Jeg er en svart kvinne
«Min far, Carl Netlock, var mulatt. Hans hår var kruset og mørkt kaffefarvet, hans hud brun som et snit i ny mahogny.»Vraa, Mich: Faith (2018), s. 33. Dette skriver Faith Netlock i dagboken sin, 5. april 1917. Faith er en fiktiv kvinne og altså mulatt. Hennes forfatter, danske Mich Vraa, er verken kvinne eller farget. Han er så hvit som tenkes kan.
Har en hvit mannlig forfatter, hjemmehørende i en tidligere kolonimakt – og som aldri har vært utsatt for seksuelle eller kulturelle overgrep – lov til å gi seg i kast med et tema av så brennbar karakter som kolonialisme? Kan han det, uten samtidig å gjøre seg skyldig i tyveri av intellektuell eller kulturell eiendom?
Det finnes to typer virkelighetslitteratur. Den dominerende, helt siden Karl Ove Knausgård utga første bind av sin kamp, handler om norske forfattere minutt for minutt, helt fra tenårenes første runk og kladdebok med dikt, og like frem til andre ekteskap, tredje selvmordromantiske fantasi og første terapitime. Bøkene gir anledning til refleksjoner over egen hverdag – velskrevne og ofte navlebeskuende.
Og så finnes det en annen virkelighetslitteratur. Den handler om verden utenfor stuevinduet. Århundrene som ligger bak oss, og virkeligheten vi har om oss på alle kanter – i alle verdenshjørner – og som har gjort oss til dem vi er. I Danmark virker det som denne litteraturen har gode vekstvilkår, men den har også ført til debatt. Eksempelvis kan nevnes Mich Vraas romaner om fargede vestindiere og Kim Leines romaner om grønlendere. I bøkene til disse to hvite, mannlige forfatterne skildres så vel kvinner som menn av annen etnisitet enn opphavsmennene, med den største selvfølge.
Dette er ikke uproblematisk. Noen skuler til Edward Said, og spør: Skal ikke heller forfattere skrive om mennesker som likner en selv? Hvilket fører til et motspørsmål, som ikke er blitt stilt på en stund: Må karakterene til hvite, mannlige forfattere likne dem selv?
Vraas og Leines romaner har satt i gang en diskusjon i Danmark om kulturell kontekst og strukturene som, lenge etter at koloniene ble selvstendige, stadig gir kolonialismen god grobunn.
POLITISK KORREKT HYPERSENSITIVITET?
Diskusjonen foregår andre steder også. Lionel Shriver, forfatteren av romanen We Need to Talk About Kevin (2003), gjestet Brisbane Writers Festival i september 2016, og skapte skandale da hun hevdet at litteraturen led under politisk korrekt hypersensitivitet. Hun advarte mot å begrense litteraturen og minnet om at diktning per definisjon er usann, hvilket gir forfatteren rett til å portrettere tilværelsen slik hun finner det formålstjenlig.
Mens hun ennå sto på talerstolen, reiste flere tilhørere seg og gikk. Blant dem sudanesiskeYassmin Abdel-Magied. I et lengre innlegg i The Guardian mente hun at Shrivers tale «dryppet av raseoverlegenhet»,www.theguardian.com/commentisfree/2016/sep/10/as-lionel-shriver-made-light-of-identity-i-had-no-choice-but-to-walk-out-on-her. og med det var problemet på dagsordenen igjen: Hvor går grensen for hvilken kulturell virkelighet forfattere har lov til å beskrive? Samtidig som spørsmålet griper tilbake til debatten rundt Saids Orientalismen, tangerer det det danske ordskiftet, og er med respekt å melde så brennbart at man lett kan henfalle til ideen om at vår egen virkelighetslitteraturdebatt neppe kunne dukket opp andre steder enn i verdens rikeste og fredeligste, kanskje også kjedeligste utkant.
Orientalismen er et generaloppgjør med Vestens hang til å eksotisere det som ligger utenfor egen kulturkrets. Da boka utkom i 1978, fikk den slikt gjennomslag at selv antropologer for en stund vegret seg for å utforske det fremmedartede.Var det noe de ikke ville bidra til, så var det nettopp å opprettholde skillet mellom «oss» og «de andre».
Siden den gang har både kunstnere og sosialantropologer summet seg, og da diskusjonen flammet opp i kjølvannet av romanene til Leine og Vraa, spurte lektor i interkulturelle studier ved Roskilde Universitet, Lene Bull Christiansen, om en privilegert forfatter skal være avskåret fra å skrive om en ikke-privilegert person, og svarte selv: «Koloniseringen fortsetter på alle mulige nivåer, med det man kaller tyveri av intellektuell eiendom.»Kristeligt Dagblad, 23. september 2016. Vraas og Leines litterære praksis er nettopp hva mange av de tidligere kolonienes intellektuelle – med henvisning til Said – vil kalle tyveri. Mich Vraa låner gjennom hele sin vestindiatrilogi stemme til kvinnelige, svarte hovedpersoner. Kim Leine skriver så innforlivet om grønlandske forhold at visste man ikke bedre, kunne man ta ham for å være inuitt. Lene Bull Christiansen advarte mot konsekvensen av å holde sin sti ren. Resultatet, mente hun, ville bli fastlåste kulturelle identiteter, mens forsøket på å utforske den livsverdenen som er vårt felles eie, kunne gå tapt.Ibid.
