En ny økonomi?

­

Mange økonomer, samfunnskritikere og miljøvernere har den siste tiden tatt til orde for at vi må tenke nytt omkring økonomi, inkludert å revurdere vår rådende økonomiske modell og dens mål. Særlig fokuset på økonomisk vekst anses som problematisk. I den sammenheng har det blitt framsatt en rekke forslag til en radikal omlegging av den økonomiske politikken. Aktører som har fått mye oppmerksomhet i det siste, inkluderer både sosiale bevegelser som Degrowth og enkeltpersoner som Kate Raworth, forfatteren av boken Doughnut Economics (2017). Miljøhensyn er ofte en sentral del av disse nye forslagene, men forslagene favner også andre problemer som preger vår tid, slik som arbeidsledighet, ulikhet, depresjon, utbrenthet, med mer. Diagnosen er nettopp at de ulike krisene er knyttet sammen og må ses i sammenheng. Imidlertid finner vi lite av dette tankegodset i programmene til de største politiske partiene. Ser vi på de mindre partiene, ønsker riktignok MDG å erstatte vekstøkonomien med en kretsløpsøkonomi, og partiet vil ha livskvalitet og økologisk bærekraft som overordnet mål for den økonomiske politikken. Men Rødt er det eneste partiet som går til valg på at de vil legge om den økonomiske politikken fundamentalt. Selv om ingen partier lenger fornekter menneskeskapte klimaendringer, og tvert imot bedyrer at dette er viktige problemer, er det generelt lite i partiprogrammene som tyder på at verden står overfor utfordringer som krever at vi tenker helt nytt omkring økonomi. Det er business as usual som gjelder. De viktigste argumentene i enhver politisk debatt er og blir hvorvidt tiltak skaper økonomisk vekst og arbeidsplasser eller ikke.

Spørsmålet blir derfor hvorfor de nye ideene ikke får gjennomslag i politikken i en tid da vi både snakker om klimakrise og masseutryddelse av arter. Finnes det i det hele tatt noen mulighet for at tanker som dette – en ny økonomi – kan få gjennomslag?

HVA SLAGS «NY ØKONOMI»?

Felles for ideene om en ny økonomi er erkjennelsen av at veien vi nå har slått inn på, umulig kan fortsette.Vi har ikke kommet til historiens ende politisk sett, og vi lever ikke i den beste av alle verdener. Tvert imot lever vi på overtid.Vi har brukt opp naturens bufferkapasitet og er i ferd med å undergrave vårt eget eksistensgrunnlag. De framsatte forslagene inneholder særlig en kritikk av vekstøkonomien med dens tilhørende konkurranse, prestasjonspress, utnyttelse av natur og mennesker, stress og fokus på effektivisering. I stedet argumenterer de for samarbeid, reduksjon av ulikhet, mer lokal produksjon, jobbgaranti, borgerlønn, gratis grunnleggende borgertjenester, mindre frihandel og generelt mer deling. Mye av dette bryter med sentrale aspekter ved kapitalismen, så på en måte innebærer de nye forslagene også en kapitalismekritikk. Betegnelsene som brukes er ulike, og innholdet er heller ikke ment å være ferdigspikret. Målet for dem alle er imidlertid et inkluderende samfunn som muliggjør gode og meningsfylte liv for alle, og der økonomien fungerer som et middel til å oppnå dette, framfor som et mål i seg selv.

