Hvordan skrive «Stovner»?
Resepsjonen av Zeshan Shakars debutroman Tante Ulrikkes vei (2017) har vært overveldende. Boka om to unge menns vei ut i livet fra blokkene på Stovner ble av kritikere i de aller fleste riksdekkende aviser hyllet som en svært sterk roman, en triumf, et unikt innblikk i det moderne, flerkulturelle Norge. Da Shakar ble tildelt Tarjei Vesaas’ debutantpris i 2018, var suksessen et faktum. Og ikke bare hos kritikerne: Boka er allerede trykt opp i tjue opplag (åtte innbundet og tolv i pocket), noe som viser et sterkt nedslag også blant det brede boklesende publikum, der den til stadighet trekkes fram i anbefalinger og diskusjoner, eller som en verdifull referanse for å lodde samtiden. Siden utgivelsen har forfatteren vært på forsiden av A-magasinet i anledning en lengre reportasje om Groruddalen, og flere av billettene til teaterversjonen av boka (den settes opp på Oslo Nye i juni i år) er allerede «revet vekk».To medlemmer av SV har foreslått å dele ut Tante Ulrikkes vei til alle representanter på Stortinget (forslaget ble nedstemt). Det hele toppet seg da Shakar høsten 2018 ble invitert til å samtale med Jonas Gahr Støre under litteraturfestivalen God natt, Oslo. Alt dette viser hvilken betydning romanen tilkjennes i og av norsk offentlighet. Med andre ord: Tante Ulrikkes vei er en «viktig bok».
Hvorfor? De fleste omtalene unnlater ikke å nevne bokas betydning, ingen tydeligere enn Erle Marie Sørheim, som i Dagbladet mente at den kanskje var «høstens viktigste bok».Dagbladet, 14.10.17. Men Sørheim er kun en av mange: Opplevelsen av at boka er viktig synes å være hovedgrunnen til kritikernes hyllester. Men hva gjør at romanen oppleves som viktig? Hva skal til for at en roman oppfattes som så betydningsfull at den blir årets viktigste bok?
Den er viktig, kan det virke som, fordi den representerer noe.Ved å la to ungdommer med minoritetsbakgrunn føre ordet fra Stovner, en av de mest omtalte og minst besøkte bydelene i Oslo, gis leseren – og dermed offentligheten – privilegert innsyn i en fremmed verden: en verden av blokker, navere, innvandrere, kebabnorsk, vold og islam, skal vi tro mediedekningen. I og med dette innblikket framstår Shakars roman ikke kun som en miljøskildring, men også som et politisk skrift, en bok med sprengkraft i en offentlighet der spørsmål om innvandring, integrering og religion er brennbare temaer – og spesielt når fyndordet «islam» er innblandet. Her finner Tante Ulrikkes vei sin betydning og viktighet: Den kan antas å representere noe, gi innblikk i noe, og dermed mene noe om Norge og den norske selvforståelsen.
