Oppløsningen av politikken, slik vi kjenner den

­

Det syder og surkler i den gryta som er europeisk politikk om dagen. En samfunnsorden – som vi har tatt for gitt – virker skjørere enn før. Tegnene på at noe alvorlig er på gang dukker opp ubehagelig ofte for tiden: Når den høyreekstreme terroren når en moské i Bærum, når nynazister angriper meningsmotstandere i Lund, når jødiske restauranter trues i Chemnitz, når politikere drepes i Kassel og Bristall og når en ung italiensk mann skyter folk med afrikansk utseende i Macerata, er det grunn til å bli bekymret for at Europa igjen har tatt de første skrittene ned et av historiens dunkle smug.

Høyreekstreme angrep er heller ikke det eneste som antyder at noe er i ulage i vår del av verden.Ta demonstrasjonene i Frankrike. Det siste året er det reist brennende barrikader på Champs-Élysées. Ta Brexit-bråket i Storbritannia eller Matteo Salvinis enorme popularitet i Italia. Eller ta uavhengighetskampen i Catalonia. For to år siden var det gatekamper i Barcelona da sentralregjeringen i Madrid ville stoppe en ulovlig folkeavstemning om løsrivelse fra et vesteuropeisk demokrati. Bakgrunnen for disse hendelsene er selvsagt sammensatt, men koblet til en følelse hos folk av verken å bli respektert eller representert, ser det ut til.

FRAGMENTERING, POLARISERING – OG DESTABILISERING

Europeere flest er ikke urostiftere, ikke bråkmakere, ikke oppviglere i unøde. Det er et fåtall som knuser butikkruter og slåss med politiet. Men europeere flest stemmer ved valg – og de stemmer også markant annerledes enn tidligere. Brede folkeog styringspartier på både sentrum/høyreog sentrum/venstresiden er i krise, mens nisjepartier, ulike populistiske partier og nye politiske bevegelser dukker opp som paddehatter. Det sier noe om omfanget av endringene vi står overfor. Ingen vet helt hva som kommer etter det Europa vi trodde vi kjente, men tre ord ser ut til å beskrive den nye politiske virkeligheten på kontinentet: fragmentering, polarisering – og destabilisering.

Fragmenteringstendensene er åpenbare: I Danmark før sommeren kjempet 13 partier om å komme inn i Folketinget. I Frankrike har venstresiden løst seg opp i sine bestanddeler. I Spania har man gått fra et topartisystem til et fempartisystem på litt mer enn fem år. Høyreekstreme Vox, som brøt lydmuren for mindre enn et år siden, er bare det siste tilskuddet til partifloraen. Selv i Storbritannia, der valgordningen favoriserer de to statsbærende partiene, er det oppbrudd nå. I europaparlamentsvalget i mai fikk det nystiftede Brexitpartiet 31 prosent, mens Liberaldemokratene fikk 20. Labour endte på bare 14 prosent, mens De konservative – med sine 9 – måtte se seg slått av De grønne. Det har ført til spekulasjoner om man befinner seg ved starten på et dyptgripende systemskifte i øyriket. I Norge har en bompengekritisk bevegelse for alvor gjort seg gjeldende i år. Både Rødt og MDG har etablert seg som nye partier over sperregrensen. Dermed kan vi få 10 nasjonale partier ved neste stortingsvalg. Samtidig spiser Senterpartiet av Arbeiderpartiets oppslutning.Tendensen er den samme over store deler av kontinentet: De store partiene blir mindre, og de små større.

Når det gjelder polariseringen, kan man bli fristet til å trekke forhastede konklusjoner. Dersom man tar en kikk på sosiale medier i saker som handler om innvandring, samferdselspolitikk eller likestilling, er det lett å bli sjokkert over tonen, hetsen, stammetenkningen og den utstuderte uvilje mot å lytte til motpartens beste argumenter.Tall fra brede holdningsundersøkelser antyder riktignok at befolkningen som helhet er omtrent like uenig nå som for et tiår siden.1 Når jeg likevel mener at polariseringstendensen er påtakelig, skyldes det at skrikhalsene har fått et annet gjennomslag enn før. I Norge er vi mildere rammet enn i land som Storbritannia, Italia og Sverige. Framveksten av alternative medier som Resett og Document.no sier likevel noe om en tiltakende oppsplitting av offentligheten også hos oss. Grupper som ser på hverandre med gjensidig forakt står også i Norge sterkere enn tidligere. Samtidig virvles vi andre inn i evinnelige runder om hva det er greit å si, hvem som stempler og hvem som er rasister, hvem som krenker og krenkes, og hvem som skal få definere hva som utgjør en krenkelse. Flere ser ut til å flokke seg om ytterpunktene, mens grensene for hva det går an å si voktes mer nidkjært enn tidligere. Gråsonene er i ferd med å forsvinne, mens det å påpeke kompleksitet stadig oftere blir betraktet som noe mistenkelig og potensielt svikefullt. Politisk ser man polariseringstendensene i at det moderate sentrum taper oppslutning til fordel for ulike nisjepartier. I land som Østerrike, Italia og Norge (uten sammenligning for øvrig) har partier på høyre ytterflanke til og med fått innflytelse over regjeringsdannelsen de siste årene.