Nå kan man jo innvende at en kritikk av vekstøkonomien ikke er noe nytt. Erik Dammanns bok Fremtiden i våre hender (1972) tok utgangspunkt nettopp i den samme kritikken, og Jørgen Randers, BI-professor og medforfatter av boken Grenser for vekst (1972), har jobbet med dette temaet i flere tiår. Mye av tankegodset som ble lansert av vekstkritikere og miljøbevegelsen på 1970-tallet, er fortsatt aktuelt og med i de nye forslagene. En forskjell på 1970-tallet og i dag er imidlertid at økonomisk vekst som samfunnsmål er blitt så mye mer sentralt. Den nye kritikken skiller seg dermed fra den gamle ved at den fokuserer mer på problemene knyttet til økonomisk vekst som idé og samfunnsmål. Helt ny er den allikevel ikke, for Degrowth-begrepet har fra sin unnfangelse vært opptatt av både vekst som idé og vekst som materielt fenomen. Degrowth-bevegelsen oppsto i Frankrike på 1970-tallet, med samfunnskritikere som André Gorz og Cornelius Castoriadis i spissen, men har fått vind i seilene først i senere tid. I motsetning til «Grenser for vekst»-debatten, som tok en mer teknokratisk og materialistisk vending, har Degrowth-tilhengerne hele tiden vært sterkt kulturog systemkritiske.

Den britiske økonomen Kate Raworth, som ble intervjuet i Samtiden i fjor, er blitt populær med sin modell som hun kaller Doughnut Economics, eller «smultringøkonomi» på norsk. Smultringen er en metafor og illustrerer et handlingsrom definert av to sirkler. Den ytre sirkelen er bestemt av planetens tålegrenser. Den indre sirkelen definerer det sosiale fundamentet som økonomien skal kunne sikre, slik som mat, bolig og helse, men også mindre kvantifiserbare størrelser som politisk innflytelse, fred og rettferdighet. «Mellom dette sosiale fundamentet, og den økologiske begrensningen, ligger det søte, gode samfunnet vi jobber mot – smultringen», har Raworth tidligere forklart i Samtiden.^{Ebba Boye: «En økonomi for det 21. århundret. Et intervjue med Kate Rawort», Samtiden nr. 3–2018, s. 52–61.} Hun er opptatt av at samfunnet skal sette seg andre mål enn økonomisk vekst, og heller spørre: Vekst basert på hva? Vekst for hvem? Vekst til hvilken pris? Vekst hvor lenge? I så måte innebærer spørsmålene hennes et klart brudd med rådende nyklassisk økonomisk teori, der kun samfunnsøkonomisk nytte og effektivitet gjelder. Doughnut Economics bygger i stedet på innsikter fra en rekke alternative økonomiske teorier, som økologisk, feministisk og institusjonell økonomi.

Mens Raworth er vekstagnostiker og først og fremst vil problematisere økonomisk vekst som overordnet samfunnsmål, er det andre som vil veksten til livs. For Degrowth-bevegelsen er vekstbesettelsen selve hovedproblemet i moderne samfunn, både materielt sett og med hensyn til menneskets egen psyke. Degrowth utfordrer selve ideen om at noe hele tiden må vokse for at vi skal ha det bra, og problematiserer at vi har bygget våre moderne samfunn på denne lineære modellen. Degrowth står slik sett for en sivilisasjonskritikk som tar et oppgjør med en av modernitetens kjerneverdier. Kritikken omfatter så vel kapitalismen som vekstorientert sosialisme. Mens en del vekstkritikere hevder at vekst først og fremst er et problem i rike land, får Degrowth-bevegelsens generelle kritikk av vekstparadigmet støtte også fra flere ikke-vestlige bevegelser, som Buen Vivír og Ubuntu, som er kritiske til at den vestlige utviklingsmodellen pådyttes land i det globale Sør. Degrowth samarbeider også med en rekke andre internasjonale bevegelser, blant annet Occupy, miljørettferdighetsorganisasjoner og antiglobaliseringsbevegelsen.

Blant deltakerne i debatten om vekstsamfunnet og en ny økonomi er også de som mener kapitalismen er hovedproblemet. De argumenterer som følger: Kapitalismen bærer i seg en veksttvang, og vi kan ikke komme bort fra veksten uten å endre de økonomiske strukturene. Dette innebærer at det rådende økonomiske systemet må forlates for at ikke natur og økosystemer skal bryte sammen. Et av kapitalismens kjennetegn er dens indre motsetninger som fører til gjentakende økonomiske kriser og påfølgende nedgangstider. Økologiske marxister, med den nå avdøde amerikanske økonomen og sosiologiprofessoren James O’Connor i spissen, identifiserte i tillegg kapitalismens «andre motsetning», som innebærer at kapitalismen undergraver seg selv ved å undergrave sitt eget eksistensgrunnlag – naturen.