Spørsmålet om representasjon er imidlertid ikke helt enkelt. Parallelt med framhevingen av bokas kvaliteter har flere kritikere koblet Tante Ulrikkes vei til forestillingen om «den store innvandrerromanen». Gitt at Norge er et flerkulturelt samfunn – noe som ikke sjelden vektlegges i mediene, både med positive og negative fortegn – har det, siden mennesker fra andre kulturer ble synlige i offentligheten, og siden ideen om det globale Norge slo gjennom for fullt, tilsynelatende eksistert et (u)uttrykt begjær etter en roman som kan innkapsle den nye tiden: en «innvandrerroman». Ikke at slike bøker ikke er blitt utgitt tidligere: Khalid Hussains Pakkis (1986) regnes gjerne som den første, mens særlig Maria Navarro Skarangers Alle innvandrere har lukka gardiner (2015) har blitt løftet fram i seinere tid. Når Shakars debut så omtales som «den store innvandrerromanen» av Merete Røsvik, først i Dag og Tid og deretter i Klassekampen, kan man imidlertid få følelsen av at begrunnelsen sitter sterkere, at boka rett og slett oppfyller flere kriterier. Røsvik bemerker at:
Shakar er [...] den som best lever opp til forventingane termen «den store, norske innvandrarromanen», skaper. Ein term vi sikkert har henta frå ideen om «the great American novel»: Han gir oss ei episk skildring av oppvekst i eit berykta sosiokulturelt miljø aust i Oslo, og illustrerer korleis klimaet for muslimar i Noreg endra seg etter terroren 11. september 2001. Samstundes skriv han fram noko universelt menneskeleg som folk i alle land kan kjenne seg igjen i.Dag og Tid, 5.1.18. Røsvik er innforstått med termens forslitthet, men bruker den likevel som forståelsesramme. Romanen blir en tekst som på samme tid favner om livet på Oslos østkant og skaper gjenkjennelse på tvers av etnisitet og sosialgeografisk plassering. Her ligger også noen av de mest slående likhetene mellom Shakar og en av hans tydeligste litterære forløpere, Lars Saabye Christensen, hos hvem miljøog tidsskildring står vel så sterkt som karaktertegning, samtidig som gjenkjennelsen – slik var det! – forankrer leseopplevelsen på tvers av potensielle skiller. Nettopp spørsmålet om gjenkjennelse er presserende i tilfellet Tante Ulrikkes vei. For tross fremmedheten som innvandrerroman-begrepet målbærer – det forutsetter manglende tilhørighet – er romanen svært gjenkjennelig også for den gjengse leser. Som bokhandler har jeg hørt utallige middelaldrende mennesker fortelle om hvordan de så seg selv i romanen, kjente igjen livets bevegelser, kjente igjen Norge og byen de bor i, for ikke å si kjærligheten og usikkerheten. Framstillingen av livet på Stovner er å forstå som en representasjon: Slik er det!
I nesten hvert eneste intervju han har gitt, har Shakar blitt konfrontert med spørsmålet om Tante Ulrikkes vei er en innvandrerroman. Stadig vekk er responsen den samme: Nei. Innvandrerroman-begrepet framstår som tøv, all den tid bokas hovedkarakterer, Mo og Jamal, begge to er født og oppvokst i Norge: På tross av deres foreldres bakgrunn er de ikke innvandrere. Ikke dermed sagt at forståelse for kritikernes bruk av begrepet mangler, men i et intervju bemerker forfatteren:
Jeg skjønner hvor de vil hen, siden det er en bok som går ganske eksplisitt inn på det å ha minoritetsbakgrunn. Samtidig blir det helt feil. Dem det handler om, er jo født i Norge. «Urban litteratur», den merkelappen kunne jeg kanskje levd med, men «innvandrerroman»? Jeg er litt lei av det, egentlig.Var det ikke sånn man snakket i 1995? Jeg tenker på romanen min som en norsk historie fra det moderne Norge. De er jo ikke innvandrere i seg selv.Dagsavisen, 17.3.18. Snarere enn en innvandrerroman er Tante Ulrikkes vei for forfatteren en roman om å vokse opp i Norge: med minoritetsbakgrunn, ja visst, men som en del av samfunnet, og ikke som et utskudd. At Mo og Jamal har innvandrerforeldre, endrer ikke det faktum at de selv er norske; foreldrenes erfaringer er ikke deres egne. Tanken om at boka fungerer som en representant for Stovner, eller for Oslo øst, stikker riktignok dypt, men er ikke uproblematisk. I Vesaas-talen som ble trykt i Dagbladet, passende nok kalt «Ambassadørens problem», utdyper Shakar tankene omkring litteratur og representasjon, med henvisning til rollen Tante Ulrikkes vei og dens forfatter har fått i offentligheten:
Jeg var stolt over å representere Stovner i møte med lesere og journalister. Jeg ville representere. Jeg fikk det som jeg ville. Etter at boka kom ut, har jeg representert i aviser, på TV, på bokbad. Jeg har representert fra Odda til Furuset, men det hender oftere og oftere nå at jeg tar meg selv i ikke å ville representere mer. At jeg føler meg innestengt av det. Som om jeg bare tråkker opp de samme sirklene og svarer på de samme spørsmålene.Dagbladet, 29.5.18. Representasjon er ikke til å unngå: Idet man hever stemmen fra et gitt område, vil man ganske fort oppfattes som en representant for dette området. Dette er noe man kan omfavne eller avvise. Men at denne representasjonen blir som en tvangstrøye å regne, i og med at boka og forfatteren automatisk, liksom av nødvendighet, tas til inntekt for Stovner, østkanten og minoritetsungdommen i Oslo som helhet, viser problemet med å skulle tilskrive en roman å representere et bredt felt. Romanen er i første rekke en tekst, et litterært arbeid med et innhold som bærer i seg sosiale og politiske implikasjoner, og ikke, som Shakar bemerker, «en artikkel i Store norske leksikon».
