Skandale!

­

Vi lever definitivt i skandalenes tidsalder.Trond Giske, Kristian Tonning Riise, Ulf Leirstein, Sylvi Listhaug, Olemic Thommessen, Per Sandberg, Mazyar Keshvari,Trine Skei Grande og Ola Borten Moe har alle måttet ut av rekken gå på grunn av skandaler de siste to årene. Så langt i 2019 har justisministeren måttet gå av på grunn av at samboeren angivelig skal ha fabrikkert trusler mot ham på deres felles eiendom. Waras etterfølger endte også opp med å bli undersøkt av sitt eget Utlendingsdirektorat i forbindelse med en au pair som ikke hadde papirene sine i orden. I juli ble tidligere minister og fylkesmann Svein Ludvigsen dømt til fem års fengsel for seksuelle overgrep. Aldri før har skandalene kommet tettere i norsk politikk. Oppfører politikere seg verre enn tidligere, eller er det noe som gjør at skandalene som tidligere ikke nådde medias søkelys, nå havner på radaren vår?

HVA ER EN SKANDALE?

Aller først kan det være greit å starte med å avklare hva en skandale faktisk er. Ordet stammer fra det greske skandalon som betyr «felle» eller «hindring», altså noe som man burde hoppe over eller unngå. Senere ble ordet skandale brukt i kristen terminologi som en troskapstest – dersom man klarte å unngå skandale, hadde man bevist sin tro på Gud.^{Thompson, John B., Political Scandal: Power and Visibility in the Media Age, Polity (2000), s. 8.}

Alle som har vært til stede på en fotballkamp (spesielt i Bergen), vet at skandalebegrepet har en lei tendens til å bli kastet rundt med varierende grad av presisjon. Den moderne betydningen av skandalebegrepet, som også brukes av akademikere med skandaler som forskningsfelt, er «en eller flere handlinger som bryter med bestemte normer, verdier eller moralske koder som er med på å skape allmenn forargelse og kritikk».^{Midtbø, Tor, Skandaler i norsk politikk, Universitetsforlaget (2017), s. 15.} Med andre ord: en handling som får landsbymobben til å hente frem høygafler og fakler i ren forargelse.

Men denne definisjonen treffer ikke helt den type moderne skandaler vi kjenner fra politikken i dag. Derfor skiller jeg mellom et overtramp og selve skandalen. Overtrampet er synonymt med handlingen som bryter med en eller flere verdier, normer eller moralske koder, mens skandalen kan forstås som summen av all forargelsen overtrampet genererer. I tillegg legger jeg til grunn at vi har med en politisk skandale å gjøre når et eksplisitt personfokus preger dekningen av skandalen, når det ropes om eller kreves at den skandaliserte politikeren må gå, eller når saken tar stor plass i det samlede mediebildet. Det enkleste målet på om vi har med en skandale å gjøre, er når lokalaviser velger å publisere NTB-saker i sine flater som omhandler den, altså at den vurderes som relevant for veldig brede lag av befolkningen. Eller sagt annerledes: Hvert år begås det en rekke overtramp i norsk politikk, men bare et fåtall av dem kan kalles skandaler.

Siden det som blir sett på som skandaler baserer seg på skjønn og moral, flytter også grensene seg for hva vi oppfatter som overtramp over tid. Det er for eksempel ganske sikkert at dersom Jonas Gahr Støre plutselig tente seg en sigarett under partilederdebatten på NRK, ville det forårsaket en mengde opprørte Twitter-meldinger og kanskje attpåtil noen indignerte og lett krenkede kronikker og klager til Kringkastingsrådet. Et slikt sigarettstunt kunne bli oppfattet som et overtramp, og dessuten – beklager ordspillet – tent gnisten til en skandale i etterkant. På 60-tallet, derimot, i kringkastingens rebelske ungdom, var det å røyke i beste sendetid nærmest regelen snarere enn unntaket. Tidene har forandret seg, og det har også standarden for hva vi definerer som et overtramp.

Handlingen er nøyaktig den samme, men måten vi oppfatter den på, er helt snudd på hodet.

#Metoo er et annet eksempel på hvordan samfunnets normer er flytende over tid. Normene rundt seksuell trakassering ble endret nærmest over natten etter at kampanjen skjøt fart verden over, noe som utløste et ras av sexrelaterte skandaler i norsk politikk vinteren 2018.

MEDIENE MÅ TA ANSVAR FOR MAKTEN SIN

Langt på vei er det mediene som definerer hva som er et overtramp, og hva som ikke er det. Medievitere kaller dette for medienes tolkningsog definisjonsmakt.^{Op. cit., s. 77.} I tillegg er det en del som mener at mediene også har en symbolsk avsetningsmakt^{Op. cit., s. 88.} ved at de kan sette et så stort trykk på en skandalisert politiker at vedkommende til slutt ikke har noe annet reelt valg enn å trekke seg.