Men det er ikke bare økomarxister som ser det slik. Høsten 2018 oppnådde en finsk rapport bestilt av FN, overskrifter i flere internasjonale og nasjonale medier etter at den konkluderte med at kapitalismens tid snart er over.^{Järvensivu, P., T. Toivanen, T. Vadén, V. Lähde, A. Majava & J.T. Eronen (2018): «Governance of economic transition». Bakgrunnsrapport for Global Sustainable Development Report (2019). bios.fi/bios-governance_of_economic_transition.pdf.} Hovedargumentet var at vårt nåværende økonomiske system er bygget på massiv tilgang på billig fossil energi. Når vi må legge om kursen vekk fra dette, betyr det at verdensøkonomien vil måtte endres fundamentalt. Dette argumentet er bygget på innsikter blant annet fra økologisk økonomi, en fagretning som forstår økonomien som et undersystem av den biologiske og fysiske verdenen. Når vi nå stadig må bruke mer energi for å produsere energi i en form som er tilgjengelig for menneskelig forbruk (EROI),^{EROI=Energy return on investment.} er det ingen vei utenom redusert energiforbruk. Rapporten kombinerer denne innsikten med argumenter vi kjenner fra ny monetær teori og forslagene om en Green New Deal, nemlig at vi trenger en proaktiv stat for å få gjennomført det grønne skiftet.Videre at land som utsteder sin egen valuta (for eksempel Norge), har et stort handlingsrom til å sette i gang grønne offentlige investeringer og jobbgarantiprosjekter så lenge staten bruker sin egen valuta. Staten setter rett og slett nye kroner i sirkulasjon når den betaler for sine offentlige utgifter, og trenger derfor ikke skattlegge først (slik mange nyklassiske økonomer vil hevde). Rapporten argumenterer også for en tilbakevending til mer selvstendige eller selvforsynte økonomier og samfunn. I en slik verden vil vi delta i regulert internasjonal handel av bestemte grunner, for eksempel hensynet til matsikkerhet, framfor at frihandel er et prinsipp i seg selv.

Men i mainstream politikk er det som sagt fortsatt business as usual som gjelder. Der diskuteres ikke systemendring. Der ligger løsningene på våre problemer i ny teknologi, innovasjon og entreprenører, og uenigheten mellom de politiske partiene handler i hovedsak om markedets rolle. Innenfor denne diskursen skal miljøproblemene løses ved hjelp av grønn eller såkalt smart vekst, det vil si tekniske løsninger og tilhørende økt effektivitet, og eventuelt med en dash økonomiske virkemidler i form av subsidier eller skattlegging.Trylleordet «effektivisering» gir inntrykk av at det finnes tekniske løsninger på alle problemer, selv om tilbakeslagseffekten per dags dato er godt kjent både i politiske og byråkratiske kretser. Denne effekten er et empirisk fenomen som innebærer at effektivisering har en tendens til å øke ressursforbruket totalt sett.

Når klimaøkonomene – for eksempel i det prestisjefylte internasjonale prosjektet The New Climate Economy^{newclimateeconomy.net/.} – sier at dersom klimaet undergraves, kan selve den økonomiske veksten stå for fall, blir som regel gjennomsnittlige politikere litt bleke og tenksomme. Men de kommer seg raskt når de innser at det er mange nye muligheter for økonomisk vekst knyttet til miljøproblemene dersom man bare lærer seg å se dem som «en mulighet» framfor som et problem. Eksempler på at miljøproblemer genererer nye businessmuligheter, finner vi blant annet innenfor miljøteknologi, miljøkonsulentbransjen og handel med utslippskvoter, eller mer generelt: «den grønne økonomien».

