Må vi fortsatt elske USA?

­

Det oppleves som uendelig lenge siden jeg skrev essayet «Må Norge elske USA?» i Samtiden nr. 2–2004. Essayet åpnet med en scene fra æresgravlunden Arlington National Cemetery i Washington, D.C. Der, under et tre, rett ved John F. Kennedys evige flamme, grublet jeg over hva Norge fikk igjen for å bidra i kriger ledet av USA. Tidligere denne vakre høstdagen hadde jeg tilfeldigvis oppdaget graven til en soldat med det norskklingende navnet Alfred Halvorsen. Jeg mener å huske at han hadde deltatt i andre verdenskrig. Et minne om at nordmenn lenge har vært innrullert i amerikanske tropper eller kjempet på amerikanernes side.

Som enkelte i dag vagt husker, var krigen i Afghanistan i utgangspunktet et svar på al-Qaidas anslag mot USA 11. september 2001, som også ble ansett som et angrep på Norge. Verken før eller senere hadde NATO aktivert sin kollektive sikkerhetsartikkel, artikkel V. Den gang, tidlig på 2000-tallet, var kriger noe som foregikk langt borte. I land som Afghanistan, og i afrikanske stater vi knapt husket navnet på. Norske soldater kjempet litt fordi vekslende regjeringer feilaktig trodde det skapte fred, stabilitet og demokrati, og fordi vi som NATOmedlem stilte opp for USA. I årene som fulgte, skulle flere norske soldater kjempe – og noen dø – under norsk kommando, men også som brikker i amerikanske kriger.

FIRE STRATEGISKE VALG

I dag er det igjen på tide å tenke gjennom hva Norge får igjen for et svært intimt sikkerhetspolitisk forhold til USA.Trumps villstyrighet, og usikkerheten han har skapt omkring USAs støtte til NATO, er grunn god nok. Legg til USAs langvarige demografiske, økonomiske og kulturelle orientering bort fra Europa og til Asia. Trumps isolasjonisme og alenegang fremfor samarbeid i internasjonale organisasjoner kan overleve hans presidenttid. Gitt disse realitetene: Hva står seg fortsatt i essayet jeg skrev for femten år siden? Og hva må tenkes helt annerledes?

Under treet på Arlington formulerte jeg spørsmålene «Er det nødvendig å elske USA for å ha et godt forhold til vår nærmeste allierte?» og «Bør Norge bli en aktiv opposisjonsmakt mot USA?». Jeg besvarte begge spørsmål med et NEI. På spørsmålet «Er det nødvendig å endre norsk utenrikspolitikk overfor USA?», svarte jeg et klart JA. I Samtiden lanserte jeg fire mulige norske strategier overfor USA:

1. «Frelseren Norge: opposisjonslinjen»,
2. «Disippelen Norge: hjelpemaktslinjen»,
3. «Håndlangeren Norge: ligge lavt-linjen» og
4. «Entreprenøren Norge: egennyttelinjen».

La meg kort rekapitulere:

«Frelseren Norge: opposisjonslinjen»:

Her er premisset at USAs utenrikspolitikk ikke er bra for den globale verdensordenen, og at USA skaper mer usikkerhet enn sikkerhet. USAs makt kan bare balanseres dersom Norge finner sammen med sterkere makter som Tyskland og Frankrike som kan forsøke å blokkere USA i internasjonale organisasjoner. En aktiv norsk opposisjonslinje vil åpenbart skade Norges forhold til USA og viktige nasjonale interesser.

«Disippelen Norge: hjelpemaktslinjen»:

USA er garantisten for demokrati og markedsøkonomi i en verden der uorden og kaos truer. Norge nyter fruktene av at USA holder orden i verden. Når USA vil noe med Norge, må Norge være blant de villige, nyttige og nødvendige hjelpestatene. «USA ringer, vi bringer»

– alt fra norsk territorium som utgangpunkt for etterretning mot Russland, til norske militære styrker i USA-ledede kriger. Gevinsten er forståelse for norske interesser og amerikansk militær bistand i nord om nødvendig.

