Forbereder vi oss på riktig krig?
Siden Krim-anneksjonen i 2014 har Norge trappet ned innsatsen i Afghanistan og returnert til forsvar av landet. Men forbereder vi oss på riktig krig? Er det sikkert at Russland angriper med stridsvogner, jagerfly og fregatter om krigen kommer? Eller vil de ramme oss der vi er svakest, i den digitale infrastrukturen som holder samfunnet i gang? Så lenge Norge er «NATO i nord», er det galskap å angripe der vi er sterkest. Dermed rykker den digitale infrastrukturen høyere opp på Russlands liste over sannsynlige angrepsmål. Slik presses Norge inn i gråsonen mellom hva som er krig og hva som er fred. Samfunnssikkerhet og statssikkerhet smelter sammen og blir ett.
DET KJENTE OG DET KJÆRE
I frykt for russiske angrep har Forsvaret og NATO-kollegaene funnet tilbake til sine røtter. Tilbake til de kjente og kjære krigsforberedelsene som ble utløst av Russlands Krim-anneksjon i 2014: forsvaret av eget land. Det er slike oppdrag som ligger offiserenes hjerte nærmest. Vekk fra slagmarkene i Afghanistan. Vekk fra hengemyrene, der vestlige soldater førte krig fra 2001, men uten suksess, siden politiske, kulturelle og sosiale koder aldri ble knekt. Mot russiske tanks, jagerfly og ubåter, derimot, er vi på kjent grunn. Kunnskapen om fienden er større. Motivasjonen øker og forsvarsbudsjettene likeså. Og en type krig som kan knyttes til forsvar av hus og hjem, konge og fedreland, til fiender som stort sett er organisert, trent og utrustet som oss selv, i motsetning til ISog talibankrigere som går i sivil, skjuler sine våpen og fører krig i ly av sivilbefolkningen.
Men når forsvarsplanene legges, må vi også spørre oss: Forbereder vi oss på riktig krig? Er planene i tråd med de mest sannsynlige scenarioene? Norske myndigheter og NATO er tydeligvis ikke i tvil: Høsten 2018 inviterte regjeringen 50 000 soldater, 10 000 kjøretøy, 250 fly og 65 marinefartøy fra mer enn 30 land til Norge.Forsvaret, «Facts and Information. Exercise Trident Juncture 2018», Oslo 2018. forsvaret.no/en/ForsvaretDocuments/FactsEnglish.pdf Øvelsen «Trident Juncture» kostet mer enn to milliarder kroner, og var ifølge NATO viktig for å avskrekke russerne. Men er det virkelig Russlands militære styrker vi har størst grunn til å frykte? Tror vi at russiske stridsvogner vil komme rullende inn i Finnmark, at missiler vil legge havner og flyplasser i grus, og at Forsvaret vil bli bombet sønder og sammen? Eller kan det være at de militære er for konservative, for opptatt av konvensjonell krig på egen jord og dermed for lite nytenkende?
GRUPPETENKNING OG SELVSENSUR?
Spørsmålene er retoriske. For i Forsvaret skjer det også en utvikling, ikke minst i bruk av droner, missiler og kunstig intelligens – innovative tiltak som følger i kjølvannet av en rivende teknologisk utvikling. Under «Trident Juncture» deltok sågar 17 representanter fra ulike sivile beredskapsorganisasjoner, blant annet for å gjenreise totalforsvaret og det sivil-militære forsvaret av landet.
Ikke desto mindre har retoriske spørsmål som disse verdi, fordi de tvinger oss til å tenke utenfor boksen. Da står vi også sterkere i møte med gruppetenkning og selvsensur – kjente mekanismer som preger enhver organisasjon, men som særlig trives i militære miljøer preget av disiplin, uniformering og samhold. For det er i slike organisasjoner, ifølge Forsvarets egne doktriner, at den militære profesjonskulturen skapes – ved å fremelske «felles forståelser, felles tenkesett og felles referanserammer».Forsvaret, Forsvarets fellesoperative doktrine, Forsvarets stabsskole 2007, s. 3. Men ensretting må ikke skape barrierer for undring, refleksjon og kritisk tenkning. Spørsmålet om vi forbereder oss på riktig krig, er nemlig hentet fra de militære selv, basert på tidløse lærdommer fra tidligere kriger.