Da regjeringen satte ned et ekspertutvalg^{Grønn konkurransekraft. Rapport fra regjerningens ekspertutvalg for grønn konkurransekraft (2016).} for å vurdere hvordan vi kan få til overgangen til et lavutslippssamfunn, ble hovedvekten lagt på hvordan vi kan utvikle «grønn konkurransekraft». I denne verdenen blir de som foreslår radikalt annerledes tanker, karakterisert som uansvarlige, urealistiske, naive eller dogmatiske og kan dermed enkelt feies bort.

Men hvordan er det mulig å fortsette å snakke som før når alle nå vedgår at vi befinner oss i en klimakrise? Hvordan kan vi forstå og forklare den manglende handlingen når det finnes så mange forslag til hva som kan gjøres?

HINDRINGER FOR SOSIAL ENDRING

I tillegg til å forstå dette gjenstår problemet – eller utfordringen – med faktisk å skape endring. Her finnes det ingen fasitløsning som kan utledes fra historien, siden samfunn stadig endrer seg og konstellasjonen av samfunnskreftene til enhver tid er unik. Derfor må hver tid søke sin egen vei. Dette innebærer en analyse både av de generelle og de tidsspesifikke hindringene, samt å identifisere potensial for endring – og ikke minst – hva som skal til for å utløse disse potensialene.

Et problem med Raworths modell er at hun tar for lett på analysen av hindringer for sosial endring. Det samme gjelder mange av forslagene som helst vil fokusere på det positive og unngå det vanskelige eller negative. De bærer preg av en (implisitt) idealistisk samfunnsforståelse. Dette kommer til uttrykk ved at det legges mye vekt på kommunikasjon og behovet for «nye historier», mens maktstrukturer og interessekonflikter knapt blir berørt. Både Raworth og, på våre egne breddegrader, Per Espen Stoknes, fokuserer først og fremst på tankens kraft, at vi må endre tenkemåte.

Men man kan ikke foreslå en fundamental omlegging av økonomien uten å ta med i betraktningen de barrierene som vil eksistere når det gjelder både å få oppslutning om ideene, og å få gjennomført en slik politikk. For å bryte med eksisterende modeller må man derfor forstå hvilke samfunnskrefter man har med å gjøre. Vi kan også lære mye fra klassisk politisk økonomi, der økonomiske strukturer, klasseog interessekonflikter sto helt sentralt. Én type hindring er knyttet til de sosiale strukturene i samfunnet, inkludert økonomisk makt eller konsernmakt. Å avvikle vekstøkonomien vil måtte innebære å avvikle profittøkonomien, som er dens drivkraft. Det er klart det er mange økonomiske aktører som har mye å tape på dette. Dessuten er staten en viktig støttespiller for de store konsernene og transnasjonale selskapene, en allianse som – i motsetning til hva man kan få inntrykk av – er blitt styrket under nyliberalismen. Dette til tross for nyliberalismens fokus på redusert statlig kontroll, gjennom deregulering og skrumping av offentlig sektor. Statens nye rolle er i stedet blitt å legge til rette for næringslivet, for eksempel hjelpe til med å opprette nye markeder, eksempelvis for handel med klimakvoter. Samtidig sørger statlige politistyrker for å beskytte de eksisterende strukturene og især de økonomiske interessene. Den nære kontakten mellom statsapparatet og den økonomiske makten har vært et av hovedelementene i kritikken fra Occupy-bevegelsen, som har krevd en fornyelse av demokratiet.

