Hvor sann bør skjønnlitteraturen være?

­

Blant norske kritikere er det blitt stadig vanligere å hefte merkelappen «etisk problematisk» ved et litterært verk. Oftest er merkelappen forbundet med forfattere som skriver om sitt eget privatliv, og dermed gjerne også sine intetanende nærmeste. I Ane Farsethås’ nye utgivelse Grenseverdier, utgitt i november i fjor, er det ikke nok en gang selvbiografiens lumskhet som blir kritisert, men litteraturen som beveger seg mellom fiksjonen og det dokumentariske. I tillegg til en serie intervjuer inneholder boken et avsluttende essay, hvis mål er å kaste lys over litterære grenseland av i dag, og se nærmere på hva som oppstår i verkene som forskyver og endrer tradisjonelle litterære inndelinger. Som eksempel på hvor «etisk problematisk» den sjangeroverskridende litteraturen kan være, anvender hun Demian Vitanzas Dette livet eller det neste. Denne boken er basert på en serie intervjuer Vitanza gjorde med en reell, norskpakistansk fremmedkriger, men er utgitt som roman, hvilket i henhold til Farsethås’ argumentasjon utgjør dens etisk problematiske fundament.

Begrunnelsen av sjangervalget til Vitanza får vi av boken selv. Intervjuobjektet er uvillig til å fortelle historien sin i et annet format for å beskytte seg selv og sine nærmeste. Her er det altså ikke slektninger som ufrivillig blir romanpersoner med fullt navn, som er problemet, men det motsatte. Deler av fortellingen er nemlig fiksjon, omformet av både fortelleren og forfatteren. Fortellerens navn, «Tariq», er oppdiktet, på samme måte som andre navn er blitt endret. Akkurat hvor grensen går mellom hva som er sant og hva som er fiksjon, er heller ikke åpenbart. «Ok, fra nå av kommer du ikke til å vite nøyaktig hva som er sant», sier for eksempel fortelleren på et tidspunkt.^{Vitanza, D., Dette livet eller det neste, s.147.} Et annet sted heter det:

Det må være en roman. Det kan ikke være ekte. Ja, akkurat som det var. Eller ikke helt. Men samtidig en annen historie, for, ikke sant, det kan ikke være med ekte folk. Når jeg tenker over det, må det bli ganske annerledes.^{Vitanza, D., Dette livet eller det neste, s. 8.} Farsethås, til daglig Morgenbladets kulturredaktør og hovedanmelder, kritiserer denne tvetydigheten og mener Vitanza ville stilt sterkere om boken hadde kvittet seg med fiksjonen og innlemmet flere motforestillinger til «Tariq»s historie, som er den eneste boken forteller. For det boken ikke inneholder, og som Farsethås savner, er blant annet dommen historiens forteller fikk for sin deltakelse i krigen i Syria, samt argumenter og innvendinger mot fortellingen som kunne så tvil om sannhetsgehalten i det som blir fortalt. Farsethås kjøper ikke Vitanzas insistering på fiksjonens betydning for verket, til det blir parallellene til virkeligheten for mange. «Som ytring gir den knapt noen mening uten referansen til verden utenfor teksten.»^{Farsethås, A., Grenseverdier, s. 343.} Og: «Vitanzas bok lener seg tungt på sin forbindelse til virkeligheten, men uten å ta journalistikkens, dokumentarens og sakprosaens etikk og etterrettelighetskrav med på kjøpet.»^{Ibid., s. 344.} Kan en utgivelse som lener seg så tungt på virkeligheten som Vitanzas, kalles en roman? Farsethås selv hevder at skillet mellom sakprosa og skjønnlitteratur går ved etterrettelighet. Etter et slikt kriterium må Vitanzas bok nettopp kalles en roman fordi den ikke hevder å fortelle «sannheten». Selv ikke fortelleren hevder at det er «hans sannhet» det skal berettes om, men uttaler, som vi har sett, eksplisitt at han kommer til å dikte – særlig i den delen som omhandler krigen i Syria. For Farsethås er tvil en svak begrunnelse for å velge romansjangeren fremfor en mer dokumentarisk form: «Men verken tvil, usikkerhet, upålitelige kilder eller tvetydige fakta er sterke argumenter for å velge en fiksjonsform framfor en eller annen versjon av en etterrettelighetsog sannhetskontrakt. Snarere tvert imot.» ^{Ibid., s. 334.} At Vitanza kaller boken sin en roman, er med andre ord en slags lettvint løsning.