REPRESENTASJONENS PROBLEM
Spørsmålet som melder seg er altså: Hva er forholdet mellom representasjon og resepsjon? Bernhard Ellefsen framhever i Morgenbladet at boka er viktig, «ikke fordi den representerer noe eller noen, men fordi den er en virkelig sterk roman», og at den litterære formen, altså en moderne brevroman der fortellerne Mo og Jamal gis rom til å uttale seg fritt og uhindret, elegant lar romanen unngå representasjonens tvang.Morgenbladet, 10.11.17. På den andre siden har Røsvik i Klassekampen anklagd Ellefsen for å feillese, da hun mener boka nettopp gjennom sine karakterer «viser ein klar intensjon om å representere, på hip hop-måten». Med det henviser hun til stoltheten og æreskodeksen som skildres i ungdomsmiljøet på Stovner, som viser en kontrær holdning til omverdenen: «Om de ikkje vil ha meg som eg er, skal eg faen ta bli endå meir av det de ikkje likar og bevise at eg ikkje berre er like god som dykk, eg er betre!»Klassekampen, 20.1.18. De to lesningene, som synes å avleire to sjikt i resepsjonen av Tante Ulrikkes vei, er ikke gjensidig utelukkende, men jeg får inntrykk av at man i bestemmelsen av bokas viktighet faller ned på enten det ene eller på det andre: Enten er boka viktig og god på grunn av forfatterens håndverk alene, eller den er viktig i egenskap av dens representerende funksjon – altså litterær kvalitet og politisk slagkraft på hver sin side av gjerdet.
At svaret finnes et sted midt imellom, synes innlysende. For selv om Shakar bemerker at boka «så tydelig representerer noen», tar jeg meg under lesningen i å tenke at det neppe er som Røsvik hevder, at boka i seg selv representerer noe, selv om den gjerne – og forståelig nok – tas til inntekt for nettopp dette. Ei heller er det sannsynlig at den kun er god grunnet litterære kvaliteter; for selv om Shakar uttrykker at han ønsker å unngå innvandrerforfatter-stempelet, er han likevel klar på at boka er skrevet for dem som manglet den – en generasjonsroman fra Stovner som kan favne de mange livene som leves der, som en etterlengtet videreutvikling av Saabye Christensens utallige generasjonsromaner fra Skillebekk og den velsituerte middelklassens nostalgiske ungdomstid. Men selv om skrivinga har en uttalt motivasjon, mener Shakar den likevel ikke er representativ for publikumet den er skrevet for: «Jeg kan bare svare for meg sjøl. Jeg forteller bare én av over 30 000 Stovner-historier.»Dagsavisen, 17.03.18. Her ligger representasjonens problem: Den kan ikke favne alle, kan aldri strekke til, om man så aktivt forsøker eller ikke.
