Kultur trumfer verdier

Veien til et nasjonalt fellesskap og bærekraftig innvandring går via den nasjonale kulturen.

Publisert: 15. september 2022 kl 21.37

Oppdatert: 15. september 2022 kl 21.37

«[Asle] Toje målbærer et syn som går ut på at det særegne ved norsk kultur er knyttet til majoritetsbefolkningen som 'etnisk norsk'. [...] At etniske nordmenn kan komme i mindretall, ser Toje som en 'akutt utfordring for norsk kultur'. [...] Definisjonen av norske verdier kan ikke alene overlates til nasjonalkonservative stemmer som knytter norsk identitet, kultur og verdier til etnisitet. Da vil eierskapet til det norske tillitssamfunnet i realiteten reserveres en stadig mindre del av befolkningen. For vi blir – uansett befolkningsframskriving – mer forskjellige og etnisk heterogene.»

Dette skriver Torgeir Larsen i essayet «Lille konsensusland, hva nå?» (Samtiden nr. 4–2018) med undertittelen «I et mer polarisert Norge må verdier danne grunnlag for kulturen – ikke omvendt». I denne teksten svarer Asle Toje.

Det er en sannhet viden kjent at debatter om norske verdier fører ingensteds hen. Grunnen til dette er at vi snakker om verdier når vi mener kultur. De vanligste definisjonene av verdier betoner vanligvis disse som «prinsippene som hjelper deg med å bestemme hva som er riktig og galt, og hvordan du skal handle i ulike situasjoner».^{Cambridge Academic Content Dictionary. New York: Cambridge University Press (2009).} Jonathan Haidt har utviklet dette til en «Moral Foundations Theory», som tar sikte på å forklare ulikheter i politiske grunnsyn mellom liberale og konservative. Ulikheter i syn, for eksempel på abort, kommer av ulik betoning av verdier.

Det er ikke dette som legges i «norske verdier», siden disse antas å transcendere politiske preferanser og utgjør et felles tankegods som forener den norske befolkningen. Dette er noe av grunnen til at Verdikommisjonen (1998–2001) havarerte i sitt forsøk på verdimessig mobilisering.^{Loga, Jill (2005). «Godhetsmakt: Verdikommisjonen – mellom politikk og moral», Rapport nr. 90, Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap, UiB.} Hvilket fører oss til kulturen. Den vanligste definisjonen av kultur ble stipulert av kulturantropologiens far, Edward Burnett Tylor, som «det komplekse hele som omfatter kunnskap, trosforestillinger, kunst, moral, lov, skikker og alle andre muligheter og sedvaner ervervet av mennesket som et medlem av samfunnet».^{Tylor, Edward (1920, opprinnelig 1871). Primitive Culture. New York: G.P. Putnam’s Sons, s. 1 (min oversettelse).} Det er viktig å få med seg at kultur i likhet med verdier handler om ervervede egenskaper. Kultur er noe som er tillært og fungerer som jordsmonn for verdier, altså prinsipper eller standarder for oppførsel – vurderinger av hva som er viktig i livet.

Hvordan kultur gir seg utslag i verdier som igjen gir seg utslag i handlingsmønstre, er den norske TV-suksessen Mesternes Mester, der tidligere norske idrettsutøvere konkurrerer mot hverandre, et eksempel på. I slutten av hvert program skal sistemann velge ut en av de andre deltakerne som de skal møte til tvekamp. I dette etiske dilemmaet går nær sagt alle deltakerne for samme utvei: De velger den som har færrest eller nest færrest poeng i konkurransen, med henvisning til at det er rettferdig.Vinneren velger alltid å vise sympati for taperen snarere enn å juble over seieren.