Fra den kinesiske generalen Sun Tzu – som levde for cirka 2500 år siden – og frem til i dag, går det en rød tråd gjennom all krigføring: Unngå motpartens sterke sider. Utnytt hans sårbarheter. Beskytt dine svakheter. Og for guds skyld: Unngå kamp på motpartens premisser.Vektlegg heller dine egne fortrinn.Sun Tzu, The Art of War, oversatt og renskrevet av Henning Hai Lee Yang (Oslo: Hegnar Media, 2016). For norske myndigheter betyr dette én ting: At det vil være galskap, sett med russiske øyne, å rulle inn i Finnmark, bombe Globus II-radaren i Vardø eller rullebanen til nye F-35 jagerfly på Evenes og Ørland. Dette skyldes rett og slett at Norge er en integrert del av det vestlige sikkerhetsfellesskapet i NATO. I denne alliansen er det, sett med russiske øyne, bare ett land som teller – og det er USA, verdens største militærmakt. Derfor vil ikke Russland føre krig på Vestens premisser, der Vesten er sterkest. Politisk og militært er Russland en mygg i forhold til USA. Med et bruttonasjonalprodukt på størrelse med Spania, og med et forsvar som bare er en brøkdel av det amerikanske, vil det være selvmord å gå til krig der Vesten er best. Bare økningen i det amerikanske forsvarsbudsjettet i 2018, på om lag 60 milliarder dollar, utgjorde mer enn hele det russiske forsvarsbudsjettet. USA har rundt 800 militære baser og forsvarsinstallasjoner plassert rundt omkring i mer enn 150 land, og mer enn 14 000 fly og 20 hangarskip av ulik størrelse. Russland, derimot, har cirka 4000 fly og ett hangarskip – som så vidt klarte å holde seg flytende etter hjemkomsten fra Syria i 2017.Wikipedia, 2019. en.wikipedia.org/wiki/United_States_military_deployments; Globalfirepower.com, 2019. www.globalfirepower.com/countries-comparison-detail.asp?form=form&country1=united-states-of-america&country2=russia&Submit=COMPARE. Følgelig er det, sett med russiske øyne, mer interessant å føre krig på andre måter enn det Norge og NATO ser for seg.
NORSK SÅRBARHET
Hvilke måter og områder snakker vi om? Fremfor å angripe de militære delene av statsapparatet som regjeringen kaller «NATO i nord», er det mer sannsynlig at russerne vil forsøke å øve press på beslutningstakere i Oslo. Med andre ord, mot ansatte i departementene, i de hemmelige tjenestene, i Telenor og på sykehusene; mot samfunnsinstitusjoner som sørger for politisk stabilitet og demokratisk styringsevne. Poenget vil ikke være å nedkjempe Forsvaret eller å okkupere Finnmark. Poenget vil være å påvirke beslutningene som tas av regjeringen og Stortingets utvidede utenriksog forsvarskomité. Men bare på én betingelse: At det ikke samtidig utløser militære motreaksjoner i Washington D.C. Og hva er vel mer sårbart enn de digitale nettverkene som holder AS Norge i gang? For eksempel styring av elektrisk strøm som får mobiltelefoni, internett, oppvarming og betalingstjenester til å virke, og som gjør at vannkraftverk, radioog TV-sendinger, samt oljeog gassinstallasjoner på Heidrun-, Kristinog Nornefeltet går som normalt. Eller ta nettverkene som trengs for å styre transportog kommunikasjonsmidler, som mer enn 150 000 reisende rundt Oslo S bruker hver dag. Eller nettverkene, som gir høy flysikkerhet for de nærmere 700 flyene som daglig lander og tar av fra Gardermoen. Eller den stabile internettforbindelsen med omverdenen, som gjør at Norgesgruppen, Rema 1000 og Coop kan selge mat til norske forbrukere etter «just-in-time»-prinsipper; og som gjør at sykehus, eldresentre, skoler og Hvermannsen får forutsigbare leveranser av livsnødvendige medisiner og forbruksartikler – fra stadig færre, men mer sårbare lagre i utlandet.
