«Side om side» – virkelig?

­

Denne høsten er situasjonskomedien Side om side inne i sin syvende sesong. I trygg NRK-stil baserer den humor på artige situasjoner og håpløse, men likendes karakterer. Handlingen foregår i det fiktive nabolaget Granli. Der møter vi de tre familiene Pedersen, Kopperud og Lerke-/Helgesen-Kvåle. Familiene er svært ulike. Mye av komikken spiller nettopp på forskjellene dem imellom.Ved en nærmere iakttakelse er det ikke vanskelig å se familiene som stereotypier av tre sosiale klasser.^{Klassene til karakterene er definert ut fra yrkene deres med utgangspunkt i Oslo registerklasseskjema. Hansen, Marianne Nordli, Magne Flemmen & Patrick Lie Andersen (2009), «The Oslo register data class scheme (ordc). final report from the classification project», www.sv.uio.no/iss/forskning/publikasjoner/memoranda/2009/2009-01.html} Den rike og overfladiske Kopperud-familien framstår som en karikatur av den økonomiske overklassen. Mens den snille, men dumme Pedersen-familien er en stereotyp arbeiderklassefamilie.Til sist har vi seriens minst karikerte, den akademiske og kunstopptatte middelklassefamilien Lerke-/Helgesen-Kvåle.

«OSS» OG «DEM»

Humor som spiller på klasseskiller, er på ingen måte unikt for Side om side. En rekke andre serier gjør det samme, uten at de synes å bli kritisert for det. Klasse oppfattes som legitimt å basere humor på. Den norsk-franske sosiologen Annick Prieur hevder at dette skyldes at klasseforskjeller i dag forkles som meritokrati. Klasse er fremdeles i høyeste grad til stede i film og tv-serier, men oppfattes i dag som selvoppnådde forskjeller i utdanning, og ikke som noe nedarvet. Dermed blir klasseulikhet en rettferdig ulikhet. Det er noe annet når humor baserer seg på sosiale kategorier som vi oppfatter som medfødt, for eksempel etnisitet, seksualitet eller kjønn. Da situasjonskomedien Friends ble mulig å se på Netflix, var det mange som fikk øynene opp for hvor mye av seriens humor som er direkte sexistisk og ikke minst homofob. Dette kunne kanskje passert på 90-tallet, men i dag stiller vi høyere krav. Du klarer neppe å se for deg en NRK-situasjonskomedie fra 2019 der humoren baserer seg på stereotypiske framstillinger av tre familier med ulik etnisk bakgrunn som bor i samme nabolag. Det ville blitt skandale. Humor basert på etnisitet, legning eller kjønn er uakseptabelt. Klasse derimot, er helt greit.

Framstillingen av klasse i media har vært av interesse for en rekke klasseforskere. Sosiologen Beverley Skeggs har i mange år forsket på stereotyp framstilling av arbeiderklassen på britisk fjernsyn.^{Skeggs, Beverley, (2005), «The Making of Class and Gender through Visualizing Moral Subject Formation», i Sociology 39 (5), s. 965–982.} Såkalte chavs – ungdom fra underklassen – portretteres ofte som utagerende, bråkete og smakløse. Også i Skandinavia har sosiologer interessert seg for framstillingen av klasser på tv. Annick Prieur har skrevet om hvordan reality-programmet Unge mødre kategoriserer arbeiderklassekvinner.^{Prieur, Annick (2009), «Klasse – borte, borte, titt, tei», i Sosiologi i dag 39 (3), s. 27–41.} Jentene som deltar i Unge mødre, framstilles som dumme, uansvarlige og med dårlig seksualmoral. Slik andres de fra et middelklasseperspektiv, hevder Prieur. Med dette mener hun at programmet etablerer en kontrast mellom «oss» som den normale og moralske middelklassen, og «dem» som den umoralske, enkle og vulgære arbeiderklassen.

Det er med god grunn forskere finner det interessant å studere kategoriseringen av klasse i film og på tv. For det første fordi den refererer til eksisterende klasseskiller vi alle er klar over. Det er derfor humoren treffer. For det andre, og kanskje viktigere: Fordi kategoriseringen, i serier som Side om side, bidrar til å reprodusere, forme og opprettholde klasseskillene. Som Skeggs finner i sine studier: Når reality-tv framstiller arbeiderklassekvinner som dumme og umoralske, påvirker det både måten arbeiderklassekvinner ser seg selv på, og hvordan andre ser på dem.

PEDERSEN, KOPPERUD, LERKE-KVÅLE OG HELGESEN-KVÅLE

Tilbake til Side om side: På hvilken måte framstilles de tre klassene vi finner der? Arbeiderklasseparet Lisbeth og Frode Pedersen er svært stereotype i sitt kulturelle forbruk, fra lørdagsunderholdning som Skal vi danse, til ukeblader, tv-spill og at de heier på fotballklubben Liverpool. De har innredet huset med pastellfarger, HOME-bokstaver og puter med motivasjonssitater på. Familien havner stadig i større eller mindre økonomiske kniper på grunn av tabber de begår. Blant annet roter Frode det til slik at han mister jobben. Dessuten tar han flere ganger opp store forbrukslån for å kjøpe ting familien strengt tatt ikke behøver.

Helt i tråd med Pierre Bourdieus teorier er familien Pedersen klar over hva som er god og dårlig kultur. De oppfatter seg selv som underlegne. Mange av de komiske forviklingene oppstår fordi Frode og Lisbeth lyver for å framstå finere enn de egentlig er. Et talende eksempel er når sønnen deres skal delta i et sjakkmesterskap. Da later Lisbeth og Frode som om de er akademikere som kan alt om sjakk, for ikke å framstå som nolduser sammenlignet med foreldrene til de andre sjakkspillerne. De blir selvfølgelig avslørt.