N-ORDET OG KUNSTENS FRIHET
Etter at europeerne begynte med afrikansk slavehandel på 1400-tallet, mistet det latinske niger gradvis sin opprinnelige betydning, og ble i århundrene som fulgte, mettet med ny mening. Mennesker av lokale stammer opphørte å være Dahomey, Ashanti,Yerouba. De ble negre. I Jordens fordømte (1961) skriver Frantz Fanon at kolonisatoren har rett når han sier at han kjenner negeren, for kolonialismen skapte negeren. Ordet neger ble ensbetydende med å være egnet for kjøp og salg, kort sagt, egnet for slaveri.
Hvit eller svart – kolonialismen er menneskehetens felles kulturelle virkelighet. Dette er det uskiftede boet forfattere kan hente romanstoff fra. Slik kunsten ikke må la seg begrense av hudfarge, må den ikke la seg begrense av kjønn, for verden er sannelig mer mangfoldig enn man kunne tro.
Dette mangfoldet sitter i ryggmargen til dem som på daglig basis baler med å låse opp kulturell identitet og utforske den livsverdenen som er menneskets felleseie.
Hva jeg vil frem til, er at uavhengig av hudfarge, kjønn eller seksuell orientering, hvilken minoritet eller majoritet vi tilhører, så er vi alle løvblad på samme stamtre.
Hva den ene har opplevd av seire og nederlag, er den andres nederlag og seire. Hvite og svarte – han, hun, hen og alle andre – er knyttet til hverandre gjennom arv og skjebnefellesskap, og om kunsten er fri, utforsker vi hverandres ståsted i tilværelsen.
GULLIKSENS BURKA
Ofrene for slavehandel, fraktet på slaveskip rundt omkring til verdens havnebyer – hvor gratis arbeidskraft ble auksjonert bort og siden spredt for alle vinder – ble frastjålet alt. De havnet nederst i kolonisamfunnenes hierarki. Aller nederst befant kvinnene seg. Deres etterkommere vil ikke at også deres historier skal frastjeles. De har en hellig gral, og i den ligger kultur, tradisjon, språk, historie, alt hva kolonialismen tok fra dem.
Yassmin Abdel-Magied er en aktpågivende og militant overfølsom gralsvokter. Hun ser med avsky på hvite med rastafletter, indianerfjær, samekofte:
Dressing up as «Another culture», is racist, and an act of privilege. Not only does it lead to offensive, inaccurate, and stereotypical portrayals of other people’s culture [...] but is also an act of appropriation in which someone who does not experience that oppression is able to «play» temporarily, an «exotic» other, without experience any of the daily discriminations faced by other cultures.www.bitchmedia.org/post/costume-cultural-appropriation. Geir Gulliksen tas av mange til inntekt for det norske dogmet om at en forfatter bare kan skrive om det som ligger innenfor egen intimsfære. Iblant hender det likevel at han prøver seg på nye felter, og i Samtiden nr. 2–2018 skildrer han en fottur gjennom Oslos gater, kledd i burka. Han vil «undersøke hvordan det føles». Han innrømmer å føle seg «som en forbryter», men gjør det likevel. Hvor stammer denne forbryterske følelsen fra? Opplevde han seg faktisk som tyv? Av andres kulturelle eiendom? Det kan være det samme, for han «følte [seg] ekstremt kvinnelig der [han] gikk».Gulliksen. Geir: «Bruke burka», Samtiden nr. 2–2018, s. 104–105. Var Geir Gulliksens burkaeksperiment noe så uskyldig som at han ville undersøke en ekstremfeminin side ved seg selv, og for å gjøre det iførte seg eksotiske gevanter? Var det et aktverdig forsøk på å tre inn i en annen kulturell kontekst enn hans egen? Eller var det ganske enkelt et utslag av ureflektert, rasemessig overlegenhet, «an act of appropriation»? Var det «an act of privilege» som tillot ham «en tydeligere identitet enn før», slik han skriver? Hva tenker mon tro gralsvokteren, den hypersensitive Kvinnegruppa Ottar om følgende:
«Jeg følte meg ekstremt kvinnelig der jeg gikk.» Kanskje eksperimentet er en videreføring av tanken som hovedpersonen i Gulliksens roman Bøyde knær (2012) gjør seg når han legger seg til å sove et sted i Kenya, og kjenner på det enorme og skremmende nattemørket. Etter å ha fundert litt kommer han frem til at det ikke er natten i seg selv han er redd for, men å være alene i den, fordi mørket gjør det umulig å vite hvor en selv begynner og slutter,
«som om alt som rørte på seg eller ikke i dette tette svarte mørket like gjerne kunne være meg selv. Fordi det ikke var noen andre der som satte en grense for hva som var meg [...] Jeg var redd for at det ikke fantes noen ende på meg, på hva jeg kunne være og hva jeg kunne bli».Gulliksen. Geir: Bøyde knær (2012), s. 89.