Destabiliseringstendensen er den mest underkjente, men potensielt viktigste av trendene i europeisk politikk om dagen.Tesen er kort sagt at vi ikke går fra én politisk orden til en annen, der det etableres et nytt samspill mellom nye politiske hovedrolleinnehavere, men at vi kan være på vei vekk fra den relative stabiliteten som har kjennetegnet etterkrigstiden, og over i en periode der nye bevegelser stadig oppstår, får prøve seg og så går dukken igjen, uten at det manifesterer seg noe nytt klart prinsipp for den partipolitiske gjenspeilingen av underliggende samfunnskonflikter.

Jeg snakker ikke her om noen umiddelbar fare for demokratiet, selv om også det kan undergraves på sikt. Det jeg snakker om, er at vi kan befinne oss ved inngangen til en periode der mange aktører, spredt ut langs flere nye konfliktakser, kniver om hvilke spørsmål som egentlig skal danne utgangspunktet for politikken. Kampen om definisjonen av hvilke konflikter som teller, blir med andre ord en større del av kampen om makten selv.

EN SERIE KORTE BLAFF?

Det har en stund vært snakket om at det har oppstått én ny politisk akse som skjærer på tvers av den klassiske høyre/venstre-aksen. Der den sistnevnte handler om fordelingspolitikk, om skattenivå og velferd – ja, kort sagt om de materielle sidene ved samfunnslivet – ser man gjerne for seg at den førstnevnte handler om symbolske størrelser, om selvbilder som er truet, om følelsen av å bli oversett og hundset med. Det er en kamp mellom progressive og konservative verdiorienteringer, med brennpunkter som likestillingspolitikk, innvandring og integrering, nasjonal identitet og ytringsfrihet. En del ser for seg at de brede folkepartienes velgerkoalisjoner splintres av én slik kryssende konfliktdimensjon. Det er også en besnærende tenkemåte: Sosialdemokratiet har sviktet en i grunnen verdikonservativ arbeiderklasse, som dermed kaster seg i favnen til en Le Pen, en Salvini, en Farage, en Åkesson eller en Thulesen Dahl.

I noen grad gjør en slik dynamikk seg sikkert gjeldende, men generaliserer man ut fra denne forklaringsmodellen, får man et ensidig bilde av utviklingen. De høyrepopulistiske partiene i Europa rekrutterer nemlig ikke bare, ofte ikke engang i hovedsak, fra de sosiale gruppene som historisk har sognet til arbeiderpartiene. Studier av velgervandringer, og av den sosiale bakgrunnen til dem som stemmer på de høyrepopulistiske partiene, viser at de mange steder tilhører de lavere middelsjiktene, like mye som arbeiderklassen. De kommer gjerne fra borgerlige partier, mens sosialdemokratiets tapte velgere ofte har trukket seg helt ut av politikken gjennom å slutte å stemme ved valg. Populismeforskeren Cas Mudde har påpekt nettopp dette i en mye sitert artikkel i The Guardian: Hovedtyngden av de høyrepopulistiske velgerne tilhører ikke arbeiderklassen, og majoriteten av arbeiderklassen støtter ikke den populistiske høyresiden.2 Det viser seg dessuten at også borgerlige styringspartier blør i Europa nå. Det er nærmest som om oppsmuldringskreftene har funnet seg et nytt offer, som skal fortæres. Den borgerlige kollapsen så man til fulle i Spania ved valget i april i år.Vi så det også i Frankrike forsommeren 2017, da Les Républicains sviktet i både presidentvalget og i det påfølgende valget til nasjonalforsamling. I Storbritannia har de konservative vært i en langvarig krise siden Brexit-avstemningen, og i Danmark er det først og fremst på høyre side av midtstreken at det har vært nye partidannelser det siste tiåret, nå sist med Nye Borgerlige.