I Norge er situasjonen noe annerledes. Vi har «den norske modellen», der representanter for staten, arbeidsgivere og arbeidstakere sammen finner kompromisser, for nettopp å hindre sosial misnøye og unngå åpen klassekamp. Modellen har legitimitet i det norske folket og i fagforeninger fordi den til en viss grad garanterer for sosiale rettigheter og økonomisk trygghet. En fare som følger med denne korporative modellen, er imidlertid at sivilsamfunnet ofte svekkes. Med inkluderingen av miljøproblematikken i mainstream politikk, dras tidligere aktivister inn i styrer og regjering og aksepterer at moderasjon er prisen å betale. Og fordi alle norske miljøorganisasjoner mottar statsstøtte, reduserer det også deres radikale brodd. Dette er hva Antonio Gramsci kaller passive revolusjoner – radikale ideer som blir «kapret» og mildnet, eller passivisert. På aller siste side i sin bok The Politics of the Earth (1997) skriver den australske statsviteren John Dryzek følgende om forholdene i Norge: «This situation [corporatism] characterizes Norway, a top performer in cross-national environmental comparisons, but with no social movements or oppositional public sphere to push the country any further.»^{Dryzek, J.S.: The Politics of the Earth: Environmental Discourses, Oxford University Press (2005, opprinnelig gitt ut 1997), s. 236.} Når det gjelder å ta på alvor utfordringene knyttet til vekstsamfunnet, kan den norske korporative modellen med andre ord vise seg å være en hemsko.

Et annet viktig strukturelt hinder for at vekstparadigmet kan utfordres, er at det store flertallet av innbyggerne i et kapitalistisk system er avhengig av en jobb for å tjene til livets opphold. Siden arbeidsledigheten vanligvis øker i økonomiske nedgangstider, står det altså om selve levebrødet. Dersom man ikke er villig til å debattere en mulig avvikling av kapitalismen, er det ingen vei utenom å konkludere som Mariana Mazzucato, den nye, italienske stjerneøkonomen på venstresiden: «It is not about growing or not. If we don’t grow, there is going to be lots of unemployment.»^{Mazzucato, Mariana: «Conversation with Chancellor Christian Kern of Austria about Public Investment and Inclusive Growth», 18. november 2016. www.youtube.com/watch?v=oDCrpEimOK8.} Slik stoppes effektivt en diskusjon om mulige alternativer.

Eksportavhengighet er enda en hindring, særlig for lille Norge.Vi må ha noe å eksportere slik at vi kan importere. Norsk debatt preges hele tiden av «hva vi skal leve av» – i betydningen «hva vi skal eksportere», og ikke «hva vi skal produsere». Jørgen Randers synes at vi i framtiden bør satse på en begrenset mengde luksusturisme som sluser kinesere gjennom avgrensede områder av vakker norsk natur. Audun Lysbakken og SV ønsker at Norge skal gjennomføre klimakuttene hjemme, framfor å kjøpe kvoter i utlandet, «for å bli en vinner i morgendagens grønne økonomi».^{www.nrk.no/norge/ny-klimapakt-med-eu-_-sv-kritiske-1.14591015.} Grønn teknologi skal bli vår nye eksportvare. Slik blir diskusjonen om det grønne skiftet til en debatt om å «vinne det grønne kappløpet».Vi er ikke bare fanget i eksportavhengighet, men i en internasjonal konkurranse som vil ha vinnere og tapere. Hvorfor begynner vi ikke i stedet med spørsmålet om hva vi faktisk ønsker eller trenger å importere, slik den tidligere omtalte finske rapporten foreslår?

Som Degrowth-bevegelsen påpeker, er vi alle fanget i vekstparadigmet – ikke bare materielt, men også mentalt. Dette inkluderer våre forbruksvaner, normer, identiteter og forventninger. Det er vanskelig for folk å kutte ned på arbeid og inntekt, og å måtte innrømme at man ikke har råd til visse ting. I stedet må man gjøre for eksempel sitt ikkeoppussede kjøkken til del av sin identitet: «Jeg er en som tror på ‘det enkle liv’ – som dere kan se av mitt ikke-oppussede kjøkken.» Et annet eksempel er normen om at barn må kjøres til utallige fritidsaktiviteter hver dag, som fører til at bompengeøkningen i Oslo oppleves som uutholdelig – og ble til den viktigste saken i lokalvalget.

