Tomas Espedal
1 Hvis du kaster et blikk ut over norsk samtidslitteratur, hva ser du da? Er det noe det er for mye eller for lite av?
Jeg savner en ny norsk poesi som tar opp i seg europeiske tradisjoner og går i dialog med det feltet som er internasjonal samtidspoesi, slik den for eksempel skrives i Sverige, i Frankrike, i USA: politisk, aktivistisk, feministisk; jeg savner en generasjon norske poeter som sprenger rammene for den tradisjonelle, norske diktsamlingen.
2 Hva eller hvem påvirker det du skriver? (Lov å nevne eksempler.)
Jeg leser nesten utelukkende poesi, det er der språkeksperimentene foregår, og de viktigste diktbøkene fornyer, ikke bare språket og tenkningen, men også selve formen en tekst og en bok kan ha: Man må kunne forestille seg en bok som ikke ligner andre bøker, og denne utfordringen kommer i dag fra poesien og kan overføres til romanen.
3 Hvem er Norges viktigste forfatter akkurat nå, og hvorfor? (Lov å svare seg selv!)
Norges viktigste forfatter finnes ikke. Det er mange viktige forfattere, i Norge og andre steder: Når Peter Waterhouse blir oversatt til norsk, er han en norsk forfatter. Selv er jeg for tiden en tysk forfatter. Samtidslitteraturen er viktig; det skrives store romaner i dag, i Ungarn, i USA, i Asia, i Afrika, i Midtøsten og i Norge; man, jeg skal bare finne de riktige bøkene.
4 Hva er skjønnlitteraturens unike bidrag til den offentlige samtalen?
Den offentlige samtalen er konservativ og forsinket, som politikken, politikken er vår tids store forsinkelse; man, jeg drømmer om en litteratur som er radikal og hurtigvirkende, som skaper forandringer, men det er en drøm: Vi vil alle forsvinne.
5 Hvordan skriver en norsk forfatter risikofylt, kontrært eller politisk ukorrekt i dag?
Det vet jeg ikke. Den som skriver, vet aldri hvordan bøker skal skrives.
6 Hvordan forholder du deg til begrepet Noen vil skrive, det er alt vi vet. Kanskje møter «virkelighetslitteratur», og skriver du annerledes på grunn av den såkalte virkelighetsdebatten?
Jeg har aldri forstått hva virkelighetslitteratur er; men jeg har registrert at våre fremste litteraturkritikere er blitt moralister, og med det konservative; å lese litteraturkritikken i avisene i dag er som å lese pamfletter fra Unge Høyre skrevet av pensjonister; man løfter pekefingrene, man vil beskytte privatlivet, man verner om borgerligheten, men litteraturen er radikal, den har alltid angrepet og utfordret moralismen og borgerligheten. Litteraturkritikken i dag henvender seg ikke til litteraturen, men til avisleserne som forventer forbrukerveiledning og journalistikk. Når litteraturkritikken etterligner journalistikken, er det i virkeligheten den som skriver virkelighetslitteratur. Og det i et attenhundretallsspråk som er så tilpasset og konservativt at litteraturkritikken er blitt uinteressant for den som skriver bøker.
7 Hva er det viktigste spørsmålet i vår tid, og hvordan preger det litteraturen din? Eventuelt: Hvorfor preger det ikke litteraturen din?
Det viktigste spørsmålet i vår tid, i Norge, er hvordan vi skal overleve oss selv. Det er som når du sitter i flyet og flyverten sier at i nødsfall og katastrofe må du først ta oksygenmasken til deg selv, før du eventuelt kan hjelpe andre. Hjelp deg selv og forsøk så å hjelpe din neste, det må være det viktigste. Men flyet kommer uansett til å styrte, så det finnes andre presserende spørsmål: som, hvordan oppleve gode øyeblikk i en begrenset og ond tid? Akkurat det spørsmålet er ett av mange som har preget bøkene mine.
8 Hvordan kan litteraturen gå nye veier det neste tiåret, og hvor går de veiene?
Dette vet den skrivende ingenting om. Den skrivende vet ingenting om det han skal skrive. Det ankommer en ny forfatter, og hun skriver om det hun må skrive om. Vi vet ingenting om dette.
vi en tid hvor ingen verken vil skrive eller lese. Forestill deg det, og skriv!
9 Hvorfor skriver du akkurat det du skriver, hvorfor blir bøkene dine
akkurat slik de blir?
Å skrive er det vakreste og vanskeligste jeg vet om. Å arbeide med språk er å arbeide med det ukjente. Det ukjente er uendelig. Man, jeg arbeider med det ukjente, med det som ennå ikke finnes. Bare det å møte et hvitt ark! Der finnes ingenting, jo, hvitheten finnes, papiret finnes, mulighetene finnes! Alt er mulig. For den som skriver er alt mulig: en ny verden, en ny kjærlighet, et nytt samfunn, en ny orden; bort med fattigdommen, bort med rasismen, bort med grenser og undertrykkelse, det er mulig! I litteraturen!
10 Hvorfor skriver du?
Min mor var sekretær. Min far arbeidet i en fabrikk. Hvis du kobler en sekretær med en fabrikkarbeider, får du en forfatter. Jeg fikk en elektrisk skrivemaskin av min mor da jeg var femten. På den skrev jeg en roman da jeg var seksten, en diktsamling da jeg var atten. Siden har jeg skrevet, i mange år før jeg debuterte, og i mange år etter; femten bøker på tredve år. Å skrive er yrket mitt. Å skrive er også livet mitt; å skrive er en måte å leve på, forholdsvis fritt, i en ustabil økonomi, på utallige adresser, i flere byer og land, alltid i nærheten av et skrivebord, alltid i nærhet til litteraturen, det gir en egen usikkerhet og intensitet; jeg leser og skriver, og det har gitt meg det livet jeg har villet ha.