Men er Dette livet eller det neste etisk problematisk fordi den er en roman? Ifølge Farsethås kunne ikke boken blitt utgitt som sakprosa fordi hovedpersonens fortelling får stå uimotsagt. Dermed ville den blitt etisk problematisk som sakprosa om den hevdet å fortelle sannheten uten å bidra med flere perspektiver. Nå når boken derimot er utgitt som roman, er det likevel på sakprosaens premisser Farsethås kritiserer den, ved å kreve mer etterrettelighet. Men kan en bok som ikke hevder å fortelle sannheten, kritiseres fordi den ikke forteller mer av sannheten den baserer seg på? Jeg innrømmer gladelig å være blant dem som irriterer meg grenseløst over historisk film og litteratur som baserer seg på ditt eller datt, og samtidig er full av historiske feil eller overdrivelser. Samtidig er visse forandringer eller unnlatelser uunngåelig når en hendelse skal omformes til en bok eller en to timers spillefilm. Men å kalle et verk «etisk problematisk» handler ikke om irritasjon eller slapp kvalitet, det er en alvorlig anklage. For å belegge påstanden trekker Farsethås frem et eksempel fra romanen – en episode der «Tariq» ser en homofil mann som nekter å unnskylde sin legning, bli presset utfor et stup:

For hvordan forholde seg til hovedpersonens subjektive opplevelse når det som skildres for eksempel er å være del av en folkemengde som dreper en homofil mann ved å presse ham utfor et stup? Er det etisk akseptabelt å hjelpe en dømt forbryter å bagatellisere sin medvirkning til slike forbrytelser i offentligheten?^{Farsethås, A., Grenseverdier, s. 332.} I et essay i Klassekampen der Vitanza svarer Farsethås, påpeker han at argumentet hun fremlegger er tatt ut av løse luften, og at det verken finnes bevis i dommen eller noe annet sted om at hovedpersonen medvirket i denne henrettelsen.^{Vitanza, D., «Romanens virkelighet», Klassekampen, 1. desember 2018.} Selv om bokens intervjuer er utelatt, er det dessuten flere steder i teksten tydelig at forfatteren tviler på fortelleren, og han ber leseren om nettopp ikke å ta for gitt at hele sannheten på noen måte blir presentert.

Farsethås innrømmer at Vitanzas bok er mer «besnærende» å lese enn tørrere sakprosabøker som Erlend Ofte Arntsens Fremmedkrigerne (2016) eller Åsne Seierstads To søstre (2016), og at de tre bøkene til sammen gir et bredt og nyansert blikk på fremmedkrigerne. Hos Farsethås blir både fordeler og ulemper ved begge sjangrene presentert – sakprosaen kan fort bli kjedelig om det bare er en rekke fakta som presenteres, mens den subjektive fortellingen fort blir upålitelig.

Hangen til å stemple det subjektive og upålitelige som etisk problematisk, har nødvendigvis noen implikasjoner i seg selv. Som fabelen sier, er det dessuten vanskelig å skjelne den virkelige ulven etter mangfoldige varskurop. Farsethås’ kritikk av Vitanza synes etter endt lesning nettopp mer som et «ulv, ulv!» enn som en avsløring av et virkelig problematisk verk. Når romaner omtales som etisk problematiske, er det ofte fordi privatpersoner blir utlevert og omtalt uten store muligheter for å forsvare seg. Dette aspektet blir annerledes hos Vitanza, hvor det faktisk finnes andre kilder om temaet fremmedkrigere utenfor romanen – som reportasjer, offentlige rettsdokumenter og de nevnte bøkene. Mye av det Vitanza utelater, finnes det følgelig tilgjengelig informasjon om, i motsetning til faktaopplysninger om Geir Gulliksens ekteskapelige problemer, eller om Vigdis Hjorths forhold til sin far (uten at jeg med det vil antyde noe om nevnte forfatteres manglende etikk). Etterrettelighet kan i alle fall også ha sine etiske baksider, og kanskje særlig i forbindelse med tematikken i Vitanzas bok.Vi kan tenke oss at selv om full etterrettelighet gavnet leseren, kunne den samme etterretteligheten fått konsekvenser for menneskene som omtales i boken – enten det var fra terrororganisasjoner, det norske rettsvesenet eller ulempene offentlighet medfører som sådan.