Destabiliseringen ser heller ikke ut til å stoppe med uthulingen av den europeiske borgerligheten. Ikke engang kreftene som står i opposisjon til de etablerte politiske miljøene, ser ut til å lykkes med å etablere nye, stabile maktsentra. Er det noe vi har sett de aller siste månedene, er det snarere at også populistiske partier – av alle avskygninger – får svi etter en tid med innflytelse. I Norge begynte regjeringsdeltakelsen endelig å tære på FrPs oppslutning, og i Danmark var Dansk Folkeparti den store taperen denne våren. Dels har et modererende regjeringsansvar medført skuffelser for høyrepopulistiske velgere, som i bompengesaken her hjemme. Dels har andre partier kommet etter de høyrepopulistiske partiene i innvandringspolitikken, noe som har ført til rådvillhet og uenighet om hva man da skal ta seg til. Effekten er i begge tilfeller at kjernevelgerne ikke lenger synes de høyrepopulistiske partiene er distinkte nok. Dermed forsvinner mange (tilbake) til sofaen. Resten deler seg i ulike fraksjoner. Igjen kan Danmark tjene som eksempel: Da Socialdemokratiet speilet hovedpunktene i Dansk Folkepartis innvandringspolitikk, fordelte Dansk Folkepartis velgere seg på Socialdemokratiet, det nazistiske partiet Stram Kurs, det sterkt innvandringskritiske Nye Borgerlige og de moderate borgerlige partieneVenstre og De konservative.

Også andre former for populisme ser ut til å ha begrenset holdbarhet. I Italia oppsto Femstjernebevegelsen som et ideologisk ubestemmelig protestparti i 2009. Partiet gjorde et brakvalg i 2018, men ligger nå langt bak Matteo Salvinis Lega på meningsmålingene.

I Hellas gikk selv venstrepopulistiske Syriza på et vondt nederlag ved europaparlamentsvalget i vår, og tapte deretter det påfølgende parlamentsvalget. Dette speiler et nokså lite omtalt faktum på tvers av kontinentet: Lufta ser ut til å ha gått ut av den nye radikalismen som for noen år siden tente en glød i så mange venstreopposisjonelle sjeler. Heller ikke Podemos i Spania har klart å holde på oppslutningen partiet hadde fra 2014 til 2018, og det er en del som tyder på at også Corbyn i Storbritannia har passert sitt senit.

I Frankrike stilte Emmanuel Macron seg i spissen for en lovnad om forandring fra sentrum. Hans bevegelse oppsto ut av intet i 2016, og ble raskt svært populær. Også her viser imidlertid utviklingen det siste året hvordan det i vår tid er mulig å fange menneskenes lengsler for en kort periode, før det hele så kollapser: Stemningen i Frankrike er på nytt preget av knuste forhåpninger.

KAMPEN OM KLIMAET

Den siste vendingen i europeisk politikk ser ut til å være grønn. Miljøpartiene gjorde et godt valg ved europaparlamentsvalget. Aller mest slående var dette i Tyskland, der De Grønne doblet oppslutningen. Hvorvidt denne bølgen er annerledes, og kan føre til at klimaspørsmålene etablerer et varig omdreiningspunkt for politikken, er det for tidlig å si noe sikkert om.

Det eksistensielle alvoret i klimaspørsmålet burde tilsi at det har kraft til å definere utviklingen de neste tiårene.

Mye tyder også på at vi vil se en tiltagende polarisering i klimaog miljøsaker. Ikke minst skyldes det at en del nokså inngripende og upopulære tiltak kan vise seg nødvendige om det skal finnes snev av troverdighet igjen i togradersmålet. De vil bli oppfattet som nye forsøk på å tvinge ubehagelige omstillinger ned over hodene på folk. Mange vil oppleve at det blir krevd mer av dem enn de ser seg villige til, eller i stand til, å gi.

Den utløsende årsaken til den sosiale uroen i Frankrike var nettopp økte drivstoffavgifter. De gule vestenes protest kom til å handle om mye mer enn miljø: Dette var et opprør mot hele Macrons prosjekt, hans europafantasmer og elitesystemet han er en del av. Likevel antyder opprørets utgangspunkt at vi kan stå foran en kilde til mer klimarelatert uro framover. Flom og hetebølger kjenner ingen skiller mellom mennesker. Og jorda deler vi alle. Men så er det likevel de nederst på rangstigen som rammes hardest. Samtidig er det gjerne også de som i minst grad har mulighet til å bli med på de nødvendige omstillingene.

