Vestens myter om Vietnamkrigen

­

Da han la ut bilder av krigsofre på Facebook sensommeren 2016, forventet forfatter Tom Egeland muligens mange likes, men neppe store avisoppslag. Til manges forargelse fjernet Facebook bildet av «napalmjenta» Kim Phúc på grunn av brudd på nakenregelen. Etter protester i norske medier måtte Facebook snu. Nettstedets algoritme gjenkjente nakenheten, men skjønte ikke hvor mye mening vi har tillagt dette bildet.

Men hva slags mening har vårt samfunn skapt av bildet av Kim Phúc? I dette essayet vil jeg diskutere hva det ikoniske bildet – eller rettere sagt: ikonstatusen vi har gitt det – sier om vårt vestlige blikk på Vietnamkrigen. Jeg vil også ta for meg en lærebok som omtaler krigen og NRKs dokumentarserie om Vietnamkrigen som ble vist i 2017. Jeg velger å fokusere på diskurser om krigen, det vil si ulike måter vi taler om og forstår den på, og hvordan ulike kunnskapssystemer blir skapt og holdt ved like i samfunnet.^{Skovholt, K. & A. Veum (2014). Tekstanalyse: ei innføring. Oslo: Cappelen Damm Akademisk, s. 33.} Siden Vietnam var en koloni, og landets historie hovedsakelig har vært formidlet av europeere og amerikanere, vil jeg også undersøke i hvilken grad vi fortsatt har å gjøre med en kolonial diskurs. Ifølge David Spurr, forfatteren av The Rhetoric of Empire (1993), betegner en slik diskurs språkbruken som hører til, skaper og blir skapt av den historiske kolonialiseringen. ^{Spurr, D. The Rhetoric of Empire. Durham, N.C.: Duke University Press, 1993, s. 1–7.} I en kolonial diskurs er det konstruert et skarpt skille mellom koloniherrene og de koloniserte, mellom Vesten og resten eller makthaverne og de marginaliserte.

«NAPALMJENTA»

La oss begynne med bildet av Kim Phúc. I juni 1972 ble hun fotografert da hun løp fra napalmbomber som nettopp hadde rammet henne. I bildets forgrunn ser vi fem skrekkslagne barn. Det midterste av dem er Kim Phúc, uten klær. De andre barna har klær på seg. Hun gråter av frykt og smerter. Bildet ble først trykt dagen etter at det ble tatt, og etter hvert ikonisert i Vesten. Blant vietnamesere har bildet ikke den samme statusen.

Norske redaktører, blant andre Espen Egil Hansen, Mode Steinkjer og Irene Halvorsen i henholdsvis Aftenposten, Dagsavisen og Nationen, fremhevet at bildet skal ha endret opinionen om Vietnamkrigen og bidratt til at krigen tok slutt.^{Aftenposten 9.9.2016, Nationen 09.09.2016, Dagsavisen 02.09.2016.} De fastslo medienes viktige rolle. Forestillingen bunner i minst tre presupposisjoner, altså underforståttheter. Den første handler om at amerikanske medier var opptatt av å skildre vietnamesiske ofre. Den andre tar det for gitt at medfølelsen for ofrene som ble avbildet, var et viktig motiv bak den amerikanske protestbevegelsen. Den tredje underforståttheten hyllet protestbevegelsen for et betydelig bidrag til Vietnamkrigens slutt. I alle tre presupposisjonene finner jeg amerikanske aktører og vietnamesiske objekter. Forestillingene tar for gitt maktforholdet mellom dem, at Vesten styrer det som skjer i Østen. Dette hører til den koloniale diskursen.

Jeg finner lite belegg for presupposisjonene. Amerikanske medier var for eksempel patriotiske og enige i de makthavendes mål, ifølge Gary Hess, forfatteren av Vietnam: Explaining America’s Lost War.^{Hess, G.R. (2009). Vietnam: Explaining America’s Lost War. Malden, Mass.: Blackwell, s. 133–153.} Mediene fokuserte ikke primært på vietnamesiske ofre.Videre var medfølelsen for disse ofrene ikke nødvendigvis et hovedmotiv i protestbevegelsen, selv om sympatien kunne bety mer hos noen enn andre. I tillegg arbeidet Nord-Vietnam aktivt for å påvirke den amerikanske opinionen. Endelig hadde protestbevegelsen liten påvirkning på krigens utfall.^{Dumbrell, J. (2012). Rethinking the Vietnam War. Basingstoke: Palgrave Macmillan, s. 132–159.} Det er riktig at den amerikanske opinionen snudde, fra opprinnelig å støtte til etter hvert å ta avstand fra krigsengasjementet da antall falne amerikanere steg. Opinionen hadde allerede snudd da Kim Phúc ble fotografert.