Dette livet eller det neste er likevel først og fremst interessant fordi den tilbyr et annet blikk på krigen enn det den jevne norske avisleser blir servert. Boken forteller om radikaliseringsprosesser fra et førstepersonsperspektiv, hvilket gir et unikt og verdifullt bidrag til debatten om fremmedkrigere. Selv om dens forbindelse med virkeligheten er sentral, er det i bokens alternative blikk på virkeligheten den har sin styrke. Eller som Vitanza skriver i essayet i Klassekampen:

Jeg tenker «sannhet» i et binært motsetningsforhold til løgn. Det skal svare til noe faktisk og etterstrebe så objektive kriterier som mulig. «Virkelighet» derimot, er beslektet med verbet å virke. Hvordan virker verden? Hvordan fungerer et fenomen? Hva beveger oss som mennesker? I Dette livet eller det neste var et av spørsmålene hva som får en person til å reise til syriakrigen. En usann fortelling kan peke mot samme «virkelighet» som en «sann» fortelling.^{Vitanza, D., «Romanens virkelighet», Klassekampen, 1. desember 2018, s. 18.}

I det samme essayet fremholder Vitanza at argumentet om at fremmedkrigere som bedre egnet for sakprosa enn skjønnlitteratur, er «[...] antilitterært i sin essens, og viser overraskende liten tillit til romanens virkefelt». Selv om «antilitterært» er et sterkt uttrykk, er det flere passasjer i Farsethås’ essay som vanskelig kan leses som annet enn en nedvurdering av romanformen og fiksjonens potensial. Et eksempel er lesningen hennes av Linn Ullmanns roman De urolige, som ifølge Farsethås like godt kunne vært utgitt som en memoar, fordi den handler om forfatterens oppvekst på Fårö med de kjente foreldrene Ingmar Bergman og Liv Ullmann.Ved første lesning, skriver Farsethås, leste hun «naivt» denne boken som en roman – hennes kjennskap til den berømte familien var begrenset, og det var først etter å ha besøkt Fårö, og da hun leste boken på ny, at et kart åpnet seg. Landskapet og interiørene i Bergmans hus utvidet romanen – fiksjonens slør gled bort, og frem steg virkeligheten. Dette gir boken en dobbel virkning – den blir roman og «sann» på samme tid. «Under mitt opphold på Fårö opplevde jeg at Ullmanns bok fikk mer, ikke mindre tyngde av at alt i boken, så langt jeg kunne se, korresponderte med en virkelighet jeg selv kunne ta og føle på», skriver hun.^{Farsethås, A., Grenseverdier, s. 346.} I stedet for å trekke slutningen at litterære verk mangler vesentlige kvaliteter om det ikke er selvtilstrekkelig, blir altså romaner «større», om det ikke bare er fiksjon vi har med å gjøre, men også noe som «virkelig» har skjedd. Slik synes den verifiserbare virkeligheten å stå høyest i kurs hos Farsethås. Hvorfor Ullmann blir et positivt eksempel på litterære grenseland og Vitanza et negativt, koker dermed ned til spørsmål om etikk: «Linn Ullmann har i sine erindringer ingen etisk forpliktelse ut over dem hun eventuelt måtte føle seg bundet av overfor sin far og mor. I Vitanzas bok er det annerledes».^{Ibid., s. 343.} Begrunnelsen for dette er at «Alvorlighetsgraden i det som omtales gjør spørsmålet om metode akutt»^{Ibid., s. 332.} – med andre ord at romanformen ikke passer alvorlige temaer som terror og fremmedkrigere. Når Farsethås videre skriver at «For ofte er det i grensetraktene nytt liv oppstår»^{Farsethås, A., Grenseverdier, s. 360.} og samtidig kritiserer en bok som Vitanzas for utydelighet i sitt sjangervalg – en bok som virkelig utspiller seg i det litterære grenseland – synes påstanden hul. Det er i alle fall ingen tvil om at Dette livet eller det neste bryter langt flere litterære grenser enn Ullmanns De urolige, som Farsethås fremholder som et godt, sjangeroverskridende verk, men som knapt gjør noe nytt overhodet, annet enn å være en roman som minner om en memoar.