Spør du meg, er det springende punktet i Tante Ulrikkes vei derimot, foruten forfatterens åpenbare skrivekyndighet, dens tematisering av representasjon. Og det er nettopp denne tematiseringen som synes å gjøre boka udefinerbar blant kritikerne, som nært sagt tvinger fram ulike sjikt i resepsjonen: At den ikke representerer per se – og hva gjør vel det? – men at den framstiller representasjonens problem, i og med hvordan Mo og Jamal, to norske ungdommer med minoritetsbakgrunn, erfarer den norske offentlighetens medieframstilling av Stovner, av islam og den vide verden. Jeg kunne sagt: Romanen er på samme tid både representerende og ikke-representerende; Shakars representasjon av området viser at representasjonen ikke er gyldig, at den er en myte – på samme måte som «den store amerikanske romanen» og dens provinsielle avlegger, «innvandrerromanen», er mytiske forestillinger.
Ett av de grunnleggende spørsmålene i Tante Ulrikkes vei er nettopp representasjonen i media av minoriteter, innvandring og såkalte utsatte bydeler. Hvordan foregår den? Hvem skaper representasjonene, hvem blir representert? Bokas to hovedpersoner, Mo og Jamal, opplever å møte et samfunn som allerede på forhånd har definert dem. De erfarer begge hvordan representasjonen av «dem», og av «deres sted», innvirker på deres liv og selvforståelse. Reaksjonene er fysiske så vel som sosiale. For Mo, den skoleflinke outsideren som bruker store deler av romanen på å distansere seg både fra Stovner og fra klassekameratenes gutta-kultur, fester hans sosiale avstamning seg lik en sykdom i kroppen, noe som bokstavelig talt ender i mageknip: Stadig vekk, i pressede situasjoner, fylles han av gass – en nokså billig, men svært effektiv metafor for det indre trykket han opplever når representasjonene synes å hagle om ham. Dette gjelder i de fleste situasjoner han forteller om i boka, fra studiestart på Universitetet i Oslo til fester og møter med majoritetsnordmenn og med kjærligheten. Men Mos mostand mot å bli satt i bås viser seg tydeligst i kjølvannet av en lokal tragedie hjemme på Stovner. Når en av jentene i nabolaget, Farah, blir myrdet av sin egen bror og det som framstilles som et æresdrap, settes søkelyset på bydelen og den antatte gettokulturen der. Mo opplever mediedekningen som feilaktig:
Du vet sikkert det her, for historien har gått hundre ganger på tv allerede. Ulykkelig kjærlighet. En 17-åring som var sammen med en familien mislikte. En familie som ikke respekterte det, og en bror som til slutt skjøt henne. Det er kortversjonen. NRK og TV2 sin historie. Ikke den som går på Stovner. Den som er lenger, og som alle her har fått høre. Moren og faren min også. Om mannen som gråt på tv over en død kjæreste, men som hadde en annen dame hele tida. Som holdt på med dop. Som gikk rundt med pistol og hadde trua familien til Farah med den et par uker før drapet, noe som fikk dem til å skaffe seg en pistol selv.TUV, s. 265. Denne diskrepansen, mellom representasjon og erfart virkelighet – eller altså: mellom representasjoner – er blant de vesentligste linjedragningene i Tante Ulrikkes vei. Den offentlige fortellingen om Farah krympes til en fortelling om muslimsk ukultur, mens det nyanserte bildet forbeholdes de fastboende på Stovner. Parallelt med guttenes vei inn i voksenlivet følger vi som lesere medienes dekning av utviklingen i Oslo, med Groruddalsløftet og mordet på Farah som noen av de mest sentrale hendelsene. Når den øvrige verden trenger inn i romanen – av og til bokstavelig, som når Shakar skriver om flyene som krasjet inn i