I Norge representerer bompengepartiets vekst og MDGs framgang to slående utviklingstrekk i år. I virkeligheten er dette to sider av det samme, mer grunnleggende fenomenet: At samfunnets respons på klimautfordringen har tvunget seg fram som et nytt, fundamentalt politisk spørsmål.

Likevel er det slett ikke sikkert at den grønne bølgen – og de sterke reaksjonene mot den – vil kunne danne et like gjennomgripende motsetningsforhold som det høyre/ venstre-aksen har gjort. Snarere kan vi enda en gang bli vitne til en plutselig oppblussing av politisk energi, som i en kort periode kan samle trådene og få blodet til å bruse, før også den grønne bølgen erstattes av en ny.

Løfter man blikket litt, er det kanskje dette som i størst grad kjennetegner utviklingen i Europa for tiden: Hver gang en bølge har brutt gjennom de siste årene, har hundretusenvis, om ikke millioner av europeere, formet en politisk identitet med utgangspunkt i den konfliktdimensjonen som akkurat da var aktualisert. Dette er ikke noe folk uten videre oppgir når neste bølge ruller inn. Da blir i stedet andre grupper revet løs fra de brede folkepartienes innflytelsessfære.

Slik oppstår stadig nye grupper av sterkt overbeviste individer som danner sine enklaver spredt ut langs en lang rekke ulike politiske akser samtidig. Der dyrker de sin forståelse av hva som er det altavgjørende politiske spørsmålet i vår tid: innvandringsmotstand, innvandringsliberalitet, klimapolitikk, bompengemotstand, distriktspolitikk eller noe helt annet.

Dermed forsterkes både fragmenteringstendensene og polariseringstendensene. Slik sett er kanskje destabiliseringstendensen det mest avgjørende trekket ved den europeiske politiske virkeligheten for tiden. Det store spørsmålet blir: Hvorfor ser ingen – verken nye eller gamle partier og bevegelser – ut til å kunne bygge en mer varig appell? Og: Hvor bringer dette oss, om ikke lenger inn i forvirringen?

EN LENGSEL ETTER ENDRING

Jeg har lyst til å foreslå tre teser som kan forklare deler av bildet. Deretter er det på sin plass med en advarsel, men en litt annen enn den man vanligvis møter. Den første tesen handler om en utbredt lengsel etter en annen kurs. Denne lengselen er ofte en konsekvens av den økonomiske utviklingen, som i Europa de siste årene har frambrakt mange skuffelser, men begrenser seg ikke til å gjelde materielle forhold. Det er ikke snakk om en ren interessepolitisk reaksjon på rekken av smertefulle ofre i finanskrisens kjølvann eller den enorme forflytningen av industriproduksjon fra Vesten til Asia de siste 50 årene. Dette forstår man om man tar seg tid til å tenke gjennom effektene av sparepolitikken eller deindustrialiseringen på et rent menneskelig plan. Dersom fabrikken du har jobbet for hele livet flyttes til Kina eller går dukken i møte med automatiseringen, trues ikke bare inntekten din, men også fellesskapet du har vært en del av, stoltheten du har følt over å ha kunnet et fag, følelsen du har hatt av å være et samfunnsnyttig vesen.

Den europeiske gjeldskrisen rammet millioner av mennesker i land som Italia, Spania og Hellas. Siden har økonomien på kontinentet bedret seg, men til en høy pris for de mest utsatte arbeidstakerne. Folk har blitt nødt til å akseptere flere midlertidige kontrakter, mer usikre ansettelsesforhold, med løsarbeid og et dårligere sosialt sikkerhetsnett. Mange har gått fra en jobb som ga verdighet og selvrespekt til en jobb i servicebransjen eller plattformøkonomien med betydelig lavere status. Også materielle politiske spørsmål har slik sett en mer symbolsk side.

For styringspartiene på tvers av Europa fantes det ikke egentlig noe alternativ til politikken som ble ført da alt dette ble satt på spissen etter finanskrisen.Trosset man kreditorene, ville følgene blitt desto mer ulevelige for enda flere. Under de rådende omstendighetene gjorde man altså så godt man kunne. Det paradoksale, eller tragiske, er at dette er både sant – og helt utilstrekkelig. Følelsen mange europeere sitter med er nemlig at det må finnes et alternativ nå, fordi å fortsette langs den kursen som er staket ut, oppleves som en trussel mot bærebjelkene i ens selvforståelse, mot livet slik de kjenner det. Folk aksepterer ikke lenger det minste ondet, fordi det er for vondt. De sier «Nei!» til omstendighetene, selv om det er vanskelig å se hvordan man skal komme utenom dem.

