Å dø med planeten i det 21. århundret
Vi skal alle dø, men i Vesten er vi alle også sosialisert inn i en kultur som lærer oss ikke å tenke på døden – verken som en abstrakt størrelse, eller som et praktisk problem.Vestlig kultur er i det store og hele «dødsfobisk» og vil helst lukke øynene for en uunngåelig realitet som døden, helt til den inntreffer. Siden vi ikke tenker på døden, snakker vi ikke om den, og derfor er det vanskelig å finne bedre måter å dø på, selv om vi desperat trenger det. Omtrent slik argumenterer begravelsesagenten Caitlin Doughty, som i 2005 startet bevegelsen The Order of The Good Death. Navnet høres kanskje litt ut som noe fra en fantasyroman, men det bevegelsen egentlig er opptatt av, er igjen å gjøre døden til en naturlig del av livet.
Døden i 2019 er tabubelagt på flere måter, men som alle handler om å skape distanse. Det viser seg i språket: Vi sier at noen har «takket av», «gått bort» eller «falt fra». Når de nylig avdøde skal håndteres, er det ikke vi som gjør det. Eldre dør gjerne i et profesjonelt miljø, som på sykehus eller sykehjem – langt oftere enn hjemme – og de overlates raskt til et nytt sett med profesjonelle som skal sørge for begravelsen. Vi snakker ikke om døden, vi vil ikke forberede oss på at den inntreffer, og vi vil helst ikke se den. Ifølge en undersøkelse bestilt av den britiske organisasjonen Dying Matters i 2014, har bare 21 prosent av britene snakket med en av sine nærmeste om hva som skal skje når de dør. Undersøkelsen avslørte også at døden er et ubehagelig samtaleemne: Det eneste de hadde mindre lyst til å snakke om enn døden, var sex.Comres & National Council for Palliative Care, 2014. NCPC – Dying Matters, comresglobal.com/wp-content/themes/comres/poll/NCPC_Dying_Matters_Data_tables.pdf. The Order of The Good Death, eller The Good Death Movement, vil snu denne trenden, for eksempel ved å flytte noe av ansvaret for å stelle med de døde ut fra det profesjonelle domenet og tilbake inn i den private sfæren. Det er neppe et samfunnsgode, mener de, at døden nå bare skjer bak lukkede dører. Døden skal ikke nødvendigvis feires, men den bør anerkjennes som en naturlig prosess som ikke forties. Det gjennomgående poenget er at vi er nødt til å kunne snakke om døden, for som Christopher Bullock skrev i The Cobbler of Preston i 1716: «’Tis impossible to be sure of any thing but Death and Taxes.»
DØD OG VERDIGHET
Hvorfor vil vi ikke snakke om døden? Første bind av Knausgårds Min Kamp (2009–11) åpner med en skildring av hovedpersonens døde far, ispedd refleksjoner om at døden må gjemmes, ikke sees, ikke snakkes om. Alle de praktiske detaljene i kjølvannet av farens død – som å rydde og vaske huset etter ham – gjengis i en detaljrikdom som nok vil føles kjent for de fleste. Vi vet alle at dødsfall i nære relasjoner fører med seg en del praktiske gjøremål, men slikt går vi ikke i gang med før vi er absolutt nødt – selv i møte med døden prokrastinerer vi. Sett slik kan man si at vi som samfunn ikke er redde for å ha metadiskusjonen – vi kan gjerne «snakke om at vi ikke snakker om døden» – men det har ikke nødvendigvis noen overføringsverdi til faktisk å snakke om døden, uten et slør av eufemismer og distanse. Knausgårds direkte dødsskildring virker til slutt vulgær for leseren fordi det er noe fundamentalt uverdig ved å vise frem de døde i en usminket, organisk tilstand, som mest av alt minner oss om at de bare er et kort skritt unna å returneres til kretsløpet. Å se døden først og fremst som et stoppested i en biologisk prosess, kolliderer med forestillingene våre om de dødes verdighet.
Verdighet er et vanskelig begrep fordi alle har en idé om hva det innebærer, samtidig som det ikke så lett lar seg kvantifisere. Her tenker jeg ikke på ordbokdefinisjonen, som riktignok kan gi en pekepinn, men som ikke rommer alle dimensjonene.Bokmålsordboka: «1. God nok, 2. Høytidelig, rolig og korrekt, aktverdig, respektabel». Det er i alle fall mulig å si at ideen om verdighet ikke er universell, men en sosial konstruksjon, med ulike ingredienser fra religion, folketro og kultur, med stor geografisk variasjon. Så hva er de sentrale ingrediensene i verdighetsbegrepet i Vesten – den overordnede kultursfæren Norge befinner seg i?