tvillingtårnene 11.9.2001 – er det ikke sjelden med en følelse av sjokk at man leser: Guttene på Stovner heier jo på terroristene! Den umiddelbare moralske reaksjonen er avsky, men Shakar makter å vise hvordan ambivalensen mot USA og landets imperialistiske krigføring om ikke rettferdiggjør, så i det minste belyser ungdommenes reaksjoner. Noe av denne perspektivendringen synes også i Mos reaksjoner på representasjonene av hjemstedet, og av seg selv, «minoritetsungdommen». Etter drapet på Farah forsøker han stadig oftere å trekke seg unna livet på Stovner, men han evner det ikke: Hun hjemsøker ham i tankene og stadig vekk diskuteres hun i riksdekkende medier:
Så du Hatets hovedkvarter? Det sto i VG, over et bilde av blokka til Farah. Leiligheten var ringa rundt med rødt, et avstandsbilde av en ganske vanlig veranda med en parabol, et par stoler og en blomsterkasse. Forrige helg hadde Dagbladet et luftbilde av nesten hele blokk-Stovner og overskriften:- Drabantbyen som dreper? Vitner forteller: Æreskultur utbredt på Stovner.TUV, s. 276. Og er vi ikke her ved sakens kjerne? Mos erfaringer samsvarer ikke med nyhetsoppslagene på tross av at de gjelder samme hendelse. Framstilling og empiri er to svært ulike ting, et kart og et terreng, slik også en roman om et sted ikke dermed sagt er dette stedet, men en framstilling av det (og altså en representasjon), og slik Tante Ulrikkes vei unektelig framstiller livene til to individer med minoritetsbakgrunn oppvokst på Stovner, men ikke dermed er en «innvandrerroman». Jeg kan forstå at epitetet er fristende å bruke åkkesom, all den tid Shakars roman gir innpass i en livsførsel fremmed fra min egen (og at det unektelig, i media, vil generere oppmerksomhet og klikk), skjønt hvilken roman gjør ikke det?
Å REPRESENTERE SOM FAEN
Mos reaksjon på medieframstillingen av Stovner viser én side av et større problemkompleks: Hvordan skal man forholde seg til en overordnet maktinstans som kontinuerlig ser seg berettiget til å definere ens bosted, herkomst og identitet, basert på statistikker og generaliseringer, men uten videre berøringspunkter? Stovner er i Tante Ulrikkes vei åsted for det politiske Norges selvforherligelse. Det viser seg i romanens tragikomiske fortelling om «verdens største lampe» – et prestisjeprosjekt som «setter Stovner på kartet» i form av en verdensrekord, men som seinere blir åsted for narkosalg til tenåringer. Mens drapet på Farah får media til å definere hele bydelen som en kriserammet, multikulturell getto, en rød flekk som blinker «fare».
Mos reaksjon på medievirkeligheten er, i store deler av romanen, å trekke seg tilbake, å forbeholde seg retten til å si at representasjonene gjelder «noen andre» – selv om magekrampene minner ham på det motsatte. Jamal, den sympatiske skoletaperen, håndterer på sin side representasjonen på et ganske annet vis. Fra starten av er han langt mer opptatt av representasjon enn Mo. Han går inn for å representere både Tante Ulrikkes vei og Stovner – riktignok mer i kjeften enn i praksis. Jamal vokser opp i et hjem preget av omsorgssvikt, men får tross ytre faresignaler ingen hjelp. Han faller i løpet av romanen stadig lenger ut av det norske velferdssamfunnet, inntil han plukkes opp av en lokal moské, hvis uttrykte mål er å hjelpe ungdom som strever. Etter at han sammen med andre ansatte ved moskeen skriver en kronikk på VG Nett for å forklare og utdype invitasjonen av en kontroversiell imam til et seminar, blir han møtt av kommentarfeltenes skånselløse hat. Samtidig settes moskeen under lupen av mediene, som kjenner ferten av ekstremisme, inntil slagget samler seg i en uutholdelig haug. Det hele munner ut i en konfrontasjon mellom moské og medier. Det er Mo som forteller:
Jeg bråstoppa utafor Narvesen. Radikal Stovner-moské gir penger til ungdom i risikosonenMoskeen på Stovner er allerede under lupen etter at en britisk imam forsvarte angrep mot Vesten på et av deres seminarer. Nå kan VG avsløre at moskeen også har gitt penger til utsatt ungdom i bytte mot arbeid i moskeen og deltakelse i gudstjenester. Etter detVG kjenner til, skal flere ungdommer ha arbeidet tett opp mot det beryktede seminaret 1. nyttårsdag. Svart på hvitt, over et bilde av Jamal som viste fingeren til Norge.TUV, s. 393 Igjen handler det om representasjon. For hvem er det Jamal viser fingeren til? Hvorfor? Jeg kunne sagt: Fingeren er retta mot representasjonen av ham, av hans bosted, av en befolkningsandel mediene tilsynelatende ikke er interessert i å forstå, eller å gi en sjanse – den er definert på forhånd. Fotografiet av ham er tatt ut av kontekst, det fungerer som bilde på den stemoderlige behandlingen Stovner og bydelens beboere har fått i mediene. Jamals gest er et spark til representasjonen som sådan, og samtidig en representativ handling: «Liksom, jeg står der og viser fingern, og bak der du ser T.U.V.-blokkene. Liksom sånn, fuck dere alle a, hilsen T.U.V. Jeg representerer som faen på den bilden ass.»TUV, s. 396. Så kanskje er det likevel noe i Merete Røsviks påstand om at «romanen viser ein klar intensjon om å representere, på hiphop-måten»? Kanskje er koblingen legitim, all den tid Jamal snakker mye om å representere, inspirert av sine ledestjerner i hiphopens verden? Selv kommer jeg ikke unna følelsen av at dette er å lese naivt. Jamal drives av en æreskodeks, han tar opp i seg alt Tante Ulrikkes vei står for – og samtidig er han et sosialt utskudd også blant sine, noe vennene hans tydelig uttrykker. Han forsøker kanskje å representere, men gjør han det virkelig? Eller er han, som Mo, nok et individ kastet inn i et samfunn der man er et lett bytte for mediene? Jamal representerer ikke, på tross av hva han selv sier – han tas til inntekt for å representere.
I virkeligheten synes representasjonen, og det konstante kravet om å skulle identifisere seg eller stadig vekk å se seg selv representert by proxy i mediene, å kvele både Mo og Jamal. Ikke så mye det å høre til en gruppe – noe spesielt Jamal periodevis vinner på – men stadig vekk å bli fortalt at du tilhører en gruppe, og dernest at denne gruppa er farlig eller uønsket. De reagerer ulikt: Jamal med konfrontasjon, Mo med resignasjon. Og det er her Ellefsen kommer med sin vesentligste erkjennelse, som igjen dreier seg om representasjon: «Ord betyr noe, bekrefter denne romanen.» Setningen følger en refleksjon fra boka som er verdt å gjengi, i og med at den kutter nokså nær beinet i diskusjonen om representasjon og sosial plassering. Helt mot slutten av boka, i dagene etter terroren i København som følge av de omstridte Muhammed-karikaturene i Jyllandsposten, skriver Mo:
Det renner fullstendig over noen ganger, som da redaktøren i Dagbladet satt på God Morgen Norge med dypt alvorlig mine og sa at det var viktig at vi ikke lot oss kneble, viktig at mediene fikk komme til orde også i saker som gjaldt muslimer og innvandrere, at det måtte de finne seg i å tåle, selv om det innebar konflikt. Da ble jeg så rasende at om det ikke var for resten av familien som satt ved siden av meg, hadde jeg slått hånda tvers gjennom tv-en. De har hatt ordet fra jeg var åtte.TUV, s. 409.
