En sjelden fugl som ingen så

­

«Jeg hører fuglesang. Den blir høyere og høyere.» Ordene tilhører konsertpianisten Clara Wieck, og er de første vi leser i Arild Vanges Livet i luftene (2018), et varsel om teksten som skal følge. Få motiver er så velbrukt i litteraturen som fuglene. De fungerer som metaforer, som symboler, som billige så vel som dyptgripende bilder på menneskers liv og tenkning, eller som representanter for naturens gang. De er gått inn i dagligdagse ordspråk, de figurerer i bibelhistorier, de er budbringere og onde varsler, alt etter som, inntil det kjedsommelige. Men det utslitte ved motivet til tross, finnes det tilfeller der forfattere evner å gi fuglene nytt liv i språket: De lar oss se på dem med friske øyne, som skapninger i egen rett, og omvendt lar de fuglene belyse våre liv. Og den er virkelig selv en sjelden fugl, Livet i luftene, som altså kom i forfjor – til øredøvende taushet. En bok som i stillhet har brutt nytt land i den norske litteraturen. Hvordan kunne det skje? Det er ingen overraskelse om du aldri har hørt om ArildVange.Til tross for et tredveårig virke som forfatter, og dessuten som en sentral oversetter av tysk litteratur, er Vange forblitt en godt gjemt hemmelighet i samtiden. Jeg tror det særlig skyldes to ting. For det første er forfatterskapet, i hovedsak bestående av språklig kresne og referansetunge lyriske verk, av forståelige årsaker forbeholdt en engere krets. For det andre – og dette tror jeg veier like tungt – er Vange bosatt og etablert som forfatter i Trondheim, en by som av grunner jeg ikke helt kan forstå, har endt opp med til dels å utelukkes fra det offentlige litterære kretsløpet i Norge. Selvsagt er det mulig for forfattere fra Trondheims-regionen å slå igjennom nasjonalt – Carl Frode Tiller og Anne B. Ragde er bare to eksempler på dette – men sammenliknet med Oslo og Bergen dekkes og formidles det litterære livet i byen i langt mindre grad. Resultatet er at mye, fra forfattere og bøker til arrangementer og festivaler, forblir ukjent for en bredere offentlighet.

Det er verdt å spørre (med en viss forbløffelse) hvorfor Livet i luftene i det hele tatt ble utgitt. En kort sammenfatning forklarer hva jeg vil fram til. Boka, med sjangerbetegnelsen «Fortelling. Sang», er fortalt, eller snarere sunget, av en svarttrost. Via svarttrosten får vi høre om møter med andre fugler ved elva Regnitz i Tyskland. Felles for fuglene er at de bærer i seg bevisstheten, fatteevna, til en tyskspråklig forfatter fra den litterære blomstringstiden mellom 1780 og 1820: E.T.A. Hoffmann, Heinrich von Kleist, Karl Philipp Moritz, Friedrich Schlegel og fortelleren, Jean Paul. Fuglene synger etter tur sine «anefortellinger», altså forfatternes livshistorier, som (nesten) alle avsluttes med oversatte utdrag fra deres verk, gjort av Vange selv. I tillegg møter vi andre forfattere, blant annet Robert Walser og Robert Musil, som bindes til de øvrige av nettopp fugler, eller av deres kryssende veier i litteraturhistorien – gjerne begge deler. Mellom anefortellingene synger fuglene om sitt daglige liv: om hekking, matvaner, flyvedyktighet, og sang.^{Dette er ikke første gang Vange har samtalt med fuglene. I diktsamlinga responsorium (2016) er en av de to diktsyklusene fortalt av en nøtteskrike med Rainer Maria Rilkes person i seg – boka ble dessuten skrevet i Bamberg, åsted for store deler av Livet i luftene. Også i debutboka Ene og alene (1990), som må være en av de mest ugjennomtrengelige romanene utgitt her til lands på 90-tallet, lar Vange beåndede fugler komme til orde, i en allegorisk, innskutt fortelling om svaner og barnedød. I høylyse dager (2020), Vanges ferskeste bok, er også fuglene til stede.} Denne underlige framstillinga, like deler fagbok om fugleliv, transkripsjoner av sang og skrik, forfatterbiografier, oversatte fragmenter, refleksjon over litterær skapelse og frihetssøken, punkteres så av en løpende fortelling nederst på sidene. Der, i en lys grå skrift, følger vi tankene til nevnte Clara Wieck, en av 1800-tallets store konsertpianister, etter hvert også gift med komponisten Robert Schumann, som både privat og i kunstnerskapet lot seg inspirere av flere av de nevnte forfatternes historier, og som skrev sin musikk til henne. Claras historie fungerer som kontrapunkt til forfatterfuglelivene som fyller hovedteksten, en respons som setter de to tekstnivåene i spill, og som utfordrer den overveiende mannlige hovedteksten med et feminint perspektiv på frihet og kunstnerskap.