FLYTENDE ETNISITET

Enhver utlending som har tilbrakt tid i Norge, vil kjenne til en mengde manifestasjoner av slike kulturelle særtrekk som gir seg utslag i gjengse handlingsmønstre. Kultur er basis for etnisitet, tilhørighet til en sosial gruppe som deler en kulturell tradisjon og mye felleskultur, gir bedre grobunn for samhold enn få fellesnevnere. Eller som den store eksperten på etnisitet, Fredrik Barth, skriver i introduksjonen til sitt hovedverk Ethnic Groups and Boundaries:The Social Organization of Culture Difference (1969):

Practically all anthropological reasoning rests on the premise that cultural variation is discontinuous: that there are aggregates of people who essentially share a common culture, and interconnected differences that distinguish each such discrete culture from all others.^{Barth, F. (1969). Ethnic Groups and Boundaries: The Social Organization of Culture Difference. Bergen/Oslo: Universitetsforlaget, s. 9.} Et av Barths sentrale bidrag til antropologien var betoningen av at etnisitet, i motsetning til rase, handler om egenskaper som er ervervet og dermed er foranderlige.

Barth beskriver verdisystemer som noe som springer ut av kultur. Hans tanker om flytende etnisitet har avstedkommet mange misforståelser, ikke minst blant dem som ønsker å utdefinere kultur, eller ønsker seg en variabel som lettere kan styres og omdefineres.^{Barth, F. 1993. «Are Values Real? The Enigma of Naturalism in the Anthropological Imputation of Values», i The Origin of Values (red. Michael Hechter, Lynn Nadel og Richard E. Michod), s. 31. New York: Aldine de Gruyter.} Han ser på etniske grupper som også kulturbærende enheter som i større og mindre grad deler den «komplekse helheten» som Burnett Taylor refererer til i sin definisjon. Kultur endres og kan læres. Ulike nasjoner har ulik «tykkelse» på kulturen. Japan trekkes ofte frem som erke-eksemplet på en tykk kultur som er tilnærmet umulig å erverve seg for utenforstående.

Andre nasjoner – USA trekkes gjerne frem som et eksempel – har «tynnere», i betydningen mindre fordringsfull, kultur. Samuel Huntington har påpekt at det synes å være en sammenheng mellom hvor mye kultur en befolkning deler, og hvor forpliktende samfunnskontrakten er.^{Harrison, L.E. & S.P. Huntington (2006). Culture Matters: How Values Shape Human Progress. New York: Basic Books.}

LARSENS BEGREPSFORVIRRING

Jeg nevner alt dette fordi Torgeir Larsen i sitt essay om norske verdier i det forrige nummeret av Samtiden (nr. 4–2018) roter med termene. Etter å ha gjengitt min dissens i Brochmannutvalget – som handler om kultur – skriver han: «Men også Toje tar en snarvei. Han forklarer ikke hva han legger i norske verdier.» Men jeg mener at ulike verdier i et samfunn er uproblematisk så lenge vi har en felles kultur.

Larsen blander også sammen etnisitet og rase. Han skriver: «For vi blir – uansett befolkningsframskriving – mer forskjellige og etnisk heterogene.» Senere sidestiller han dette med «norske individers DNA». Mitt poeng er at Norge bør søke å forbli etnisk homogent gjennom å assimilere innvandrerbefolkningen.

Ibsen skriver i Peer Gynt: «Hvor utgangspunktet er galest, blir titt resultatet originalest.» Hvis man tar som utgangspunkt at innvandrere ikke kan bli etniske nordmenn, må konklusjonen bli som Larsen stipulerer. Men etnisitet kan altså erverves.

Enkelte mener det er for mye å kreve at innvandrere skal ta til seg den tykke kulturen som gjør nordmenn til nordmenn. Larsens syn er ikke aparte, det har vært en grunnpilar i norsk innvandringspolitikk i lang tid og reflekteres nettopp i at vi snakker om norske verdier og ikke norsk kultur.

Verdier er lett å snakke om, men av tvilsom nytte når det kommer til å skape samhold i befolkningen. Om noe, viste Verdikommisjonen at norske verdier er en samling floskler som deles av de aller fleste mennesker i verden. For hvem liker vel ikke frihet?

