Kunsten å hate. Eller: Hvilken plass har kritikken i de nye offentlighetene?
En ny medieøkonomi, endrede oppmerksomhetsstrukturer og eliteforakt: Hva skjer med samtalen rundt skjønnlitteraturen når offentligheten den er en del av, er i stadig endring, eller – som enkelte hevder – i full oppløsning? Hvilken betydning og legitimitet har litteraturkritikken i nye offentligheter, der enhver har muligheten til å dele sine meninger om hva det skulle være med hvem som helst, men der leserne også er skeptiske til at smaksdommerne skal avgjøre hva som er godt og dårlig? Og hva betyr dette for dem som skriver, utgir og anmelder bøkene? Holder vi på som om ingenting har hendt, og stoler på at det går greit? Kan det være sånn at vi rett og slett ikke lenger helt vet hvordan litteraturens rom ser ut?
FRANCIS BULL I LENESTOLEN
La oss begynne med en scene fra 1963. Pensjonert professor i nordisk litteratur, Francis Bull, sitter i det som ser ut som en litt ubehagelig lenestol, kremter og lener seg fremover. Langsomt og nokså knirkende begynner 75-åringen, som også er styreformann i Gyldendal, sitt foredrag: «De to merkeligste synsinntrykk fra Rom som avspeiler seg i Henrik Ibsens diktning, de står i en typisk motsetning til de inntrykk Bjørnson hadde mottatt der.»Francis Bull: «Da Ibsen i Roma diktet Brand og Peer Gynt», NRK, første gang sendt 28. mai 1963. Dette er norsk litteraturformidling i svart-hvitt, på NRK i beste sendetid, og med den viktigste enkeltskikkelsen i den litterære offentligheten gjennom nesten førti år i hovedrollen. Professoren opptrådte på tv, i radio, han holdt mengder av foredrag, han var hovedforfatter og redaktør av seksbindsverket Norges litteratur, og var en kjent, offentlig skikkelse som jevnlig kom på besøk i folks stuer. Det er sannsynlig at mange allerede da oppfattet ham som en gammelmodig og litt latterlig figur, men hans autoritet var intakt. Han fortalte oss hva som var hva, hva som var viktig, og hans tale var alltid konstaterende. «For ham», fortsetter Bull om Bjørnson, «hadde det første betagende syn i Rom vært Petersplassen, hvor alle enkeltheter var innordnet i en harmonisk helhet. Ibsen tok ikke slike inntrykk fra den åpne Petersplassen, men da han kom inn under det mektige kuppelhvelvet i Peterskirken, [...] da ble han overveldet, betatt, og der inne unnfanget han ideen til sitt første storverk, det dramatiske diktet Brand.» Bull sa det som det var, uten utidige metodekritiske forbehold, men med treffende allegorier: Ibsen var de indre roms dikter, mens Bjørnson var mannen for det offentlige rom. Francis Bull selv var norsk litteraturformidling inkarnert.