Overfloden av ideer, stemmer og kunnskap som fyller boksidene, gjør Livet i luftene til en genuint opplysende bok.Vanges øre for språklige finurligheter, og hans valg av fortellerposisjon og formuttrykk, gjør den dessuten dypt original, ja, til en sjelden fugl i samtidslitteraturen. Kanskje er det derfor ikke riktig å spørre om hvorfor boka ble utgitt. Svaret gir seg om man leser den: Livet i luftene er en svært sterk prosautgivelse som knapt har sin like i noen periode av den norske litteraturhistorien.

SMALT OG BREDT

Snarere er det på sin plass å spørre hvorfor boka knapt har fått noe oppmerksomhet etter at den kom ut. I fjor høst ble Vange riktignok tildelt NTNUs litteraturpris for Livet i luftene, noe som utløste et par notiser. Ut over dette og fra før av har den, så vidt jeg kan se, kun fått to små notiser: en i Bergens Tidende og en i Klassekampen – og ellers ingenting.^{I forkant av tildelinga samtalte et panel under tittelen «Men er det bra?» på Litteraturhuset i Trondheim om de nominerte – dette utgjør, meg bekjent, bokas hele resepsjon. Samtalen er tilgjengelig som podcast, og er anbefalt lytting, særlig på grunn av Frode Lerum Boassons bergenske entusiasme.} Ikke en eneste anmeldelse, ingen omtale. Fullstendig stillhet, til tross for Vanges 30 aktive år, etter hvert som en av landets mest betydningsfulle stemmer i samtidspoesien, og som en som jevnlig oversetter og introduserer andre forfatterskap, eksempelvis østerrikeren Peter Waterhouse og tysk-japanske Yoko Tawada. Det er mulig jeg har oversett noe, men meg bekjent finnes bare ett unntak i denne allmenne stillheten. Det kommer fra Trondheim,Vanges adopterte hjemby, der mikroforlaget Beijing Trondheim intervjuet forfatteren noen måneder etter utgivelsen av boka. Intervjuet er svært opplysende for å kunne plassere Livet i luftene historisk og litterært: Her forteller Vange om sin interesse for biografi og jeg-fortelling uten selv-fortelling, og om en sterk påvirkning fra Fernando Pessoa og hans mange heteronymer, som viser seg også i fugleboka.^{Pessoa er også sentral i diktsamlinga improvisasjon person (2013), der portugiserens heteronymer danner utgangspunkt for en responsiv refleksjon over identitet og litterær skapelse – ikke ulikt Livet i luftene, med andre ord.} Ut over dette har altså et samlet kritikerkorps, der flere sentrale aktører både har litterær skolering og en viss aktsomhet for tradisjonsbevissthet og originalitet, endt opp med å ignorere denne bokutgivelsen som, uavhengig av om den er estetisk vellykket eller ikke, alene for sin ambisjon burde invitert til offentlig lesning og tenkning. Hva denne glippen bevisst eller ubevisst skyldes, kan jeg ikke annet enn å spekulere i. Det kan være at Vange ikke er kjent i redaksjonene, at de prioriterte noe mer salgbart, at en anmeldelse var planlagt, men ble skrinlagt, og så videre. Det slår meg uansett som underlig at en litterær offentlighet som med jevne mellomrom etterlyser originalitet og brudd med den norske normalprosaen, der intimitet, hverdagsliv og autofiksjon dominerer, likevel ikke registrerer det når en bok som kunne vekket deres interesse, flyr forbi. I stedet havner Livet i luftene der så altfor mange av et års utgitte bøker havner: i en litterær glemmebok for oversette utgivelser. Og slik går man også glipp av muligheter til å undersøke noe som kunne utfordret forestillingen om hva norsk samtidslitteratur er eller kan være.