«Håndlangeren Norge: ligge lavt-linjen»:

Bygger på en nøktern analyse av Norges minimale innflytelse i internasjonal politikk, fjernt fra forestillingen om Norge som et fyrtårn i verden. Med denne strategien tilpasser Norge kartet når USA forandrer landskapet – men fremstiller det i ettertid som om vi har tatt et selvstendig valg. Norsk utenrikspolitikk under Kjell Magne Bondevik la seg på denne linjen. I 2004, da jeg skrev essayet, var ligge lavt-linjen en klok og fleksibel politikk overfor USA. Baksiden var imidlertid at denne linjen innebar en svak forståelse av hva som var norske nasjonale egeninteresser, og hvordan disse kunne ivaretas gjennom sikkerhetspolitikken og overfor USA.

«Entreprenøren Norge: egennyttelinjen»:

Norge bør i større grad forsvare nasjonale interesser og mer kynisk vurdere i hvor stor grad USA er en nyttig alliansepartner sammenliknet med EU og/eller sterke europeiske land.Verken sterk opposisjon eller logring for USA er hensiktsmessig. Denne linjen må balanseres mellom ulike tradisjoner i norsk utenrikspolitikk: FN-tradisjonen, NATO-tradisjonen og den kontinentale tradisjonen.

EN LUKSURIØS TID

Nå, i ettertid, ser jeg hvordan disse strategiene var preget av tøft snakk om realpolitikk og nasjonale interesser, tanker som ofte ble undertrykt i idealistisk norsk utenrikspolitisk debatt etter den kalde krigen. Strategiene ble formulert i en lett tid uten trusler om krig på eller i nærheten av norsk territorium. En luksuriøs tilstand der Norge ganske fritt kunne velge hvilken linje vi burde legge oss på vis-à-vis USA, som om vår geografiske plassering ikke lenger var relevant. Fullstendig i tråd med rådende tankesett den gang ble intelligente lesere servert en småklok sannhet: «Den eneste mulige strategien for å balansere USAs makt er å bruke internasjonale institusjoner.»

Ja, det var en erkjennelse med utløpsdato: Nåtidens Trump-verden viser i hvilken grad USA ikke lar seg balansere eller tøyle av internasjonale institusjoner, enten det dreier seg om krig og fred i NATO eller handel i WTO. Forestillingen om at det var behov for å balansere USA, var også tidstypisk europeisk og preget av USAs unilaterale fremferd i Irak. I dag fremstår tankene jeg hadde den gang som privilegert fabulering fri for bekymringer om Russlands manipulering av innenrikspolitikken i Europa og USA. Igjen står USAs sikkerhetsgarantier høyt i kurs både i nord og øst på vårt lille kontinent.

FORNUFTSEKTESKAPET FORTSETTER

Når sant skal sies, er det kanskje den diskrediterte «Disippelen Norge: hjelpemaktslinjen» som flere kriger og femten år senere står seg best. Fornuftsekteskapet med USA fortsetter. Etter femten år med denne linjen i praksis i Afghanistan og Libya, der norske fly i 2011 bombet så mye og bra at vi fikk kreditt på USA-kontoen, er det nå Norge som igjen trenger hjelp. Når dette er sagt, viker ikke utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide tilbake for kritikk av Trump-elefanten i glassbutikken. Årsakene er mange, men i sum er de basert på én bitter erkjennelse:Vi kan ikke lenger være sikre på at USA er «demokratiets og markedsøkonomiens garantist».

Jeg skulle ønske at jeg hadde vært klarsynt nok i 2004 til å forutse denne fundamentale utviklingen. Det skal sies at heller ikke president George W. Bush var spesielt opptatt av internasjonale institusjoner. Den neokonservative retorikken under Bush var ikke alltid like populær i Tyskland eller Frankrike. Men til tross for visse strekksmerter fremsto Vesten den gang som samlet. Nå, med den impulsive president Trump, er verdifellesskapet med USA knapt synlig.Trump undergraver og bryter ned institusjonene tidligere amerikanske presidenter har gått i bresjen for å etablere. Med Trump i Det hvite hus fremstår Bush-epoken i dag som en nesten vakker og svunnen tid. Så her er vi altså i dag, i et fornuftsekteskap med en garantist for vår territorielle suverenitet, og med en president som undergraver både verdifundamentet og organisasjonene vi som utsatt småstat, er beskyttet av.