Dagens bilde ser noe annerledes ut. NRK har ikke mediemonopol, litteratur er sjeldnere på tv og radio,Det tidlige 1960-tallet virker å være det historiske toppunktet når det gjelder litteraturdekning i norske etermedier: Radioen hadde programposter som Dagens bok, altså som ble sendt daglig, klokken 18.15, dessuten Bokkronikken, Boknytt. Litterært magasin samt en mengde radioforedrag, mange av dem ved Francis Bull. Bulls status og popularitet førte til at han var sentral da Rikskringkastingen høsten 1960 startet sine fjernsynssendinger, og hans mange (og lange) foredrag ble sendt både som kveldsunderholdning og som del av Rikskringkastingens skolesendinger. For en historisk oversikt og analyse av radiokritikken i NRK, se Kristoffer Jul-Larsen: «Rikskringkastingen – en nasjonal litterær offentlighet» og «Radiokritikkens egne former», begge i Norsk litteraturkritikks historie 1879–2010, Universitetsforlaget, 2016. og skikkelser av Bulls type finnes knapt. Ja, når det gjelder kritikken, kan man nesten slå fast at situasjonen er snudd på hodet: Kritikerne er ikke nasjonale kjendiser, og de har liten plass å breie seg på i mediene, blant annet fordi alle leserundersøkelser tyder på at kritikk og anmeldelser rett og slett ikke er salgbart stoff i en ny medieøkonomi. Men, sier kanskje den oppmerksomme leser: Hva med de nye mediene? Og hva med forbrukermakten? Vi husker hva som skjedde da Dagens Næringsliv annonserte at de ville redusere kostnader ved å kutte alle anmeldelser på kulturfeltet, og heller overlate ansvaret til de spesialiserte avisene. Featureredaktør Gry Egenes uttalte i den forbindelse: «Vi er hovedeiere i Morgenbladet og lar dem gjøre anmeldt-jobben.»Dagsavisen, 31.12.2010. Beslutningen utløste ramaskrik blant de kulturinteresserte, og DN snudde etter noen ukers intenst press og trusler om masseoppsigelser av abonnementer – ikke minst gjennom kampanjeliknende diskusjoner i sosiale medier.
Så da vant kanskje likevel kritikken og leserne over de dumme økonomene? Ikke akkurat. Snarere går det an å si at Dagens Næringsliv bare bommet litt med timingen, for det er liten tvil om at regnestykkene man viste til, som tyder på at kritikken ikke betaler for seg selv i form av klikk eller abonnementer, er riktige. Men debatten viste også at det ikke bare handler om penger – men også om spørsmålet om hvorvidt vi trenger kritikken. Trygve Aas Olsen, som underviser ved Institutt for journalistikk, rykket ut til forsvar for Dagens Næringsliv: I et innlegg som åpner med ordene «Kjære kulturelite», påsto han at «[k]ulturfolk vil lese om kultur, ikke om resten av samfunnet. Derfor truer de med å si opp abonnementet på Dagens Næringsliv».Medier24, 7.01.2019. Det underliggende argumentet er her at anmeldelser og kritikk bare er pynt på kaken, mens hard news er innmaten i ordentlig journalistikk. Offentligheten dreier seg egentlig om nyhetene, mens kulturstoffet er for spesielt interesserte (som gjerne selv er kritikere eller forfattere, og dermed bare snakker for sin syke mor). Aas Olsen medgir at det er trist at situasjonen tvinger frem slike prioriteringer, men «det er enda tristere med kulturinteresserte personer som ikke interesserer seg for noe annet».Medier24, 7.01.2019.
Selv om jeg hører til dem som inderlig håper at DN-affæren var en reell bommert fra avisens side og at leserundersøkelsene og klikkmålingene ikke viser alt, frykter jeg at featureredaktøren rett og slett var for ærlig da hun uttalte seg som om dette utelukkende var et regnestykke. Aas Olsens kommentar avslører nemlig også at forestillingen om kritikken som et fenomen som kun er til for et sjikt av innvidde, en «kulturelite», er utbredt. Det er godt dokumentert at kritikken i dag også møtes av en holdning som kan tendere mot ekspertskepsis og antielitisme, der kritikeren blir oppfattet som noen som «har opphøyet seg selv» til smaksdommere, de er noen som «vet bedre» enn folk flest, og har ambisjoner om å «diktere» smaken deres – for å bruke noen vanlige kommentarfeltformuleringer. Noen husker kanskje også forfatter og tidligere politijurist Hanne Kristin Rohdes angrep på anmelderne tilbake i 2016, der kritikk ble karakterisert som «ensidig domsavsigelse uten saksbehandling, vurdering av habilitet og ankemuligheter»,Hanne Kristin Rohde: «Et terningkast kan aldri bli mer enn tilfeldig», Aftenposten, 15.04.2016. snarere enn en meningsytring og et oppspill til videre diskusjon. Når kritikk og smaksvurderinger utløser en viss aggresjon, da handler det ofte ikke om at man er uenige i sak, men snarere om det forkastelige i at noen tar rollen som overdommer i denne typen spørsmål. Kritikeren i vår tid er en polariserende skikkelse.
