmilitære råd, 8. oktober 2020. Se forsvaret.no for mer informasjon og dokumentet.} Likevel er det fortsatt slik at et større antall journalister med tyngre forsvarskompetanse kunne bidratt til en dypere og bredere forsvarsdebatt. Her har den enkelte journalist og mediehus et viktig ansvar. Men forsvarssektoren kan også i større grad enn i dag bidra til kompetansebygging. Den beste arenaen for å utvikle dybdekompetanse om forsvarssektoren er sjefskurset ved Forsvarets høgskole. Her tas det jevnlig opp erfarne journalister. I tillegg er det viktig at media og Forsvaret har tett og god dialog både om enkeltsaker og det store bildet. Dessuten bør et bredere spekter av forsvarsansatte i større grad enn i dag være villige til å stille opp til intervjuer og i debatter.Vi trenger bidrag fra personell med ulik alder, grad og kompetanse for å nå bedre ut til flere lag av befolkningen.

4

Så har vi beslutningstakerne selv, politikerne. Også denne gruppen preges av et knippe enkeltmennesker som er sterkt engasjert i Forsvaret. Noen politikere har opparbeidet seg god kompetanse på forsvarsog sikkerhetsspørsmål. Likevel fremstår ofte enkeltutspillene og debattene som fragmenterte. De preges av et sterkt fokus på lokale forhold og i mindre grad helhet når det gjelder hvilket forsvar Norge trenger. De store spørsmålene om hvilket forsvar Norge trenger, og hvilken risiko nasjonen er villig til å leve med, er mindre debattert, trolig fordi det har vært relativt stor konsensus mellom blokkene i norsk politikk. Regjeringens forslag til siste langtidsplan for Forsvaret skapte heller ikke den store partidebatten. Behandlingen av «Landmaktsutredningen» i 2018 skapte mange utspill både fra politikere og kommentatorer i media. Men i stedet for å diskutere helhet ble debatten preget av enkeltutspill om blant annet helikopterberedskap på Bardufoss og tidspunkt for anskaffelse av nye stridsvogner.

ENGASJEMENT I BEFOLKNINGEN

Til slutt er det også grunn til å spørre hvilken forutsetning befolkningen for øvrig har for å delta aktivt i forsvarsdebatten. Svaret springer til dels ut av det jeg har skrevet over om de fire gruppene med hovedaktører. Dersom kompetansen er begrenset i akademia og mediehusene, og de militære vegrer seg for å delta i offentlig debatt, så legger vi heller ikke de beste forutsetninger for at folk flest skal engasjere seg ut over i de sakene som enkelt- personer og lokalsamfunn kommer i direkte berøring med. Informasjonen den norske befolkningen får om Forsvaret gjennom media, er begrenset. Forsvarets innbyggerundersø- kelse viser samtidig at det er gjennom media den norske befolkningen opplever å få mest informasjon om Forsvaret,^{Forsvarets innbyggerundersøkelse gjennomføres årlig av Kantar TNS. Et representativt utvalg av den norske befolkningen stilles en rekke spørsmål om kjennskap og holdninger til Forsvaret. Se forsvaretsinnbyggerundersøkelse/forsvaret.no.} og Medietilsynets tillitsundersøkelse viser at det er generelt svært høy tillit til de tradisjonelle mediene.^{Medietilsynet, «Tillitsundersøkelsen 2019».} Det er ikke mange andre arenaer enn mediene hvor informasjon om forsvarssektoren når bredt ut. Forsvaret selv og en del interesseorganisasjoner gjør riktignok en hederlig innsats gjennom blant annet tidsskrifter, møter og konferanser, og når på denne måten et betydelig antall norske innbyggere med informasjon. En stor del av dem som nås på denne måten, er personer som gjennomfører eller har gjennomført førstegangstjeneste. Heimevernet, Det frivillige Skyttervesen, Norske Reserveoffiserers Forbund, Norges Lotteforbund og de ulike veteranorganisasjonene, er eksempler på slike organisasjoner. Folk og Forsvar er en organisasjon med en bredere målgruppe, inkludert yngre borgere.Verneplikten og førstegangstjenesten bidrar utvilsomt til en viss forsvarsinteresse og kunnskap, men når kun 8500 fra hvert av årskullene kalles inn til tjeneste i dag, nås ikke hele befolkningen på denne måten. Og til tross for at førstegangstjenesten kan bidra til kompetanse og interesse for forsvarsspørsmål, er det begrenset hvilken helhetsforståelse av Forsvaret som oppnås gjennom tjenestetiden.

Jeg tror engasjement i forsvarsspørsmål starter allerede i oppveksten. Fagplaner i det norske skoleverket vier Forsvaret og nasjonal sikkerhet liten oppmerksomhet. Dette er bekymringsfullt. En viktig forutsetning for gode beslutninger og riktig utvikling av Forsvaret er en bred offentlig debatt om forsvarsog sikkerhetsspørsmål. Dette krever kompetanse om forsvarsfeltet både i akademia, mediehusene og i de politiske partiene, men også i befolkningen for øvrig. I tillegg må de militære profesjonsutøverne bidra med sin ekspertise, men også tillates å utfordre det bestående i offentligheten. Hvilket forsvar Norge trenger og hvilken risiko nasjonen er villig til å ta, er for viktig til å bli et anliggende for et knippe enkeltpersoner.