Disse tre maktformene i forbindelse med skandalesaker er mye innflytelse konsentrert på én aktør. Denne problemstillingen ble aktualisert i forbindelse med den såkalte Sofie-saken i vinter, da VG slo stort opp at Trond Giske hadde danset med 27 år gamle Sofie på Bar Vulkan i Oslo. I kjølvannet av saken hersket det uenighet rundt hvorvidt Sofie faktisk hadde sagt at hun hadde forlatt Bar Vulkan fordi «det ble litt mye», som hun ble sitert på i VG-saken. Saken gjorde at Giske ble vraket som nestleder i Trøndelag Arbeiderparti, og satte spikeren i kista for hans eventuelle comeback i partiledelsen.

Vi er altså prisgitt at mediene forvalter makten sin på en redelig måte. Innenfor journalistikken hersker internjustisen, og slik mener jeg at det også bør være i fremtiden. Staten kan ikke innføre mer intervenerende kontrollmekanismer for mediene – det vil stride mot hele prinsippet om en fri og uavhengig presse. Samtidig er det viktig at mediene holdes ansvarlige når feil blir begått, som under Sofie-saken, og at man tar grep for å unngå at lignende saker skal dukke opp i fremtiden. At Norsk Presseforbund umiddelbart etterpå satte ned et utvalg som skulle se på sitatpraksisen i norsk presse, er et slikt grep som gjør at det går an å ha tillit til mediene også etter en sak som dette. I Norge har vi hatt en svært liberal sitatpraksis, uten krav til at intervjuobjekter skal gjengis ordrett, så lenge meningsinnholdet kommer frem av det siterte. Siden denne praksisen var kjernen i Sofie-saken, er det viktig at mediene viser evne til selvkritikk og eventuelt foreslår endringer som skal gjelde for norske medier.

HAR MEDIEUTVIKLINGEN NOE AV SKYLDEN FOR FREMVEKSTEN AV SKANDALER?

Den muligens viktigste årsaken til at tonen i journalistikken ble røffere fra midten av 80-tallet og nådde sitt senit på 90-tallet, var fremveksten og konsolideringen av tabloidjournalistikken i den norske mediefloraen. Mediene dreide fokuset stadig mer mot enkeltpersoner, og dyrkingen av sensasjoner, konflikter og skandaler fikk større og større plass. En av konsekvensene av tabloidjournalistikken, var at rikspolitikerne ble kjendiser.

At ekspolitikere som Trude Drevland og Per Sandberg i dag kan være deltakere i underholdningsprogrammer som henholdsvis Skal vi danse og Farmen kjendis, understreker dette.

Denne kjendisstatusen er isolert sett bra for politikerne fordi den genererer flere medieoppslag ut over de tradisjonelle politikkspaltene – noe som gjør at politikerne blir kjent for velgergrupper som sannsynligvis ikke ville oppsøkt dem på egen hånd. På den annen side bidrar dette også til at et kritisk søkelys rettes mot politikerne, ikke bare de mest profilerte, men politikere på nesten alle nivåer, fra studentpolitikere til statsråder.

Tabloidjournalistikken i kombinasjon med profesjonaliseringen av politikerne – at de har store team rundt seg som jobber med å bygge imaget deres. En kan spørre seg hva som kom først – mediepresset eller medierådgiverne. Uansett har paradoksalt nok ikke det stadig voksende PR-apparatet rundt politikerne vært med på verken å redusere antallet skandaler eller, etter mitt syn, håndtere skandalene på en smartere måte som begrenser skaden når den først er skjedd. Med andre ord har politikerne blitt mer sårbare for skandaler de siste tiårene. Dette kan også være med på å forklare hvorfor det bare var én politikerskandale i løpet av hele 70-tallet (Per Bortens lekkasjeskandale i 1971), men fire på tre år mot slutten av 80-tallet, og fra det tidspunktet frem til ekstremåret 2018 var snittet på rundt én skandale i året. Jo høyere navnegjenkjennelse en politiker har, jo større blir skandalen – og jo flere kjente politikere det er å ta av, jo flere potensielle skandaler får vi.

KAN POLARISERING FORKLARE FREMVEKSTEN AV SKANDALER?

I internasjonal skandaleforskning har sammenhengen mellom polarisering og skandaler vært en dominerende forklaring på hvorfor noen land har så mange flere skandaler enn andre.^{Se Neckel, Sighard: «Political Scandals. An Analytical Framework» i Comparative Sociology (2005, nr. 4), s. 101–111.} Dette forklarer hvorfor det har vært langt vanligere å se hyppige skandaler i topartisystemer som Storbritannia og USA, enn eksempelvis i de nordiske landene, der konsensusdemokratiet og flerpartisystemet råder. Et topartisystem er i sin natur polariserende ettersom det «tvinger» partiene til å markere forskjeller mellom hverandre, og ikke fremmer samarbeid.