KONSTRUKSJON AV VERDIGHET
Den fremste sosiale verdighetsnormen er som sagt avstanden – eller distansen – både språklig og fysisk. En annen, materiell norm er også helt sentral: begravelsen. Fra kristendommen har vi praksisen med å begrave de døde i kister, eller å legge dem i underjordiske gravkamre. Et monument over de døde som minner oss om livsløpet deres – gjerne en gravstein – er også viktig.
Andre steder håndterer man døden på andre måter. I Midtøsten er det normative rammeverket gitt av islam, og det er den dødes renhet – både kroppslig og sjelelig – som står i fokus.Hanna, Sami A., 1978. «Death and Dying in the Middle East», i Spencer J. Palmer (red.), Deity & Death. Provo: Religious Studies Center. Kanskje den rituelle vaskingen av de døde gjør døden mer håndterlig? Allehelgensaften er jo egentlig en kristen feiring for å minnes de døde, men det rituelle innholdet har som kjent druknet i fest, kostymer og godteri. Det er vanskelig å se hvordan dagens overflatiske halloweentradisjon skal hjelpe til med å normalisere forholdet vårt til døden – altså den døden som er upraktisk, vanskelig og vulgær, heller enn skrekkfilm-døden. I Mexico lever halloween videre i en form og med en funksjon som minner mer om den opprinnelige – men med et veldig annet visuelt uttrykk – nemlig «De dødes dag». Meksikanernes variant minner også om den som praktiseres i for eksempel hinduisme og buddhisme, hvor de døde minnes konkret og praktisk med en årlig dag reservert for gravbesøk og tenning av lanterner.
Time Magazine kan opplyse om at kirkegårdene i Hongkong er overfylte, og man må stå – eller ligge – i kø i månedsvis for å få plass.«In Hong Kong, where superstition forbids putting cemeteries near residences, people wait for months for a space to put their loved ones’ ashes», TIME Magazine, content.time.com/time/video/player/0,32068,23391191001_1899179,00.html. Problemet er at Hongkongs kvelende befolkningstetthet gjør at det ikke er plass til å anlegge nye kirkegårder, ikke minst fordi lokale kulturelle og religiøse normer tilsier at kirkegårder ikke kan plasseres i nærheten av boliger. Time betrakter dette med kolonistens lett eksotifiserende blikk og erklærer det for «overtro», men det er jo ikke slik at noen måter å forholde seg til døden på er mer logiske og naturlige enn andre. Enten kan man se døden som en rent biologisk prosess, eller så må man tillegge den en form for større betydning, som ofte er religiøs, og aldri er selvinnlysende eller rasjonell.
RITUALPRAKSIS OG OVERTRO
I løpet av de siste århundrene har Vesten også omfavnet en ny tradisjon: preservering. Opp gjennom historien har balsamering vært praktisert i en rekke ulike kulturer, for eksempel i Egypt. I Norge er skikken uvanlig, men i USA er den nærmest en selvfølge. Den sær-amerikanske utbredelsen av balsamering er et resultat av at mange som døde på amerikansk jord, helst ville begraves andre steder eller hadde en familie ventende i Europa. For at de ikke skulle råtne på veien hjem, måtte man preservere dem på mer eller mindre kreative måter, ofte i alkohol. Formaldehyd kom først i bruk i siste halvdel av 1800-tallet, men har vært den dominerende preservasjonsformen siden.Rotar, M. & A. Teodorescu, 2011. Dying and Death in 18th-21st Century Europe, Newcastle upon Tyne: Cambridge Scholars Pub. Hvis det er på grunn av «overtro» at kineserne i Kanton ikke vil bo vegg i vegg med sine døde, hva er det som gjør at amerikanere fremdeles balsamerer sine døde når det av rent praktiske årsaker ikke lenger er nødvendig? I dag kan de gravlegges samme uke som de dør, og de kan ligge på kjølerom til det passer å hente dem ut. Tror amerikanerne, som de gamle egypterne, at balsameringen av de døde også preserverer sjelen? Enten amerikanernes ritualpraksis handler om overtro eller et behov for å preservere et tablå av den døde i en gjenkjennelig form, så er det kanskje slik at denne balsameringspraksisen i det stille er blitt en sentral del av det rituelle rammeverket rundt døden – i Vesten.