Responser av denne typen hører vi om mange steder, ikke bare i offentlig debatt. Egne erfaringer fra seminarrom på universiteter og høyskoler peker i denne retningen. Lærere jeg har snakket med, forteller at stemningen i klasserommet fort kan bli dårlig og hissig om læreren gir uttrykk for at én bok er god og en annen dårlig – fordi det også oppfattes som en dom over dem som – eventuelt – måtte like den «dårlige». Samme holdning finner vi hos enkelte politikere: Hvem kan glemme twittermeldingen fra vår forrige kulturminister, Linda Hofstad Helleland, der det het at «[t]iden er forbi at noen skal fortelle hva som er god og dårlig kultur, eller kultursmak» (27. juli 2017)? Dette var neppe et uttrykk for offisiell politikk fra daværende statsråd, men snarere et populistisk utspill i en opphetet valgkampinnspurt, der poenget var at teaterkritiker Julie Rongved Amundsens innvendinger mot «Spelet om Heilag Olav» på Stiklestad i 2017 ble tolket som en form for forakt for de over 200 000 menneskene som hadde løst billetter til forestillingen.
Holdningen Helleland spilte på, samsvarer godt med noe vi har sett i forskningen på smak, kvalitetsvurderinger og synet på kritikere – nemlig at mange oppfatter det som problematisk eller forkastelig å felle generelle smaksdommer, siden slike vurderinger nemlig er «subjektive uansett», som det ofte heter. I en over ti år gammel undersøkelse av den høyt utdannede middelklassens smakspreferanser kom det frem at et stort flertall av informantene oppfattet det som moralsk problematisk å felle en kritisk dom over kvaliteten på en bok eller en film. Ja, det å felle en smaksdom kunne ses på som en karakterbrist. En av informantene, en siviløkonom i Kristiansand, «ville synes synd på en litteraturviter om denne sa at Karl Ove Knausgård var en bedre forfatter enn en krimforfatter. Han ville synes det var stakkarslig».Skarpenes, Ove: «Den ‘legitime kulturens’ moralske forankring», i Tidsskrift for samfunnsforskning, nr. 4–2007, s. 548. www.idunn.no/ts/tfs/2007/04/den_legitime_kulturens_moralske_forankring. En annen av informantene, en psykolog i Oslo, betraktet anmeldelser av bøker og filmer som negative bruksanvisninger: «Når noe ble definert som høykultur, da lyste det en varsellampe for ham. Av den grunn unngikk han å lese bøker og se filmer som fikk terningkast seks. Når noe ble definert som spesielt god litteratur eller spesielt gode filmer, da visste han at han ikke var i målgruppen, det var for avansert for ham.»Skarpenes, s. 548. Det som her kommer til uttrykk, er åpenbart et syn på kritikeren som en slags kulturdiktator, som en verdensfjern, elitistisk skikkelse. Men det er også et forsvar for retten til å like det man vil, uimotsagt og uten innblanding fra autoriteter. Og kanskje er det dette vi finner i kjernen av motstanden mot kritikk og anmelderi: Leseren som insisterer på å få beholde sin litterære opplevelse intakt og uberørt, så å si uutfordret? Det kan man skjønne, de færreste liker å bli fortalt hva de skal mene om det de har lest – særlig når man i årevis i norsk skole har blitt fortalt at det er ens egen litterære opplevelse som teller, og at den ene opplevelsen er like god som den andre. På den andre siden kunne man tenke seg at dette handler om en generell motvilje mot å bli fortalt hva man skal mene i det hele tatt, og at kritikeren rammes av en omseggripende forakt for «kultureliten» – som ingen vil tilhøre.Denne ser, paradoksalt nok, ut til å være drevet frem av de samme mediene som lider under medieskepsis og synkende tillit til journalistikken – jf. Anne Krogstad: «Eliten vi elsker å hate. Mediekonstruerte myter om svensk og norsk kulturelite», i Tidsskrift for samfunnsforskning, nr. 1–2019. Å si at mye har skjedd siden Francis Bulls tid, er derfor en meget svak underdrivelse. Fra å være i en situasjon der én stemme slår fast hvordan det var og hvordan det skal være, står vi i dag overfor en situasjon der alle – skoleelever, professorer og bestemødre – har omtrent like gode muligheter til å offentliggjøre eller dele sine synspunkter på og meninger om hva det skal være.
