Kjersti skriver om ting hun ikke kan

­

Fra skrivebordet mitt hjemme i sjette etasje har jeg utsikt over takene på Bjølsen og et overdimensjonert kors, som fullstendig uventet en torsdag formiddag ble heist opp med kran og montert på toppen av Metodistkirkens lokaler. Nå dominerer korset hele utsikten, særlig om kveldene når lysrøret inni blir slått på. Noen ganger har det også bare blitt stående og flimre i dagevis. Gud er vred, fniser jeg da, over kaffekoppen, mens jeg stirrer ut i luften. For øyeblikket er det dagslys ute, og det sitter en måke på korset. På toppen av verden. Skjærene flyr sjelden så høyt, og kråkene foretrekker det mer klassiske kirkespiret på Sagene. Der samler de seg og flyr i ring i skumringen før de finner et sted hvor de sover sammen i store flokker. Men måkene, de setter seg på det øverste punktet de kan finne og skuer rolig ut over sitt rike, med et blikk som forteller at hver måke er gud i sitt eget hode. Jeg er livredd fugler.

Fuglefobi er forbausende utbredt. Det kan et kjapt internettsøk bekrefte. I tillegg finnes et spekter av mer artsspesifikk fugleangst. Hønseskrekk, ugleskrekk, strutseskrekk. Anatidaephobia – frykten for at uansett hvor du er og hva du gjør, sitter det en and eller en gås og holder øye med deg. Å, ja da! Det finnes også. Det er i det hele tatt masse fengende fobistoff på nettet.Walt Disney var redd for mus, for eksempel. Orlando Bloom har swinophobia – griseskrekk.

Jeg går omveier rundt måker og kråker som sitter i lyktestolper og på fortau. Jeg vet ikke hvorfor jeg tror at de skal hakke ut øynene mine. Kanskje skyldes det Hitchcock. Men det er noe med måten de beveger hodet på. Knappenålsblikket. Og så er jeg redd lyden av vinger. Når en dueflokk blir skremt og letter unisont fra et tilholdssted midt i byen, når kaoset av vinger og den massive lyden av flaksing fyller luften og ekkoet slår tilbake fra bygningene rundt ... Å, fytti helvete! For ikke å nevne skjærene som finnes overalt. De vet for mye og sladrer for mye.

King’s Cross er en vakker jernbanestasjon midt i London. Spesielt pent synes jeg det buede taket er. Bygningen fra midten av 1800-tallet er flott restaurert og har blitt supplert med en moderne, lyssatt kaskadelignende konstruksjon i hvitt stål som gir en myk bølgeeffekt inne i hovedhallen. 50 millioner reisende er innom King’s Cross i løpet av et år, og en varm julidag i fjor tror jeg halvparten av dem var samlet under trafikkinformasjonstavlen på stasjonen. Det var ingen god dag for den britiske jernbanen. Kanselleringer og beklagelser ble annonsert fortløpende mens jeg benyttet tiden til å studere taket jeg liker så godt. En riktig satan av en fugl kom og satte seg på toppen av tavlen. Krummet sine klør om den. Så slo den sitt vingespenn ut og avslørte noen karakteristiske tagger på vingene. Falk? Ørnunge? Musvåk? En rovfugl satt altså på et av verdens mest urbane steder og trålte gjennom folkemengden med sine skarpe øyne. Da en lys plystring la seg knapt hørbart oppå stemmer, kofferthjul og høyttalerknitring, seilte fuglen tvers over hallen og landet elegant på den utstrakte armen til en tynn mann oppe på mesaninen, hvor kafeene og butikkene ligger. En dressert rovfugl! Å, mitt harehjerte. Jeg gikk nærmere mens jeg fomlet med mobilen for å ta bilder. Men ikke så nær at jeg fikk snakket med dem. Senere, på toget til Yorkshire, googlet jeg meg fram til fuglemannen jeg hadde sett. Han het Max Bell og var hyret inn av stasjonen for å skremme bort duer. Max hadde i alt fem hauker.To spurvehauker for å skremme skjærer og tre Harris-hauker som var spesialister på å jage duer. Det var den ene av dem jeg hadde sett på King’s Cross.

Etter en uke nord i landet dro jeg tilbake til den vedvarende hetebølgen i London. Denne gangen med den ikke helt gjennomtenkte planen å finne Max og spørre om jeg kunne få holde fuglen hans. En hauk veier rundt en kilo. Det er en betydelig mengde nifs fugl. Jeg var nok blitt gal. Kanskje radikalisert.Vemmelse overfor duer hadde drevet meg til å sverme for hauker.

Baristaer, rengjøringspersonale, vektere og avisselgere på King’s Cross kikker sjelden opp fra arbeidet. I alle fall vet de forsvinnende lite om haukelivet på stasjonen. Jeg brukte min siste feriedag til å henge rundt pølsesjappa og blomsterbutikken på King’s Cross for å reparere min fuglefobi, men ingen Max og ingen hauk dukket opp, og ingen jeg spurte hadde kjennskap til dem. Det skal de likevel ha, haukene og Max, jeg så ikke så mye som stjerten av en due heller.

Foran mitt neste Londonbesøk, i desember, hadde jeg fortsatt ikke kastet fra meg ideen om å briljere med en rovfugl på armen. En måneds tid før reisen tok jeg derfor kontakt med Contractors Office på King’s Cross for å høre om de visste noe. Jeg fikk en hyggelig e-post fra en dame som kunne fortelle at hauken som holdt stasjonen ren for duer sammen med Max, het Pluto. Jeg fikk oppgitt et tidspunkt for når de skulle patruljere. Det var likevel noe som ikke stemte da jeg kom dit. Duene drev og hadde seg på trafikktavlen. De bæsjet på kafébordene, kurret i takbjelkene og snublet ubetenksomt rundt på sporene og flakset opp i ansiktet på barn og bestemødre og dresskledde pendlere. Inne på The Contractors Office var det lite hjelp å få: «Max? No, he’s left. There’s a new contractor now.» Så var den samtalen over. Dratt? Hvor?

Var dueskremmingen satt ut på anbud? Hadde de ansatt en billigere og mer slurvete hauk?

Det skulle være en triumf. Fugleskeptikeren skulle stå på King’s Cross Station med hauken Pluto på armen. Jeg skulle overvinne min redsel for nebb og vinger og klør, jeg skulle bli avfotografert og høste applaus. Den nådeløse engelske markedsmekanismen kom i veien.

Ifølge en nettside for fobikere er tannlegeskrekk den aller mest utbredte fobien i Norge. På andreplass finner vi sosial fobi og deretter følger høydeskrekk. Edderkopper er på fjerdeplass og angst for blod på femte. På tiendeplass ligger fonofobi. Telefonskrekk. Og det er her det har klusset seg til for meg. Den ene fobien har spent ben for muligheten til å bli kvitt den andre. Neste gang jeg er i London og skal overvinne min fugleskrekk, må jeg først tørre å snakke med fremmede i telefonen. For å få slutt på bomturene. Jeg skal starte øverst på listen av alle som heter Max Bell og ringe én etter én. Og når jeg har funnet ham, skal jeg spørre om å få holde Pluto.

En skjære har landet på balkongrekkverket utenfor. Mens jeg har skrevet dette, har det blitt skumring, og lyset har sluttet å virke i metodistkorset. Skjæren skvaldrer med broren sin oppe på taket og kikker vaktsomt inn vinduet mitt. Jeg vet ikke hva den har å si om meg. Jeg vet bare hva de sier om skjæren i England. De sier at den har en dråpe av djevelens blod under tungen.