MIN METODE
Min romanserie Vestindiakvintetten vil, når siste bok utkommer, ha hatt seks hovedpersoner. En av dem er en hvit mann, pioneren Johannes (Paradisets elendige, 2016). En annen er en svart mann, rømlingen Benjamin (En elv gjennom havet, 2019). De resterende fire vil være fargete kvinner.
En gang for lenge siden skrev jeg en bok med handling fra et førkolonisert Madagaskar, romanen Tabu (1993). Hovedpersonen, Nakéhe, er ei jente på flukt med sitt nyfødte barn. Da jeg første gang presenterte ideen for redaktøren min, var hans første reksjon: – Feil tid. Feil kultur. Feil kjønn.
Nå har jeg gjort den svarte jentaTahiry til hovedperson i romanen I slaktemåneden, som utkom i fjor. I den forbindelse var jeg til stede på seminaret «Vestindien kommer til Borreby» i Museum Vestsjællands regi. Det samme var den danske teaterregissøren Lotte Faarup. Hun arbeider med teaterforestillingen Sukker. I en bisetning under sitt foredrag skyter hun inn at svarte ikke lenger vil sitte rolig og se sin historie stjålet.
Utrolig nok, først nå demrer det for meg: Nesten hele mitt forfatterskap er et tjuvtokt mot intellektuell eiendom.
Hvordan kan jeg gjøre det?
Jeg kan ikke vite hvordan noen opplevde tilværelsen for 300 år siden, men avgrunnsdypt nede i den hukommelsen som er avleiret i knokler og blod, mener jeg at denne kunnskapen slumrer, og ved hjelp av research kan jeg prøve å vekke den. Det er kunstens oppgave å prøve. Og så har man artefaktene å støtte seg til: jernskrammelet, lenker, brennjern, sukkerkniver, blikkrus, musikkinstrumenter. Det går an å dikte et liv over disse funnene, og det går an å si at arven de representerer er menneskehetens felleseie, at boet er uskiftet, og at man ikke må være etterkommer av ofrene for slaveriet for å ha arverett. Man kan gå så langt som til å påstå at vi andre, vi som deler hudfarge og kjønn med forbrytelsens gjerningsmenn, har en særskilt plikt til å forske på dette, ikke bare som faghistorikere, ikke bare som hvite, men som kunstnere, som svarte kvinner. Kunsten skal gjenskape mennesket, gjenreise mennesket, slik det var og er, og slik det tok og stadig tar inn over seg verdenen det er prisgitt.
I Etikk i litteratur og film skriver Jakob Lothe: «Ved å framstille og dramatisere det som kunne hende, kan diktaren med estetiske verkemiddel involvera lesaren ved å aktivere ikkje berre tanken, men også evna vår til innleving og empati.»Etikk i litteratur og film (2018), s.14. Fordi leseren inviteres inn i et rom der «ulike handlingsalternativ og konsekvensene av dei» prøves ut, utvides perspektivet, og leseren inviteres til «etisk refleksjon».Ibid. S. 14. I sitt reisefølge hadde gamle dagers oppdagere og vitenskapsmenn kunstnere med.Tanken var – og den var god – at disse bidro med et annet perspektiv på faktiske funn. Det er dette perspektivet vi mister hvis hvite menn ikke kan skrive om svarte kvinner. Det er dette for eksempel holocaust-overlevende og andre går glipp av når de mener at det «ikkje berre er feil, men etisk problematisk og kanskje jamvel forkasteleg å bruke Holocaust litterært».Ibid. S. 34. Og dette er det norsk litteratur, hånd i hånd med den tredje verdens gralsvoktere, går glipp av når kunsten lenkes til kunstnerens privatliv.
Å BLI EN SVART KVINNE
Vestindiakvintetten vil forstå kolonisamfunnet til bunns. Jeg trekker veksler på alt som finnes av nedarvede minner, skriftlige kilder, arkiver. Selv med min hvite hud og kjønnsorganet utenpå kroppen forsøker jeg å tenke som svart kvinne, oppleve slavetilværelsen som svart kvinne, bli svart kvinne. Etter å ha arbeidet med denne romankvintetten siden 2016 kan jeg med en viss rett si: Jeg er en svart kvinne.
I et essay om Bøyde knær skriver Vagants redaktør Audun Lindholm: «Er det ikke nettopp dette, å få oss til å se med andre menneskers blikk, som har vært et av (den moderne) romanens fremste bidrag til menneskets utgang av dets selvforskyldte umyndighet.»«Bevegelige vesener». Vagant nr. 4–2012. Med dette som utgangspunkt er det klart at Geir Gulliksen kan avlegge virkeligheten et besøk kledd i burka, og jeg kan forlate hjemlandets provinsielle krangel om virkelighetslitteratur, for heller å utforske virkeligheten slik den tar seg ut for en svart kvinne. Men påkledning og diktning må gjøres med alt det etiske alvoret som skal til for at rasismen som svarte kvinner har vært og stadig er utsatt for, skal bli anskueliggjort.