Sammen med blant annet Danmark, Finland og Sør-Korea er Norge et av verdens mest digitaliserte samfunn. Og stadig mer av samfunnsmaskineriet, fra helseforetak og betalingstjenester til militære forsvarssystemer, er integrert i globale nettverk som myndighetene ikke har kontroll over. Hvilke aktører som befinner seg i cyberdomenet, hvilke intensjoner eller kapasiteter de har for å ramme oss, kan i beste fall kalles et sort hull. «Statlig styrte nettverksoperasjoner» er, ifølge PSTs Trusselvurdering 2019, «en vedvarende trussel mot norske verdier. Metodene er billige, effektive og i konstant utvikling, og angriperne finner stadig nye sårbarheter de kan utnytte».Politiets sikkerhetstjeneste, PSTs trusselvurdering 2019. www.pst.no/globalassets/artikler/trusselvurderinger/psts-trusselvurdering-2019.pdf. Dette betyr i realiteten at så vel russiske som kinesiske forberedelser allerede er godt i gang. Det har de vært i lang tid. Og mest sannsynlig vil angrepene utløses tidlig i kriseforløp, der USA, Norge og NATO står på én side og Russland på den andre. Sett med russiske øyne vil slike cyberangrep være fordelaktige. Det er fordi NATOs store sårbarhet vil være å få 29 vidt forskjellige medlemsland til å stå sammen. Ikke minst når håndfaste bevis om at Russland står bak, skal presenteres. For det kan jo også være mange andre aktører som står bak; og mange av disse igjen kan ha mer eller mindre løse forbindelser til russiske sikkerhetstjenester. Fravær av håndfaste bevis vil kunne gjøre det vanskelig for konsensusbaserte allianser å gjennomføre resolutte mottiltak. Og selv om NATO vil hevde at cyberangrep berøres av den kollektive selvforsvarsklausulen, er det lite sannsynlig at noe vil skje. For viljen og evnen til å starte en cyberkrig med Russland er langt fra troverdig. Ifølge sjefen for det norske Cyberforsvaret har Forsvaret mer enn nok med å forsvare seg selv: «Vi er marginale over hele spekteret av oppgaver – fra oppfylling av beredskapsbeholdning til treningsnivå til styrkestruktur til planverk», ifølge generalmajor Inge Kampenes. «Hvis det pøses på med cyberangrep mot oss, vil vi ikke holde lenge.»Ole Kåre Eide og Christian Nørstebø, «Vår evne til å stå imot et cyberangrep er marginal», Forsvarets Forum, 11. oktober 2017. forsvaretsforum.no/v%C3%A5r-evne-til-%C3%A5-st%C3%A5-i-mot-etcyberangrep-er-marginal.
TILLITSKRISEN
I et av verdens rikeste land, der befolkningen, ifølge NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg, lever i «dyp fred», skal det ikke store avvik til fra normaltilstanden før uro, bekymring og frykt sprer seg. Når medisinene uteblir, når strømmen forsvinner og matlagrene tømmes, eller når vannpumper stopper og kloakksystemer kollapser, da skapes det tillitskriser i befolkningen. Det gis inntrykk av at sivilsamfunnet er under angrep. Men fra hvem – og hvorfor? Frykten som vil oppstå i de tusen hjem, kommer til å kanaliseres gjennom kommunestyrer, fylkesting, etater og departementer. Summen av denne engstelsen kan skape politisk press, rett og slett fordi tilliten – selve limet mellom borger og stat – står på spill. Og presset vil ende opp ett sted: På Statsministerens kontor, der Erna Solberg og regjeringens sikkerhetsutvalg klør seg i hodet og lurer på én ting: «Hva gjør vi nå? Det er jo ikke avfyrt et eneste skudd!» Hvem som står bak digitale angrep, er det vanskelig å få svar på. Krig i militær forstand vil dette i hvert fall ikke være hvis verken Finnmark eller Troms er okkupert. Og russiske soldater ikke vil være å se på norsk jord.
Like fullt vil det ha oppstått en nasjonal krise; et angrep der selve samfunnskontrakten – Norges tillitsbaserte styringsmodell – står og faller med myndighetenes evne til å respondere. Dermed vil norske myndigheter kunne risikere å ende opp i sitt verste mareritt, i scenarioet de alltid har trent på å unngå: En konflikt med Russland som er for stor for Norge, men for liten for USA. Denne gråsoneproblematikken kjennetegner vår tids konflikter: Hva som er krig og hva som er fred, er usikkert. Hvem som er venn og hvem som er fiende likeså. Hva som er overlagte handlinger fra statlige rivaler, hva som er uhell, hva som er guttestreker eller hevnangrep fra sinte hackere i andre land, kan være umulig å si. Uansett vil de vanskelige beslutningene melde seg; diskusjonen om hva som er NATOs ansvar, og hva som er Norges ansvar. Det samme vil skje i AS Norge: Er krisen et justisanliggende, et forsvarsanliggende, et energipolitisk-, helsepolitiskeller transportpolitisk anliggende? Sterke fagstatsråder, som bare står ansvarlig overfor Stortinget og ikke statsministeren, vil kjempe med nebb og klør for å få en hånd på rattet. For i medienes kritiske søkelys må det utvises handlekraft om kritikk skal unngås – «dette er min krise»!
