Når ord blir fattige
Nekrologer er «stille oaser i en verden som er gått av hengslene», skriver New York Times-spaltisten Russell Baker i forordet til en amerikansk nekrologsamling.Siegel, Marvin (red.): The Last Word: The New York Times Book of Obituaries and Farewells: A Celebration of Unusual Lives, 1997. Slike nekrologsamlinger er relativt vanlige i den engelsktalende verden. Når han oppholder seg i denne seksjonen av avisen, skriver han videre, føler han seg hensatt til minner fra fordums tid og anspores til filosofisk refleksjon over livets store rikdom og variasjon. I Bakers hyllest til nekrologsjangeren ligger det også en antydning om hva vi kan lære av den. For er det ikke særlig når vi skriver om dem som nylig har gått bort, at vi får tenkt igjennom hva som faktisk er viktig for oss, hva vi setter pris på, hva vi beundrer ved andre mennesker – hvilke mennesker vi selv aspirerer mot å være?
Det er dermed rimelig å anta at nekrologer til en viss grad kan betraktes som vinduer inn til samtidskulturen slik den tar seg ut på sitt mest selvransakende og alvorlige – det vil si når vi tvinges til å formulere hva som egentlig har verdi og betydning her i livet. Hva forteller dagens nekrologer oss om nordmenns tenkemåte og selvbilde anno 2019?
IDEALISERINGEN AV DE DØDE
Det første man kan legge merke til, er at selve ordet nekrolog synes å bli sjeldnere og sjeldnere brukt i norske aviser. «Minneord» heter det gjerne i stedet, eller man lager forskjønnende vignetter som «ved veis ende» eller «ved reisens slutt» og lignende. Det kan altså se ut som om selve ordet «nekrolog» (som kan oversettes med «liktale») har begynt å få en morbid klang, som et slags gufs fra graven – omtrent på samme måte som vi ikke lenger er komfortable med å referere til den døde som «liket». Denne impulsen til å legge et fortryllende slør over dødens håndfaste realiteter inngår, tror jeg, i en større tendens til å idealisere de døde. Jeg er antakelig ikke alene om å ha lagt merke til at et hvilket som helst menneske som har avgått ved døden, i avisene uvegerlig fremstilles som «en solstråle», et «varmt» og «livsglad» menneske som overalt «spredte glede omkring seg». Man kan naturligvis se dette som et udelt sympatisk trekk ved den norske samtidskulturen – men kan det ikke også være at denne idealiseringen kan stenge av for en ærligere og mer kritisk refleksjon som ville gjort minst like stor ære på både de døde og de gjenlevende, enn den automatiserte sentimentaliteten som nå gjør seg gjeldende i norske aviser?
Mye avhenger selvsagt av situasjonen. Når avisene dekker for tidlige dødsfall som følge av ulykker, drap eller sykdom, er det klart at mye av omtalen vil bære preg av å være sorgbearbeidelse eller uttrykk for medfølelse. Tradisjonelt sett har avisene imidlertid pleid å reservere selve nekrologsjangeren enten for skribenter som kjente den avdøde uten å stå vedkommende for nær, eller avisens egen stab (Aftenposten har fremdeles denne praksisen). På denne måten har man villet sikre en viss balanse i portretteringen av den avdøde. Det er ellers klart at det også har mye å si hvem som er død. For eksempel vil det være mer nærliggende å ta med kritiske poenger om den døde hvis vedkommende har spilt en sentral rolle i utformingen av samfunnet, enn hvis det dreier seg om idrettsfolk eller fjernsynskokker. I det følgende skal jeg, i omvendt kronologi, se nærmere på omtalen av tre kjente personer som døde i fjor, lik en serie av illevarslende tarotkort: skiløperen (Vibeke Skofterud), statsmannen (Thorvald Stoltenberg) og journalisten (Jahn Otto Johansen).
