Romanen som verdenskart

­

Det blir ofte sagt at norsk samtidslitteratur er innadvendt og ensformig; at den stort sett blir skrevet i ammetåke eller selvrettferdig harme over at ingen av oss har helt uklanderlige foreldre. Kritikere etterlyser den store verden i litteraturen og stemmer som ikke tilhører den evinnelige norske middelklassen.^{Varianter av denne vurderingen sirkulerte i debatten om den såkalte barsellitteraturen høsten 2018. Debatten skjøt fart med Endre Rusets kronikk «Barselbølgen» i Dagbladet 4. august, der Ruset omdøpte samtidslitteraturen til «selvhjelpslitteraturen» og «samlivslitteraturen». Også i den mer tilårskomne diskusjonen om «virkelighetslitteraturen» har kritikere etterlyst vidsyn i samtidslitteraturen. I Aftenposten 22. oktober 2016 uttrykte Preben Jordal bekymring for at unge forfattere kun er opptatt av egne erfaringer, mens etablerte forfattere utformer påfallende like portretter av urimelige fedre. I Vinduet nr. 4–2016 hevdet Frode Helmich Pedersen at en ny generasjon forfattere står i fare for å avvikle litteraturen som skriftkultur til fordel for et skred av «naiv bekjennelsesprosa».} Og det finnes ganske riktig en innadvendt åre i samtidslitteraturen, men verden er likevel ikke mer fraværende enn at de fleste lesere er i stand til å oppspore den på egen hånd. Men de som vil lese litteratur fra andre deler av kloden, har trolig behov for noen tips, både med hensyn til hvilke tekster som er interessante, og hvilke sammenhenger disse tekstene inngår i. Her kommer ny norsk sakprosa til unnsetning, i form av to bøker som løfter deg over på andre kontinenter, og sørger for at du ikke blir stående der som en forvirret turist.

Tonje Volds Å lese verden. Fra imperieblikk og postkolonialisme til verdenslitteratur og økokritikk (2019) og Kjetil Gybergs Kapitalens metropolis. Byer i den nye verdenslitteraturen (2018) befinner seg i en del av det litterære feltet som har et visst momentum for tiden, etter at en bølge av selvbiografiske romaner har banet vei for sin motsetning. Begge disse bøkene gjør hovedsakelig to ting: De retter søkelyset mot samfunnsforhold i det såkalte globale Sør, og introduserer en korpus av romaner og noveller som gir perspektiver på samfunnsforholdene. Dermed utgjør de en motvekt både mot «virkelighetslitteraturen» og mot den litteraturkritikken som sjelden retter blikket ut over Europa og Nord-Amerika.

Det doble prosjektet kan også kokes ned til et spørsmål om mål og metode, siden Vold og Gyberg begge er ute etter samfunnsanalyser, noe litteraturen setter dem på sporet av. «Litteraturen gir oss mulighet til å fortolke verden», skriver Vold (s. 439), og i likhet med Gyberg gir hun mange interessante eksempler på at dette er tilfelle. Samtidig får de to bøkene meg til å fundere på hvorfor litteraturen og særlig romanen fremstår som en så takknemlig kilde til samfunnsanalyser, som også kunne ha bygget på sakprosa og primærkilder. Hva er det som gjør romanen spesielt godt egnet til å supplere verdenskartet?

HVEM REPRESENTERER DET GLOBALE SØR?

Jeg har dette spørsmålet i tankene idet jeg ser nærmere på forbindelsene Gyberg og Vold trekker mellom litterære tekster og omseggripende samfunnsendringer.Viljen til å spore slike forbindelser er i seg selv en styrke ved Å lese verden og Kapitalens metropolis, der kunnskapsog refleksjonsnivået i tillegg er høyt.Vold konstaterer at litteraturen bidrar til å skape verden, samtidig som den kan kommentere historien, spå om fremtiden, formidle kunnskap og bearbeide kulturelle og personlige traumer. Men beror disse egenskapene mest på at forfatterne er geniale, eller på noe bestemt ved litteraturen som form?

Dette spørsmålet gir gjenklang på ulike måter i Å lese verden og Kapitalens metropolis, som er veldig forskjellige med hensyn til sjanger og tematikk. Å lese verden er en lærebok som retter søkelyset mot deler av verdenshistorien via romaner og andre fortellinger utgitt over en periode på tre hundre år – fra Robinson Crusoe (1719) til Tante Ulrikkes vei (2017).Vold fortolker disse fortellingene og gjør dem samtidig til prøvesteiner for ulike teoretiske perspektiver: Hva om vi leser dem med blikk for maktforhold, eller på utkikk etter noe menneskeheten kan ha til felles? Hva med hensynet til naturen og faren for klimaendringer, og hva med litteraturens mulighet til bare å være vakker? Kapitalens metropolis er en samling reiseessays der Gyberg leser samtidslitterære romaner og noveller om åtte storbyer i Asia, Afrika og Sør-Amerika, som han også besøker. Sammenliknet med Vold har Gyberg et spissere prosjekt: Han får litteraturen og byen til å kaste lys over hverandre for å forklare et urovekkende fenomen: den globale kapitalismen som samfunnsordnende prinsipp.