PÅ DEN ANDRE SIDEN
Spørsmålet om representasjon er uløselig forbundet med spørsmålet om definisjonsmakt: Hvem definerer hva og på hvilket grunnlag? Dette er også vesentlig for å forstå mottakelsen av Tante Ulrikkes vei. Når det snakkes om representasjon – hvem er det som snakker? Og når Shakar i Vesaasforedraget skriver om ambassadørens problem, handler det, tror jeg, om umuligheten av å være ambassadør: At det å snakke på vegne av noen vel kan være både nødvendig og viktig, men at det aldri kan gi et fullstendig avtrykk av det eller dem det snakkes om, og at enhver uttalelse fort kan vendes til sin motsetning:
For selv om jeg fortsatt er stolt av å representere Stovner, er jeg lei av de samme gamle spørsmålene. Lei av å føle at jeg gjennom å svare på dem bidrar til å opprettholde trange rammer rundt hva folk fra Stovner kan uttale seg om og hva vi kan være i offentligheten.Dagbladet, 29.05.18.
Hvem dominerer ordskiftet? Hvem leder an i kulturkritikken? Mos utbrudd, at «de har hatt ordet fra jeg var åtte», burde gi en peker i riktig retning. Det er lett å snakke om et stort «vi» så lenge man ekskluderer mange nok – nødvendigheten av et «de» underspilles til fordel for en blek egalitær enighet, der de som faller på utsiden, uansett ikke har rom til å tale. Under Kritikerlagets jubileumsseminar 10. november 2018 bemerket Sumaya Jirde Ali fra talerstolen at resepsjonen av en rekke bøker skrevet av forfattere med minoritetsbakgrunn, de siste årene bærer preg av en underliggende rasifisering, at kritikerne eksplisitt og implisitt markerer avstand til verdenen som skrives fram i disse bøkene, framstiller den som fremmed eller uvanlig.Publisert i Morgenbladet 30. nov.–6.des. 2018. Selv om det er forståelig, peker dette mot et større problem, nemlig at spørsmålet om representasjon drives fram av en overveiende hvit og middelklasseframbåret kritikerstand (som jeg selv tilhører), og som åpenbart – og forståelig nok – preges av sine begrensninger. Når det dermed meddeles at Tante Ulrikkes vei representerer noen eller noe, er det ikke da kun en annen måte å si «dette vet jeg ingenting om» på? For det er sjelden sånn at en tidsbilderoman à la Saabye Christensen tas til inntekt for noe lignende, men i tilfellet Zeshan Shakar synes den underliggende formeningen hele veien å ha vært at Norge «endelig» har fått en gyldig representasjon av livet som multikulturell. Igjen: Hvem er det som sier dette? Og hva bygger det på? Eller: Hvorfor er det vesentlig å poengtere at Tante Ulrikkes vei potensielt er en innvandrerroman, eller eventuelt at den ikke er det?
Foruten å opprettholde en språkbruk der nordmenn separeres av hudfarge og bakgrunn, og å ty til enkle sjablonger for å innramme en kritikk, bidrar ikke innvandrerroman-begrepet til noe konstruktivt annet enn å avsløre en viss latskap i en hvit middelklassestand, hvis kritikergjerning ikke strekker seg utenfor eget ståsted og dermed ikke evner å innbefatte den virkeligheten Shakar beskriver – som jo er del av vår egen, men som fort kan leses som noe som ikke vedrører oss annet enn i skrifts form. Det jeg forsøker å si, er: Er ikke spørsmålet om hvorvidt Tante Ulrikkes vei er en innvandrerroman eller ikke, uavhengig av om man avviser tanken som tåpelig eller godtar den som nyttig rammeverk, irrelevant i møte med bokas kvaliteter og temaer? Heldigvis er ikke sjablongbruken noe som forekommer i overveiende grad i kritikken, men lettheten man slenger ut innvandrerbegrepet med, målbærer et større problem i hvordan vi tenker – og setter i bås – i møte med ulike grupper i samfunnet, og dessuten hvordan dette avleder oppmerksomheten fra mer presserende temaer.