USA ER TILBAKE – MEN DET ER OGSÅ RUSSLAND

Tilbake til utenriksministerens meninger om Trump: «Jeg pleier å si at vi må se på hva amerikanerne gjør og ikke bare på Twitter-feeden til presidenten.»^{www.nrk.no/urix/_-vi-ma-jobbe-annerledes-med-donald-trump-i-det-hvite-hus-1.14071128} Hun har rett. Aldri etter den kalde krigens slutt har USA brukt større militære ressurser i Europa. Den største militærøvelsen på norsk jord siden den kalde krigen, «Trident Juncture» i fjor høst, er et viktig eksempel. Øvelsen var ikke et sunnhetstegn i et Europa som i høystemte øyeblikk etter Sovjetunionens sammenbrudd har fablet om å ta ansvar for egen sikkerhet (men samtidig var øvelsen en slags trøst: USA har ikke glemt oss). Du som leser dette, tenker kanskje ikke så mye over at det per i dag står inntil 700 amerikanske soldater på norsk jord. Noen kaller det amerikanske militærbaser. Andre bruker like store krefter på å benekte dette befengte ordet – forbudt i norsk sikkerhetspolitikk siden 1950-tallet. «Rotasjonen» av de amerikanske soldatene, som regjeringen og Arbeiderpartiet kaller det, er rapportert i media, men knapt debattert eller sunket inn i bevisstheten. Døren er åpnet for amerikanske soldater, men tilsynelatende uten grundige analyser av i hvor stor grad dette tjener norske langsiktige strategiske interesser. Kan fraværet av debatt skyldes at mange fortsatt lever i den tro at 2019 er som 1991, året da Sovjetunionen gikk i oppløsning, her i nord? Fredfullt og stabilt? I så fall må vi håpe at villfarelsen ikke er like feilslått som statsminister Gunnar Knudsens manglende klarsyn i 1914: «For tiden er da forholdet det, at den politiske himmel, verdenspolitisk set, er skyfri i en grad, som ikke har været tilfældet paa mange aar.» ^{www.aftenposten.no/norge/i/e1mA4/ Krig-fra-skyfri-himmel}

Amerikanske baser eller ikke: Når vi vet hva som vinner av ordkløveri og våpenmakt, må vi kanskje leve med noen amerikanske snubletråder, slik at Russland ikke fristes til selv små krenkelser av norsk territorium. For igjen trapper Russland opp sitt militære nærvær ved norskegrensen. «Trident Juncture» viser at USA og andre allierte investerer i forsvaret av Norge – fordi vi er allierte og NATO i nord. Og fordi vi alene er hjelpeløse, samme hvor mange forsvarskroner som ruller ut av statsbudsjettet. Norske soldater har trolig ikke skapt mye fred og demokrati i verden etter 2001, men vi bør takke soldater og pårørende for deres ofre. Den realpolitiske, nasjonale gevinsten Norge i dag nyter godt av, er skapt gjennom de idealistisk begrunnede krigene norske soldater deltok i.

Truer virkelig krig på eller i nærheten av norsk territorium? Tanken er fortsatt fremmed. Russlands militære kapasitet er langt under NATO-landenes. Selv er jeg mest forundret over at det igjen er betimelig å stille spørsmålet. Mange med meg tilhører en generasjon som fryktet atomkrig som barn og ungdom. Vi ble voksne da Warszawapakten og Sovjetunionen ble oppløst. Endelig kollapset dette grunnleggende undertrykkende og menneskefiendtlige systemet. Endelig ble Europa samlet! Selvsagt ble det ikke noe av Francis Fukuyamas End of History, men lenge var det ikke bare historieløse og naive som trodde at liberale demokratier sto foran sitt totale gjennombrudd over hele kloden.

Nå vet vi bedre. Demokratiet er ikke sikret én gang for alle verken i Polen, Ungarn, USA eller her hjemme. Kapitalisme og markedsøkonomi skaper ikke alltid demokratier.

Russlands svakhet på 1990-tallet ga ingen grobunn for flerpartistyre og demokrati. Ut av asken steg et stadig mer autoritært, undertrykkende og aggressivt styresett som reproduserer sine egne fiendebilder. Utenfor Europa kunne Vesten selvsagt ikke bombe seg til fred, demokrati og menneskerettigheter. Mindre påaktet er det imidlertid atVestens sikkerhetspolitiske strategi overfor Russland heller ikke har lyktes særlig godt.