Er dette en smal bok? Man kunne si ja, men jeg er fristet til heller å hevde at Livet i luftene er et imøtekommende, nesten tilgjengelig verk. Smal er den saktens, det er ikke til å komme unna. Interessen for tysk romantikk, for ikke å si biografiene til forfattere – store i Tyskland, men nær sagt helt ukjente i Norge – er nok forbeholdt universitetene og de spesielt interesserte her til lands. Fortellerposisjonen er fremmed, den fragmenterte formen en utfordring for godt vante lesere av prosa med et tydelig plott. Samtidig er fortellingens tone på ingen måte ekskluderende, språket ikke vanskelig, men lekent. Med andre ord kunne boka uten problemer fått et større publikum – dersom den var blitt plukket opp, lest og skrevet om.^{Det hører med at boka har fått en slags resepsjon på Facebook, der jeg i alle fall et par steder har sett den omtalt og diskutert. At dette neppe når ut over FBs begrensede rom er dog ikke til å komme unna.} Men kanskje, kan tenkes, er det også derfor den er møtt med en så fullstendig stillhet: Fordi den glipper unna, fordi kritikerne ikke aner hvordan de skal forholde seg til et verk som på samme tid skriver seg inn i en litterær tradisjon og bort fra ethvert trygt og fast land, til fordel for en til nå uutforsket egn. Vange har nemlig skrevet seg så langt vekk fra samtiden som tenkes kan, tematisk, formmessig og språklig, uten at det forringer forståeligheten – eller skjønnheten.

Når det kommer til stykket, er det neppe fruktbart å diskutere hvorvidt Livet i luftene er det ene eller det andre. Snarere burde vi ta den på alvor som litterært verk, først og fremst ved faktisk å lese boka, deretter ved å tenke rundt den. Gjennom sitt flettverk av stemmer, sjangrer og historier inviterer Livet i luftene nettopp til refleksjon omkring hva litteraturen egentlig er, hva skrivinga er god for, hvorfor vi fortsetter å lese og å skrive, selv i en tid som både bombarderer oss med skrift og fortærer vår evne til å jobbe kritisk med språket. Ikke minst er boka en refleksjon over selve det litterære kretsløpet, over kreftene og bølgene som lar fortellinger leve videre, og som danner historie. Og det er altså fuglene som er Vanges fremste historiefortellere.

HVA SIER TROSTEN?