I Norge var finanskrisen knapt merkbar, noe som bidrar til å forklare hvorfor omskiftningene i norsk politikk har vært mindre enn mange andre steder, og delvis også har tatt andre former. Likevel vil det være galt å hevde at vi er immune mot sprengkraften som ligger i «de uakseptable nødvendighetenes problem». Også i norsk sammenheng er det tiltak som framstår uomgjengelige – for eksempel når det gjelder sentralisering – som har ført til størst frustrasjon og misnøye.

Sinnet, både her og ellers i Europa, burde selvsagt ha rettet seg mot dem som definerer rammevilkårene. Det manifesterer seg imidlertid sjelden som et opprør der økonomiske og politiske maktforhold står i sentrum. I stedet vendes det både innover og utover. Selvhat og fremmedhat er slik sett ikke to forskjellige fenomener, men kanskje vel så mye to sider av den samme, menneskelige reaksjonen på at man opplever en ny, fundamental usikkerhet knyttet til sin identitet.

Folk liker ikke å måtte finne opp seg selv på nytt, som om den man var, ikke var god nok i utgangspunktet. Å håndtere destabiliseringen av selvfølelsen er krevende for de aller fleste av oss, og særlig om man ikke er av typen som verdsetter stabilitet over fleksibilitet i livet. Det utadrettede raseriet rettes både mot andre svake grupper, mot innvandrere, mot gratispassasjerer i velferdsstaten, mot latsabber og unnasluntrere av ulik art. Slik oppstår det ofte en destruktiv jakt etter syndebukker. Svake spilles slik ut mot andre svake. I tillegg rettes sinnet i nokså stor grad mot symbolske målskiver, mot dem som representerer en sentralisert snusfornuft som sier at omstillingene er uomgjengelige og at ethvert uttrykk for protest mot utviklingen er illegitimt, irrasjonelt eller ondskapsfullt.

Det har oppstått en følelse hos mange av ikke å bli sett og hørt av dem som besitter privilegiet det er å definere hvilke bekymringer som har offentlig interesse og hvilke synspunkter som er innenfor og utenfor det akseptable. Snart ble opplevelsen av å være neglisjert også forvandlet til en følelse av å bli foraktet – noe man nok tidvis og stedvis ble og ennå blir, dessverre. Slik bygger det seg opp et stadig sterkere samfunnstrykk i dagens Europa. Det danner seg et reservoar av sosial energi med behov for et utløp. De brede folkepartiene har vist seg uten vilje eller evne til å påta seg rollen som fortolker og talerør for denne lengselen etter å unnslippe omstendighetenes tvang. I deres fravær lekker den sosiale energien i alle mulige retninger. Det har oppstått en kamp om å bli det alternativet som vinner oppslutning og allment gjennomslag.

Alle om skiftningene vi har vært vitne til de siste årene, viser nettopp konjunkturene i denne kampen om å kanalisere vår tids sosiale uro inn i det politiske systemet, der det forhåpentligvis kan omsettes i beslutninger som innebærer faktiske samfunnsforbedringer. Først har den ene bevegelsen fått prøve seg, og så den andre, uten at noen så langt har lykkes – kanskje fordi det har blitt umulig, eller i alle fall svært, svært vanskelig å matche folks forventninger med realitetene?

Dette ser ut til å være en mulig konklusjon: Hvis det faktisk ikke finnes noe egentlig alternativ, og alternativene som faktisk finnes er uakseptable, blir gode råd dyre. Kan hende er det dette som er kjernen i vår tids krisefornemmelse.

FLERE KRYSSENDE AKSER

For styringspartiene har alle avskallingene de siste årene ført til at gravitasjonskraften deres svinner. Plutselig er de ikke lenger store nok til å tiltrekke seg folk av ren og skjær egentyngde. Grupper som tidligere ble holdt i bane rundt de store partiene, sliter seg løs og seiler ensomme gjennom mørket. De en gang så mektige koalisjonene sprekker ytterligere opp når «kjøttvekta», som det heter, blir mindre på denne måten. Det er en prosess som lett kan spinne ut av kontroll. Snart er det den ene saken, snart den andre, som skaper sentrifugalkreftene. De river etter tur løs stykker av de etablerte partienes velgerbase. Resultatet er et politisk landskap der ikke bare én ny konfliktlinje krysser den klassiske høyre/venstre-aksen, men der en lang rekke ulike motsetninger danner dels overlappende, dels tverrgående frontlinjer.