SKILØPEREN
Da avisenes nekrologskribenter skulle minnes Vibeke Skofterud etter at hun hadde omkommet i en vannscooterulykke ved Tromøy utenfor Arendal, var det særlig to momenter som slo meg som påfallende. Det første var behovet for å uttrykke sterke personlige følelser; det andre: trangen til å finne mening i det meningsløse. Ingen av disse elementene har stått sterkt i nekrologsjangeren slik den har vært dyrket internasjonalt, særlig ikke i Storbritannia, hvor nekrologer tradisjonelt har skullet være underholdende, velformulerte, balanserte og ikke så rent sjelden sarkastiske overfor den avdøde. Slikt passer seg ikke i Norge, hvor inderligheten fremdeles trumfer ironien med god margin, og ville naturligvis vært ekstra upassende i forbindelse med Skofteruds dødsfall, som utløste noe i nærheten av en landesorg. I Dagbladet og VG ble nekrologene over Skofterud presentert som alminnelige kommentarartikler (uten egen vignett), forfattet av henholdsvis Esten O. Sæther og Leif Welhaven. I begge artiklene er det et hovedpoeng å komme frem til en form for mening i Skofteruds for tidlige bortgang. Hvor finner de denne meningen?
VGs Welhaven mener å finne den i Skofteruds egne utsagn: «Hvis du vil søke etter noe som ligner mening når det meningsløse har inntruffet, kan du lytte litt ekstra til det Vibeke Skofterud forsøkte å fortelle oss», skriver han.Welhaven, Leif. «Styrken alle kan lære av». VG 10.8.2018. Det er altså ikke ved å oppsummere Skofteruds meritter som skiløper at vi kommer på sporet av hva vi har mistet ved hennes død – og vunnet ved hennes liv – men ved å åpne oss for de innsiktene hun formidlet gjennom sine blogginnlegg. Blant disse trekker Welhaven særlig frem følgende passasje: «Gjør det jeg ikke klarte: Stopp opp, klapp deg selv på skuldra og minn deg selv på hvorfor du gjør det du gjør. Minn deg selv på hva som gjør deg glad.» Dette er av den typen innsikter som Welhaven mener vil leve videre etter Skofteruds død – og han fortsetter: «Rekk opp hånden den som ikke kan ha nytte av klokskapen i oppfordringen ‘å være den beste utgaven av meg selv til enhver tid holder i massevis’.»
Esten O. Sæther har en noe mer fornuftig innfallsvinkel: Han leter etter mening ikke i Skofteruds konkrete innsikter (hun var tross alt verken forfatter eller filosof), men i hennes kvaliteter som menneske – særlig hennes vilje til å stille sine egne mørkere sider åpent til skue; at hun våget å vise seg «like nær og sårbar som livet ellers», som han formulerer det.O. Sæther, Esten. «Takk Vibeke – fordi du våget å være så sårbar og nær». Dagbladet 30.7.2018. Det er altså gjennom sitt eksempel at Skofterud har noe å lære oss. Hun er et godt forbilde fordi hun kan innprente i yngre mennesker at ytre suksess ikke er noen garanti for et lykkelig liv.
Både Welhaven og Sæther er dessuten nøye med å understreke sine personlige følelser for den avdøde, både gleden og begeistringen ved hennes suksess som skiløper og sorgen over hennes bortgang. Sæther går i så måte lengst, idet han lar leseren forstå at han gråter mens han skriver kommentaren.
Dersom vi nå spør oss hva avisenes oppslag om Skofteruds dødsfall kan lære oss om vår egen samtid, synes det rimelig å konstatere at vår tids sterke vektlegging av det personlige og private også gjør seg gjeldende i forbindelse med offentlige personers dødsfall. Ingen av de to nekrologene vi her har sett på, holder seg til etablerte sjangernormer, som tilsier langt større distanse til den avdøde enn det som her er tilfelle – ja, de vil ikke engang presentere seg som nekrologer, men foretrekker å bli stående som sjangermessige gråsonetilfeller mellom det personlige minneordet og kommentarartikkelen.
Det aller mest påfallende momentet med pressens dekning av Skofteruds bortgang var imidlertid tilbøyeligheten til å tillegge idrettsstjerner en form for betydning som går langt ut over rimelighetens grenser. Hvorfor forlanger man for eksempel at Skofterud selv, gjennom det hun har prestert som idrettsutøver og medieperson, skal levere universelle sannheter som kan gi mening til hennes egen bortgang? Er ikke dette å tillegge henne pretensjoner hun aldri har hatt? Ærer man Skofteruds minne ved å behandle troskyldige sitater fra bloggen hennes som om de var dyrebar visdom fra profetens lepper?