ELSKERE OG HATERE
En utvidelse i retning av nye medieformer og -formater innebærer at mulighetene utvides, at flere dører åpnes, at nye aktører slipper til. Mens de tradisjonelle mediene nedprioriterer, rykker kommersielle aktører inn og erstatter den faglig begrunnede vurderingen med hjerter, stjerner, terninger eller tallkarakterer. Kritikkbaser som Rotten Tomatoes og Metacritic, har algoritmer som oversetter tekstbaserte anmeldelser til tallverdier basert på forekomster av plussog minusord i anmeldelsene – så slipper vi den slitsomme jobben med å lese kritikernes omtaler, referater og vurderinger! I stedet for én type kritikk har vi fått nye former: Amatørkritikere fyller opp bloggosfæren, nettsteder som bokelskere.no og goodreads.com, blir steder der man deler ros og lesetips; surmagede akademikere irettesetter hverandre på Facebook; ungdommer jager meningsmotstandere på Twitter; kommentarfeltene blir lagerrom for lass på lass av kollektive og individuelle frustrasjoner.Debatten omkring den nye «amatørkritikken» har allerede rukket å utspille seg i blant annet Vagant (2011) og gå inn i historiebøkene (Furuseth, Thon og Vassenden: Norsk litteraturkritikks historie 1870–2010, Universitetsforlaget 2016, s. 569–581). I løpet av meget kort tid har vi altså gjennomlevd en utvikling som kan minne om den Jürgen Habermas i sin Strukturwandel der Öffentlichkeit (1962) beskrev som forklaringen på kollapsen i den borgerlige offentligheten i siste halvdel av det 19. århundret: Kommersielle aktører gjorde seg gjeldende, ulike interessegrupper krevde sin plass, og offentligheten ble spaltet opp i mindre deler. Egne organer drevet frem av arbeidersak, kvinnesak, målsak, regionalpolitikk og religiøse organisasjoner, så dagens lys. I sin oversiktsstudie Norske tidsskrifter (1940) peker Harald Tveterås på at av 2232 norske tidsskrifter utgitt mellom 1770 og 1920, ble hele 1687 etablert etter 1880.Harald L. Tveterås, Norske tidsskrifter. Bibliografi over periodiske skrifter i Norge inntil 1920, Universitetsbiblioteket, 1984 [1940], s.VII. Diskusjonene om litteraturen og kunsten, som hadde hatt stor plass i de aller første mediene, opplysningstidens tidsskrifter, ble smått om senn også en egen deloffentlighet for de spesielt interesserte.Terry Eagleton slo allerede i 1983 fast – i det som var et opprop for en mer sosialt engasjert litteraturkritikk – at kritikken har vendt seg innover mot seg selv: «Moderne kritikk oppsto som en kamp mot den absolutistiske staten. Den har endt opp med at en håndfull individer anmelder hverandres bøker.»Terry Eagleton: The Function of Criticism. From The Spectator to Post-Structuralism, London: Verso 1984, s. 107. For et par år siden ville det vært lettere å le bort denne anklagen. I dag har den støtte fra Institutt for journalistikk. Og akkurat nå er det særlig to ting som bekymrer meg. For det første tendensen til at den tradisjonelle kritikken bygges ned eller henvises til egne reservater. Det andre er at det rommet vi diskuterer i, er i ferd med å endres på måter vi ennå ikke har forutsetninger for helt å forstå konsekvensene av. Kanskje står det fremdeles åpent: Er det slik at en litterær offentlighet uten kritikere og dermed uten formelt oppnevnte smaksdommere vil være et mer demokratisk sted, der ytringsrommet blir større og meningsmangfoldet øker? Der flere tør å vise fram sine synspunkter og vurderinger? Der amatørkritikk og leserresponser erstatter (eller utfyller) den tradisjonelle kritikken? Eller vil en slik strukturell omkalfatring snarere føre til at diskusjonsrommet krymper og at aktørene med de største økonomiske musklene får enda lettere spill – slik vi allerede har sett at de sosiale mediene har åpnet opp store gråsoner i forholdet mellom ytring, annonsering og finansiering?