Innvandringsfeltet er en av de viktigste arenaene der kampen om å fange europeernes frustrasjoner har spilt seg ut de siste årene. Migrasjon er i dag et vesentlig politikkområde med reelle problemstillinger i sin egen rett. Det finnes gode grunner til å diskutere asylordningen, byrdefordelingen på kontinentet, drukningene i Middelhavet, velferdsstatenes bæreevne og utenforskapsområdene i ytterkanten av mange europeiske storbyer.

Også i innvandringsdebatten henger sinnet som har oppstått sammen med trusler – reelle eller innbilte – mot folks selvfølelse. Det folk reagerer på er at den verden de kjente – det stedet der de vokste opp, det landet de bor i – er i ferd med å endre seg til noe annet enn det var, uten at de legitimt kan protestere mot utviklingen. «Eliten» beskyldes for å ha tilrettelagt for utviklingen og for å vokte grensene for hva det er greit å si på en slik måte at mange føler seg fremmedgjort. Dette er enda en kilde til et økt sosialt og politisk trykk i mange vesteuropeiske samfunn, som legger seg på toppen av truslene mot selvfølelsen som stammer fra den økonomiske utviklingen.

Samtidig har innvandringsdebatten også blitt stedet der neglisjerte grupper har kunnet gjøre seg gjeldende ved å si noe sjokkerende. For den som føler seg oversett, kan det være et mål i seg selv å frambringe en reaksjon, nærmest uansett hva reaksjonen er. Dermed er det utdelt utallige symbolske svingslag mot et virkelighetsfjernt establishment i nettopp dette ordskiftet. Feltet er også preget av «virtue signaling», som på godt norsk kanskje kan oversettes med «dydssignalisering».

Dette har skapt et voldsomt trøkk og en stadig skjerping av konflikten mellom en vokal innvandringskritisk opinion og en innvandringsliberal strømning som hver gang en omdiskutert enkeltsak skaper forferdelse over asylpolitikkens umenneskelige sider, blir forsterket i sitt forsett om å forsvare det som er godt i verden.

Det er et eksempel på hvordan polariseringsmekanismen virker i praksis. Resultatet har blitt en dramatisk endring i ordskiftet om innvandringsspørsmål. Den innvandringsliberale fløyen har tapt terreng det siste tiåret, dens retorikk er delegitimert, mens en tenkemåte mange tidligere anså som problematisk, er blitt den nye normalen.

Litt av temperaturen har også gått ut av innvandringsdebatten, selv om den selvsagt ikke har gått helt kald. Det slående er imidlertid at trykket flytter seg til nye arenaer der svingslagene og dydssignaliseringen ikke er noe mindre påtakelig.

Klimaog miljøordskiftet ser ut til å kunne fungere på et vis som minner om innvandringsdebatten på noen måter: Også her kan en iboende polariseringsdynamikk gjøre seg gjeldende. Folk blir stadig sikrere i sin sak, synes i økende grad at saken er altavgjørende og at de som mener noe annet har uakseptable meninger. Dermed blir rommet for politisk pragmatikk, kompromisser og omforente løsninger mindre. I Norge var det nettopp dette som i sommer førte Erna Solbergs regjering nærmere et sammenbrudd. Å holde sammen en allianse der FrP som var sterkt presset i bompengespørsmålet og Venstre hadde behov for å markere seg som miljøparti, ble svært krevende.

Det finnes også andre akser som splitter de brede folkepartienes koalisjoner. Ikke minst ser det ut til å være en forskjell i stemmegivning mellom storbyer og rurale landdistrikter i mange europeiske land. Frankrike er nok det mest slående eksempelet på dette, men også i Norge har vi sett store forskjeller i hvordan det stemmes i hovedstaden og i distriktene i år. Partier som Rødt og MDG er mye større i Oslo enn de fleste andre steder, mens Senterpartiet og KrF er mindre. Spørsmål som dreier seg om sentralisering, ikke minst om nedleggelser i barselomsorgen, samt politireformen og kommunereformen, har vært avgjørende for Senterpartiets vekst. Forvaltningen av ulven har i tillegg vært en dypt splittende sak som har bidratt til en opplevelse av ikke å bli tatt på alvor i toneangivende miljøer i hovedstaden.