Troen på dette bildets kraft til å endre historien – en oppfatning som reproduseres i norske medier – bygger altså på tvilsomme premisser, men kan oppleves som sann. Hvorfor? Her foreslår jeg at vi bruker semiotikken, eller læren om tegn og tegnbrukende atferd, og ser på bildet som et tegn. Avsenderen og mottakeren forstår tegnet gjennom en felles kode. Den franske semiotikeren Roland Barthes viste i 1957 hvordan mening blir skapt ved å ta som eksempel et bilde av en afrikansk gutt som gjør militær honnør. Bildets innhold, eller konnotasjon, er ifølge Barthes det franske imperiets storhet og at «alle dets sønner uten hensyn til hudfarge trofast tjener de franske farger».^{Barthes, R. (1999). «Myten i dag», i E. Eggen (red.), Mytologier (3. utg., s. 165–212). Oslo: Gyldendal.} Siden et fotografi oppfattes som en tro gjengivelse av virkeligheten, oppleves konnotasjonen som noe naturlig, ubesmittet av ideologier. Men for Barthes var bildet bare et alibi for kolonialismen.

Bruker vi Barthes’ semiotikk, kan vi stille spørsmålet: Hva er bildet av Kim Phúc et alibi for? Mitt svar er: både medienes stolthet og protestbevegelsens selvtilfredshet. Det er de som eier narrativet om bildet, og om krigen. Å slette fotografiet fra Facebook er derfor en slags historieforfalskning, ifølge Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum.^{Heidi Borud og Olga Stokke. Aftenposten 08.09.2016.} Statsminister Erna Solberg skrev også på Facebook at bildet «har vært med på å forme verdenshistorien», og hun ville at hennes og andre barn «skal vokse opp i et samfunn hvor de får formidlet historien – slik den var».^{Statsministeren slettet av Facebook la ut sladdet bilde. Dagsavisen 09.09.2016.} Hvilken historie om Vietnamkrigen fikk min sønn formidlet i skolen, skal jeg vise ved å se nærmere på læreboken hans.

EN OBJEKTIV LÆREBOK I HISTORIE?

For et år siden hadde min sønn boken Portal. Nyere Historie (Fagbokforlaget, 2008) som historiepensum på videregående. Boken inneholder tre sider om Vietnamkrigen, som jeg heretter kaller lærebokteksten. Fremstillingen følger en kronologisk struktur og avslutter med refleksjon om krigen.

Hva handlet Vietnamkrigen om? Etter min mening handlet den om hvem som skal ha kontroll over Sør-Vietnam etter at Genèveavtalen i 1954 delte Vietnam i to. Blant kommunistene som styrte over ettpartistaten i Nord-Vietnam, ble tilhengere av å bygge sosialismen tilsidesatt av dem som foretrakk å «gjenforene» landet først. Disse sendte soldatene til Sør for å styrte regimet der. For å overleve fant sørvietnameserne en alliansepartner i USA, som ville stoppe kommunismens fremvekst i Asia. Krigen eskalerte. Sørvietnameserne kjempet først alene, og fikk fra 1965 forsterkninger fra amerikanske stridsenheter. Amerikanerne prøvde å fikse krigen på sin måte, men måtte etter noen år trekke seg ut da det kostet for mye for dem. Krigen endte med kommunistenes seier i 1975.

Og hva handler Vietnamkrigens diskurser om? Etter min mening: Om hvem som best ivaretar sørvietnamesernes interesser. Kommunistene i Nord-Vietnam hevdet de kjempet for frigjøring og mot imperialismen. I Sør dreide diskursen seg om selvforsvar, modernisering og demokrati. Men løftet om politisk frihet utsatte regimet for kritikken fra utålmodige innbyggere, og fra Vesten om at demokratiseringen gikk for tregt.