Dette er grunnen til at den internasjonale debatten om innvandring og bærekraft har beveget seg bort fra økonomi og i retning kultur. Oxfordprofessoren Paul Collier har påpekt at innvandrere ikke tilegner seg britisk kultur like raskt som antatt. Collier finner en del av svaret på dette at vi alle kun har et begrenset antall sosiale interaksjoner med andre i løpet av dagen, og når antallet innvandrere stiger, vil en større andel av den slags interaksjoner foregå mellom innvandrere. Resultatet blir manglende assimilering.^{Collier, P. (2014). Exodus: Immigration and Multiculturalism in the 21st Century. London: Penguin Books.} Erfaringene ulike europeiske land har gjort seg etter to tiår preget av høy fremmedkulturell innvandring, er at innvandringens bærekraft ikke primært er et spørsmål om økonomi, men at det finnes en udefinert kulturell grense, som når den er overskredet, har ført til en kraftig motreaksjon og til politisk mobilisering i en rekke land, noe som i sin tur har destabilisert den rådende politiske ordenen.

Larsen fremhever Francis Fukuyamas begrep om brede identiteter som kan komme hverandre i møte og forene ulike grupper. Han glemmer å vise til at Fukuyama er en sterk talsmann for assimilering og en prinsipiell kritiker av multikulturalisme, altså den samme flerkulturen som Larsen ser ut til å betrakte som en løsning.^{Fukuyama, F.: «Against Identity Politics: The New Tribalism and the Crisis of Democracy». Foreign Affairs (september 2018), 97 (5), s. 90–114.} Tilsvarende lanserte Brochmann-utvalget assimilering som en alternativ ideologisk innfallsvinkel for å sikre at samfunnet holder sammen og ikke splintres i konkurrerende stammer.^{«Integrasjon og tillit: Langsiktige konsekvenser av høy innvandring». NOU 2017: 2. Se https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2017-2/id2536701/.} Dessverre er den pågående bølgen med identitetspolitikk en drivkraft i motsatt retning. Religionsforskeren Helen Pluckrose har påpekt at identitetspolitikkens endestasjon er en ny form for føydalisme, hvor befolkningen splittes opp i en stadig større mengde selvkonstituerende klikker.^{Pluckrose, Helen: «This Is Why We Need to Talk About Diversity». Areo Magazine, 3. mars 2018.} Her skiller jeg lag med Fukuyama: Jeg tror ikke at man kan assimileres inn i et nasjonalt fellesskap uten å ta hensyn til kulturell identitet. Premisset om at det nasjonale fellesskapet er adskilt fra den nasjonale kulturen er feilaktig, i det minste i nasjonalstater som Norge.

NASJONSBYGGING

Torgeir Larsen skriver: «Dersom det norske tillitssamfunnet kun skal bygges på verdier uløselig knyttet til en kultur formet av etniske nordmenn, vil det i bunn og grunn være kjørt.»

Han begrunner dette med at «nye nordmenn kan lære om en slik kultur – men aldri bli del av den.» Larsen glemmer at norsk kultur i betydelig grad er et resultat av nasjonsbyggingsprosessen som tok fart mot slutten av 1800-tallet, og som var kjernen i statens kulturpolitikk gjennom mye av 1900-tallet.

La meg være tydelig her: Akkurat hva som betones som felles kultur, er mindre viktig enn at vi faktisk står sammen om den. Hvis staten abdiserer og velger å betone verdier som den i liten grad påvirker, fordi de er betinget av kultur, vil det bli vanskelig for det norske samfunnet å takle høy innvandring på lang sikt, i det minste med den samfunnsordenen vi har i dag.

Nasjonsbygging var i sin tid et svar på splittelse og et villet forsøk på å skape større samhold i befolkningen. Nasjonsbygging er rettferdig fordi alle må ta del i den – helt uavhengig av hvor mange generasjoner tilbake din familie har bodd i landet. Og naturligvis skal nasjonsbyggingen ta utgangspunkt i den etablerte kulturen, etter malen som sosiologen Bassam Tibi kaller «Leitkultur», altså kjernekultur.^{Tibi, Bassam: Europa ohne Identität? Die Krise der multikulturellen Gesellschaft, btb. 2000, s. 154.} Mot slutten av essayet sitt advarer Larsen mot å la innvandrerbefolkningen bli stående utenfor samfunnet, han bruker bildet «dødt metall». Jeg er enig. Men da er det viktig at innvandringstakten ikke overstiger absorpsjonsevnen i samfunnet. Denne absorpsjonsevnen kan økes gjennom dedikert nasjonsbygging, men før det kan skje, må vi slutte å snakke om verdier når vi mener kultur.