Overklasseparet Christian og Celine Kopperud er svært opptatt av å vise hvor høy økonomisk kapital de har. De forteller stadig andre karakterer hvor mye en bil, et klesplagg eller en ferie de har vært på, har kostet. Samtidig nedlater de seg aldri til å være harry eller vulgære. Pølser er for folket, Kopperudfamilien spiser hummer på nabolagsgrillfesten. De framstår kort og godt som noen skikkelige skrytete snobber.

Kropp og helse er et livsstilsområde hvor klasse tydelig viser seg. Dette ser vi også i Side om side. Sunnhet og trening er viktig for Kopperudene. Mens Pedersen-familien tilbringer helgen på sofaen, drar Kopperudfamilien på løpeturer i marka. Kopperudene kommer stadig joggende eller syklende forbi hagen til familien Pedersen i dyre treningsklær. Christian trener selvfølgelig til Birken flere ganger i løpet av serien.

Både Celine og Christian er ekstremt nedlatende, spesielt mot Pedersen-familien. Celine er nedlatende på en naiv måte. Hun kan rett og slett ikke forstå at Lisbeth ikke har råd til en kåpe til 10 000 kroner. Christian, derimot, framstår som intendert slem i større grad. Han er dessuten veldig belærende. Stadig forklarer han Frode Pedersen hvordan han skal gjøre de enkleste ting og hvorfor Frodes metode er «det dummeste man kan gjøre». Silje Helgesen velger til slutt å si opp jobben som personlig assistent for Christian i protest mot hans konstante «mansplaining».

Verken Christian eller Celine virker spesielt intelligente. Christian Kopperud blir flere ganger avslørt som liksom-intellektuell, blant annet av Jonas Kvåle. Når Celine blir med på quizlaget til Lisbeth Pedersen og Maria Lerke, framstår hun som totalt ignorant. Hun klarer ikke engang å svare på spørsmålene i Junior Geni. Det er tydelig at Lisbeth og Maria er mer kunnskapsrike enn henne.

Familien Lerke-Kvåle og senere Helgesen-Kvåle er seriens middelklassefamilie. De er i overkant opptatt av design og kultur. Serien gjør blant annet narr av hvor mye penger Maria Lerke bruker for å få tak i et spesielt kunstobjekt på et loppemarked. Stuen deres preges av designmøbler, jazzplakater, store bokhyller og kunst. Familien portretteres som noen kosmopolitiske akademiske Løkka-hipstere. Det er liten tvil om at familien har mye kulturell kapital.

Det er likevel påfallende i hvor liten grad Lerke-/Helgesen-Kvåle-familiens klasse karikeres sammenlignet med de andre. Hvorfor blir ikke kulturelt snobberi gjort like mye narr av som Kopperud-familiens overstadige pengebruk eller Pedersen-familiens økonomiske blundere? Kanskje finner serieskaperne det morsommere å karikere ytterpunktene, altså overog arbeiderklassen. En annen forklaring kan være at serien er laget ut fra et middelklasseperspektiv. Dermed blir overog arbeiderklassen de andre. Slik kan middelklassen le av både arbeiderog overklassen, men i mindre grad av seg selv.

LATTER OPPOVER OG NEDOVER

«Før lo vi bortover, nå ler vi oppover», hevdet Espen Thoresen da han i fjor skrev om klasse og humor i Morgenbladet.^{Thoresen, Espen, «Finkultur er siste skanse mot vaffeljakker og pokalkoner», Morgenbladet, 17.06.2018.} Han viser til eldre humorserier som Fleksnes og Fredrikssons Fabrikk når han skriver at arbeiderklassen i dag har forsvunnet fra tv-skjermene, mens overklassen har inntatt hovedrollene i komiseriene. Dette mener Thoresen skyldes at vi har glemt klassekampen, og heller ønsker å identifisere oss med overklassen.Thoresens argument passer dårlig med klasseframstillingene i Side om side. For det første fordi arbeiderklassen absolutt er til stede og gjøres narr av i serien. Humoren i Side om side går uten tvil bortover. Dessuten baseres seriens humor i stor grad på å latterliggjøre overklassen.Vi ler av Kopperudene og ikke med dem. Det virker ikke som om det er ment at vi skal like verken Christian eller Celine, langt ifra identifisere oss med dem.

Det er bra at NRK produserer en serie som lar oss le oppover og latterliggjøre dem som tross alt har mest makt i samfunnet. At Side om side latterliggjør og stereotypifiserer arbeiderklassen er derimot mer problematisk. Serien forteller oss at det ikke er rart at arbeiderklassefolk har dårlig råd når de tar så mange dårlige økonomiske valg, og dessuten er nokså dumme og late. Mens middelklassefolk, derimot, har fortjent sin velstand, så smarte og flinke som de er. I motsetning til middelklassen settes arbeiderklassen opp som «de andre». Klasseskillene framstår som rettferdige. Dermed videreføres ideen om at sosiale ulikheter er selvpåførte og derfor legitime. Framstillingen kan dessuten påvirke måten arbeiderklassen ser på seg selv på. Vi har kommet så langt at kjønn, legning og etnisitet ikke er legitimt grunnlag for slik humor. Spørsmålet er hvorfor klasse fremdeles er det.