Og hvorfor har man så sterkt behov for å gi eksemplarisk status til hennes liv?
Det er noe nesten gåtefullt over dette – for det er tross alt ikke slik at man i dag forsøker å avtvinge universell mening fra ethvert dødsfall som berører oss. I 2018 døde blant andre Jan Otto Johansen,Thorvald Stoltenberg, Ingrid Espelid Hovig og Walid al-Kubaisi. Så vidt jeg kan huske, var det ingen som forsøkte å gi eksemplarisk status til noen av disse skikkelsene. Er det kanskje slik at behovet for å trekke lærdom av døden begrenser seg til tilfeller der døden har inntrådt plutselig og altfor tidlig?
STATSMANNEN
Nekrologene over Thorvald Stoltenberg var langt mer konvensjonelle og sjangertro enn dem som ble skrevet om Skofterud.Det ble riktignok skrevet minst én tradisjonell nekrolog over Skofterud, forfattet av Erik Unaas, ordfører i Skofteruds hjemkommune, Eidsberg. Den sto på trykk i Aftenposten 31.7.2018. Hovedgrunnen til det er nok først og fremst at Stoltenbergs dødsfall ikke kan betraktes som hverken for tidlig eller uventet, og dermed ikke fremkalte den sjokkartede sorgen som oppsto etter Skofteruds dødsulykke. Som det het i en av flere nekrologer i Aftenposten: «Thorvalds siste dager var ikke preget av angst eller fortvilelse, men av glede over ‘87 fantastiske år’.»Aftenposten 17.7.2018. Altså kunne nekrologskriverne rolig vie mesteparten av plassen til gjennomgangen av hans liv og evalueringen av hans politiske ettermæle – som seg hør og bør i nekrologer over statsmenn. Ikke desto mindre finner vi også noen likhetstrekk mellom omtalen av Skofterud og Stoltenberg – først og fremst i nekrologskribentenes tilbøyelighet til å verdsette personlige kvaliteter mer enn konkrete meritter. For eksempel skriver Jonas Gahr Støre følgende i sin nekrolog, etter å ha listet opp Stoltenbergs mange politiske verv:
Vervene forteller sin historie. Men ved reisens slutt er det personligheten og engasjementet som rører meg mest. For humanisten, politikeren og fortelleren Thorvald var det aller viktigste det enkelte menneskets krav på verdighet – om det var i krig eller fred, ute eller hjemme.Aftenposten 15.7.2018. Det som betyr mest, er altså ikke det politiske arbeidet, men det å være et godt og velmenende menneske. Det norske inderlighetsidealet understrekes ytterligere av Støres vektlegging av sin egen personlige rørelse: Når døden har rammet, er det viktig for oss å snakke fra hjerte til hjerte. Mot en slik bakgrunn blir det også lettere å ta opp det Stoltenberg ikke lyktes med – for som de fleste nekrologene nevner, var Stoltenbergs fredsmekling i det tidligere Jugoslavia på 1990-tallet ingen suksesshistorie. Det er imidlertid ingen som finner det naturlig å grave i dette stoffet for å komme frem til en mest mulig selvstendig og sannferdig evaluering av Stoltenbergs innsats som fredsmekler. I motsetning til hva tilfellet er i en del andre land, har man i Norge ingen tradisjon for å legge ned store journalistiske ressurser i produksjonen av nekrologer. Dessuten står skikken om ikke å snakke stygt om de døde, svært sterkt. For eksempel kan man vanskelig forestille seg at en norsk avis om en nylig avdød politiker kunne ha skrevet noe tilsvarende til det som sto i nekrologen over Margaret Thatcher i avisen The Independent: «She was never much loved, though she would have liked to have been.»The