NATOS FEIL? RUSSLANDS FEIL!

Parallelt med utvidelsen av NATO i Østog Sentral-Europa – der frykten for russisk invasjon etter tiår under sovjetisk undertrykkelse er både legitim og forståelig – forsøkte institusjoner som Europarådet, OSSE og NATO, å utvikle nye rammer for «felles sikkerhet» sammen med Sovjetunionens etterfølgerstat Russland. Dette kunne ikke lykkes fordi NATO-ekspansjonen ble oppfattet som aggressiv i Russland, har mange innvendt. Det er jeg uenig i. NATO-utvidelsene fant sted innenfor rammene av strenge avtaler med Russland om rustningskontroll for konvensjonelle og nukleære våpen, avtaler som lenge har forvitret, og nå sies opp. I kjølvannet av NATO-utvidelsene fulgte flere år med militær nedrustning i alliansen. Ingen våpen eller utenlandske soldater ble de første årene stasjonert ved Russlands grenser i nye medlemsland.

Etter Russlands annektering av Krim og krigen øst i Ukraina er dette dessverre historie. Det er vanskelig å fortrenge president Vladimir Putins ord om at oppløsningen av imperiet i 1991 var den «største geopolitiske katastrofen» i det 20. århundret. Putin leder en militarisert og revansjesugen stat. Nå pågår et nytt militært kappløp i Europa.Vi vet ikke hvordan det ender, eller hvordan vi skal bryte ut av det. Igjen rustes det opp, må jeg motvillig konstatere, og erindrer en rundreise i Polen, Ungarn, Tsjekkia og Slovakia høsten 1996: «You can never trust the Russians», kom det vislende mellom tennene fra en mann i 50-årene med markant polsk aksent. Det luktet fortsatt Øst-Europa i det polske utenriksdepartementet, og mannens dress hadde ennå ikke gjennomgått en NATO-tilpasning. Han var svært insisterende.

Var det en selvoppfyllende profeti jeg var vitne til for 23 år siden? Er det NATOs feil at det har skåret seg helt med Russland etter at engstelige østog sentraleuropeere ble medlemmer i alliansen? Nei. Likevel er det viktig å erkjenne at NATO ikke maktet å integrere Russland i et nytt sikkerhetsfellesskap parallelt med utvidelsen av alliansen.Vi trenger ikke å reise lenger enn fra Polen til Ukraina for å få et svar på hvordan det er å være nabo til Russland, uten sikkerhetsgarantier fra allierte. Glemt eller undervurdert er det også at NATO-medlemskap kapslet inn og regulerte konflikter mellom land som Romania og Ungarn, med en betydelig ungarsk diaspora i nabolandet.

IKKE NOE VALG?

NATO har gjort flere feil vis-à-vis Russland. Utvidelsen av alliansen er ikke blant dem. Annekteringen av Krim og Russlands militære aggressivitet er hovedårsaken til fornyet opprustning og ustabilitet i Europa i dag. Hva med Norge? Vi kan ikke gjøre stort annet enn å ruste opp selv og videreføre dialogen som best vi kan med Russland. Samtidig må vi fortsette fornuftsekteskapet med vår uberegnelige allierte USA. Derfor er «Trident Juncture» så viktig. Om vi ikke kan stole på oss selv, må vi stole på USA og andre allierte. EUs politiske solidaritetsklausul – for alt den ellers er verdt – gjelder ikke Norge.

Militært og politisk har vi altså lagt alle eggene i én kurv.Var det ikke noen som en gang sang «gje ’kje nøklan bort»? Må vi fortsatt elske USA? Ja, dessverre må vi det minst like mye som i 2004, nå som vi igjen er avhengige av amerikanerne for å bevare vår territorielle sikkerhet. Situasjonen kunne i årene fremover ha utviklet seg noe bedre om ikke folkeflertallet hadde lukket døren til EU i 1994. «Nei til EU»-elitene, anført av Senterpartiet og et par AUF-generasjoner, kastet nøklene ut på folkedypet til et høystemt «Vi sier nei, nei, nei».

