Maria Kjos Fonn

­

1 Hvis du kaster et blikk ut over norsk samtidslitteratur, hva ser du da? Er det noe det er for mye eller for lite av?

Det skrives jo om klima, men jeg skulle gjerne sett mer om denne krisen som truer hele eksistensgrunnlaget vårt. I tillegg skrives det mye middelklasselitteratur om ekteskapsproblemer, og så videre. Det skrives også mye om psykisk sykdom i norsk litteratur, men lite om de sosiale årsakene til det – og relativt lite om rusavhengighet, med unntak av alkohol.

2 Hva eller hvem påvirker det du skriver? (Lov å nevne eksempler.)

Jeg påvirkes jo av livet mitt selv om jeg ikke skriver om meg selv. Ting jeg ser, hører og opplever. Musikk. Og bøker. I år har jeg lest mye avhengighetslitteratur, William Burroughs (senior og junior), Joan Larkin, Anna Kavan, narkobøkene til St. Aubyn og Jean Cocteau, for å nevne noen. Så får vi se hvordan det påvirker min neste roman! Jeg påvirkes nok også av trendene i norsk samtidslitteratur, og i hvert fall i Norden er det tre forfattere som har påvirket og inspirert meg: Beate Grimsrud, Sara Stridsberg og Sofi Oksanen.

3 Hvem er Norges viktigste forfatter akkurat nå, og hvorfor? (Lov å svare seg selv!)

Det er et vanskelig spørsmål, men jeg vil foreslå Anne Helene Guddal. Hun har et svært produktivt forfatterskap, og har i romaner og diktsamlinger undersøkt temaer som psykisk sykdom, språk, dødsdrift og ensomhet. Hun har også skrevet svært imponerende essays, og en masteroppgave, om ulike temaer rundt holocaust, noe som er vesentlig å forstå i en tid hvor høyreekstremismen er på fremmarsj.

4 Hva er skjønnlitteraturens unike bidrag til den offentlige samtalen?

Skjønnlitteraturen kan reise nyanserte spørsmål, og gi et innblikk i en fiktiv skjebne som både er partikulær, og kan si noe om noe universelt. Min egen roman Kinderwhore tar opp noen vanskelige spørsmål som kunne vært omtalt i en lærebok – at ofre kan føle seg trukket mot overgriperen, at de kan bli usympatiske og umulige, at de kan oppsøke nye overgrep – og viser logikken bak dem, i et skjønnlitterært språk. Det gir en annen og friere inngang enn for eksempel en reportasje i A-magasinet. Skjønnlitterære bøker er ikke først og fremst debattbøker. Men de kan være nyttige tilskudd til debatt.

5 Hvordan skriver en norsk forfatter risikofylt, kontrært eller politisk ukorrekt i dag?

Man kan jo skrive om en mann som er feilaktig anklaget for seksuell trakassering (jf. #metoo). Eller om et gjensidig utbytterikt seksuelt forhold til en mindreårig. Kanskje raljere med profeten Muhammed. Ta perspektivet til en høyreekstremist. Selv det å skrive om et «offer» for bompenger, kunne sikkert blitt god litteratur.

6 Hvordan forholder du deg til begrepet «virkelighetslitteratur», og skriver du annerledes på grunn av den såkalte virkelighetsdebatten?

Jeg synes det er et dårlig begrep. Det favner så vidt. Tanken som nå er overalt, om at romaner nødvendigvis er fordekte selvbiografier, er slitsom når man skal lansere en bok. Jeg prøver å ikke la det prege det jeg skriver, men det er klart jeg tenker på mine nærmeste når jeg skriver om familierelasjoner og lignende, og blir redd for at det leses selvbiografisk, noe det ikke er. Når det gjelder meg selv, at folk identifiserer meg med karakteren, som ofte har lite fordelaktige egenskaper, har jeg kapitulert. Folk får tro hva de vil.

7 Hva er det viktigste spørsmålet i vår tid, og hvordan preger det litteraturen din? Eventuelt: Hvorfor preger det ikke litteraturen din?

Klimaspørsmålet er overordnet det viktigste spørsmålet i vår tid, og det preger foreløpig ikke litteraturen min. Det kan godt hende jeg kommer til å skrive om klima en gang, men foreløpig har jeg skrevet om andre politiske spørsmål jeg brenner for: sosiale problemer, institusjonskritikk, rus, overgrep, rett og slett fordi jeg føler jeg skriver bedre om dem. Og så er det jo ikke sånn at alle andre problemer forsvinner selv om vi har en klimakrise.

8 Hvordan kan litteraturen gå nye veier det neste tiåret, og hvor går de veiene?

Jeg vil tro litteraturen beveger seg i mer aktivistisk retning, som følge av store samfunnsendringer. Klimakrisen og store bioteknologiske muligheter og dilemmaer åpner for mye interessant science fiction. Klimakrisen vil kanskje også forene forfattere verden rundt i et kollektivt raseri eller engasjement – eller resignasjon, for den saks skyld – selv om utslagene er forskjellige i ulike deler av verden.

9 Hvorfor skriver du akkurat det du skriver, hvorfor blir bøkene dine akkurat slik de blir?

Det skyldes vel en blanding av hva jeg leser, ser, hører og opplever. I utgangspunktet skriver jeg det jeg må skrive. Det er en klisjé, men det heter jo på norsk at man skal «skrive der det brenner»

– og det er vel det jeg gjør. Men så er det jo mye annet som preger teksten. Redaktørens og medleseres innspill. Verdens innfall og utfall. Fikse ideer. At en tekst blir som den blir, er en blanding av noe ganske tilfeldig og helt nødvendig.

10 Hvorfor skriver du?

Gabriel García Márquez sa at han skrev for å få vennene hans til å like ham bedre. Man kan komme med mange høytsvevende forklaringer på hvorfor man skriver, men det er vel for at det man har å si, skal bli hørt. Hadde jeg fått fram det samme ved å male, eller skrive kronikker for den saks skyld, ville jeg gjort det.