KONSEKVENSENE
Hva vil konsekvensene være for Norge – for myndighetene og for befolkningen – med et scenario som dette? Først og fremst at Ola og Kari nordmanns stabile og velfungerende velferdssystem trekkes tettere inn i storpolitikken. For jo mer regjeringen inviterer amerikanske styrker til å oppholde seg på norsk jord eller i norske luftog sjøområder, desto kortere blir den strategiske varslingstiden som Russland trenger for å beskytte atomstyrkene på Kolahalvøya, mellom 40 og 120 kilometer fra norskegrensen. Og jo nærmere amerikanerne kommer, desto sterkere må beredskapen være. Dermed vil også interessen for sårbarhetene i Norges digitale infrastruktur øke. Dette skyldes ikke at Russland er redd for 5,3 millioner nordmenn. Ei heller fordi Russland frykter et norsk forsvar som, ifølge Riksrevisjonen, Forsvarsdepartementet og NATO selv, har betydelige mangler i egne rekker. Det Russland frykter, er at Norge skal bli et springbrett for amerikanske operasjoner. Enten over Sverige og inn i Østersjøen for å beskytte NATO i Baltikum. Eller for å angripe Russlands mest moderne atomvåpen på Kolahalvøya: ubåtbaserte missiler som i krisesituasjoner utgjør den største trusselen mot USAs eksistens. Og som, sett med russiske øyne, vil være det beste middelet for å skremme USA fra ytterligere press.
Når nordområdene i dag preges av mer stormaktsrivalisering, vil det være uakseptabelt for russiske myndigheter ikke å ha kontroll med hva som skjer på den andre siden av norskegrensen. Å presse norske myndigheter, blant annet ved å skape frykt i lokalbefolkningen gjennom cyberangrep, er derfor billigere, mer effektivt og mindre risikabelt enn militærmakt. I hvert fall hvis alternativet er en væpnet konfrontasjon som kan utløse en amerikansk motreaksjon. Politisk press med ikke-militære virkemidler er mindre farlig enn å risikere en tredje verdenskrig. Denne strategien har solid forankring i russiske tradisjoner. Ifølge Robert Bathurst, tidligere kaptein i den amerikanske marinen og russlandskjenner, skyldes dette at det er lettere for autoritære stater å omgå problemet med legitimitet, fakta og bevis. I vestlige demokratier, derimot, må politikerne i større grad stå til rette for egen befolkning og følgelig forholde seg til prinsipper som åpenhet og ansvarlighet.Robert Bathurst, «On Soviet Linguistics: Expropriating Utopia», i Brian D. Daily og Patrick J. Parker (red.), Soviet Strategic Deception (Lexington, MA.: Hoover Institution Press, 1986), s. 103. Hvordan Russland vil utnytte norske sårbarheter og unngå NATOs sterke sider, er kanskje best beskrevet av George Kennan (1904–2005). I 1944–46 var han stedfortredende sjef ved den amerikanske ambassaden i Moskva. Som svar på sovjetisk motstand mot en USA-ledet verdensbank, anbefalte Kennan en ny strategi for USAs diplomater. I artikkelen som er blitt kjent som «Det lange telegrammet», advarte han blant annet mot følgende: «Vi har imidlertid vært hemmet av den populære oppfatningen at det er en grunnleggende forskjell mellom fred og krig, av en tendens til å se på krig i en slags sportslig sammenheng fjernt fra enhver politisk kontekst, av en nasjonal tendens til å søke etter en politisk kur for alt, og av en motvilje mot å anerkjenne realitetene i en internasjonal sammenheng – den evige kamprytmen, inn og ut av krig.»George Kennan, «Policy Planning Staff Memorandum», Washington D.C., 4. mai 1948. history.state.gov/historicaldocuments/frus1945-50Intel/d269. Egen oversettelse.
FØRSTELINJEFORSVARET
Når norske myndigheter legger planer for neste krig, kan det derfor være nyttig å huske én ting: Det er ikke norske militæravdelinger eller amerikanske marinesoldater i Troms og Trøndelag som utgjør førstelinjeforsvaret. Så lenge norsk forsvarsplanlegging samordnes i NATO, og så lenge USA er spydspissen i dette forsvaret, vil Forsvaret bli den siste etaten som angripes i norsk statsforvaltning. Snarere vil angrepene rettes mot sivilsamfunnet. Og når krisen treffer det digitale tjenestetilbudet, vil førstelinjeforsvaret først og fremst bestå av Ola og Kari nordmann: Ansatte i privat og offentlig sektor, sånne som deg og meg, arbeidstakere som til daglig sitter foran datamaskinen for å løse store og små oppgaver.Til vanlig vil det norske førstelinjeforsvarets viktigste oppgave være å holde russere, kinesere, men også amerikanerne og en rekke ikke-statlige aktører unna nettverkene våre. Cyberangrepet med løsepengevirus mot Hydro 19. mars 2019 viste oss nemlig én ting: Ett tastetrykk, på en lenke, fra én e-post er nok. Flere av selskapets forretningsområder ble umiddelbart slått ut, og det tok flere uker før produksjonsanleggene kom tilbake i normal drift. Angrepet krevde hjelp fra så vel Etterretningstjenesten som Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM). Bare i første kvartal i 2019 var kostnadene for Hydro oppe i en halv milliard kroner.Christian Bjerknes og Agnete Klevstrand, «Cyberangrepet koster Hydro en halv milliard i første kvartal», Dagens Næringsliv 30. april 2019. www.dn.no/marked/hydro/norsk-hydro/svein-richard-brandtzag/cyberangrepet-koster-hydro-en-halv-milliard-i-forste-kvartal/2-1-594949.
