Har vår daglige brunch gått too far?
Etter hvert som selviscenesettelse har blitt en selvfølgelig del av kulturen vår, har omgangsformen i sosiale medier gått fra lattermild lek til å bli en helt integrert del av hverdagen vår, uten at vi har rukket å ta inn over oss hva som har skjedd. For noen år siden var mye ferskt og lett å diskutere, men nå har ideer, konsepter og verdier satt seg godt fast i underbevisstheten.
Hva vi bevisst sier eller skriver om sosiale medier, endrer ikke det faktum at opplevelsen og handlingene for det meste foregår innenfor automatiserte rammer. Å ta seg «tid til ettertanke» kan ha skumle bieffekter. For noen år siden så man oftere folk riste på hodet av hvor dette bærer hen. Men det er for sent å stoppe nå!
Hvis Facebook var et menneske, ville det vært en utilregnelig psykopat med relativt fornemme klær og høy status i samfunnet. Som børsnotert selskap er Facebook tvunget til å makse profitt, og dette trumfer alt annet. Prat om etikk blir derfor kun en avledningsmanøver, for det finnes ingen reell etikk hos et firma som Facebook. Dersom et etisk overtramp utgjør en PR-messig risiko, rykker det raskt ut og slukker brannen. Men hvis ingen protesterer mot noe som gagner firmaet økonomisk, ser det glatt gjennom fingrene med det.
Så hvem er det vi henger med? Et glupsk monster som øver på å bli flinkere til å gå helt bort til streken for det som er creepy, uten å krysse den? Monsteret blir både bedre og dårligere til dette. Det er mulig å finne skrekkblandet fryd i hvor fort systemet avanserer uten å vise det tydelig, men iblant glipper det og viser sitt sanne nådeløse jeg. Jo fortere forandringer skjer, jo fortere blir vi vant til å tilpasse oss eller trekke på skuldrene.
Algoritmene endres fortløpende og sørger for at ingen helt vet reglene. Vi kan melodien, men rytmen hopper hit og dit. Facebook har selv forsket på om de kan manipulere folks humør, og til ingens overraskelse var svaret ja. Da denne prøvekanin-praksisen ble avslørt, beklaget de seg. Men de har fortsatt å utvikle denne typen taktikk i stadig mer subtil og uransakelig retning. Et av de klareste eksemplene på denne manipulasjonen er hvordan belønningssystemene våre blir spilt på som ei fele. Hvis bildet du legger ut får 150 likes, vil det neste bildet du poster – eller muligens det neste etter der, for å holde på en viss spenning – motta kunstig få likes i begynnelsen. Slik vekkes en utrygghet hos deg som bruker, eller gissel, om du vil. Noen ganger vil belønningen bli holdt tilbake i noen timer, andre ganger i noen dager. Da har du fått tid til å tvile, og på den tiden er du blitt mer investert i, altså til å leve opp til forventningene fra det delvis abstraherte publikummet du forholder deg til. Blir det mer klassisk varm-og-kald, baitand-switch used car salesman grabbing you by the pussy enn dette? IMO ikke.
En god nyhet er at terskelen for humoristisk utøvelse har blitt mye lavere. Humor er det beste verktøyet for å uttrykke noe på sosiale medier, for det får oss til å glemme at mesteparten av innholdet vi skaper, består av forfengelig selvhevdelse, med innslag av politisk indignasjon. Men vi er fri til å gjøre hva vi vil (bortsett fra å legge ut bilder av brystvorter og hakekors).Tiden vi lever i, byr på en total demokratisering av kulturelle produksjonsmidler og lett tilgang på oppmerksomhet når man viser fram hva man har laget. Alle kan publisere kunst på nett, men mange kvier seg, og det kan være en utfordring å lage noe egenrådig som ikke søker bekreftelse når systemet gjør sitt beste for å holde alle besatt av normer og kutyme. Men! Legg merke til hvordan den type iscenesettelse som for fem år siden ble sett på som outrert og ekstrem, i dag er stueren og oppmuntres av fellesskapet. Etter hvert som kulturen vår sklir ut i stadig sprøere utfoldelse, i takt med at vi blir flinkere til å trekke på skuldrene, er det ikke umulig å være optimistisk. Det er mulig å håpe på noe nytt og hjertelig og samtidig være med på det som skjer.
Facebook og Instagram har strenge retningslinjer når det kommer til nakenhet. Det er ikke lov å vise kvinnelige brystvorter, med mindre det ammes. Spørsmålet blir da om det andre frigjorte brystet får være synlig fordi det første brystet ammer. Eller er man nødt til å amme tvillinger for ikke å vise bryst nummer to? Det er også lov å vise bryster som er fjernet, det vil si arr etter mastektomi. Kvinnelige bryster må altså enten ha en nyttefunksjon eller være tildekket. Forlystelse, anerkjennelse av menneskekroppen, are you crazy?
En mann kan kun se fire bryster i sitt liv. Sin mors, sin kones, og det femte er synd. – Bjørnstjerne Bjørnson [trenger referanse]
Facebooks puritanisme kan ofte vekke tanken om dette femte brystet, en pupp som stikker frem bak et hjørne. Hva er poenget med å regulere nakenhet? Det må handle om penger. Sannsynligvis har Facebook kalkulert med at det er penger i å holde folk på pirrebenken.
Samtidig som nakenhet reguleres sterkt, slipper Facebook til propaganda som er ment å så politisk uro, eller reklame som prøver å svindle folk for penger. De annonserer for falske produkter som ikke finnes, for falske nyhetshistorier med onde formål og andre forsøk på å ødelegge samfunnet. Et par uker etter at brystvorten min ble fjernet fra Facebook, fikk jeg opp en annonse for DVD-utgivelsen av Nazilegens Frontluddere fra Platekompaniet, en film der «de sexsultne husmødrene kaster trusene og hiver seg over de modige og brunstige soldatene. Snart oser skyttergravene den saftige duften av det kvinnelige kjønn». DVD-coveret viste en kvinnelig SS-soldat med to blottede bryster. Jeg syntes det var litt urettferdig at hun fikk lov til det, så jeg rapporterte annonsen, men ingenting skjedde. Så jeg delte annonsen i feeden min, under eget navn, og 30 minutter senere var den borte.