Poenget er at alle disse fenomenene, og sikkert andre også, bør betraktes som flere parallelle utviklingstrekk med en viss overlapp – men også med sine spesifikke logikker. Det finnes ikke én reaksjonær fløy som er innvandringskritisk, klimaskeptisk og distriktsnasjonalistisk, samt én progressiv fløy som er innvandringsliberal, irrgrønn, urban og verdensåpen. Folk flest plukker litt her og litt der, men for en økende andel blir noe av dette altavgjørende når de konstituerer seg selv som politiske subjekter.

BASALE POLITISKE BEHOV

Dette bringer meg til den andre tanken min, som har blitt til fordi man jo kan lure på hvorfor et knippe polariserende saker plutselig har blitt så mye viktigere for de politiske meningsdanningsprosessene. Hvorfor, er spørsmålet, trumfer enkeltsaker de tradisjonelle høyre-/venstrespørsmålene for stadig flere mennesker? Det er jo ikke slik at sentrum/periferi, miljøkamp eller innvandringspolitikk var ukjente fenomener tidligere. Disse kampene har pågått i årevis, og de har alltid hatt en viss betydning. Det nye er at de ser ut til å ha blitt bestemmende for flere når de skal klargjøre sin politiske stilling. Tidligere maktet de brede folkepartiene å motvirke de splittelsestendensene som lå latent i slike saker. Sånn ser det ikke ut til å være lenger.

Delvis skyldes endringen at de nevnte sakene har blitt tvunget i forgrunnen av den historiske utviklingen. Klimaendringene er i ferd med å bli en akutt krise, mens innvandringen fikk en topp i 2015, samtidig som alle vet at nye millioner gjerne vil ta seg til Europa. Behovene for spesialisering i sektor etter sektor har også økt voldsomt i takt med at samfunnet har blitt mer komplekst. Dermed har behovet for større, sentraliserte enheter blitt sterkere, mens motstanden naturligvis øker i omfang som en reaksjon på dette. Likevel er det noe mer i spill her enn store samfunnstrender, har jeg på følelsen av. Historisk klarte de brede folkeog styringspartiene nemlig å holde sine respektive velgerallianser sammen. Det var et hardt arbeid, gjort med evne og forstand til å justere virkemidlene når endrede rammevilkår gjorde det nødvendig.

For meg ser det ut til at man har glemt dette. Det er som om man i dag har havnet på etterskudd, med et vedlikeholdsetterslep, fordi man lot være å raffinere sin grunnfortelling i en periode da det framsto som overflødig. På 1990-tallet var de store fortellingenes tid forbi i europeisk politikk. Dermed sluttet man å formulere store, meningsbærende historier. Vesten hadde vunnet den kalde krigen, det fantes ikke lenger noe alternativ til kapitalisme og demokrati. Med frihandel og leilighetsvise militære intervensjoner skulle den nye verden smis sammen under den ene gjenværende stormaktens overoppsyn. Samtidig skulle historien selv utløse kaskader av oppdemmet kreativitet og løfte milliarder av mennesker ut av fattigdom. En allmenn optimisme fikk fotfeste, mens en del basale politiske behov tilsynelatende ble borte. Det var imidlertid et synsbedrag. I kjølvannet av finanskrisen, er behovene nemlig tilbake med fornyet styrke. Jeg tror tre av dem er særlig viktige: Folk har igjen bruk for et begrepsapparat som lar dem forstå den situasjonen de befinner seg i. De ønsker seg også et fellesskap å føle tilhørighet til og en visjon om en bedre morgendag. I styringspartienes fravær rykker en rekke ulike kriseentreprenører, fra den ene ytterkanten til den andre eller tredje, inn i tomrommet, der de forsøker å levere nettopp dette.

EN NY SAMFUNNSKONTRAKT?

Den tredje tanken min dreier seg om det som ligger under uroen i første omgang.Tesen går ut på at det faktisk er én fellesnevner som ser ut til å gå igjen i alle de ulike og tilsynelatende forvirrende hendelsene vi har vært vitne til de siste årene. Et avgjørende skisma i mange europeiske samfunn ser ut til å gå mellom dem som har ressursene og kompetansen som kreves for å gripe mulighetene som byr seg i en åpen, grenseløs verden, i et mer mangfoldig samfunn, i den grønne økonomien, i den automatiserte og digitale kapitalismen, og dem som opplever slike utviklingstrekk som truende, nettopp fordi de ikke har ressursene og kompetansen som kreves.

En slik forståelse er beslektet med David Goodharts tanke om at «Somewheres» står mot «Anywheres». Han fokuserer på menneskenes evne til å bo og blomstre hvor-somhelst vs. her-hvor-jeg-hører-til. Siden det i utgangspunktet høres ut som om forflytningsevnen blir det avgjørende for Goodhart, bør det påpekes at han selvsagt også er opptatt av endringer på ett og samme sted over tid. Påstanden er at de som er disponert for det, fremmedgjøres når hjemstedet forandrer seg til noe ugjenkjennelig.