I USA har det vært minst to diskurser. Den første dreier seg om at amerikanerne prøvde å redde Sør-Vietnam fra kommunismen (jeg kaller dem intervensjonistene), og den andre om grupper som etter hvert ville ha USA ut av Vietnam (jeg kaller dem protestaktivistene). Den amerikanske altruismen ligger implisitt i begge diskursene. «Amerika først» er underkommunisert. Både intervensjonistenes hensyn til USAs sikkerhet og protestaktivistenes berettigede bekymring for unge amerikaneres liv er tonet ned. I begge diskursene, som etter min mening er koloniale, er vietnamesere hjelpeløse ofre, amerikanerne redder dem, og Vesten rår over hva som skjer i Vietnam.

Fortellerstemmen i min sønns lærebok er etter min mening protestaktivistenes diskurs. Den overlapper med nordvietnamesernes diskurs når det gjelder å snakke ned SørVietnam og fremstille intervensjonistene som de slemme. Interessant nok tilhører historiebøker en sjanger der man forventer objektivitet. Det betyr blant annet at fremstillingen ikke skal være misvisende.^{Kjeldstadli, K. (1999). Fortida er ikke hva den en gang var. Oslo: Universitetsforlaget, s. 305.} Lærebokteksten har minst to misvisende påstander. Den ene handler om bildet av Kim Phúc og det nesten like kjente fotografiet av en politisjef som henretter en kommunistoffiser, og at disse bildene «økte utvilsomt motstanden mot krigen». Det er ikke riktig.^{Perlmutter, D.D. (2005). Photojournalism and Foreign Affairs. Orbis, 49(1), s. 109–122.} Den andre påstanden er at Ho Chi Minh stadig fikk flere tilhengere. Det tviler jeg på. For mange sørvietnamesere og kommunismens gjenlevende ofre symboliserer han en nådeløs ideologi. I slaget ved Trang Bang i 1972 søkte Kim Phúc ly hos sørvietnamesiske soldater, og senere forsøkte hun å komme seg vekk fra kommunistene.^{Kim, P. (2017). Fire Road: The Napalm Girl’s Journey through the Horrors of War to Faith, Forgiveness, and Peace. Carol Stream, Illinois: Tyndale Momentum.} Et annet kriterium for objektivitet er at fremstillingen er verdifri. Et verdisyn kan avsløre seg gjennom språkvalg i teksten. De er sjeldent nøytrale. Er læreboken objektiv når den fremstiller aktørene i Vietnamkrigen? Det står at USA «fikk store vansker med å vinne en krig mot et folk med høy stridsmoral». Men hvem var «et folk»? Nord-Vietnam eller det vietnamesiske folket? Her er Sør-Vietnam som kjempet mot Nord, ekskludert fra det forestilte fellesskapet.

Lærebokteksten har tre retoriske grep som ifølge David Spurr hører til den koloniale diskursen. Det ene er klassifisering, som gir makt til å konstruere en rangordning og grense mellom dem som hører til «et folk», versus dem som faller utenfor. Det andre grepet er idealisering. Nordvietnameserne tilkjennes «høy stridsmoral» og popularitet. Tradisjonen med å forherlige dem finner vi i tekster fra 1960-tallet. I sin reiseskildring Trip to Hanoi (1968) viser Susan Sontag at hun beundrer dem for hardt arbeid, disiplin og seksuell selvkontroll. «Sontags innbilning koloniserer Vietnam som en utpost for klassiske amerikanske verdier», hevder David Spurr.^{Spurr, s. 39–41, min oversettelse.} Idealiseringen forteller mer om amerikanske dyder og verdier enn om vietnameserne.