Uansett hvordan man ser på det, og uansett hvilke forklaringer man lener seg på, skaper kritikerens blotte tilstedeværelse og vurderinger tydeligvis en del vanskeligheter for øyeblikket. Én ting er om kritikken går for å være noe for spesielt interesserte. Noe annet er om selve vurderingen blir oppfattet som en slags krenkelse av leserens egen vurdering. Da blir kritikeren en motstander. En offentlighet basert på leserdeltakelse ser ut til å tendere mot eller favorisere enighet og fanbaserte heiarop (eller det motsatte: total avvisning og sinne).
I boken Hater. On the Virtues of Utter Disagreeability (2018) argumenterer den kanadiske kritikeren John Semley for at det ikke bare er snakk om en gammel motsetning mellom kritikeren og hans publikum. Det er et problem i tiden, ja et mentalitetsproblem, at den kritiske ytring står lavt i kurs. Løsningen, mener han, er at vi snarest mulig lærer oss verdien av kvalifisert uenighet og motstand igjen:
If we’re constantly leaned on by the gentle pressure to nod and smile and agree upon the ever-expanding constellations of cultural consumption and appreciation, then disagreeability, scowling, and shaking one’s head feels urgent, and even necessary. Our culture seems largely defined by either an overstated performance of enthusiasm or a painfully convoluted different kind of enthusiasm.John Semley: Hater. On the Virtues of Utter Disagreeability, 2018, s. 5. Enten er vi vilt begeistret, eller så anstrenger vi oss for å være begeistret, mener Semley: Vi opparbeider all verdens intellektuell interesse for mediokre kulturprodukter (case in point: Game of Thrones) og har glemt kvalitetsdiskusjonene. Vi lever i en tid der kritiske innvendinger blir definert som «hating», men har glemt at det fantes (og burde finnes) noen kjøreregler, og at det er forskjell på kritiske ytringer. Også de kan sorteres, og det er her vi for øyeblikket står fast – eller som Semley skriver: «we have forgotten to hate well.»Semley, s. 11. En debattkultur fri for enhver vilje til å forstå sin motdebattant, er et demokratisk problem. Det samme gjelder en skriftkultur kun preget av velvilje og tvangsmessig entusiasme – den mister både gangsyn og evne til å skjelne mellom skitt og kanel. Og ikke minst kan den føre til at alle forsøk på å bedrive kvalitetsvurdering blir oppfattet som nedsettende eller hatefulle ytringer – ja, en kritisk anmeldelse kan oppfattes som et angrep på både forfattere og lesere. Hvordan havnet vi her, så langt borte fra Francis Bulls trygge lenestol? Og er vi på et verre eller bedre sted?
LITTERATURENS NYE ROM: DET PRIVATE
Det vil neppe komme som noen overraskelse at undertegnede, som akademiker og kritiker med bakgrunn fra litterære tidsskrifter, intuitivt kjenner på en viss gammelmannsskepsis. Jeg er altså redd for at en litterær offentlighet uten kritikere – uten anerkjennelse av og uenigheter om høydeforskjeller – vil bli et mindre rom. En offentlighet uten målestokker, og uten en pågående samtale om målestokker og betydningen av dem, vil ikke, tror jeg, bli større og åpnere. Jeg nærer også en viss bekymring for at det skal gå ut over litteraturen selv.