I Midtøsten er balsamering uhørt. Fra en muslims perspektiv frarøver den kjemiske behandlingen en kropps fundamentale verdighet – stikk i strid med hvordan man forstår prosessen i Vesten. En slik kulturforskjell i den rituelle tilnærmingen til preservasjon viser at det går an å tenke annerledes om døden, og at mange av forestillingene om verdighet er geografisk og kulturelt betinget. Det innebærer også at det burde vært mulig å endre forestillingene våre, i hvert fall hvis formålet er stort og viktig nok – for eksempel hvis det kunne bidra til å redde planeten.
VANNGRAVER
Preservasjon som en sentral del av dødsritualet, har en rekke konsekvenser for planeten. Ni liter balsameringsvæske går med til å preservere en kropp, og rundt 180 gram av dette er rent formaldehyd. Formaldehyd oppstår i naturen, men det er først relativt nylig vi har innsett at det likevel er et sterkt karsinogen – et kreftfremkallende stoff – som har katastrofale konsekvenser for mennesker og dyr, spesielt for akvatisk dyreliv.WHO mener at konsentrasjoner på 15 milligram per liter er helseskadelig.Kaden, Debra A.,Corinne Mandin, Gunnar D. Nielsen & Peder Wolkoff. 2010. «Formaldehyde», i WHO Guidelines for Indoor Air Quality: Selected Pollutants, Genève: WHO, www.ncbi.nlm.nih.gov/books/NBK138711/. Etter hvert som lik behandlet med formaldehyd og kistene de er begravd i begynner sin forråtnelsesprosess, blander både formaldehydet og kistematerialet seg med jorden, og deretter grunnvannet.Dette har lenge vært antatt, men ikke bevist (og derfor har begravelsesbyråer trukket det i tvil). En masterstudent i miljøstudier ved University of Pretoria (Sør-Afrika) demonstrerte imidlertid at hypotesen stemmer, selv om det først og fremst er regn som er den utløsende faktoren (Van Allemann, 2017). I en VICE-artikkel med tittelen «Flooded Corpses Are Leaking Formaldehyde into Northern Ireland’s Groundwater» beskrives en mer ekstrem variant av problemet: Hyppige oversvømmelser på overfylte kirkegårder i Belfast, tar med seg formaldehyd fra lik og inn i elven Lagan, som renner gjennom Belfast sentrum. Andre steder i Nord-Irland senkes kister ned i graver som allerede har begynt å fylles med vann. Kistene er ikke vanntette, slik at de nylige avdøde ligger og flyter i en blanding av grunnvann og formaldehyd.Gilmour, David, 2015. «Flooded Corpses Are Leaking Formaldehyde into Northern Ireland’s Groundwater», VICE, 7. juni 2015, www.vice.com/en_us/article/qbx8ed/worse-than-zombies-246. Ikke bare er miljøeffekten dramatisk. Det er vanskelig å se for seg at de dødes verdighet ivaretas mens de brytes ned og renner ut av en kiste som har blitt til et kjemikaliebad.
Dette er et konkret og ubehagelig symptom på et mye større problem: Å dø i Vesten er gjennomgående en enorm byrde både for selve jorden og naturressursene. Årlig brukes over 1,6 millioner hektar med skog til å lage kister og tonnevis av metaller og betong – bare i USA.TalkDeath, 2014. The Environmental Impact of Funerals, www.talkdeath.com/environmental-impact-funerals-infographic/ Foruten kisten kommer vedlikeholdet av kirkegårder og det som i USA heter Memorial Parks – i praksis kirkegårder, men uten tilknytning til et gudshus. Disse skal helst være dekket av grønne, friske plener og beplantninger som krever hyppig vanning, sprøyting og ikke minst enorme mengder plass. Også om man velger kremasjon som alternativ, er karbonavtrykket betydelig – med temperaturer på rundt 800 grader celsius krever hver enkelt kremasjon en energimengde som kunne ha varmet opp et vanlig hus i en uke.
EN DØD I GRØNNHET
Hva skal man så gjøre? Bare kaste de døde i en grøft? Grøftebegravelser og massegraver forbindes først og fremst med alvorlige krisetider og virker drastisk – og strider også mot utbredte forestillinger om verdighet. Det er likevel et vesentlig perspektiv at den vanligste begravelsesformen i menneskets historie har vært såkalte naturlige begravelser. En naturlig begravelse vil si at de døde begraves i jorden uten kister og kjemikalier, klare for resirkulering.