For å sirkle inn Gybergs idé er det verdt å ha i tankene at byen og reisen er tema for verdens eldste overleverte litteratur, som oppsto et godt stykke unna vår europeiske sfære, nemlig i Egypt og Mesopotamia. I det mesopotamiske oldtidseposet Gilgamesh legger kongen ut på hasardiøse ekspedisjoner før han vender tilbake til hjembyen Uruk – en av verdens første metropoler – omkranset av solide murer, som skal bli stående igjen etter ham. Kapitalens metropolis dreier seg ikke om denne velholdte og antatt bestandige byen. Gyberg beskriver snarere byer som vokser eksplosivt og planløst, om enn i nokså forutsigbare mønstre, som innebærer at husene blir høyere, mens fattigfolk presses ut av sentrum.

Verdens storbyer har selvfølgelig endret seg i tusenvis av år, i rykk og napp og i takt med hendelser som – for å nevne to vidt forskjellige eksempler – Romerrikets fall og den industrielle revolusjonen. Noen ganger kan man skille mellom spontane endringer og politiske prosjekter, men Gyberg retter søkelyset mot en slags mellomting, som følger av politisk sanksjonering av den rikestes rett. Han interesserer seg for endringer som er drevet frem av kapitalismen, og derfor oppsøker han byer i det globale Sør, som i løpet av få tiår har blitt nettopp kapitalens metropoler: «For dette er en litterær reise gjennom globaliseringens nye landskap, gjennom byer som siden 1980-tallet har gått fra å være industrielle lokomotiver i den nasjonale økonomien til å bli nav i den nye verdensøkonomien» (s. 11).

Gyberg er spesielt interessert i byenes demografi, altså i hvem og hva som får legge beslag på ulike deler av byrommet. Dette er et stridsspørsmål i hver av de åtte byene han beskriver. I Beijing og Santiago de Chile oppsøker han gamle boligfelt som vitner om sosiale visjoner på vegne av arbeidere og fattigfolks mulighet til å bo anstendig i sentrum:

Som en hallusinasjon midt i dette postkortbildet fra en av den nyliberale modernitetens sydligste utposter står et kvartal med lave, rosa boligblokker.To av dem er fullstendig ribbet og nedsølt av graffiti. De to andre er stadig mer eller mindre intakte, men ligger nå forlatte og inneklemte mellom de potente høybyggene til flyselskapet LAN, finansgiganten Corpgroup og den globale revisorkjempen Deloitte. (s. 191) Mens forretningsbyggene skyter i været, fortrenges hele samfunn fra bybildet, med sine kulturer og historiske tilknytning til regimer som verdsatte velferd høyere enn profitt. I Beijing har denne utviklingen gått spesielt hurtig:

Det som andre steder hadde vokst frem over generasjoner, skjedde her nærmest over natten, og resultatet kan fort fremstå som en voldsom sammensnurping av tid og rom, et sort hull der det menneskelige dramaet forsvinner i den materielle malstrømmen. Men det finnes også en litteratur som fanger inn livet bak de nye urbane kulissene, i form av en fortelling det er mulig å leve seg inn i. (s. 216) Selv har jeg ikke vært i en eneste av de byene Gyberg besøker, men han minner meg om et av favorittstedene mine på kloden, som er et nylig revet boligfelt i sentrum av Dublin. De samme markedsmekanismene er virksomme verden over, noe Gyberg finner eksempler på når han kommer hjem til Oslo, men han viser at disse mekanismene gir seg ekstra grelle utslag i flere av storbyene i sør.

Gyberg beveger seg rundt i byene han reiser til med blikk for «det menneskelige dramaet» som er knyttet til bestemte steder og bygninger. Dette dramaet finner han både i møte med byens innbyggere og i romanene og novellene han leser. De litterære personene blir urbane turguider, og erfaringene deres farger Gybergs inntrykk av byen. Når dette fungerer optimalt, fremstår essayene hans nesten som noveller i sin egen rett, i form av handlingsdrevne, tankevekkende og poetiske fortellinger. De som er lei av norsk «virkelighetslitteratur», kan vinne leselysten tilbake ved hjelp av Kapitalens metropolis, som rommer den blandingen av aktivitet, politisk bevissthet og vidsyn som en del av virkelighetslitteraturen mangler.