FIRE TILTAK
Hvordan kan vi forberede oss på krigen som kanskje kommer? Fire forhold er verdt å dvele ved. For det første må vi slutte å skille mellom samfunnssikkerhet og statssikkerhet, eller mellom befolkningens trygghet og statens sikkerhet. Innbyggernes trygghet og statens sikkerhet glir over i hverandre; innbyggernes manglende trygghet brukes som brekkstang for å ramme statens sikkerhet; målet som kan angripes er, sett med russiske øyne, den tillitsbaserte samfunnskontrakten mellom borger og stat, mellom de styrende og de styrte. For det andre hviler det et spesielt ansvar på dem som til daglig har ansvar for å drifte og vedlikeholde viktige IKT-systemer i offentlig og privat sektor. Det betyr at kompetansen må styrkes. Spesielt viktig er kunnskapen, ferdighetene og holdningene knyttet til grunnleggende sikkerhetstenkning. Å besøke Iran med en mobiltelefon der regjeringens saksbehandlingssystem er sauset sammen med Facebookog LinkedIn-kontoer, slik en tidligere justisog fiskeriminister gjorde i 2018, gir inntrykk av det motsatte: At manglende bevissthet går helt til topps i norsk statsforvaltning. Å få sikkerhetskulturen inn i ryggmargen til alle som jobber digitalt, er første bud. Her må ledere og mellomledere i norsk statsforvaltning gå i front, særlig i arbeidet med å være rollemodell og kulturbygger.Ved å ta ansvar for sikkerhetskulturen i egen organisasjon styrkes motstandsevnen i førstelinjeforsvaret. Cyberangrep handler ikke først og fremst om hvor god teknologi russerne har, men hvor gode vi som medarbeidere er til å forebygge ved hjelp av gode rutiner og prosedyrer. Dette kan for eksempel gjøres ved å arrangere workshops og såkalte tabletop-øvelser, der ledere og ansatte sammen forbereder seg på hvem som gjør hva når en krise inntreffer. Først øver man på enkle grep i egen organisasjon. Deretter økes vanskelighetsgraden, med blant annet samordnet innsats fra bidragsytere utenfor egen arbeidsplass.
For det tredje, førstelinjeforsvaret må søke hjelp og inspirasjon utenfor seg selv. I Norge finnes det tusenvis av yrkesaktive og pensjonerte offiserer med lang erfaring i beredskapstenkning og krisehåndtering. Sammen med etablerte og velfungerende kunnskapsmiljøer i blant annet Forsvarsdepartementet, Etterretningstjenesten, PST og NSM kan kompetansen som allerede finnes ute i samfunnet, tas i bruk mer systematisk. Å dele erfaringer og dyrekjøpt kunnskap fra egen organisasjon er noe alle tjener på.
For det fjerde må det vurderes hvorvidt landets sektorprinsipp er relevant når borgernes trygghet og statens sikkerhet smelter sammen. Fordi fremtidige angrep nok ikke minst vil rettes mot politiske beslutningstakere i regjeringen og på Statsministerens kontor (SMK), og fordi omfanget av slike anslag vil berøre departementene på tvers av ansvarsområdene deres, finnes det gode grunner for å løfte samordningsansvaret opp fra Justisog beredskapsdepartementet. Kanskje kunne Justisog beredskapsdepartementets Krisestøtteenhet løftes inn i SMK? Om ikke annet, så for å løfte norsk forsvarsevne bort fra fagstatsrådenes snevre sektoransvar og inn i et mer overordnet styringsorgan?
I sum kan disse tiltakene kanskje danne en første nasjonal dugnad, der ansatte i det sivile og militære, i det offentlige og private, fra forskning, forretning og forvaltning forenes i ett oppdrag: Å gjøre Norge tryggere. Dette starter med at vi forbereder oss på riktig krig.