Independent, 8. april 2013. En slik setning ville riktignok vært malplassert i forbindelse med den folkekjære Stoltenberg – men man kunne likevel ha forventet at avisene anstrengte seg litt mer enn de gjorde for å trykke noe annet enn rene hagiografier, for eksempel ved å se litt nærmere på Stoltenbergs rolle i prosessen frem mot signeringen av Osloavtalen, som i nyere tid er blitt sterkt kritisert av blant andre historieprofessor Hilde Henriksen Waage.Henriksen Waages kritikk går blant annet ut på at det ikke ble bevart noen dokumenter fra de innledende forhandlingene, og at de norske nøkkelpersonene la til rette for at palestinerne ble presset til en fredsavtale som helt og holdent var utformet på Israels premisser. Stoltenberg ble i alle norske aviser fremstilt helt i samsvar med sitt eget selvbilde, det vil si som en jovial menneskevenn «på fornavn med alle».Thorvald Stoltenbergs memoarer, utgitt i 2001, har tittelen Det handler om mennesker. Hva skyldes denne manglende viljen til å presentere et balansert bilde av en avdød statsmann? Det er nok ikke her bare snillistiske norske nekrologkonvensjoner som er på ferde – men kanskje også dette at Thorvald Stoltenbergs eget image lå så tett opptil nordmenns eget kollektive selvbilde, kalkert som dette tradisjonelt har vært over frimodige figurer som Espen Askeladd og Peer Gynt. Stoltenberg ble kåret til «Årets Peer Gynt» i 1990, og inkarnerte den norske folkeånden blant annet gjennom de nøkterne frokostene han serverte utenlandske statsledere hjemme på sitt eget kjøkken – et moment flere av nekrologene har med. Det er mye pent å si om nordmenn, men evnen til selvkritikk har aldri tilhørt våre mest utpregede dyder. Denne mangelen finner sitt nesten perfekte uttrykk i det faktum at vi oppkaller den norskeste av alle hederspriser etter en slavehandler, krigsprofitør og morder uten engang å legge merke til problemet. Sagt på en annen måte: Selv om døden stemmer oss til refleksjon, fører den ikke til selvransakelse i betydningen selvkritikk på vegne av våre statsledere eller vår opptreden ute i verden. Slik malurt i det nasjonale begeret har ingen plass i våre minnetaler, som vi foretrekker å la bli stående like rosemalte som furukisten på loftet hjemme hos bestemor.
JOURNALISTEN
Jahn Otto Johansen, en av sin generasjons mest fremtredende journalister, døde første nyttårsdag 2018 – 83 år gammel. I sin nekrolog i Aftenposten nevner Harald Stanghelle at Johansen i tillegg til de ti bibelske bud opererte med et ellevte: «Du skal ikke kjede dine omgivelser.»Aftenposten 2.1.2018. Dette budet har aldri gjort seg særlig sterkt gjeldende i norsk nekrologskriving, men i forbindelse med Johansens bortgang ser man visse tilløp til en mer frivol og fargerik skrivemåte enn det som er gjengs. Altså kan det se ut som om nekrologskribentene tilpasser stilen etter den avdødes gemytt. Nekrologene over Johansen var naturligvis preget av en genuin beundring for hans meritter som journalist, men også av en munter og temmelig lettsindig hyllest av hans «syndige» livsførsel, som ifølge Stanghelle fikk sitt mest konsise uttrykk i følgende utsagn fra Johansen selv: «Jeg har aldri sagt nei til en vakker kvinne eller en god sigar.» Også her ser nekrologskriverne altså ut til å bestrebe seg på å få minneordene til å samsvare med den avdødes eget selvbilde.