Men merker «litteraturen selv» noe til dette? «Eliteforakt»? «Kritikkens død»? Holder man ikke bare på som før, da? Det arrangeres jo tusenvis av festivaler, forfatteropplesninger, foredrag og paneldebatter nær sagt hvor som helst og når som helst, det finnes entusiastiske leseforeninger, anmelderi både i dagsaviser, ukeaviser og tidsskrifter, det føres livlige samtaler om alskens litteraturrelatert stoff fra scener på kulturog samfunnshus landet over, og i titusenvis av klasserom i norske skoler. Tross en merkbar nedgang i den samlede bokomsetningen (6,3 prosent i fjor for alle typer litteratur, 12,1 prosent for skjønnlitteraturen)Bokmarkedet 2018. Forleggerforeningens bransjestatistikk. Den norske Forleggerforening, s. 9. selges det millioner av bøker. Og om noen lurer på hvorvidt litteraturen fremdeles evner å sette dagsordenen, er det kanskje nok å nevne navn som Vigdis Hjorth, Karl Ove Knausgård, Olaug Nilssen og Åsne Seierstad. Et ganske annet spørsmål er likevel hvilken dagsorden som etableres.
Deler av litteraturen i de nye offentlighetene klarer seg helt på egen hånd, og verken trenger eller ønsker kritikken. Et (relativt) nytt fenomen som instapoesi, er nå i ferd med å innta rollen som litteraturverdenens mest lønnsomme geskjeft. Allerede for tre år siden overtok den indisk-kanadiske verdensstjernen Rupi Kaur tittelen som verdens mest solgte poet – hennes debutsamling milk and honey (2014) passerte da Odysseen som «verdens bestselgende poesibok», ifølge diverse nyhetsoppslag (jeg håper Homer har like gode agenter som Kaur). For et år siden var den oppe i 3,5 millioner solgte eksemplarer, og når hun turnerer, skjer det ikke via opplesninger i kafeer eller bokhandler, men i konserthus med plass til tusenvis av mennesker. Her hjemme topper poet og musiker Trygve Skaug listene med sine 100 000 instagramfølgere og flere titalls tusen solgte eksemplarer av diktsamlinger utgitt på eget forlag. Denne poesien er ikke vanskelig å lese eller vanskelig å forstå. Den handler ofte om selvrespekt eller selvomsorg: «if you are not enough for yourself / you will never be enough / for someone else».Først publisert på Rupi Kaurs instagramkonto, 12.7.2017. I tillegg lover den en enkel, nesten direkte tilgang til det innerste. Den er «ekte», i betydningen «ikke litterær».
Debatten om instapoesi-fenomenet følger noen velkjente linjer: Først begeistring over nye former, deretter noen kritiske innvendinger (men er det bra, da?), så tilbakevisning av kritikken som surmaget og gammeldags. Dette er jo den konvensjonelle mottakelsen av alt nytt, som har blitt alle banebrytere til del – fra Wergeland via Skram og Hamsun til Hofmo og mange flere. Da den britiske poeten Rebecca Watts i februar 2018 publiserte en kritisk artikkel om instagrampoesien under tittelen «The Cult of the Noble Amateur»,I det britiske tidsskriftet PN Review, nr. 3 2018. www.pnreview.co.uk/cgi-bin/scribe?item_id=10090. utløste det straks en opphetet debatt om hvordan den tradisjonelle kritikeren var ute av stand til å forstå dette nye fenomenet – og ikke minst hvordan hun var fastlåst i et tradisjonelt syn på forholdet mellom poet, poesi og leser. Et av Watts’ poenger er relevante for en diskusjon av hvordan denne nye litterære offentligheten ser ut: De nye poetene ser ut til å ha avskåret seg fra tradisjon og historie – den konvensjonelle samtalen mellom samtid og fortid har forstummet. Instapoetene snakker med seg selv og med sine, de leser ikke poesi, de er ikke «litterater» og beveger seg i stor grad utenfor litteraturens tradisjonelle arenaer. Dette betyr imidlertid ikke at disse poetene kun er selvopptatte individualister og dyrkere av «the cult of personality», som Watts kaller det. For selv om de nye stemmene vender seg bort fra den tradisjonelle litterære offentligheten og slik sett fra det bredere fellesskapet, så er det også sant at det oppstår nye og andre fellesskap. Hele dette fenomenet fungerer som et slags litterært gateway drug, og bringer åpenbart poesien og litteraturinteressen ut til et nytt publikum.