Lærebokens tredje retoriske grep er det Spurr kaller nedverdigelse eller debasement. Mens den forskjønner Nord-Vietnam, har den ikke noe positivt å si om Sør-Vietnam, som karakteriseres som «korrupt» og «upopulært». Selvsagt forekom maktmisbruk og misnøye i Sør-Vietnam, som i mange andre stater. Men å beskrive Sør-Vietnam kun som noe Vesten tar avstand fra, er å gi denne staten og menneskene som bodde der, negative essensielle trekk. Lærebokteksten hevder videre at president Kennedy «visste» om disse trekkene. Ordvalget tyder på en presupposisjon om at han, en metonymi for den hvite mannen, hadde sikker kunnskap om Vietnam. I den koloniale diskursen vet koloniherren best hva som foregår i kolonien. Generelt er stereotypier verken sanne eller usanne, ifølge den britiske kulturteoretikeren og sosiologen Stuart Hall, de er bare mytologiserende.^{Hall, S. (1997). Representation: Cultural Representations and Signifying Practices. London: SAGE in association with The Open University, s. 258.} Læreboken fra Fagbokforlaget er ikke enestående når det gjelder å nedvurdere Sør-Vietnam. Jeg har sjekket omtrent 15 norske lærebøker i historie fra 1980-tallet og frem til i dag, og funnet at de færreste av dem beskriver Vietnamkrigen på en annen måte enn Fagbokforlagets bok. Det står ofte at Sør-Vietnam var et diktatur. Men ifølge demokratiindeksen til Freedom House (målinger fra 1973 til 1975) var Sør-Vietnam «delvis fritt», og Nord-Vietnam helt ufritt, i likhet med de andre diktaturene Nord-Korea og Kina.^{Freedom House Democracy Index 1973–1975. freedomhouse.org/content/freedom-world-data-and-resources} Jeg var selvfølgelig nysgjerrig på hvordan min sønn opplevde historietimene om Vietnamkrigen. Hjemme hadde jeg fortalt ham om krigen fra Sør-Vietnams perspektiv. Jeg var liten da krigen ble utkjempet, og mine foreldre var på Sør-Vietnams side. – Jeg ble helt paff, sa min sønn. Han følte seg kneblet. Læreren samtykket tilsynelatende i lærebokens USA-sentrisme og stereotypier om vietnameserne. På skolen fikk min sønn ikke lære historien slik den var.

HVA LÆRER MAN AV TV-SERIEN TIL KEN BURNS OG LYNN NOVICK?

De brukte 30 millioner dollar og 10 år på å lage den. Regissørene Ken Burns og Lynn Novick har hevdet at tv-serien om Vietnamkrigen har med stemmer fra alle sider. Hele 20 av de nær 80 personene som ble intervjuet på skjermen, hadde slåss på kommunistenes side.^{www.pbs.org/kenburns/the-vietnam-war/about/about-the-participants/} Serien idealiserer dem ikke i så stor grad som lærebokteksten. De er gjort mer menneskelige. Alle hadde ikke «høy stridsmoral».

I USA fikk serien til å begynne med en euforisk mottakelse i media. Norske medier var ikke mindre positive da NRK viste serien høsten 2017. Den var en «ABC for Vietnam», ifølge Dagsavisen, og «pedagogisk utan å bli keisam eller plagsamt reduksjonistisk», ifølge Klassekampen.^{www.dagsavisen.no/nyemeninger/en-abc-for-vietnam-1.1044502 og www.klassekampen.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20171017/ARTICLE/171019876} En «historieundervisning på sitt mest medrivende, opprivende og akutt relevante», erklærte Dagbladet og ga terningkast 6.^{www.dagbladet.no/kultur/historie-undervisning-pa-sitt-mest-medrivende-opprivende-og-akutt-relevante-ma-sees/68802464} Alle tre avisene var samstemte i at man må lære av Vietnamkrigen, og av serien, for ikke å tabbe seg ut i fremtidige kriger. For «i likhet med idioter, har historien en tendens til å gjenta seg selv», hevdet Dagbladets Christopher Pahle. Men historien gjentar seg aldri. Det er det historikere som gjør. Gregory A. Daddis, historieprofessor ved Chapman University og rådgiver for serien, har selv advart mot fristelsen av å ta med «lærdommer» fra serien, for den har mange overforenklinger. Daddis mener at serien reduserer det sørvietnamesiske regimet til «lite mer enn en korrupt tyveribande».^{The New York Times 29.09.2017.} Ifølge hans kollega, den amerikanske historieprofessoren Edwin Martini ved Western Michigan University, er serien verdiløs som læremiddel i amerikansk historie, for ikke å snakke om global eller vietnamesisk historie.^{Martini, E.A. (2018). Diplomatic History 42(3): s. 401–405.}