Det er klart at det sosialøkologiske skiftet ikke vil la seg gjennomføre uten at det får innvirkning på vår levestandard, og at vår livsstil vil måtte endres radikalt. Det er jo halve poenget. I Norge er det ikke bare de rike og mektige som har mye å tape materielt sett, men faktisk de aller fleste av oss. Selv de lavest på rangstigen lever materielt sett langt over gjennomsnittet i verden, og til og med over det som kan anses som bærekraftig. Alle vil måtte oppgi litt komfort eller forbruk, noe som sitter langt inne å godta. For det store flertallet ser dette ut til å være vanskelig å gi slipp på, med mindre vi tvinges. Men allerede nå ser vi tilløp til at direkte forbud diskuteres og implementeres (for eksempel bilfritt sentrum i Bratislava eller reklameforbud i det offentlige rom i Genève), en slags parallell til røykeloven.

Det har vært sagt at det er lettere å se for seg verdens ende enn kapitalismens ende, men at det kanskje er aller vanskeligst å se for seg at veksten tar slutt. Nettopp den utbredte frykten for eller motstanden mot reduserte materielle goder er noe av grunnen til at tilhengerne av Degrowth-bevegelsen tviholder på sitt navn, til tross for kritikk om at det lyder for negativt, at det ikke «selger», og så videre. Men i bunnen av alle de ulike forslagene om en ny økonomi ligger nettopp en tro på at folk allikevel kan ha gode og – på mange måter – bedre liv med de omleggingene det er snakk om. Kunsten ligger i å overbevise folk om dette.

Som individuelle aktører er vi altså fanget både i våre egne ideer og i de sosiale strukturene som omgir oss.Vi innser og føler på mange av problemene ved dagens system, men vi trenger også en jobb for å kunne kjøpe mat til barna våre. Og det er ikke lett å få en jobb i dagens samfunn dersom du og din personlighet ikke samsvarer med dagens normer. Så vi tilpasser oss. Dessuten, hvis vi lever for annerledes enn andre, vil vi bli sett på som rare, det kan gå ut over barna – også av den grunn tilpasser vi oss. Hvordan skal vi egentlig begynne en endringsprosess? Spørsmålet blir for overveldende, for vanskelig – så vi tilpasser oss. Det er ikke umulig å bryte ut, men det er vanskelig hvis man står alene og samfunnet ikke på noen måte tilrettelegger eller skaper åpninger for annerledeshet. Men nettopp følelsen av at vi er fanget i noe vi ikke kan bryte ut av, er kanskje akkurat det vi trenger for å komme videre?

POTENSIAL FOR KURSENDRING

I så fall blir spørsmålet hvilket potensial som finnes for endring, og hvordan vi utløser det. Hvordan gi det kraft? En stor del av diskusjonen rundt forslagene til de nye økonomene handler om hvorvidt de er realistiske eller ikke. Et eksempel er den gjentakende debatten for eller mot grønn vekst. Ofte sirkler slike debatter nesten mer rundt temaet realisme enn rundt visjonene og metodene som må til for å få endring. Man kunne selvfølgelig argumentert med at business as usual i hvert fall ikke er realistisk. Det som er klart, er at endringer må til både i sosiale strukturer, i sosiale institusjoner og i vår egen bevissthet. Dette krever både aktiv motstand mot det bestående systemet og bygging av det nye.