Men disse nye leserfellesskapene er ikke offentligheter i tradisjonell forstand, og Kaur selv snakker om sine lesere som medlemmer av et «community». Den radikale forskjellen på det litterære instagramfellesskapet og en mer tradisjonell litterær offentlighet, er at dette litterære «samfunnet» ikke trenger eller ønsker noen samtale av tradisjonell art – det vil si om hvorvidt litteraturen er «god» eller «dårlig». Den slags spørsmål blir behandlet som den konvensjonelle institusjonens – autoritetens – innblanding. Og den blir aggressivt avvist. En annen sak er at denne poesien også vender seg innover, mot personlige rom som så å si gjør seg immune mot blikk utenfra: Hva vet kritikeren om de erfaringer, traumer og vanskeligheter som ligger til grunn for diktet? Hvordan våger hun å sette seg til doms over poetens liv? Nær sagt uansett hvor elendige slike dikt kan være, så ligger verdien i nærheten til poeten selv. Og det er dette – livet, personen, personligheten – man oppfatter at en kritiker da vurderer, om han for eksempel skulle finne på å si (som sant er) at de aller fleste av Rupi Kaurs dikt er uoriginale, selvforelskede og språklig dvaske.
Slik sett er Kaur – hvor rart det enn måtte høres ut – en slags parallell til våre hjemlige debatter om litteratur og virkelighet. For hva er det vi har diskutert når vi snakker om den såkalte virkelighetslitteraturen? Er det ikke i en viss forstand tilliten til forfatterne, spørsmålet om hvorvidt vi stoler på dem? Og ikke minst spørsmålet om hvordan vi kan komme nærmest mulig dem, tettest på deres erfaringer? Vurderingen av Seierstads dokumentariske fortellinger avhenger av hvorvidt vi har tillit til forfatteren – dette er den eneste leserkontrakten som gjelder. Der tvilen reiser seg, setter kritikken inn. For eksempel: Hvilket kildearbeid kan rettferdiggjøre innlevelsen i de døde Utøya-ofrene i En av oss (2013) for den skeptiske leser? I Knausgårds tilfelle er det åpenbart slik at leserne dras inn i et rom der den opplevde avstanden mellom forfatteren Knausgård og hovedpersonen Karl Ove er liten, nesten minimal, tross insisteringen på at vi ikke må glemme sjangerangivelsen «roman». For Nilssens Tung tids tale (2017) hviler mye av diskusjonen omkring boken på en umiddelbar forbindelse mellom forfatteren Nilssen og hovedpersonen Olaug, ikke minst gjelder dette forfatterens aktivistiske engasjement for kvaliteten på og tilgangen til pedagogiske tilbud og omsorgstjenester for barn med særlige behov. I Vigdis Hjorts tilfelle har kritikken vært preget av både en prinsipiell etisk diskusjon, særlig i forlengelse av Aftenpostens gravejournalistiske innsats for å avdekke at hovedpersonen i Arv og miljø (2016) deler en rekke erfaringer med romanens forfatter. Kanskje kan man også se denne kritikken, særlig slik den ble fremført av Aftenpostens anmelder Ingunn Økland,«Feberhet incesthistorie», Aftenposten 11.09.2016. som en form for skuffelse over at forfatteren samtidig avvergende insisterte på å opprettholde avstanden mellom roman og liv, og slik sett også nektet å innestå for den umiddelbare forbindelsen som lesere av «virkelighetslitteraturen» ofte intuitivt forsøker å opprette. Økland ville stille Hjorth til ansvar, Hjorth vek unna. Den konfronterende tonen til Økland voldte en rekke lesere bry, og mange tok til motmæle – både forlagsmennesker, kritikere og forfattere. Men også vanlige lesere, og en rekke bloggere. Og de fleste grep igjen til sjangerordet «roman» som en slags universalnøkkel. Men er det ikke også rimelig å tenke at forsvaret for Hjorth også er knyttet til selve mistenkeliggjøringen som lå i Aftenpostens etterprøving av det faktuelle grunnlaget for boken – endatil en overgrepshistorie?