Sjelden eller aldri presenterer serien en vietnamesisk erfaring for seg selv uten at den er rammet inn av en amerikansk erfaring. Et eksempel på dette er slaget ved Ia Drang i 1965, som omtales i 3. episode.^{Seriens 3. episode, fra 41:15 til 50:50.} En amerikansk bataljon ble omringet av kommunistene i flere døgn. Amerikanerne slakter ned fienden, men mister selv over hundre soldater. Slaget beviser ifølge bataljonssjefen Hal Moore at den amerikanske krigeren er «modig, aggressiv og vennlig».To nordvietnamesere som blir intervjuet om slaget, bevitner amerikanernes menneskelighet, og at de bryr seg om hverandre. Det amerikanske narrativet er dermed stadfestet av nordvietnamesernes stemmer.

Tilsvarende bruk av nordvietnamesiske kilder finner vi i 2. episode, som omhandler slaget ved Ap Bac i 1963. Amerikanerne Sheehan og Scanlon karikerer udugelige sørvietnamesere (som amerikanske rådgivere samarbeidet med) og tøffe kommunister (sørvietnamesernes motstandere). Kommunistlederen Le Quan Cong bekrefter karikaturen. Dette gir inntrykk av en balansert historiefortelling. Men ingen sørvietnameser får kommentere slaget i dokumentaren. Helt siden 1963 har reporteren Sheehan lagt skylden for det tapte slaget på sørvietnamesernes manglende vilje og evne til å kjempe. Ingen i dokumentaren forteller at amerikanerne var med i planleggingen og valgte feil landingssone, som ga kommunistenes taktiske fordeler.^{Toczek, D.M. (2001). The Battle of Ap Bac, Vietnam: They Did Everything But Learn From It. Westport, Conn.: Greenwood Press, s. 120–121.} Å legge all skyld på den ene samarbeidspartneren i en fellesoperasjon virker ikke veldig overbevisende.

Slaget om Ap Bac var over i løpet et døgn, men får i dokumentaren like lang skjermtid som kommunistenes påskeoffensiv i 1972, som dro ut i seks måneder.^{Påskeoffensiven: 9. episode, fra 34:00 til 40:38.} De mistet 100 000 menn i offensiven og måtte trekke seg tilbake. Nesten ingen amerikanske stridsenheter kjempet på bakken. Likevel gir Burns og Novick sørvietnameserne ingen anerkjennelse for å ha påført fienden med «høy stridsmoral» store tap.

De fleste av de åtte sørvietnameserne som blir intervjuet i serien, brukes også i det amerikanske narrativet. Ingen av dem får sagt at de faktisk foretrakk det sørvietnamesiske regimet. En av de intervjuede, Sør-Vietnams ambassadør Bui Diem, har i ettertid uttrykt frustrasjon over fremstillingen i serien.^{www.youtube.com/watch?v=PTzmKXqBErg (på vietnamesisk, fra 5.00)} Burns og Novick er blant de beste i faget. De har høstet berømmelse og mange lovord for sine dokumentarer om baseball, jazz, den amerikanske borgerkrigen og annen verdenskrig. Men Vietnamkrigen er noe annet. Novick var selv klar over at den sørvietnamesiske hæren ble svertet av den amerikanske venstresiden, amerikanske medier og NordVietnam.^{www.salon.com/2017/09/03/the-vietnam-war-an-interview-with-ken-burns-and-lynn-novick/} Likevel er serien etter min mening preget av de USA-sentriske diskursene. Når de amerikanske aktørene forteller om sine erfaringer fra Vietnamkrigen, burde man betrakte også deres historier som levninger fra den tiden. Det er den koloniale diskursen som fortsatt spøker i nyere tekster om krigen – i media og i skolen.

Hvorfor kan ikke norske journalister og historikere frigjøre seg fra den koloniale diskursen om Vietnamkrigen? Et enkelt svar finnes ikke. Det er menneskelig å opprettholde verdenssynet man har lært på skolen. Det er kanskje naturlig å ta Vestens overlegne makt og klokskap i forhold til de andre for gitt. Ukritiske norske journalister og historikere er en del av problemet. Men de kan også være en del av løsningen hvis de begynner å utfordre vedtatte sannheter.