Hvorfor bruker Vange fuglene som fortellere? Hvorfor synger en svarttrost fortellingen vi leser, i vekselsang med linerler, blåmeis og gulspurv? I en viss forstand er Livet i luftene et polybiografisk verk, et flettverk av ulike livshistorier som altså tilhører tyskspråklige forfattere fra den romantiske perioden – i tillegg til understemmen der Clara Wieck kommer i tale, eller tanke. Man kunne antatt at boka var svermerisk, et nikk til romantikkens naturdyrking og drøm om skjønnhet, men Vange er ingen svermer. Nei, fuglene, sangen deres, er, tror jeg, å forstå som en metafor for litteraturen, og for skjønnheten som finnes i det litterære, i det å skrive – eller synge, i utvidet forstand. I bokas vekselsang ligger det en grunnleggende anerkjennelse av litteraturens – og i vel så stor grad litteraturhistoriens – verdi som dialogisk estetisk uttrykk, som forsøk på å finne sannhet og skjønnhet, ikke i noe definitivt, men i noe som alltid allerede er annerledes. Er det ett samlende prinsipp som gjelder for Hoffmann, Schlegel, Kleist, Paul og Moritz, er det at deres skrivearbeider forsøker å bore seg inn i noe sant om mennesket, noe som kan overskride det satte og hverdagslige, nettopp i det satte og hverdagslige. Når vi får sunget Kleist-linerlas anefortelling, påpeker den at «lykka kan ikke, tenkte jeg, som ei matematisk læresetning, bevises, ho må oppleves. Derfor måtte ho stimuleres av sanselige gleder». Denne bevegelsen mot det sanselige, i forsøket på å oppnå lykke, bærer i seg et allment håp: At det finnes en mulighet for at livet kan være annerledes, bedre.

Det tyske språkområdet rundt 1800 var gjennomkonservativt, et område der barn av borgerskapet og militæret fulgte på forhånd preparerte løyper inn i embetsstanden eller hæren. Både Kleist og Hoffmann kom fra anerkjente familier, med forventninger om karrierer i henholdsvis militæret og jussen. Begge brøt med disse forventningene, og måtte ta konsekvensene.Vange skriver om dette, via stemmen til Hoffmann-trosten:

... ingenting på jorda kjedet meg mer enn det rotfaste, eller det å stå til regnskap for hvert blikk som ble sendt, hvert ord som ble artikulert. Jeg slo verken rot i familien eller i samfunnet. Jeg trengte spillerom, eller det jeg kalte som-om-rom. Jeg var allergisk mot enten-eller. Enten-eller styrte familie, kunst, politikk, ideologi og yrkesvalg. Jeg slo ikke røtter, verken som forfatter, komponist, tegner eller jurist. Prisen jeg betalte, var at ingen tok meg alvorlig. (s. 24) Det er en sørgelig, men samtidig svært befriende skjebne Hoffmann ble til del; en diktningens ensomhet som han, lik Kleist,Walser, Schlegel og alle de andre må ha kjent på, idet forsøkene på å skape noe originalt ble møtt med hoderysting, ignoranse eller skandale. Bestrebelsene deres har resultert i litterære verk som er viktige byggesteiner i den tyske kulturelle identiteten – men som i mange tilfeller ble oversett, spottet, uglesett for sin streben mot noe annet. Og dette grunnleggende andre, søkenen mot det ustabile, bryter med fornuftens og logikkens kategorier. Og kanskje kan dette minne om fuglesangen, trostens fortellinger, som fengsler sånn, ikke fordi jeg forstår den, men fordi den er vakker, åpen, slik litteraturen kan være det.

Nettopp denne forbindelsen, mellom fuglesangen og litteraturen, etablerer Vange. Svært mange fuglearter, blant dem troster, imiterer både hverandre og andre skapningers lyder i et intrikat flettverk av sang, sier fortellerfuglen: «De forskjellige motiva forbindes med hverandre i mangfoldige varianter til en sprudlende sang som framføres med stor utholdenhet.» At litteraturen virker på samme måte, kan man vanskelig nekte for. Også forfattere låner av hverandre, slik Vange selv fletter sammen de mange forfatternes stemmer og liv. Lån, imitasjon, improvisasjon; er ikke disse også grunnleggende for skrivinga?^{I Vanges tilfelle er denne låninga helt essensiell: De tre diktsamlingene improvisasjon person (2013), responsorium (2016) og høylyse dager (2020) er alle komponert som respons på andre forfattere, henholdsvis Pessoa, Rilke og Inger Christensen/Lasse Myrvold; denne såkalte responstrilogien kan med fordel leses i forlengelse av Livet i luftene.} Kleist-linerla synger – via en svarttrost, en gjenfortelling – om hvordan han selv fant sin litterære stemme:

I Thun ble jeg mer og mer klar over at toner danner en betydningsstruktur hinsides begrepa og gjemmer betydningsskapende sang i språket. Jeg ville at melodiene orda lagde, og rytmene tankebilda skapte, skulle utfolde seg i leserne. (s. 76) Det er som sang at litteraturen og språket skaper betydning – ikke mening – for Kleist, og det er som sang vi får lese den hos Vange. I sangen, som er hinsides begrepene, finnes et grunnleggende erkjennelsespotensial, noe som forbinder på tvers av «mening», som synes å gripe fatt i noe vesensfast i mennesket, evnen til å beveges av det som er vakkert, som kommuniserer med noe utenomspråklig i oss. For det er nå engang slik at litteraturen, skriften, er en kommunikativ form, sprunget ut av talen, og av sangen. Den britiske forfatteren Bruce Chatwin, som må ha elsket sangen, og som forsøkte å gripe den hele sitt liv, skriver i en korttekst: «Man is a talking creature, a singing creature. He sings and his song echoes up and down the world.The first language was in song. Music is the highest of the arts.»^{Bruce Chatwin, What am I doing here, Vintage, 1989/2005, s. 65.} Sangen er først og fremst uttrykk, ikke ord.^{Det mest slående eksempelet jeg har på noe tilsvarende, er den belgiske komponisten Wim Mertens, som i likhet med Vange har sitt utspring i postpønk-musikken på 80-tallet. Til lange, gjentakende stykker for piano synger Mertens i falsett på et språk han selv har konstruert, med utgangspunkt i latin. Det finnes ingen mening, ingen betydning – men den emosjonelle verdien i musikken er desto større. Ofte har jeg tenkt på dette som beslektet med fuglesang.} Og det er interessant at Vange kaller Livet i luftene nettopp «Fortelling. Sang». I denne betegnelsen finnes det, som i sangen generelt, en frihet fra grensene og båndene som vane og trend pålegger oss, en grunnleggende hoffmannsk både–og-holdning som unndrar seg vanlige rammer for et litterært verk. Dette er også Vanges originalitet: Boka er, på de aller fleste måter, fri fra enhver samtidslitterær strømning.Vel ser vi noe av formuttrykket, med overog understemmer, hos en forfatter som Sara Sølberg, men den bryter med de fleste former for normal narrativ prosa. Det samme gjelder ut-sang-posisjonen, valget av fuglene som fortellere, for ikke å si av tysk romantikk som tema, og hvordan Vange vrir og vender på ordenes kjønn og stengsler, hvordan han speiler det norske i det tyske og omvendt. Livet i luftene er en frihetssøkende bok, like flyktig i sitt uttrykk som den er genuint litterær.

SPRÅKETS SLØVENDE SLØR

Opposisjonen mot det satte nedfeller seg i språket Vange bruker. Motstanden mot en standardisert, vanemessig kommunikasjon viser seg på ordog setningsnivå. Fortelleren sier fra seg navnet «svarttrost», da hans make, hunnfuglen, ikke er svart, og språket dermed formidler halve, kjønnede sannheter. Snarere er fuglene amsler, etter det tyske ordet for svarttrost, «amsel», som er fargenøytralt. Og slik fortsetter det: Ord bøyes etter andre kjønn enn vi vanligvis bruker, som for å forskyve vår umiddelbare forståelse av dem, se dem på nytt, og slik erkjenne de iboende fordommene i språket vi bruker til daglig. Fuglene synger og improviserer, tøyer setningene med glede på tvers av landegrenser og grammatikk, og slik formulerer de en kontinuerlig, omskiftende poetikk for liv og språk. For Schlegel-blåmeisa er det vilkårligheta – også kalt vilkærligheta eller vilkjærligheta – som er grunnlaget for tilværelsen, som «river ned skrankene mellom alle kunstneriske sjangre og litterære former». Eller som det også heter i boka: «For eit deilig lydfølge; vill svinger med, vill kjærlighet, og å ville kjærlighet.» Andre ord, som fatteevna, brukes for å holde ideologi og det vante på avstand. Til Beijing Trondheim bemerker Vange:

... det [var] viktig for meg å unngå bruken av begreper som «sjel», «ånd» og lignende. Jeg ville ha ord som ikke var teorieller livsanskuelsesbelastet, som ikke var ledende, men levende og friske. Jeg tenkte at ved å bruke ordet «fatteevne» ville jeg lettere kunne holde nysgjerrigheten min åpen i forhold til de realitetene jeg ville utforske.^{Rune F. Hjemås, «Amselsang», BeijingTrondheim.no, 5.4.2019.} Da er vi inne på det som lenge har vært en av litteraturens foreskrevne oppgaver: Å gjøre steinen til stein (eller fuglen til fugl), igjen å gjøre den faktiske verden synlig for oss, gjennom sløret av vane og behag som til daglig sløver sansene. Det er vel å merke ikke en form for «virkelighetsbeskrivelse» Vange bedriver, i boka finnes ikke noe program som handler om å beskrive verden «som den er». Men ved at språket tøyes, ved at syngende fugler forteller historiske menneskers liv, fra seinere tilværelser i fuglekropp, åpnes blikket vårt. Som Vange bemerker, er det «realitetene» han skriver om, en bemerkelsesverdig påstand for et verk fortalt av en fugl, om en rekke tyske kunstnere. Men likevel helt sann: Biografiene er reelle, fuglenes liv likeså. Jeg er aldri i tvil om at det jeg leser er diktning – ei heller at det er genuint, eller sant, om man kan bruke et sånt ord. Men teksten ville neppe truffet så sterkt, eller hatt den samme litterære kraften, om ikke fuglene fortalte, og slik opprettet et nødvendig responsrom mellom litteratur og sang.

Samtidig er det ikke til å komme vekk fra at Livet i luftene også har i seg elementer av det selvbiografiske. Når forfatterne forteller om sine liv før de havnet i fugleluftene, er det i form av ønsker, hva de ville oppnå, hva de strebet etter og kanskje klarte. Det er umulig for meg å bedømme om fortellingene er sitater eller påfunn, men det er likevel klart at forfatteren Arild Vange også snakker gjennom fugleforfatterne, at den fragmenterte fortellerstilen, delt opp i så mange ledd, så mange stemmer og personer, har i seg noe av hans egen person. Nettopp oppdelinga, eller fordelinga, ser ut til å utgjøre det litterære grunnprinsippet i Livet i luftene. En av refleksjonene til Hoffmann, som skrev under en hel rekke pseudonymer – blant dem kapellmester Johannes Kreisler – illustrerer dette:

Jo mer Kreisler-jeget mitt skrev, desto mer forsto jeg at avstanden til meg sjøl var ei avgjørende forutsetning for å lykkes kunstnerisk. Jeg husker jeg tenkte på Beethoven som et eksempel på en som i sin instrumentalmusikk skiller jeget fra det indre toneriket og får det mesterlig til.Verken sjølhevdinga eller imaginasjonen må få overtaket, tenkte jeg. De er begge tendensielt totalitære. Det dreier seg om å finne ei likevekt mellom dem og hvile i dette mellom. (s. 32) Som med Hoffmann, så også med Vange. I Livet i luftene, som i de tre diktsamlingene improviasjon person, responsorium og høylyse dager, er nettopp respons grunnmotivet: Vange responderer, lar andre stemmer klinge med sin egen, blander, skaper nytt ved å tømme det antatt «enhetlige» subjektet for enhet – «Forandring er det eneste konstante», synger Schlegel. Den litterære formen i Livet i luftene streber etter en balanse, eller en stadig destabilisering av det vante. Slik tegnes et portrett av en forfatter som viser seg idet en maske tas på, og en verden der «det reelle viser seg i fantastisk forkledning». I møte med en samtidslitteratur som stadig oftere tenderer mot begrepsliggjøring av «viktig» tematikk, på bekostning av litterær kvalitet, er det befriende å finne en så tydelig poetikk i selve den litterære formen. Boka er ikke fri for begrepsliggjøring – snarere tvert om, den kommenterer stadig vekk sin egen form og streben. Men, som Clara Wieck bemerker i understemmen:

