Kjersti skriver om ting hun ikke kan

­Det kan nok ikke kalles en farsott, men fenomenet dukker oftere og oftere opp på radaren min. Floating. Eller flyting, for å dra språket ned til menneskene. Noen i twitterfeeden min har prøvd det. Noen relativt utålelige bloggere har selvsagt også prøvd det. Spillnerder, folk som sjelden ser dagslys og ikke akkurat kan kalles helsebevisste, sier de gjør det flere ganger i måneden. Wall Street Journal har skrevet om det. At gründere og bedriftseiere jevnlig kler av seg dressen og flyter nakne rundt i en mørk tank som minsker stress og øker evnen til å ta beslutninger. En fyr som satt ved samme bardisk som meg en tidlig søndagsettermiddag og overhørte at jeg snakket om at jeg var blitt nysgjerrig på fenomenet, og at jeg vurderte å legge meg inn i en eggformet floatingtank nede på Sagene, kunne informere meg om at flere av hans mer lugubre kompiser liker å koste på seg et par timers flyting i ny og ne. «Det skjer morsomme ting i hjernen når man er vektløs», mumlet han ned i repareringspilsen sin. Det var kanskje det som avgjorde saken for meg. Jeg finner ofte veien betryggende når folk med ølmage og en melankolsk grunnholdning til livet har gått foran. Drevet av en dose nysgjerrighet og en dæsj generell avsky for helseog velværeindustrien, jeg som ikke engang kan ta meg en kopp urtete uten å kjenne at jeg vemmes, bestilte jeg time i et floating-egg.

Konseptet er enkelt. Flytetanken er en lysog lydtett kapsel fylt av høykonsentrert, kroppstemperert saltvann.

Et opphold i en slik tank beskrives gjerne som en snarvei til dyp avspenning. Akademia kaller det «Restricted Environmental Stimulation Therapy», og i science fiction hender det at isolasjonstanken figurerer som en portal til alternative virkeligheter. Det var John Cunningham Lilly, en amerikansk nevrolog, psykoanalytiker og åpenbart noe av en eksentriker, som oppfant den aller første isolasjonstanken i 1954. Målet var å ta bort alle ytre stimuli fra sinnet og hjernen. Isolasjonstanken var mørk og lydtett med varmt saltvann, der forskningspersonene, som ofte var Lilly selv og en kollega, kunne flyte i lange perioder i sensorisk isolasjon. Noe senere skal Lilly ha hevdet at han kunne ha samtaler med utenomjordiske vesener inne i isolasjonstanken, og på 60og 70-tallet utførte han gjerne sansedepriveringsforsøk på seg selv under påvirkning av LSD og ketamin – og dokumenterte alt sammen nøye. I tillegg var han opptatt av menneskehjernens kommunikasjon med delfiner ‒ og innledet etter hvert en serie eksperimenter med inntak av psykedeliske stoffer kombinert med opphold i isolasjonstanken både med og uten selskap av nettopp delfiner. Jeg synes sånt er artig lesning, men det virker nok som dagens kommersielle floatingsentre gjør seg visse anstrengelser for å løsrive seg fra hippeog New Age-vibbene som lenge har heftet ved floatingmiljøet. «No mumbo or jumbo here», skriver et av sentrene på nettsiden sin, og jeg finner også en artikkel med overskriften «Floating: It’s For Real, It’s Good For You, And It’s Not Just For Hippies».

Det begynte skikkelig dårlig. Klokka åtte om morgenen tikket det inn en sms fra floatingsenteret, som skulle minne meg på min timebestilling senere på dagen. Den vekket meg, og jeg ble dritsur. Lenge. Avspenning, my ass. Jeg hadde faktisk tenkt å sove til klokka elleve den dagen, og jeg var fortsatt småirritert da jeg ankom flytinglokalene noen timer senere. Jeg kikket mistroisk på damen i flytingresepsjonen og antok at hun ville holde en liten leksjon i helsegevinstene et opphold i floatingegget ville gi. Eller at hun i det minste ville gi meg en slags nyreligiøs peptalk.