Etter hvert som bevissthet om miljøet blir viktigere på tvers av samfunnet, har ideen om «grønne begravelser» også skutt fart. I Nederland har naturlige begravelser blitt så populært at myndighetene har reservert egne områder for slike begravelser. Det virker kanskje litt kontraintuitivt dersom noe av ambisjonen er å spare plass, men naturbegravelser har en uomtvistelig fordel:Venter man lenge nok, kan plassen brukes om igjen. Det understreker appellen med denne begravelsesformen: I stedet for å ta mennesket ut av sitt kretsløp ved balsamering og kistebegravelse, omfavnes returen til kretsløpet som den siste, naturlige delen av noens eksistens. «Av jord har du kommet, til jord skal du bli» lyder plutselig sannere med en slik begravelsesmåte. Den løser også miljøproblemene som følger av preservering og kistebruk.
Det finnes et annet miljøvennlig alternativ til kremering for dem som vil komme utenom hele problemstillingen med begravelse. I stedet for å brennes ved 800 grader celsius til det bare er aske igjen, kan man oppløses i et kjemikaliebad – men på en noe mer skånsom måte enn i de irske kjemikaliekistene. Prosessen kalles alkalisk hydrolyse, eller vannkremasjon. I en trykktank fylt med en blanding av vann og lut økes trykk og temperatur basert på kroppsvekten til den døde, og menneskekroppen brytes ned til sine individuelle kjemiske komponenter på seks til tolv timer.Cremation Association of North America. 2018. Alkaline Hydrolysis, www.cremationassociation.org/page/alkalinehydrolysis. Dette er ikke en ny metode. Den har tidligere blitt brukt til å bryte ned kadavre man ikke vil ha noe igjen av, for eksempel smittebærende kveg eller menneskekropper donert til vitenskapelige formål. Det som er nytt, er å benytte metoden frivillig, som et alternativ til tradisjonell kremasjon.
Hva skjer så med verdigheten når bestemor oppløses i et alkalisk bad som tidligere er brukt for å utradere alle spor av sykdomsbærende prioner fra kadavre med kugalskap? Eller har det å preserveres i kjemikalier mer iboende verdighet enn å oppløses i dem? Den katolske kirken, som tradisjonelt har vært motstandere også av klassisk kremasjon, er om mulig enda mindre begeistret for vannkremasjon. De mener at den fratar menneskekroppen en fundamental verdighet eller forbindelse til Gud – en kvalitet det er vanskelig å kvantifisere, men som kanskje minner litt om den muslimer mener kroppen mister når den balsameres. Dette er den samme verdigheten som ifølge katolikkene best ivaretas ved at de døde legges i en trekiste eller mures inne i en betongsarkofag. Skal man snakke om overtro på vegne av de døde i Hongkong, bør slike praksiser kanskje anføres som et utslag av det samme.
Om man ønsker seg enda en begravelsesløsning, tilbyr det italienske firmaet Capsula Mundi en langt mer kreativ variant. Den går ut på at den avdøde pakkes inn i en nedbrytbar hinne og begraves under et nyplantet tre. Etter hvert som liket brytes ned, gir det næring til treet, som i tur blir stående som et permanent monument over den døde – sågar med et karbonavtrykk som går i pluss. Slike kapsler virker muligens som noe Elon Musk kunne funnet på – en vidunderløsning på et problem som ennå ikke er helt klart. Likevel markerer de, sammen med naturbegravelsens nederlandske renessanse, noe mer: en vilje til å tenke nytt om verdighet og død.
Uansett om vi vil begraves, oppløses eller bli til et tre etter at vi dør, er det klart at vi er nødt til å legge fra oss tabuene for å kunne ha en samtale om stedet der liv og død tangerer hverandre – nemlig vår egen ritualpraksis ved dødsfall. For å snakke om hva? Kanskje det naturlige er å begynne med forestillingene våre om verdighet, med et gitt mål for øye: at de må endre seg. Hvis vi uansett er på vei i en retning hvor klimaet blir mer ekstremt, og vi kan vente oss monsunliknende regnsesonger også i Nord-Europa, da virker det som et lite offer om Vesten slutter med balsamering for ikke å gjøre alle kirkegårder om til vigslede kjemikaliebad. Er den prinsipielle forskjellen på å kremeres og løses opp egentlig viktig nok til å rettferdiggjøre energiforbruket på kremasjon med ild, snarere enn vann? Må vi alle begraves i kister av tre og syntetiske materialer, eller mures inne? Her stiller jeg meg sammen med Caitlin Doughty og hennes likesinnede: Kanskje blir det lettere å se for seg å dø i pakt med naturen dersom verdighet og død ikke oppfattes som motsetninger.