Om verdifellesskapet med USA nå rakner, er likevel det sikkerhetspolitiske interessefellesskapet mellom USA og Norge fortsatt rimelig sterkt. Norge har en «allianse i alliansen» gjennom vårt bilaterale forsvarssamarbeid med USA. Sett fra USA er Norge en liten flik av et globalt forsvarspolitisk spill, der USA er stadig mer opptatt av Kina, og Russlands atomvåpen fortsatt er rettet mot USA. Derfor jakter amerikanske maritime overvåkningsfly på russiske atomubåter ved Andøya. Amerikanerne gjør jobben fordi norske Orion-fly står på bakken, og fordi det er amerikanernes grunnleggende interesse å kontrollere russiske atomubåters adgang til Nord-Atlanteren.

Du skjønner tegningen: Norge er fortsatt fullstendig avhengig av USA av hensyn til vår sikkerhet og territorielle integritet.Vi har ikke noe valg. Muligheten for militær konflikt på eller i nærheten av norsk territorium er reell. Og det norske Forsvaret er svakt. Derfor må vi fornye ekteskapsløftene med USA, selv om det er et fornuftsekteskap. Regjeringen og et bredt flertall på Stortinget har allerede inngått ny ekteskapsavtale med USA, men dette er ikke lenger politikk som skaper de sterke følelsene. Ja, hvorfor skulle den egentlig det? Må vi fortsatt elske USA? Kan vi ikke bare forbli i forholdet for sikkerhets skyld og selv om det til tider er anstrengt?

NORGE OG EU

Men dette holder nødvendigvis ikke. USA kan være en uberegnelig partner. Selvsagt bør Norge også av sikkerhetspolitiske årsaker bli medlem av EU ved første mulige anledning. På kort sikt vil EU-medlemskap riktignok ikke bøte på et ubalansert fornuftsekteskap med USA. Norsk EU-medlemskap er dessuten – og dessverre – et politisk fullstendig dødt spørsmål. I mellomtiden er det viktig at Norge utvikler nye, og stadig sterkere bånd til EU og utvalgte EUog NATO-land. En ny allianse innenfor NATO er under utvikling. Den britisk ledede Joint Expeditionary Force inkluderer Norge, Sverige, Finland, Danmark, Nederland og de baltiske landene. Alliansen er et svar på russisk opprustning og amerikansk uberegnelighet. USAs globale prioriteringer og de 29 NATO-landenes ulike strategiske interesser tilsier at landene i Nord-Europa må forsvare seg selv. «Trident Juncture» var i så måte viktig ikke bare fordi USA deltok med 18 500 mann, men også fordi 13 000 av totalt 53 000 soldater kom fra de nordiske landene.

Norge har en betydelig strategisk interesse av at det militære samarbeidet i Norden i fremtiden ikke bare lener seg på NATO og Storbritannia – som forlater EU – men også til EU. I og med PESCO (The Permanent Structured Cooperaton) oppretter EU et stadig sterkere internt forsvarssamarbeid. «Vi må beskytte oss mot Kina, Russland og til og med USA», uttalte Frankrikes president Emmanuel Macron i november 2018.^{www.nrk.no/urix/macron-vil-ha-europeisk-haer-som-kan-forsvare-europa-mot-usa-og-russland-1.14281364} Selv om Macrons mørkeste scenario skulle slå til, er Norges ubalanserte fornuftsekteskap med USA mindre fristende enn fullt forsvarsog sikkerhetspolitisk samarbeid med EU. På 1930-tallet tviholdt Norge på nøytraliteten sin – med katastrofale resultater. Etter andre verdenskrig lærte vi og søkte den tryggeste havnen i NATO. Men om det er noe 1930tallet kan lære oss, så er det at å holde ensidig fast ved gamle dogmer er uklokt når verden er usikker og i rask endring. Og sikkerhetspolitiske veivalg må tas med flere tiår som tidshorisont. Derfor er det uklokt bare å videreføre fornuftsekteskapet med USA på autopilot. For å være på den trygge siden bør Norge etterstrebe et sikkerhetspolitisk bigami. Det er ikke så umoralsk og uvanlig som det høres ut som. Flertallet av NATO-land er også medlemmer av EU.

Det er fristenende å stjele Nei-sidens hymne fra 1994: «Åpen grense, åpen port, men vi gje ́kje nøklan bort» til USA – i hvert fall ikke bare USA, og ikke for alltid. «Åpen grense, åpen port»: Gi oss nøklene til porten til EU – der vi hører hjemme.