I Norge har vi fremdeles et flerpartisystem, samtidig ser vi at antallet skandaler de siste årene er i ferd med å gå i været. Kan det skyldes polarisering? Forskningen på polarisering i norsk politikk er begrenset, men det er ikke til å komme forbi at en tydelig tendens til polariseringen er økende. Bompengeopprøret og de mange klimastreikene har manifestert et skille mellom gamle og unge, by og land (eller sentrum og periferi, for å si det med statsvitenskapens vokabular). Den sistnevnte skillelinjen har også blitt forsterket av kommuneog fylkesreformene, som har gitt Senterpartiet en rekordhøy oppslutning siden EU-kampen på begynnelsen av 90-tallet.Trenden går i retning av svart-hvitt-tenkning i politiske spørsmål. Enten er du for bompenger, innvandring eller kommunesammenslåinger, ellers er du imot. Er det mulig å hevde at den økende graden av polarisering gir utslag i flere skandaler? Mitt svar er «delvis». At #metoo og juks med reiseregninger utløser skandaler innenfor samme kalenderår, må tilskrives tilfeldigheter snarere enn et polarisert samfunn. På den annen side vil jeg påstå at Listhaug-skandalen og skandalen rundt byggingen av stortingsgarasjen er resultater av økt polarisering.

Utspillet til Listhaug om at «Arbeiderpartiet ønsker å beskytte terrorister» kan ikke betraktes som et ordinært innlegg i debatten om statsborgerskap for fremmedkrigere. Hensikten med å sette en merkelapp på Fremskrittspartiets viktigste opposisjonsparti, var å polarisere. Debatten som oppsto i etterkant, reflekterte dette. Knapt noen gang tidligere har vi vært vitne til en skandale med så mye meningsjournalistikk både fra kommentatorer og folk utenfor mediebransjen. At Listhaug gjorde comeback i regjeringen et drøyt år senere, viser også at hun ikke ble særlig svekket av skandalen, noe som også er tegn på et polarisert politisk klima. Gapet mellom polene er så stort at det er umulig å stå i spagat mellom dem.

Noe av det samme så vi i skandalen i forlengelsen av byggingen av stortingsgarasjen. Skandalen i seg selv var neppe et symptom på polarisering. Likevel var det interessant å observere hvor opptatt opposisjonen var av å kaste stortingspresidenten, som strengt tatt er en seremoniell figur uten noe videre makt. Det er naturligvis alltid attraktivt for opposisjonen å sverte en viktig figur i et stort konkurrerende parti, men akkurat stortingspresidenten har tradisjonelt vært hevet over det politiske spillet. Stortingsdirektøren, som derimot hadde hatt det administrative ansvaret for byggeprosjektet, tok sin hatt og gikk allerede på skandalens første dag, men fremdeles ønsket opposisjonen Olemic Thommessens hode på et fat. At Thommessen hadde fått rekordmange stemmer mot seg høsten i forveien, i forbindelse med konstitueringen av det nye Stortinget etter valget i 2017, var et annet tegn på at man var i ferd med å bryte den konsensusdrevne parlamentariske skikken vi har hatt i Norge etter krigen.

POLITIKERNE BØR HÅNDTERE SKANDALENE MER YDMYKT

I dag nærmer vi oss et punkt der de fleste politikerne som er aktive, er formet av en personfokusert medievirkelighet. Det kan ikke utelukkes at denne personaliseringen av politikken har bidratt til å rekruttere en annen type politikere enn tidligere. Eller sagt på en annen måte: Den kan ha bidratt til å støte fra seg folk som ikke lar seg friste av et liv i søkelyset. Den kan også ha ført til en tettere konsentrasjon av politikere som er mer opptatt av å dyrke sin egen rolle og karriere heller enn partiets ve og vel.

En konsekvens av dette igjen kan være at partipisken ikke lenger er like sterk, og at det blir vanligere med politiske sololøp – slik vi for eksempel så i Giske-saken, da den tidligere nestlederen fortsatte å kjempe for sitt eget omdømme til tross for at hele den sentrale partiledelsen hadde gått offentlig ut og tatt avstand fra handlingene hans. Også Venstres Abid Raja har praktisert slike sololøp mot egen partileder. I forbindelse med partiets landsmøte, da det nylig hadde blitt kjent i mediene at Grande flere år tilbake hadde ligget med en ung gutt i en åker under et bryllup, uttalte han at partilederen burde vurdere å gå av. Senere, i etterkant av en offentlig konflikt mellom Grande og Raja i desember 2018, argumenterte nestlederen for at Venstre burde ta et standpunkt for EU, stikk i strid med det partilederen mente. Mediene var kjappe med å trekke paralleller mellom konflikten og soloutspillet.