Gybergs metode overrumpler meg likevel ved å lede tankene i retning av den samme virkelighetslitteraturen, fordi han viser større interesse for forfatterne enn for de litterære tekstene. Det er riktignok ikke snakk om den følsomme forfatteren som ransaker sine egne nære relasjoner, men forfatteren som ideell samfunnsanalytiker og profet. Med referanse til den nigerianske forfatteren Ben Okri hevder Gyberg at forfatterne er seismografer «som fanger opp ‘tidsåndens forestående jordskjelv’» (s. 15).

Gybergs viktigste forehavende i hver av de åtte byene er å intervjue en rekke slike forfattere, noe som i og for seg er spennende nok. Han snakker med berømtheter som for eksempel Orhan Pamuk, og flere andre mer eller mindre kjente skikkelser. Det er ikke nødvendig å bekjenne seg til ideen om forfatterne som enestående samfunnsanalytikere for å sette pris på Gybergs møter med levende mennesker som har gjort seg tanker om de byene de bor i. Når det store antallet forfatterintervjuer likevel gjør meg litt utålmodig, skyldes det to forhold.

For det første skulle jeg gjerne hørt enda mer om byene som kommer til syne i romanene og novellene, som Gyberg slipper lovlig raskt, med variasjoner over formuleringen «for bedre å forstå romanen, oppsøker jeg forfatteren». Dette er en tvetydig innvending fra min side, som vitner om at Kapitalens metropolis har gjort meg nysgjerrig på en masse tekster, som jeg i neste omgang kan ta initiativ til å lese selv. Interessen min for byene og den demografiske utviklingen de har gjennomgått, får likevel en ekstra dimensjon når Gyberg beskriver dem via romanene.

For det andre blir det snart tydelig at de forfatterne som kommer til orde i Kapitalens metropolis er påfallende like, til tross for at de lever i mangfoldige storbyer i vidt forskjellige deler av verden.Vi møter stort sett menn med tilhørighet til den øvre middelklassen, som skriver om mer utsatte eksistenser. Når Gyberg kommer til Johannesburg og Lagos midtveis i essaysamlingen, lengter han etter å få kontakt med forfattere som har en annen klassetilhørighet, men han møter den ene jetsetteren etter den andre som byr på beslektede analyser av byen og verden. Her begynner jeg å mistenke at det dreier seg om en metodisk utfordring: Folk som strever med å få endene til å møtes, har sjelden tid til å skrive bøker. Hvis man vil bevege seg ut over øvre middelklasse, må man kanskje intervjue noen som ikke er forfattere.

I løpet av Gybergs siste kveld i Lagos går det plutselig opp for ham at sjåføren hans, Frank, representerer det virkelige Lagos: et hardt arbeidende, stresset hverdagsmenneske med sprukken plastsofa og brokete CV.Vi får høre mer om Franks yrkesliv, men han legger ikke frem en eneste samfunnsanalyse, han opptrer snarere i rollen som bevismateriale. Det er bare forfatterne som får spørsmål om samfunnsmessige forhold i Kapitalens metropolis, og derfor er det et problem at flertallet av dem har så mye til felles.

I de to siste kapitlene bøter Gyberg på dette problemet, idet han kommer til São Paulo og Santiago de Chile og møter to mannlige forfattere med arbeiderklassetilhørighet og to forfatterinner, som han kaller dem. Her gjør han også de mest interessante intervjuene, som gir spesielt ansporende perspektiver på byen. De har dessuten fått meg til å bestille Ferréz’ (egentlig Reginaldo Ferreira da Silva) Hat – en praktisk manual og Diamela Eltits Spesialstyrker via biblioteket.

Kanskje er det storforlangende å forvente at intervjuobjektene i en bok om verdens byer skal representere et bredere lag av befolkningen, men problemstillingen melder seg fordi Gyberg behandler forfatterne som vismenn og profeter, heller enn å legge hovedvekt på litteraturen, slik Ben Okri trolig ville ha gjort. Samtidig er Kapitalens metropolis skrevet i sympati med folk som taper på at byutvikling skjer på kapitalens premisser. I en viss forstand taper vel alle på det, men Gybergs poeng er jo at noen taper mer enn andre.

VERDEN LEST TEMATISK

I Tonje Volds Å lese verden får de litterære tekstene oppmerksomheten de fortjener, både i form av fortolkning og kritiske spørsmål. Hun gjør seg også noen spennende tanker om litterær form, som bidrar til å forklare hvorfor nettopp litteraturen har noe å bidra med når vi fortolker verden. Svaret på dette spørsmålet er tilsynelatende åpenbart, men det kan likevel være vanskelig å formulere.