For Shakar selv later livene i boka til å være bestemt av klasse i vel så stor grad som etnisk bakgrunn. Han skriver ikke bare om guttenes hudfarge, men hvor de er plassert økonomisk, kulturelt og sosiogeografisk, i byen så vel som i mediebildet. Likevel er det minoritetsperspektivet som synes å dominere i lesninger av boka. Det handler om at litteraturen, og den litterære offentligheten som samtaler om den, i overveiende grad ikke først og fremst er «etnisk norsk», men at den først og fremst består av middelklassemennesker, like stemmer med like erfaringer som forteller sine like fortellinger om og til hverandre. Derav, kanskje, sensasjonen Tante Ulrikkes vei, bokas voldsomme popularitet og følelsen av at den representerer noe; for den gjør jo på et vis det, om enn noe videre enn hva resepsjonen har lagt vekt på. Boka fortelles fra et klasseperspektiv, som med få unntak er unndratt norsk litterær offentlighet. Det samme kan sies om Jan Kristoffer Dales Arbeidsnever (2016), som også vant Vesaas-prisen, eller Ingvild Rishøys noveller: Også her skildres mennesker hvis opplevelse av utenforskap i det norske samfunnet er det som definerer dem. At dette må kunne kalles representasjon, er ikke til å stikke under stol – men det er ikke en representasjon av en «gruppe» (som sjelden er homogen og dermed ikke vil kunne la seg representere på mer enn det mest overflatiske nivå), snarere av en erfaring, en måte å leve på. Og denne måten å leve på, disse måtene: De finnes knapt i den norske litteraturens verden, verken i bøkene eller i kritikken. Når de dukker opp, snakkes det om noe «nytt»: Vi glemmer at disse erfaringene eksisterer sammen med oss fra dag til dag. I nyhetssensasjonen, eller når de tas til inntekt for å representere noe større, er det som om erfaringene ufarliggjøres, som om resepsjonen ubevisst ser seg nødt til å fange inn klasseperspektivet i en ramme som kan holde det fast, som et særtilfelle. Stovner blir et «utsatt område» og «Hatets hovedkvarter». Jamals ansikt blir kjent i riksdekkende medier som ansiktet til en radikalisert muslimsk ungdom. Omvendt kan bøker som Shakars, applauderes for deres åpning mot ulikhetenes verden – men ingenting endrer seg. Erfaringene som skildres, kan holdes på armlengdes avstand og konsumeres som underholdning.Vi kjenner oss igjen i Mos studietid på Blindern og hans famlende forelskelse, og lar oss forundre av den fremmede Jamals strabasiøse ferd ut i livet. Fortellingene er gode, viktige, rørende – og hva så?
Ikke slik å forstå at enhver forfatter skal flagge sitt politiske engasjement i bøkene sine, men når det gjelder måten man skriver om bøkene på, står det klart for meg at ordene som velges, er med på å forme vår oppfatning, ikke bare av litteraturen, men av samfunnet for øvrig. Litteratur handler om åpenhet, det samme gjør kritikk: Åpenhet for inntrykk, for å høre andres stemmer. Når disse stemmene avviker fra vår egen, står vi i fare for å erkjenne noe nytt, å få innblikk i en erfaring vi ikke tidligere har vært prisgitt. Kall det lesingens basis, de helt grunnleggende bestanddelene som ikke kan glemmes. Det må gjentas: Å lese er å leve med et annet menneskes indre for øye. Og dette mennesket er, som også den lesende, en del av et samfunn, i mange tilfeller også det samme på tross av ulike erfaringshorisonter. Og kanskje er det her, i den perseptuelle knekken en roman kan gi, at en mulighet for endring ligger, det være seg personlig eller politisk – som uansett går ut på det samme.