Et annet poeng som langt på vei underbygger hypotesen om den privatiserte politikken, er hvordan politikerne håndterer skandaler i dag sammenliknet med for bare et tiår siden. Til tross for at stadig flere PRrådgivere får innflytelse i partiene, er politikernes kommunikasjon i forbindelse med skandaler sjelden god nok. I stedet for å legge seg flate bruker vår tids politikere stadig oftere benektelse og rettferdiggjøring som strategier for å håndtere skandalene. Med mindre man er en såkalt teflonpolitiker (eller FrPpolitiker, rettere sagt), er disse strategiene sjelden smarte dersom man ønsker et snarlig comeback. Dessuten er en slik manglende evne til å komme med reelle unnskyldninger med på å bygge opp under politikerforakt. Når en politiker nekter for å ha hatt befatning med et overtramp, og det samtidig kommer stadig flere bevis på det motsatte, er det med på å bygge opp under et narrativ om at «politikerne bare lover og lyver». Det er ikke akkurat omdømmebyggende.

EN BEKYMRING OG ET LØSNINGSFORSLAG

Min bekymring er at skandalene skal få en selvforsterkende effekt i fremtiden. Overdrevent fokus på skandaler fra medienes side kan skremme vekk unge fra å satse på en karriere innenfor politikken, og snarere tiltrekke seg konfliktdyrkende mennesker. Dette kan i sin tur føre til flere polariserende utspill à la det som utløste Listhaug-skandalen i 2018. Det kan i tillegg skape et mer polarisert samfunn, med alt det bringer med seg – blant annet enda flere skandaler, om vi skal tro forskningen på feltet.

Samtidig må politikerne feie for sin egen dør. Det nytter ikke å gnåle om «medier som jager i flokk» når man har gått imot interne regelverk i partier eller regjering – eller i aller verste fall: lovverket som politikerne selv er med på å vedta. Om vi er enige i at politikere, mer enn «vanlige» folk, skal og bør tjene som forbilder for en høyere moralsk standard – da må de også etterleve det. Hvis ikke har de ikke noe i politikken å gjøre. Det er en menneskerett å delta i demokratiet, men det er på ingen måte en menneskerett å være politiker i nasjonale toppverv.

Jeg tror det verken er realistisk eller ønskelig med en skandalefri politisk virkelighet. I mange tilfeller forandrer normer og verdier seg med tiden til det bedre – det er #metoo et glimrende eksempel på. Da er det viktig at det kommer oppgjør i etterkant som holder normbryterne ansvarlig for handlingene sine.

Like fullt – skandaler og konfliktkåte politikere opptrer ikke i et vakuum. Mediene må ta sin del av ansvaret også. Jeg sier ikke at mediene skal slutte å rapportere om overtramp som er blitt begått av politikere, men det er nødvendigvis ikke slik at måten skandalene blir rapportert på i dag, er den eneste gangbare måten å dekke slike saker på. Sensasjonsfokuset bidrar ofte til at kun de overflatiske detaljene i skandalen kommer frem, i tillegg til at det gjerne tar oppmerksomheten fra objektivt sett langt viktigere politiske saker som pågår på samme tidspunkt.

Problemet, slik jeg ser det, er medienes personfokus. Sofiesaken er et skrekkeksempel på hvor langt og ille det kan gå når personfokuset går til hodet på journalister og får dem til å kaste etiske skrupler på båten. Samfunnsansvaret til mediene er i hovedsak å hjelpe velgerne til å ta opplyste valg på valgdagen, og for å kunne oppfylle dette ansvaret bør mediene konsentrere seg mer om politikk og mindre om «politisk spill» og enkeltpolitikere. Dette vil gi økt troverdighet til de gangene det faktisk er nødvendig å fokusere på «spillet», som for eksempel under KrFs landsstyremøte i fjor – da spillet direkte påvirket hvem som skulle regjere kongeriket.

Til slutt er det viktig å understreke at nesten ingen av skandalene vi har sett i norsk politikk gjennom historien, har truet regjeringens eksistens. Ser man kun på mediedekningen av hver enkeltskandale, er det vanskelig å slå fast hva som er en skandale av mindre betydning i den store sammenhengen, og hva som er skandaler med reell politisk sprengkraft. Det er kanskje ikke nødvendig å trykke på den store røde knappen hver eneste gang en skandale oppstår – da risikerer vi at det går inflasjon i å rope «SKANDALE!».