Chopin var så vakker da jeg spilte. Jeg husker det skjøre ansiktet hans. Det sa: Jeg vil ikke være underholdning. (s. 68)

EN NY HVERDAG

I intervjuet med Beijing Trondheim uttaler Vange at forbindelsen mellom fuglene og forfatterne knytter seg logisk an til «forestillinger fra eventyr og myter» han ble fortalt i barndommen. Og det er i en viss forstand i litteraturen, i overleverte eventyr, fortellinger, sagn, myter, at forestillingen om et kollektivt historieforløp skapes. Kort sagt: Et samfunn uten litteratur er ikke et samfunn. Den tyske forfatteren W.G. Sebald (som kunne passet godt inn i Livet i luftene) har bemerket at det er nettopp i det litterære, i den allegoriske framstillingen av hendelser som evner å berøre leseren, at vi får et begrep om det kollektive, om noe felles, noe vi deler.^{Sebald, «Auf Ungeheuer dünnem Eis». Gespräche 1971 bis 2001. Fischer Taschenbuch, 2011/2015, s. 85.} Nå kan det stilles spørsmål ved hvorvidt det er Vanges intensjon å favne det kollektive, gitt hans angivelig «smale» utgangspunkt, men jeg lurer på om spørsmålet er feil stilt. For er det ikke slik at en av litteraturens grunnsetninger, nær sagt uavhengig av hva man skriver, er å skape en slik forbindelse? Skriving, som sang, er en form for kommunikasjon, henvendt mot noen eller noe, et forsøk på å skape forbindelse gjennom språk.Vange lar fuglene formidle denne forbindelsens natur. De representerer litteraturens etterliv, den kollektive hukommelsen som ivaretar en litterær tradisjon som til enhver tid står i fare for å glemmes – slik litteraturen står i fare for å glemmes.

Denne traderingen står sentralt i Vanges arbeid, som oversetter og forfatter. Det handler om respons, videreformidling, slik fuglene, i generasjon etter generasjon, på sitt vis har videreformidlet informasjon om fluktruter, hekkeplasser og hjemstavner – når alt kommer til alt ikke så langt unna mennesket i sin baksende ferd gjennom livet.

Det hender jeg står ved vinduet i stua og ser på fuglene som lever i bakgården. De kjappe bevegelsene, løp, stopp, løp, plutselig flukt, og like plutselig tilbake igjen. Linerla med vippende stjert, skjærene som pikker i brosteinen, trostene som fordeler seg i grupper på gresset og knatrer seg imellom mens de graver opp larver og mark. Få ting gir meg den samme gleden som å betrakte hvordan fuglene lever, prosaisk, fra dag til dag.

Etter å ha lest Livet i luftene ser jeg annerledes på dem. Når jeg nå ser ei linerle, tenker jeg på Kleist. Når jeg leser Kleists lange, jagende setninger, ser jeg uvegerlig for meg de hurtige bevegelsene til linerla som piler over gresset mens et mikroskopisk hjerte hamrer i brystet på den. Fuglene og litteraturen deler dette: En flyktig skjønnhet som ikke helt kan gripes med ord – men kanskje i sang.