Det som skiller min tenkemåte fra Goodharts er vektleggingen av ressursknapphet og kompetansebehov. Poenget er at ressurser kan fordeles på nytt, mens kompetanse er noe man kan tilegne seg. Tenker man på denne måten, blir det kanskje mulig å se for seg en utvei som gjør de nødvendige omstillingene litt mindre truende? Det man kan ane er en søyle i et mulig nytt samfunnsbyggende prosjekt. For at folk skal kunne dra nytte av de mulighetene som faktisk oppstår – ja, for at de skal kunne ville det – må løftet være at forholdene blir lagt til rette for dem. Det må bli mindre belastende å bytte beite. Derfor må det satses massivt på både grunnleggende ferdigheter og etterog videreutdanning. Det må også skapes en trygghet for at noen vil fange deg opp om du faller i ditt forsøk på å hoppe høyere enn du trodde du våget. Slik kan en framtid som neppe vil innebære færre omstillinger, gjøres litt mindre skremmende for litt flere.

Forhåpentligvis vil vi kunne komme noen av de mer bekymringsfulle utviklingstrekkene i europeisk politikk til livs på denne måten. Dersom det ikke skjer noe snart, på den andre siden, kan fragmenteringen, polariseringen og ustabiliteten i politikken komme til å tilta i tiden som kommer.

UT AV KAOSET

2019 ser ut til å bli året da de europeiske utviklingstrekkene for alvor rullet inn over lille Norge. Det har blitt tydeligere nå at dette også angår oss. Dette bringer meg til advarselen, og samtidig tilbake til poenget om at destabiliseringen vi er vitne til, kan vise seg å være det viktigste trekket ved den nye politiske virkeligheten i Europa. Høyrepopulismen har ikke alene æren for at de moderate styringspartiene er i problemer. Snarere trekker ulike velgergrupper i høyst forskjellige retninger. En etter en får nye strømninger også prøve seg – før de fleste av dem, ser det ut til, i sin tur skuffer velgerne. Det er hastigheten i dette som er skrudd opp enda et hakk de siste årene.

Et Europa på jakt etter noe annet fortsetter dermed å søke, stadig mer desperat, etter et svar som leverer på lengslene etter et alternativ til alternativløsheten. Det sosiale trykket leter etter stadig nye utløp, foreløpig uten å ha funnet et som fungerer tilfredsstillende. Episodisk kan selv de gamle folkepartiene få nye sjanser i denne prosessen, slik vi senest har sett i Spania og i Hellas, men det er likevel ingen normalisering, eller noe tilbaketog til den politiske orden vi pleide å kjenne, vi er vitne til.Tror de etablerte partiene det, vil også deres tilsynelatende revansje bli av den kortvarige arten.

Hvem som vil stå oppreist på valplassen når Europa til slutt faller til ro igjen, og hvor lang tid det vil ta, er uklart. Kanskje vil til slutt én ny konfliktdimensjon bli den dominerende. Kanskje vil fordelingsspørsmålet i en verden der ulikheten øker til syvende og sist likevel vise seg å være det viktigste. Kanskje vil det igjen oppstå to store blokker, dominert av hvert sitt moderate tyngdepunkt, som organiserer og balanserer det politiske systemet. Kanskje er det radikale krefter, ytterpunktene, som får sette agendaen.

Det som virker sikkert, er at vi allerede befinner oss i en tid der det ikke bare blir kjempet om den politiske makten i mange europeiske land. Det pågår også en kontinuerlig reforhandling av vår mest grunnleggende forståelse av hva Det politiske egentlig er – og hva det bør være. Et kappløp er i gang. Kreftene som vinner fram, er de som i størst grad klarer å forme folks forestillinger, som kobler seg på deres erfaringer og fanger deres fantasier, som vinner gjennomslag for sine oppfatninger av hvilke motsetninger som virkelig teller.

Skal dette ende godt, må den politiske energien, den som bobler og bruser sånn nå, bli omformet til konkret politikk som monner, og som faktisk adresserer årsakene til at så mange europeere i utgangspunktet kjenner på en dyp uro. Alternativet er at mennesker spilles ut mot hverandre igjen – og igjen. I så fall er det ikke gitt at det som til slutt stiger ut av kaoset, er en kraft vi vil like.