Det skjedde ikke. Hun ga meg en introduksjonsbrosjyre med praktisk informasjon og råd: Man bør ikke være nybarbert i egget, for saltet kan svi på irritert hud. Har du skrubbsår, bør du smøre vaselin på før du legger deg ned i vannet. Slike ting. Og: «Det finnes fire knapper inne i egget. Den hvite er til lys. Den svarte styrer luken. Den rett over hodet ditt er til å skru av og på musikk. Den røde er alarm.» Jeg ble blid. Dette var tøft. Dette var James Bond. Jeg satte meg i den sandfargede sofaen i forværelset og ventet mens hun klargjorde egget mitt. Det var lav, litt creepy avslapningsmusikk i lokalet og en bok av John Cunningham Lilly på et lite glassbord ved siden av meg: The Deep Self. Consciousness Exploration in the Isolation Tank.

En floatingtime varer i minimum 75 minutter, inkludert dusjing før og etter oppholdet i egget. Floatingguruen (ja, de kaller seg det) viser deg rommet som du får helt for deg selv, og forklarer pedagogisk hvordan det hele forløper. Deretter styrer du alt selv. Egget står midt i rommet med luken åpen og det strømmer et blålig lys ut av det. Du kler deg naken, dusjer, putter propper i ørene, og kryper oppi egget der du skal utsettes for så få sanseinntrykk som mulig.

Jeg startet likevel med å ha lyset på inne i egget, for jeg har en jævel av en hjerne. En sånn som hvisker «hadde det ikke vært skummelt hvis ...», og så varter opp med fæle ting. Et lite øyeblikk, akkurat da jeg satte meg ned i vannet, var jeg også bekymret for om den omfangsrike stjerten min ville sope borti bunnen under flytingen, som en slags hån fra elementenes side. Men i det samme jeg la meg bakover i anbefalt flyteposisjon, spratt hele mitt legeme opp i vannskorpa og duppet nokså ubekymret i overflaten. Så jævlig typisk meg å få prestasjonsangst inni et egg. Etter få minutter slo jeg av lyset uten å tenke særlig over det mer. Noe uventet, strevde jeg med å ligge rett i egget. Jeg hadde en lei tendens til å havne på skeive og skumpe borti eggveggene. Sånn går det når man ikke er festet i en navlestreng. Men da vannet roet seg, ble jeg liggende stabilt i midten av det nye rare universet, hvor man får en illusjon av at ingenting har en begynnelse og ingenting har en slutt. Lufta, kroppen, vannet. Etter en stund ble også hjerteslagene mine tydeligere, nesten høylytte. Og pusten. Jeg var forkjølet, nesa mi surklet, omtrent som om et lite dyr skulle ha sneket seg inn i egget sammen med meg. Jeg fikk tid til å begynne å like å ligge der. Jeg fikk tid til å miste følelsen av tid. Og jeg begynte å få en følelse av autoritet. Det var ingen å måle seg mot her. Ingen som fortalte om jeg var flink eller ikke. Ingen måter å feile på, ingen måter å overbevise på. Jeg beveget en tå og kjente at jeg beveget en tå. Og følte meg tilfreds med bevegelsen alene. Det var som å vise finger til hjernen: Hei, gjett hva! Det er en ny logikk i byen!

Etterpå, nyklekket og lyserød, gikk jeg på bar. Mitt andre egg for dagen, kan man si. Ikke lenger vektløs, men med den samme følelse som jeg noen ganger har når jeg har skrevet dikt. Når jeg har karet meg til innsiden av poesien, der den vante logikken ikke lenger gjelder, og jeg har fått lov til å holde på uten å bli avbrutt av en eneste fornuftig tanke, og så kommer krypende ut, skjerpet og nysgjerrig på menneskene.