RESPONS: Virkelighetslitteratur og kulturell appropriasjon: Hva, hvem og hvordan

Samtiden har bedt meg respondere på teksten til forfatter Fartein Horgar. På spørsmålet: «Hvor går grensen for hvilken kulturell virkelighet forfattere har lov til å beskrive?» vil jeg svare at det ikke finnes noen konkret grense, at forfattere selvsagt skal kunne skrive frem nye verdener, befolke den med mennesker, sminke den med miljøer og stemninger som ikke likner dem selv. Med andre ord: Gjenkjennelsen mellom leser og verk er for meg viktigere enn den mellom forfatter og verk. Mens gjenkjennelsen mellom leser og verk åpner dører, endrer perspektiver, farger og varmer alt det grå og kalde, har gjenkjennelsen mellom forfatter og verk en tendens til å låse de samme dørene. Da virkelighetslitteraturdebatten først begynte å herje, mente jeg, som så mange andre, at romanen er et fritt rom hvor forfatteren skal kunne utforske og eksperimentere slik hen ønsker. Litteraturelskere og den lesende offentligheten kan stille krav og felle vurderende dommer i ettertid, men vi kan ikke legge føringer eller restriksjoner på selve verket. Forargelse som konsekvens av hvordan levende modeller har blitt behandlet i et verk, det går an, men forargelse som følge av at forfatteren ikke likner verket, det går ikke an. En annen ting som er lite pent, er når forfattere hevder at de er karakterene de har skapt, noe jeg til en viss grad kan forstå, selv om jeg finner det underlig. I sin artikkel skriver Fartein Horgar at han gjennom å ha fordypet seg i nedarvede minner, skriftlige kilder og arkiver, har forsøkt «å tenke som en svart kvinne, oppleve slavetilværelsen som en svart kvinne, bli en svart kvinne». Han konkluderer med at han «er en svart kvinne». Jeg må si det rett ut: Horgar er ingen svart kvinne, men en forfatter som har skrevet frem en svart kvinne, som har skapt en litterær konstruksjon, et bilde av et menneske som kunne ha levd, en blanding av alt Horgar på bakgrunn av sitt materiale tolker, vil, tror og ønsker at en svart kvinne skal være. Og som leser er hans konstruksjon avhengig av mitt blikk, min lesning. Først idet jeg finner henne troverdig, eksisterer hans svarte kvinne. FORSKJELLSBEHANDLING Når jeg tenker på kulturell appropriasjon som fenomen, tenker jeg på det positive: Ulike mennesker som kommer sammen, utveksler og feirer sine forskjelligheter. Og på det negative: Den åpenbare forskjellsbehandlingen som kanskje ikke er så synlig for de privilegerte, men uunngåelig for de marginaliserte. Ta for eksempel hårfrisyren cornrows – også kalt afroeller rastafletter – som lenge var vanlig blant svarte kvinner, og som ble betraktet som trashy eller ikke presentabel nok i jobbsammenheng. Men da den hvite tv-personligheten Kylie Jenner fikk samme hårfrisyre i 2015, ble den plutselig ansett som attraktiv. Eller ta dansesjangeren twerking, som ble stemplet som vulgær helt til artisten Miley Cyrus gjorde den mainstream. Listen er lang, men forskjellsbehandlingen følger samme mønster: Det som betraktes som stygt på svarte mennesker, blir attraktivt i samme øyeblikk som hvite mennesker setter fingrene i det. Personlig blir jeg ikke provosert når hvite kvinner eller menn benytter seg av det som ikke tilhører «deres» kultur. Skillelinjene er ikke alltid tydelige, og kultur som fenomen, er ikke statisk, men i evig utvikling. Det jeg derimot blir provosert av, er reaksjonene på bruken av disse kulturelle attributtene, altså hvordan samfunnet kategoriserer basert på fordomsfulle forestillinger, men over natten forvandler gårsdagens søppel til morgendagens trend. IKKE HVA, MEN HVORDAN Enkelte vil nok hevde at kulturell appropriasjon, eller utveksling og utnyttelse av kultur, er uunngåelig i et globalisert verdenssamfunn. Det er sant, men det argumentet alene bør ikke kvele behovet for refleksjon rundt denne type sammensatt tematikk, mener nå jeg. Videre burde vi ikke bare se på hva forfatterne gjør, men hvordan de gjør det. Med andre ord: Gjør som Hjorth og anonymiser, og ikke som Knausgård. Eller i ditt tilfelle, Horgar: La ikke fasinasjonen stoppe ved at danske Kim Leine skriver om inuitter og grønlandske forhold, men hvordan han gjør det: At han får deg til å tro at Leine er inuitt selv. I parentes bemerket finnes det enkelte – politiske – tilfeller, som da Siv Jensen tok på seg indianerkostyme, der spørsmålet også er hvem som approprierer. At partilederen for det innvandringsfiendtlige og til tider rasistiske Fremskrittspartiet kler seg ut som indianer, er ikke det samme som når jeg eller min etnisk norske venninne tar på oss samme kostyme under halloween. Det er dette – hvem som approprierer – som har vært av interesse og oppe til offentlig debatt rundt om i verden. Min forfatterkollega Lars Petter Sveen er et godt eksempel på dette. Sveen er en norsk forfatter som i romanform skriver om virkeligheter langt unna sin egen. I romanene Fem stjerner (2017) og Fem skuggar (2018) lar han oss følge fem somaliske ungdommer på flukt til Europa. Jeg synes Sveen i disse romanene på utmerket vis har klart å skildre hjemløsheten som herjer i en flyktningkropp. Som norsk-somalisk leser var disse ungdommene like tydelige for meg som de første lysstrålene om morgenen. Ikke på tross av eller på grunn av at forfatteren er en etnisk norsk mann fra Fræna i Møre og Romsdal, men på grunn av hans litterære evner. Spesielt Aaliyah, jenta som drukner i Middelhavet og som lever videre i venninnen Aishas minne, hjemsøkte meg lenge etter lesningen. Sveen skriver ikke bare treffende: Han er også bevisst hvilken posisjon han gjør det ut fra. Hvordan man som forfatter forvalter og forteller en annens historie, var da også blant de første spørsmålene Sveen fikk da Warsan Ismail bokbadet ham under lanseringen av den første romanen. Som ung forfatter begynner jeg å forstå at skriving er en vanskelig kunstform som er lettest når impulsene, ideene eller scenene brått kommer over en. Lettest når navn faller på plass, når karakterer som før var vendt med ryggen til, viser seg, når skrivingen kommer som «regn fra en blå himmel», som Gabrielle sier det. Å måtte stoppe det som vil ut fordi det ikke likner deg eller ditt, er absurd. Det er ikke sånt det blir litteratur av.