I dag ser vi mange nye tegn på slik motstand og på at en opposisjon er i ferd med å danne seg. Skolestreik for klimaet og Extinction Rebellion er nok de tydeligste eksempler på dette skiftet. Der miljøbevegelsen tidligere var mest opptatt av å unngå å skremme folk, og heller prøvde å være pragmatiske og «positive», ønsker de nye bevegelsene klar tale og ekte realisme. La oss kalle en spade for en spade, og en klimakrise for en klimakrise! Endring innebærer også politisk kamp, og vi ser definitivt flere tegn på repolitisering, kanskje tydeligst ved at det begynner å stilles mange spørsmål ved nyliberalismen. Men dette er ingen entydig trend, for på samme tid er bevegelser som Extinction Rebellion, opptatt av å definere seg selv om upolitiske.

Et annet potensial for endring ligger i at verden allerede har begynt å forandre seg. Fossilindustrien er under press, det innføres restriksjoner, for eksempel på biltrafikk, og – mindre positivt: Klimaendringene og artstapet er her allerede. Noen snøballer har allerede begynt å rulle. Forbudene vil komme. Økonomiske virkemidlers tilkortkommenhet begynner å bli synlige, og også deres urettferdighet.Vi ser det for eksempel i bompengesaken. Når det settes inn tiltak som virkelig svir i lommeboka, er folk ikke klare for det, selv om økonomiske virkemidler har vært eneste akseptable miljøpolitikk i flere tiår nå. Bompengeordningen rammer ulikt. De rike kan kjøpe seg ut. Noen av de intervjuede i magasinet PUTSJs store bompengeundersøkelse stemte til og med på MDG. Allikevel følte de at bompengeordningen gjorde hverdagen umulig.^{www.harvestmagazine.no/pan/bak-kommentarfeltet-til-ja-til-bilen} Det gode med bompengediskusjonen er at den synliggjør interessekonflikter. La oss begynne å venne oss til dem, for vi får ingen endring ved å late som de ikke eksisterer.

Parallelt med dette blir det stadig klarere, og nesten en selvfølge for mange, at vi ikke kan fortsette som før. Innerst inne vet vi at vår velstand og velferd i stor grad baserer seg på utnyttelse av mennesker (som gjerne bor langt unna), dyr og natur. Ressurskappløpet er godt hjulpet av militærmakt og ofte også av lokalt politi. Dette gjør verden økonomisk og politisk ustabil. Potensialet ligger i at folk innser de ikke så attraktive geopolitiske sidene ved systemet.

Vi ser også at folk, på individeller gruppenivå, allerede har begynt å implementere og eksperimentere med alternativer. Det kommer til uttrykk i alt fra kollektive boformer, økolandsbyer og såkalt urban gardening, til selvorganiserte matkooperativer, gratis sykkelverksteder, låneog bytteordninger eller nye typer forretningsmodeller. Lakmustesten blir hvorvidt slike typer aktiviteter og bedrifter på sikt kan erstatte dagens økonomi, eller om de bare vil eksistere parallelt med det vekstog profittorienterte næringslivet som vil fortsette som før. Uansett er det viktig å kunne vise til eksempler på at økonomisk aktivitet kan organiseres på andre måter, og viktig at det finnes aktører som sitter på kunnskap om og erfaring fra hvordan man gjør dette.

Enda et tegn i tiden er at det igjen er blitt vanlig å snakke høyt om kapitalisme. At det settes ord på hvilket system vi lever innenfor, innebærer en bevissthet om at dette er ett bestemt system blant flere mulige. Og at vi har et valg. Dette skjer samtidig med at gjengs økonomisk teori – kapitalismens iherdige hjelper – også er utsatt for press fra en rekke grupperinger som ønsker at økonomifaget skal undervises i på samme måte som andre samfunnsfag, nemlig ved at man lærer om ulike teorier, setter dem opp mot hverandre og dermed også lærer å utvikle kritisk sans.