I januar 2018 kunne morskapen omkring Johansens kvinnehistorier på kneipene i Berlin imidlertid fremstå som litt malplassert, tatt i betraktning at mediene på denne tiden var fulle av nyheter omkring varslingssakene mot Trond Giske – som i likhet med Johansen hadde ord på seg for å være en lystig begersvinger. Men i minneordene over Johansen var det som om man tillot seg å glemme samtidens verdisyn for et øyeblikk, for på den måten å kunne feire en fremferd som man ifølge det øvrige mediebildet, burde betrakte med den største skepsis. I nekrologene over Johansen var det som om man kunne tillate seg å smile litt vemodig-lengselsfullt, ikke bare av den Falstaff-lignende Johansen, slik han fremsto for oss i sine velmaktsdager, men også av den tiden han representerte. Altså kunne disse nekrologene gi anledning til nettopp den typen liflig mimring over forgangne tider, som den ovenfor siterte Russell Baker fremhevet i sin hyllest til nekrologsjangeren. En slik mimring forutsetter at man supplerer minneordene over den avdøde med egne minner, omtrent slik nekrologskribentene ofte skriver seg selv inn i fortellingen om den avdødes liv. For eksempel mintes Klassekampens Alf Skjeseth hvordan Johansen betraktet ham og hans radikale kolleger med glimt i øyet.Klassekampen 5.1.2018. Den selvopplevde anekdoten er ellers et sentralt element i nekrologsjangeren, og kan av og til medføre at nekrologen får et nesten selvbiografisk preg. Ikke bare liker skribentene å knytte seg selv til beretningen om den avdødes liv, de vil også gjerne speile seg litt i den avdøde – både med henblikk på å skape kontrast og å etablere likhetstrekk. Både Skjeseth og Stanghelle får i sine nekrologer over Jahn Otto Johansen frem både at de har latt seg inspirere av ham, og at de anser seg selv som betraktelig mindre «fargerike» enn ham, hvilket – fornemmer vi – mest er av det gode. På seg selv kjenner man andre, heter det, men man lærer også seg selv bedre å kjenne gjennom sammenligningen med andre. Jahn Otto Johansen så selv sin egen «syndighet» gjenspeilet i predikant-artisten Aage Samuelsen (1915–1987), som han viet et forsinket minneord i Telemarksavisa i 2015. I denne teksten møter vi Johansen på sitt mest overskridende:
Åge Samuelsens knullerier og begersvinging var etter min mening lite å ta på vei for sammenlignet med disse uhyrlige overgrep som vi ser fortsatt blir avslørt i den katolske kirke og andre kirkesamfunn. Om Åges seksualitet vil jeg våge den påstand at han stimulerte mange ekteskap som holdt på å gå tørre. Jeg husker en søndagsskolelærer som fortalte meg at kona hans ble kåt og kjærlig når hun hadde vært på møter med Åge Samuelsen. Når han flyktig skred langs de knelende kvinner og så vidt berørte deres struttende rumper var det som en hønsegård. Min søndagsskolelærer fortalte åpent at dette hadde reddet hans ekteskap. Jeg hadde kontakt med Broder Åge i en årrekke og han sendte meg alle sine plater og kassetter. Jeg tror han likte meg fordi jeg var en synder.Johansen, Jahn Otto. «Et hallelujah for Åge!». Telemarksavisa 3.2.2015. Disse betraktningene falt rimeligvis ikke i smak blant Samuelsens beundrere, men det er ikke desto mindre interessant å se hvordan Johansen her – via sitt skandaløse portrett av Aage Samuelsen – også reflekterer over sine egne synder, som han (apropos poenget om Peer Gynt ovenfor) synes mer enn beredt til å tilgi. Dette er med andre ord et eksempel på nekrologen som selvforsvar:Ved å renvaske den døde renvasker han også seg selv.
Om jeg nå, avslutningsvis, skulle forsøke å oppsummere hele denne gjennomgangen, slår det meg at et implisitt selvforsvar av den typen vi finner i Johansens nekrolog over Samuelsen, også gjør seg gjeldende på et mer overordnet, allment plan i kulturen. For er det ikke som om hele denne tendensen til å ville idealisere de døde, skrive pent om dem, unnskylde deres synder, nikke gjenkjennende til deres feilbarlighet, legge et fortielsens slør over de mest kritikkverdige forholdene ved deres virke, henger sammen med en fornemmelse av at vi ved å skrive annerledes om dem – mer sannhetssøkende og ærlig – også risikerte å fordømme oss selv? I så fall ville vi måtte medgi at nekrologene ikke simpelthen er samtidens speil – de kan også betraktes som et slags baderom hvor vi vasker oss rene for fortidens synder.