Selv vil Vold forstå de litterære tekstene som kontaktsoner, altså som arenaer der ulike språk og kulturer kan møtes og bryte mot hverandre. Begrepet om kontaktsonen er forbundet med Mikhail Bakhtins idé om at romanen er en grunnleggende åpen sjanger, som tar opp i seg og bearbeider andre sjangrer og sosiale konflikter. Med utgangspunkt i dette begrepet markerer Vold avstand til dem som måtte hevde at romanen bare er en europeisk oppfinnelse, og hvis utbredelse på kloden i seg selv er en form for kulturimperialisme. Hvis romanen kjennetegnes av å være søkende, blir spørsmålet hvordan den tilpasser seg nye språklige og sosiale forhold, og dette spørsmålet følger Vold opp i arbeidet med en rekke litterære fortellinger. I overensstemmelse med Bakhtin er hun spesielt oppmerksom på hvordan fortellingene arbeider med språk som er forbundet med bestemte steder og grupper.

Vold forbinder ikke begrepet om kontaktsonen eksklusivt med romansjangeren, men det er mulig å tenke seg at romanen er mer kontaktsøkende enn for eksempel poesien. «Jeg fant ikke et poetisk språk for San Francisco», sa poeten Anna Kleiva da hun besøkte Bergen offentlige bibliotek i vinter for å snakke om sin prosatekst Echo Mountain (2018), selv om hun tidligere har funnet et poetisk språk både for Paris og tettstedet Vinstra i Gudbrandsdalen. Ideen om at bestemte steder og temaer er forbundet med den litterære prosaen som form, gir gjenklang både hos Vold og Gyberg, som begge tilkjenner romanen og novellen et eget potensial. Men til tross for Volds begrep om kontaktsonen er de begge tilbøyelige til å omsette romaner i analytiske poenger som like gjerne kunne stått på trykk i sakprosaartikler.

For meg ser Vold ut til å være mer formbevisst i arbeidet med samtidslitteratur enn hun er når hun kommenterer klassikere som for eksempel Heart of Darkness ogWide Sargasso Sea. I møte med disse tekstene har hun en tematisk slagside, som blir ekstra iøynefallende av at hun selv advarer mot den: «Det er videre en fare at litteraturfaglige bøker om postkolonial teori bruker skjønnlitteraturen som eksempler på en teoriutvikling, eller kun går tematisk til verks i møte med litteraturen» (s. 38). Denne faren beror på at leseren ønsker seg perspektiver på samfunnet og historien, og glemmer å spørre hva poesien og fortellingen som form, tilfører disse perspektivene.

Kanskje er det tilgivelig å ta lett på klassikerne, siden det finnes så mange andre gode lesninger av dem. Problemet med Volds fortolkninger beror imidlertid på en systematisk tendens til å overse de sidene ved tekstene som ikke bidrar til å gi realistiske fremstillinger av historiske forhold. For å ta et eksempel er hovedpersonen i Wide Sargasso Sea ganske riktig en troverdig representant for en gruppe karibiske kvinner – i tråd medVolds fortolkning – men hun er også et slags intertekstuelt gjenferd som stadig har mareritt om å vende tilbake til den engelske «moderromanen» Jane Eyre.

En av grunnene til at litteratur fra andre deler av verden ofte blir lest med tematisk blikk, er at vi møter den i oversettelse, noe som gjør det vanskelig å ta språk og form i betraktning. Samtidig viser postkoloniale og verdenslitterære temaer seg ofte å skygge for formen også i møte med romaner som er skrevet på språk vi behersker, noe de nevnte klassikerne kan tjene som eksempler på. Dette er et problem både fordi leseren går glipp av noe ved den enkelte teksten, og fordi hun sender et paradoksalt signal til litteraturen: Hun berømmer romanen for å si noe om den store verden, men slumper samtidig til å illustrere at den litteraturen som vil bli tatt alvorlig som form, bør vurdere å droppe det «viktige» temaet og konsentrere seg om emner som ikke har politisk relevans.

Verken Å lese verden eller Kapitalens metropolis er skrekkeksempler på sakprosa som jager litteraturen inn i navlebeskuende forsvarsposisjoner ved hjelp av velmente fortolkninger. Men de får meg til å tenke gjennom forholdet mellom den innadvendte og den mer vidsynte litteraturen. Innledningsvis i Å lese verden minner Vold om at selv den mest hjemmekjære nordmann kommer fra jordkloden i et solsystem som inngår i Melkeveien, og at våre måter å leve og tenke på er påvirket av hendelser som har sine opphav fjernt fra oss. Dette er et godt argument for å interessere seg for hva som foregår i litteraturen og samfunnet andre steder på kloden. Samtidig slår det meg som et argument for å være på utkikk etter verden også i den litteraturen som handler om forhold vi er mer fortrolige med.