Hjorth-debatten, som fortsatt putrer videre i de mindre offentligheter, med Kaja Schjerven Mollerins intervjubok med forfatteren (2017), med Hjorths egen essaysamling (2018) og en voksende mengde bachelorog masteroppgaver, er et eksempel på en diskusjon der man trenger den type motstand kritikeren kan yte. Og – tross de klare uenighetene og steile frontene – er den et eksempel på at diskusjoner ser annerledes ut om de føres i en relativt bred offentlighet. Den peker også langt ut over «litteraturens rom», og er ikke bare for dem som «vil lese om kultur, ikke om resten av samfunnet» (Aas Olsen) – den var en #metoo-debatt på forhånd. Den var en problematisk diskusjon, uoversiktlig, rotete, innimellom skyttergravspreget, men like fulltnødvendig. Likevel var den også et symptom på at denne typen diskusjoner har flyttet seg mot noe annet enn spørsmålet om hvorvidt Arv eller miljø var en god bok, og hvordan den i tilfelle var det, eller hvordan vi best kunne forstå den.
EN OFFENTLIGHET UTEN FRANCIS BULL
Francis Bull i lenestolen drev med folkeopplysning, ikke litteraturkritikk i moderne forstand. Bull ville aldri hate noe eller noen i litteraturens verden, verken på den ene eller andre måten. Han ville bare forklare hvordan ting hang sammen. For dagens kritikere er oppgaven en litt annen: Diskusjonsrommet står vidåpent, samtalearenaene er talløse, og gamle forestillinger om både offentlighet og kultur er under press. For noen ser verden ut som et stadig større og mer romslig sted, preget av mer mangfold og mer plass til ulike måter å være menneske på. Andre opplever tap av felles verdier og referanser, og ser en samfunnsutvikling preget av utarming og relativisering av kulturen. Disse to erfaringssettene står kanskje i en viss i motsetning til hverandre, men det betyr ikke at de som mener eller føler det ene eller det andre (eller begge deler samtidig), nødvendigvis tar feil.
De mange konkurrerende fortellingene om tingenes tilstand gjør det ikke bare vanskelig å tegne et noenlunde koherent bilde av situasjonen – de kan godt sies å være situasjonen selv: en uoversiktlig, sammensatt og vanskelig kontrollerbar verden. Men fortsatt gjelder det at noe er bedre eller viktigere enn noe annet, og at det er verdifullt å peke på det, og på hva som gjør det ene bedre eller viktigere enn det andre. Ikke fordi det er av avgjørende betydning å sortere og hierarkisere, men fordi diskusjoner av denne typen, av litterær kvalitet, av kulturell verdi, også er samtaler om kulturen selv. Kritikerens refleksjoner omkring godt og dårlig, har – mener jeg – betydelig demokratisk verdi. Også fordi de lar leserne møte andre meninger enn sine egne. Kritikken og diskusjonen omkring den skrumper inn eller henvises til egne rom – både på grunn av økonomiske vanskeligheter, men også i mangfoldets, demokratiseringens og antielitismens navn. Flere kommer til orde, mens kritikerhøvdinger ikke lenger får breie seg monologisk i lenestolen på fjernsynet. Dette er naturligvis kritikernes bekymring, og ikke forfatternes. Men burde den ikke også være forfatternes – og ikke minst lesernes? Jo, det burde den. For dette rammer hele den samtalen litteraturen lever av og i. Forfatteren som trekker et lettelsens sukk eller jubler over å ha blitt kvitt en brysom fiende, har misforstått: I stedet feirer man i så fall den gradvise avskaffelsen av en samtale omkring og med litteraturen, og med den – på litt lengre sikt – kanskje også litteraturen selv. Og det er det vel de færreste som ønsker?