Én teori er at endring først vil finne sted når en krise oppstår. I Norge er ett sted å begynne kanskje å snakke mer om de sidene ved dagens økonomiske system som vi allerede kjenner konsekvensene av på kroppen: manglende frihet, stress, meningsløshet, og så videre. Habermas har påpekt at ett trekk ved moderniteten er at det finner sted en økonomisering av vår livsverden. Mange har fått nok av dette, og av reklamen som ljuger hvor enn vi snur og vender oss, samtidig som vi selv er nødt til å gjøre det samme i forsøket på å få oss en jobb: «Jo da, jeg elsker stress og mas, og ønsker meg mest av alt en travel og dynamisk hverdag, der det kreves at jeg er fleksibel og tilgjengelig når enn det måtte være behov for det.» Som Arne Johan Vetlesen og Rasmus Willig så korrekt formulerer det i boken Hva skal vi svare våre barn?, har vi fått en «frihet uten relevante alternativer».^{Vetlesen, Arne Johan & Rasmus Willig (2018): Hva skal vi svare våre barn? Dreyers Forlag (2018), s. 70.} Personligheten er blitt et salgsobjekt, og vi underkaster oss systemet. Men ubehaget er kanskje også et potensial?

EN SLUTTAPPELL TIL DEN ANSVARLIGE POLITIKER Potensialet for endring finnes, men må forstås innenfor de viktigste strukturene som definerer vår tid, først og fremst kapitalismen og transnasjonale selskapers makt, understøttet av et statsapparat med politiog militærmakt. Dette innebærer at ethvert potensial kan kapres. Med det mener jeg at en politisk erklæring av «klimakrise» kan brukes for det den er verdt av de som ønsker store statlige pengeoverføringer til teknologiske eksperimenter, for eksempel geoengineering av atmosfæren, «fordi det haster». En repolitisering av samfunnet trenger ikke å bevege seg i grønn retning; den kan like gjerne ende opp i et nasjonalistisk eller autoritært styresett, slik vi nå kan observere mange steder i Europa. Det er alltid en fare for at nye radikale bevegelser blir slukt av det etablerte systemet. Gramsci mente at selv endringer som er uunngåelige, kan bli kapret. Noen vil mene at en passiv revolusjon er det beste vi kan håpe på, mens andre mener det undergraver muligheten for systemendring. Kapitalismen har i sitt relativt korte liv vært god til å tilpasse seg. Dens iboende motsetninger, som mange analytikere har ment ville føre til dens fall, har stadig blitt «overvunnet». Spørsmålet er hvor lenge det er mulig.

Folk som ønsker forandring, uttrykker ofte at politikerne må skjerpe seg, og mens de venter på at det skal skje, mener de at miljøvennlig forbruk er det beste de selv kan bidra med. Som jeg har argumentert for i denne teksten, er imidlertid politisk engasjement sentralt for at endring skal kunne finne sted. At vi nå kan observere økt motstand mot det bestående, og at en opposisjon er i ferd med å reise seg, er derfor håpefulle tegn. Selv om jeg ikke har skrevet så mye om hva politikerne kan gjøre, kan og må selvfølgelig de også spille en sentral rolle i den nødvendige endringsprosessen. Det gjelder både politikerne med regjeringsmakt, og opposisjonspolitikere. Her er tre konkrete forslag til hva den ansvarlige politiker innen ethvert politisk parti kan begynne å gjøre:

1. Slutt å avfeie diskusjoner om alternative økonomiske systemer med at de er urealistiske. Å fortsette som før er i alle fall urealistisk! Å tro at tekniske løsninger er alt som skal til for å løse de miljøog sosiale utfordringene vi står overfor, er å fortsette som før.
2. Stimuler diskusjonen om hva slags samfunn vi ønsker oss. Bruk enhver anledning til å påpeke forskjellen mellom mål (for eksempel gode og meningsfulle liv for alle) og midler (for eksempel økonomien), et skille som nærmest har forsvunnet i nyliberalismens tidsalder.
3. Tilrettelegg for grasrotinitiativer og eksperimentering med alternative økonomiske organisasjonsformer, men bruk og videreutvikle samtidig det lovverket som finnes. Regulering er mer effektivt enn finurlige økonomiske virkemidler. Lær av innføringen av røykeloven.