Ole Asbjørn Ness

­

1 Hvis du kaster et blikk ut over norsk samtidslitteratur, hva ser du da? Er det noe det er for mye eller for lite av?

Det man ser for lite av, det bør man gjøre noe med. Skriv, ikke syt, for helvete. Pennen er et våpen, en hammer, en gravemaskin. Bildet av litteraturviteren som sitter og tar temperaturen på samtidslitteraturen – nå kunne de hatt godt av litt mer humor – er ganske komisk, bare synd at de som sitter slik, ikke ser det selv.

2 Hva eller hvem påvirker det du skriver? (Lov å nevne eksempler.)

Forfatterne jeg har vært mest forelsket i, er Coetzee, Sartre, Bellow og Hemingway. Å skrive bedre enn dem er målet. For øvrig påvirkes jeg også av god sakprosa: Kapuściński – og Tom Wolfes journalistikk. Blant norske forfattere er jeg veldig glad i Espen Haavardsholm, den tidlige Kjell Askildsen, Arthur Omre, Dag Solstad og Knut Hamsun. Bant mine samtidige synes jeg Øivind Ellenes og Arne Lygre er fantastisk dyktige. Jeg går og ser alle Lygres stykker. Han blir større enn Fosse!

3 Hvem er Norges viktigste forfatter akkurat nå, og hvorfor? (Lov å svare seg selv!)

I kraft av salg og oppmerksomhet så er det nok Knausgård eller Nesbø, avhengig av om man snobber opp eller ned. Hvis man snakker litterær kvalitet, så er det nok meg! Såpass selvtillit bør man ha hvis man skal gidde dette: Å skrive er jo tross alt å be om at mennesker skal lese deg i stedet for en klassiker, da bør man være litt tilfreds med resultatet. Jeg savnet en roman som tok opp vår tids store spørsmål, og paret dem med litteratur, derfor satte jeg meg ned og skrev Aftenlandet.

4 Hva er skjønnlitteraturens unike bidrag til den offentlige samtalen?

På sitt beste er skjønnlitteratur den kanskje mest intime og totale kommunikasjon som kan forekomme mellom mennesker. Jeg har aldri vært gymnaslærer med medlemskap i AKP(m-l), men takket være Solstad har jeg ganske godt innblikk i hvordan det var. Skjønnlitteratur gjør det mulig for oss mennesker å leve flere liv. Den gjør oss kanskje ikke til bedre mennesker, men den gjør oss i hvert fall til rikere mennesker.

5 Hvordan skriver en norsk forfatter risikofylt, kontrært eller politisk ukorrekt i dag?

I hvert fall ikke ved å sette seg ned for å ville skrive noe slikt. Provokasjonen som villet provokasjon er død. Til det er for mange urinaler plassert i de litterære parnassene fra før. Men er man heldig, graver man frem en bok som treffer tiden midtskips som en torpedo. Vit bare at du skyter på et bevegelig mål, og interessefeltet til mange samtidsforfattere er ikke veldig vidt.

6 Hvordan forholder du deg til begrepet «virkelighetslitteratur», og skriver du annerledes på grunn av den såkalte virkelighetsdebatten?

Debatten er provoserende dum og uhistorisk. «Skriv ditt liv», sa Kristiania-bohemen. Det eneste som er morsomt med den debatten, er 1) Hvor ordfattige litteraturvitere er når de snakker om litteratur, og 2) Hvor sexy medier og forlag synes det er når man kan selge inn noe som ikke «bare» er fiksjon, men også «sant». Men romansjangeren er uren, takk og pris, så skriv! Så lenge det blir bra litteratur, gir jeg pokker.

7 Hva er det viktigste spørsmålet i vår tid, og hvordan preger det litteraturen din? Eventuelt: Hvorfor preger det ikke litteraturen din?

I politisk forstand er det i hvert fall fire spørsmål som skiller seg ut. For det første lever vi i en folkevandringstid. Et norsk og europeisk demografisk tempo som ville vært utenkelig for noen tiår siden. For det andre gjør klimautfordringene at veksttankegangen er under press. For det tredje fungerer den moderne kapitalismen langt på vei som en ulikhetsmaskin, den sørger for at «vinnerne» får mer og mer av gevinsten. For det fjerde blir USA og Vesten mer og mer uviktig. For å ta et eksempel: Landene som ikke er med i OECD, slipper ut dobbelt så mye karbondioksid som landene som er med i OECD. Det betyr at klimaproblemet ikke lenger kun er opp til Vesten å løse. Eller se hvordan vi lukker øynene for protestene i Hongkong. Fascistiske Kina er for mektig til at noen våger å si noe som helst. Med unntak av klimaproblemet er nesten ingen av disse utfordringene drøftet i moderne norske litteratur. Der går det gjerne i samlivsproblemer, og forfatterens problemer med språkets utilstrekkelighet. Samtidig er ingen spørsmål interessante i seg selv. De må alltid sees i en kontekst. Litteratur som bare svarer på et spørsmål, er brosjyrer. Filosofiske og politiske tanker vokser frem fra de beste romanene, uten at de nødvendigvis kan klistres til kanskje primitive politiske holdninger. Hamsun, Céline og Solstad var elendige politiske tenkere, men romanene deres er dype og mangfoldige, og på mange måter en type paradoksale antiteser til deres politikk.

8 Hvordan kan litteraturen gå nye veier det neste tiåret, og hvor går de veiene?

Det viktigste er at litteraturen ikke blir innadvendt, at den ikke lukker døren til leserne. Jeg føler at deler av litteraturmiljøet begynner å minne om en sekt, men litteratur dreier seg om kommunikasjon. Hvis den skrives for en liten, snever og ikke veldig elitistisk elite, vil den bli mer og mer marginal. Den norske litteratureliten er ikke lenger en elite, den er for maktesløs og irrelevant til det, dessverre. Noe mer patetisk enn disse programmatiske kulturoppropene i valgkampen kan jeg nesten ikke tenke meg. Jeg håper den breier seg ut, at den blir grådig og fantasirik igjen. Virkeligheten er for øyeblikket mer fantastisk enn litteraturen, det er et paradoks. Dessuten er dessverre litteratur i ferd med å bli et kvinnefenomen i Norge. Det ser man både i bokhandlene, på bibliotekene og i forlagene. All ære til kvinnene som holder fortet, men noe er gått alvorlig galt med den moderne norske mannskulturen. Hvis den kan kalles kultur. Spørsmålet er om mange menn er blitt så dårlige til å lese at å skrive en bok som treffer dem, og som samtidig er god, nesten er blitt umulig. Kanskje dette er mer en oppgave for skoleverket enn for oss forfattere?

9 Hvorfor skriver du akkurat det du skriver, hvorfor blir bøkene dine akkurat slik de blir?

Jeg vil skrive verdens beste romaner. Jeg skriver til de er ferdige, kaster perlene til noen som forhåpentligvis ser verdien, og sover bedre om natten i trygg forvissning om at Gud leser og humrer og koser seg. Og vi lever i en spennende tid. Alt var trygt og godt, men nå beveger alt seg, og det blir ikke behagelig, men ser man på litteraturhistorien, så ser man at det svært ofte blir gode bøker av det.

10 Hvorfor skriver du?

Fordi jeg har mye på hjertet, og fordi jeg går i bokhandelen og leter etter en bok som må være der, og leter videre på antikvariater og i biblioteket, men når jeg ikke finner den noen steder, så forstår jeg at jeg må skrive den. Jeg er gravid med litteratur. Det er mitt barn. Nå må jeg hjelpe det frem i verden.