Kjersti skriver om ting hun ikke kan: Ørretfiske. Eller hvordan være en dugelig datter.

­

På et punkt i livet skar det seg mellom meg og naturen. Det er en av de tingene det liksom ikke er lov å si, men jeg synes store deler av den frie natur er oppskrytt. Den generelle forventningen om at man skal lovprise fjell og daler gjør meg sur, og dessuten synes jeg skoger ser ut som noens hensatte depresjon. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har satt mine ben i det østlendingene, med lys i øynene, kaller Marka. Men jeg liker havet. Og jeg liker månen. Og svaberg og ekorn. Så jeg er ingen fundamentalist.

Som en sliten byboer kommer jeg til den gamle familiehytta mormor og morfar bygde ved Fiplingvatnet i Nordland, og sover i tretten timer. Utslått av stillheten og de små klukkene fra vannet som skyller opp på standa rett utenfor. Og mens jeg sover, kommer fluene og dekker til vinduet. Og mens jeg sover, spiser den skjeggete broren min opp ostepopen jeg hadde med meg. Og mens jeg sover, flytter et kattedyr inn under hyttetrappa og lager seg en pute av kvister, og dyrets tilfredse pust finner veien inn i drømmene mine. Moren min baker brød. Vinden velter et vinglass på terrassen. Og ørreten lusker langs den lyse sandbunnen på grunna og sprer nyheten: Har dere hørt, har dere hørt? Det bor en urbanist på Sørensen-hytta.

Så våkner jeg og overrasker meg selv ved å tenke: «Nå tror jeg sannelig jeg skal ta meg en fisketur, det har jeg ikke gjort siden jeg var barn og ikke kunne velge selv.»

Jeg tror jeg må være en anelse bortskjemt, for moren min graver mark for meg, og jeg stopper henne ikke. Jeg vet ikke hvorfor hun tenker at jeg ikke kan gjøre dette selv. Kanskje hun mener det vil gå fortere på denne måten. Hun er vant til å ro ut med båten og fiske for seg selv. Egentlig vet jeg at hun foretrekker å fiske alene.

Jeg får ikke lov til å ha på meg den tøffe film noirregnjakken når vi skal ut med båten: «Du kan få blod på den.» Jeg bytter den ut med en gammel jakke jeg finner på en knagg i vindfanget. I alle hytter henger en mengde store, mørke klær som ingen eier. Alle hyttefolk går kledd som spøkelser.

Det er en liten robåt. Moren min skal ro, jeg skal fiske. Jeg har lave støvler på meg. Bystøvler. Hvite, med grønne blomster på. Moren min har kjøpt dem til meg, for at jeg ikke skal få identitetskrise når jeg er her. Jeg skyver fra med foten når jeg skal opp i båten. Min mor sitter klar med årene, og jeg får vann i støvelen. En klegg har satt seg på den nakne leggen min og rekker å ta et solid jafs før jeg får satt meg ned på tofta. Det renner en tynn stripe blod fra bittet.

Jeg var livredd klegg da jeg var liten. Den fløy etter meg, med sine sjelløse, grønne øyne, og jeg sprang. En gang sprang jeg like inn i en sagkrakk med skarpe kanter og slo meg halvt fordervet mens jeg var opptatt med å kikke meg over skulderen etter kleggen som jaget meg. Etter den episoden mente faren min at noe måtte gjøres før verre uhell skjedde. Han bestemte seg for å snu situasjonen. Han utlovet en dusør på femti øre for hver klegg jeg drepte, og straks tuslet jeg rundt med pengesug i blikket og et norgesglass under armen som jeg samlet kleggkadavere i. Jeg utviklet et enormt talent. Jeg myrdet for fote den sommeren. Etter to dager gikk prisen per klegghode ned til 25 øre. Uhørte 50 prosent kutt i prisen, altså. Mitt aller første ubønnhørlige møte med markedsøkonomiens nådeløse mekanismer.

Nå, førti år etter, bemerker min mor tørt, etter at jeg har knertet den fjerde kleggen på kort tid, at jeg kanskje skal prøve å dempe de ville, triumferende brølene jeg fortsatt utstøter idet jeg dreper dem. «Du skremmer fisken.»

Ved marbakken blir vannet under båten mørkt, og moren min åpner boksen med jord og mark, og trer på kroken for meg. Jeg hadde tenkt å gjøre det selv, men stopper henne ikke denne gangen heller. Jeg bør virkelig skjerpe meg.

Jeg kommer på hvordan jeg syntes det var morsomt å legge marken i håndflaten og la den krype over den følsomme huden da jeg var liten. Moren min leker ikke med marken. Hun trer den på kroken, dytter den så den komprimeres og danner små buer på kroken. Deretter trer hun på én til. Jeg tror hun mener at kroken ser mer fristende ut hvis det er hun som gjør det, og hun har sikkert rett.Vi har alle våre sider. «Den som bare hadde vært ørret», sier jeg, som en kompliment. Så slipper jeg ut snøret etter detaljerte instrukser, mens moren min tar opp årene og ror sakte. Lenge. Ingenting skjer. Jeg synes vi har det fint. Lyden av vannet rundt årene. Et traneskrik langt borte. Som et brått stup mot en hard flate. Jeg håper jeg ikke får fisk. Jeg er glad i stunder da ingenting skjer.

«Nei, når han e i det hær lunet, så bit han ikke årntli på.» Moren min er skuffet på mine vegne.To ganger i løpet av turen har jeg kjent at ørreten har snust på kroken. At den har spist på den myke marken og unngått det harde metallet. Og så har den svømt stille bort.

«Jeg vil at språket skal være som en sprelsk og feit ørret», sier moren min når vi ror mot land. Vi smiler. Det er jeg som har skrevet det. I går da jeg satt på toget på vei til hytta.

Jeg sitter på hyttetrappa i nordlandssommerens evige lys, med tastaturet i fanget og ser moren min ro fredsommelig utover vannet igjen. Det er den tiden på døgnet da alle jakter en ørret av et eller annet slag. Jeg følger henne med øynene og fylles av den roen jeg vet hun fylles med når hun er alene i båten.