Spør Kari & Thomas om alt du vil

­

I oktober i år er det 50 år siden to maskiner for første gang kommuniserte med hverandre. Det førte til at internett ble oppfunnet, noe som revolusjonerte og destabiliserte verden slik vi kjenner den. Hva har vi lært til neste gang en stor teknologisk eller digital innovasjon dukker opp? – Vilde Alette Monrad-Krohn Ja, det var i oktober 1969 at den første elektroniske meldingen ble sendt mellom to datamaskiner tilknyttet universiteter i hver sin ende av California. De første tyve årene var det stort sett tre grupper som var særlig interessert i den nye teknologien. Først kom de militære, som finansierte ARPANET (forløperen til Internett). De ville etablere sikre kommunikasjonslinjer i tilfelle krig. Så kom akademikerne, som både forsket på teknologien, var fascinert av dens muligheter og brukte den til å kommunisere. Deretter kom de kaliforniske motkulturene, som tidlig så muligheten av å etablere horisontale, anarkistiske og opposisjonelle nettverk som en høyteknologisk parallell til hippiekollektiver og endeløse Grateful Dead-konserter. I Stewart Brands årlige Whole Earth Catalog sto det like mye om pakkesvitsjer som om økologiske gulrøtter og helbredende krystaller.

At disse vidt forskjellige miljøene viste like stor entusiasme for den nye teknologien, forteller noe om hvor åpen den var: Den kom uten bruksanvisning, og den utviklet seg nesten som et økosystem. Først rundt 1990 ble Internett tilgjengelig for allmennheten.WorldWide Web ble lansert i 1992, og da Steve Jobs presenterte den første iPhonen i 2007, trodde han at han snakket om en iPod som man kunne ringe med. Han visste ikke at han lanserte en oppfinnelse som i løpet av et drøyt tiår ville komme til å prege dagliglivet til nesten tre milliarder mennesker, og som ikke minst fikk det globale sør på nett.

Det finnes ingen virkning uten bivirkning, ingen stor teknologisk innovasjon uten ringvirkninger. I 2019 dekker katalogen over bekymringer knyttet til internett og smartmobilen praktisk talt hele menneskets livsverden, fra overvåkning og tap av konsentrasjon til narkoman avhengighet av likes, sosial fragmentering og miljøødeleggelser. Samtidig er over halve verdens befolkning online, og få har planer om å melde seg ut.

Har vi lært noe? Plattheter om at all teknologi kan misbrukes, er sanne, og det er også synet på at det er umulig å «nedfinne» noe som er oppfunnet, med mindre det dukker opp en erstatning. Folk har på forbløffende kort tid blitt vant til og avhengig av internett; papirleksikonet, fastlinjen og sjekkheftet befinner seg allerede i en fjern fortid. Dersom internett forsvant, ville vi sprelle hjelpeløst en stund før vi rekalibrerte og tok opp igjen glemt kunnskap. Om vi har lært noe, bør det være at en ny teknologi av denne typen raskt begynner å leve sitt eget liv, uavhengig av sine skapere; den er på godt og vondt uforutsigbar. Det er mulig at vi også har lært at verdens teknologiske tyngdepunkt har befunnet seg ved Stillehavet og ikke Atlanterhavet en stund. Det er ikke tilfeldig at det var i California at internett først blomstret. Neste gang er det den andre siden av Stillehavet som gjelder.

Thomas Hvorfor er det alltid et lite fjolleparti som havner på vippen og avgjør norsk politikk, og funker det norske partisystemet til det beste for vår tids utfordringer? – Asle Rødfjell Eg veit ikkje heilt om det er sant at det alltid er eit slikt lite parti, som oftast eit einsaksparti, som avgjer norsk politikk. No når eg skriv dette, er det enno ikkje klårt om eit årets nykommar, Bompengepartiet, vil kome i vippeposisjon.

Men eg skjøner at fleire spør seg om partisystemet slik vi kjenner det, fungerer i møte med dei nye store utfordringane som har global karakter: klima, krig og fred og flyktningar, for å nemne nokre.

Ja, det finst ein del utfordringar med partisystema slik dei fungerer no. Dei store, tradisjonelle partia appellerer ikkje til velgargrupper som vil ha rask endring.Vi kan lett hamne i ein situasjon der dei partia som har dominert det politiske livet i generasjonar, stadig blir mindre, og dei mindre partia blir større. Det heile blir fort uoversiktleg, og maktspelet etter vala kan bli vanskeleg å føreseie. I denne situasjonen er det lett å bli utålmodig. Det spørs nemleg om systemet fungerer raskt nok i møte med dei store globale utfordringane.

Samtidig er det vanskeleg å sjå for seg gode alternativ til det fleirpartisystemet vi har. Direkte demokrati vil fort bli altfor lokalt, og hyppige folkeavstemmingar eller einsaksgrupper er ikkje mindre problematisk. Det demokratiske systemet i Norge er velfungerande om vi samanliknar med utviklinga i Storbritannia eller USA. Den langvarige krisa etter Brexitfolkerøystinga kunne truleg ikkje funne stad her. Noreg har også blitt skåna for personkulten som pregar den amerikanske politikken, der ein realitykjendis utmanøvrerte resten av det republikanske partiet.

Eg forstår likevel mismotet ditt, og håpar fleire innser at det finst større utfordringar i verda enn bompengar. Og når alt dette er sagt, kan ein jo godt spørje seg om det største problemet med dei aktuelle einsakspartia ikkje er at dei berre har ein sak, men at bompengar og pensjonistars vilkår ikkje er det som er avgjerande viktig i den verda vi deler i dag. For der dreier det seg om den akutte klimakrisa, om mat og maktfordeling og om krig og fred. Eg ser for meg at det er livsviktig i ein slik situasjon at folkerørsler og organisasjonar med ei sak blir sterke og kan vere viktige pådrivarar og påverke dei etablerte partia.

Og sakene det då dreier seg om, er kampen mot atomvåpen, mot oljeboring, for menneskerettar og også for ei menneskeleg behandling av alle verdas flyktningar. Sterke folkerørsler vil vere eit godt vern mot forvitringa i partikulturen og er viktige for å halde motet oppe og håpet levande, nettopp som du skriv «til det beste for vår tids utfordringer».

Kari